Uføretrygd i arv

[Anonym bruker]

Kommer en reportasje i Aftenposten i morgen som viser sterk sammenheng mellom uføre foreldre og at dette overføres til barn, tenker dere uføre mye på det? Ikke for å være slem, men interessant tema.

 

Anonymous poster hash: 01050...4b8

[Anonym bruker]

Nei tenker ikke mye på det.Grunnen til at jeg er ufør er fordi jeg ikke klarer å jobbe.Kan ikke gå å tenke på det hele tiden ,at det kan gå i arv.Ting er som et er. De som blir uføre i dag blir det fordi de ikke klarer å jobbe å sliter med sykdom.

Anonymous poster hash: 8f873...8a3

[Anonym bruker]

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv. 

Anonymous poster hash: afeda...53f

[Anonym bruker]

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc. 

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

[skjotta]

jeg tror det kommer mye mer an på foreldrenes holdninger enn på om de er uføre eller ikke.

 

dersom en ufør mor har holdningen "så heldig jeg er som er uføre og kan være hjemme hele tiden og ikke trenger å jobbe" er vel muligheten for at "uførheten" videreføres enn dersom en ufør mor har holdningen "skulle ønske jeg kunne jobbe" og kanskje til og med jobber en liten deltidsjobb eller bruker tiden sin på andre samfunnsnyttige ting utenfor hjemmet.

[Anonym bruker]

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

[Anonym bruker]

Dette er jo gammelt nytt. Sosioøkonomiske forhold har jo stor betydning for hvor man ender opp. Forskning viser for eksempel at foreldre med høy utdannelse får skoleflinke barn, barn som vokser opp med masse bøker i hjemmet gjør det bedre enn barn med lite bøker hjemme. På Oslo Øst er man mer syk enn på Oslo Vest osv...

Anonymous poster hash: f783f...d24

[Anonym bruker]

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

 

 

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

[Anonym bruker]

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

 

 

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Det er ikke den `eneste løsningen` ,  men den vanligste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

 

 

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Det er ikke den `eneste løsningen` ,  men den vanligste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

Så det du sier er at ingen leger i Norge gjør jobben sin?

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

 

 

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Det er ikke den `eneste løsningen` ,  men den vanligste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

Så det du sier er at ingen leger i Norge gjør jobben sin?

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Hæ?

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

 

 

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Det er ikke den `eneste løsningen` ,  men den vanligste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

Så det du sier er at ingen leger i Norge gjør jobben sin?

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Hæ?

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

En lege skal sette en diagnose. For å bli ufør må man være syk.

Om sosial arv er den vanligste årsaken så må det jo bety at leger i Norge ikke gjør jobben sin.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

[BareMas]

 

 

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Sosiologiske studier blir sjelden eller aldri holdt frem som den eneste løsningen, men sosial arv er et reelt fenomen som er forsket mye på i forskjellige sammenhenger, og er absolutt etterprøvbart. Det er mange grunner til at noen f.eks. Ender opp som uføretrygdet, sosial arv er en av årsakssammenhengene, men absolutt ikke den eneste årsaken.

[Anonym bruker]

I min familie jobber svært få. Der er det trygd som gjelder. Alle ender opp med trygd.

 

Det er på en måte om å gjøre å passe på å søke uføretrygd så tidlig son mulig. Familien min er ekstremt snille og omsorgsfulle, men har en dårlig arbeidsmoral.

 

Jeg er den en av ytterst få som prøver meg i arbeidslivet samtidig som jeg utdanner meg.

Det er demotiverende når hele familien går hjemme og på mange måter oppfordrer til dette.

 

Men å gå hjemme er ikke noe for meg. Jeg må utrette noe

 

Anonymous poster hash: ba955...97d

[Anonym bruker]

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc. 

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

 

Det er ikke isolerte tilfeller av uføretrygdede pga kroniske og arvelige sykdommer som er diskusjonstema. At du og moren din er uføretrygdene, er isolerte tilfeller, pga svært uheldige kroniske lidelser.

 

Fenomenet "uføretrygd i arv" går på de tendensene man ser blant uføretrygdede hvor en større andel av en slekt og et miljø er uføretrygdede, og som ikke er det pga konkrete kroniske arvelige lidelser, men pga mer diffuse diagnoser. Eksemplene finnes i så stort haugetall at jeg ikke gidder å ramse opp noen her, men legene kan gå gode for dem. Forskningen viser at barn i slekt og miljøer hvor mange er uføretrygdede, tidlig utvikler et autoritetsforhold til de organene hvor foreldrene mottar sine stønader, og yrkeslivet er mer ukjent. På samme måte som barn blir bedre kjent med sine foreldres yrke, og derfor opplever trygghet i disse yrkene og går inn i samme type yrke selv. Det er ikke noe forunderlig med dette i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: 5e9c8...daf

[Anonym bruker]

I min familie jobber svært få. Der er det trygd som gjelder. Alle ender opp med trygd.

 

Det er på en måte om å gjøre å passe på å søke uføretrygd så tidlig son mulig. Familien min er ekstremt snille og omsorgsfulle, men har en dårlig arbeidsmoral.

 

Jeg er den en av ytterst få som prøver meg i arbeidslivet samtidig som jeg utdanner meg.

Det er demotiverende når hele familien går hjemme og på mange måter oppfordrer til dette.

 

Men å gå hjemme er ikke noe for meg. Jeg må utrette noe

 

Anonymous poster hash: ba955...97d

 

Så flott! Dette skal du være svært stolt av!

 

Anonymous poster hash: 5e9c8...daf

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Dette er jo ikke noe nytt. Sosial arv.

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

Hvorfor er sosial arv så mye mer sannsynlig enn kroniske, arvelige sykdommer?

Jeg kommer fra en familie med bare lærere, leger, etc.

Moren min er lege, faren min ingeniør. Moren min ble syk i voksen alder, jeg fikk den som barn.

Utrolig krenkende av slike som deg å hentyde at dette er noe vi har valgt.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

Les deg litt opp på det, så ser du at uføretrygd er arvelig. Uten at det er arvelige sykdommer inne i bildet. Sosial arv heter det...

 

Anonymous poster hash: 60359...769

 

 

Jeg har lest om det, og mener fremdeles det er krenkende at dette blir holdt frem som den eneste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Det er ikke den `eneste løsningen` ,  men den vanligste løsningen. 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

Så det du sier er at ingen leger i Norge gjør jobben sin?

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

Hæ?

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

 

 

En lege skal sette en diagnose. For å bli ufør må man være syk.

Om sosial arv er den vanligste årsaken så må det jo bety at leger i Norge ikke gjør jobben sin.

 

Anonymous poster hash: 2ad49...b3a

 

. Har man vondt nok i ryggen eller viljen eller sjelen, så kan man i de mange tilfeller  skaffe seg det, om man klager og syter lenge nok.  Det er ikke spesielt avansert å skaffe seg uføretrygd i Norge, selv om noen vil at vi skal tro det. 

Det er mange årsaker til at `uføretrygd går i arv. Eksempelvis:

- Barna arver sykdommer eller en helse av foreldrene, som gjør dem mer sårbare, slik at de lettere blir ufør.

- Lært sykeadferd, hva gjør man når man er syk? Legger man seg ned eller kjemper man?

- Arbeidsmoral, lyst og vilje kan sikkert også læres (eller ikke). 

I tillegg kommer aksept av å ikke jobbe. 

Selv kjenner jeg mange som glatt kunne fått en uføretrygd på grunn av diverse helseplager, men som fortsatt jobber. Jeg kjenner en som er nærmest både blind og døv og i tillegg har både manisk depressiv lidelse og migrene. Men vedkommende vil fortsatt jobbe, fordi det er det som gir mening for henne. 

 

 

Anonymous poster hash: afeda...53f

[Anonym bruker]

Såeh... Løsninga er tvangssterilisering av alle som er ufør?

 

 

Det som bekymrer meg mest ifht mitt barn er at barnet skal bli mobbet eller sett ned på av samfunnet fordi moren er uføretrygdet.

 

Anonymous poster hash: 6d011...578

[Anonym bruker]

Det er vel ingen tvil om at sosial arv kan være en medvirkende årsak til at noen faller utenom arbeidslivet, eller at man i hvert fall har langt høyere risiko for å gjøre det.

Det er en viktig debatt, og det er en debatt som er langt større enn bare "uføretrygd eller ikke uføretrygd".

 

Hva kan man gjøre for å hindre at det går i arv? Hva skal i så fall til? Hvem greier ikke å føre positive holdninger videre til sine barn ift arbeidsliv tross egen uføretrygd - og hvem greier det?

Hvilke mekanismer spiller inn?

 

Jeg tror det er viktig at folk begynner å bli mer oppmerksom og villig til å innrømme at man har enda større ansvar for at de valgene man tar også spiller inn på barna. Til og med de barna man ikke har fått enda.

 

Hvilket kosthold og hvilken livsstil man velger å ha før man får barn påvirker barnas helse i fremtiden. Ikke bare mors kosthold og livsstil, men også fars kosthold og livsstil før barnet unnfanges.

Mors kosthold og livsstil under svangerskap og under ammeperiode, familiens valg av kosthold og livsstil etter at barnet er født.

 

Genene våre er ikke bare en skjebne vil blir tildelt uten at vi kan påvirke dem. Vi kan i aller høyeste grad påvirke genene våre og genene til våre ufødte barn - gjennom de valg vi tar ift kosthold og livsstil.

Har man en "genfeil" som gjør at man har økt risiko for visse sykdommer eller visse tilbøyeligheter, så betyr ikke det at man er dømt uten å kunne påvirke det selv. Et gen med feil på er som en slumrende bryter, så lenge man er noenlunde frisk, spiser riktig og lever noenlunde riktig så forblir disse genfeilende uvirksomme, de ligger i dvale. Det er når man tar mange nok dårlige valg over tid disse som regel slår ut, eller når belastningene blir for mange over for lang tid. Da kan man (må fremdeles ikke) slå på bryteren som trigger genfeilen som kan gi sykdom.

Har man f.eks. ekstreme belastninger over tid, så trenger det ikke slå ut likevel - hvis man bare passer på å ellers leve riktig, passe på kostholdet og livsstilen sin ellers.

Hvis man gir f... i å passe på helsen sin... vel, da blir risikoen også dertil høyere for å bli syk.

 

Og det viktige her er å forstå at barna ikke bare arver tilbøyelighet for fysisk helse, men også psyken. I tillegg kommer selvfølgelig de oppvekstvilkårene vi gir barna som igjen er belastende eller styrkende for dem fysisk, psykisk, sosialt osv.

 

Dette betyr også at selv om man selv har en sykdom som man har arvet, så trenger man ikke føre det videre til barna.

 

Hvorfor er det da så mange som tar feil valg?

Hvor er det man ikke greier å fange opp de som risikerer å falle utenfor?

Hvem har ansvar? - først og fremst foreldre, foreldre og foreldre, deretter familie/venner, bhg, skole, arbeidsplass osv.

 

Kan det være at vi er for lite redde til å si fra til hverandre? Kan det være at vi ikke bryr oss nok, at de fleste har nok med seg selv?

 

Hvis man f.eks. her på forumet snakker om hvor viktig kosthold er, så kan man garantere at ganske mange vil begynne å slenge med leppa, hevde at man er hysterisk, at man er fanatisk, at man rakker ned på overvektige osv. osv. osv.

 

Men hvis man da f.eks. ønsker seg barn, hvorfor er det greit å fortsette å spise søppelmat - som mange faktisk gjør. (uavhengig av vekt!) Hvorfor er det greit å fortsette å spise søppelmat når man er gravid, når man ammer osv.?

Ja, det er mange som tar riktige valg - men hvorfor er det så mange som forsvarer retten til å ta feil valg... ikke bare for seg selv, men også for sine fremtidige barn?

 

Det finnes mange eksempler på urfolk som bevisst satte unge som skulle gifte seg, eller andre som planla å få barn, på et ekstra næringsrikt kosthold i lang tid på forhånd (både mor og far), mor fikk ekstra næringsrik kost under svangerskap og amming for at barnet skulle ha de beste muligheter for å bli sterkt.

Disse urfolkene støttet gjerne ekstra opp om de som trengte det for å minske belastningene også. Man var tilstede for hverandre.

En del av forskningen viser også store forskjeller i disse folkenes helse før og etter innføring av "moderne" kosthold. Etter innføring av et mer moderne kosthold begynte barna plutselig å få dårligere beinutvikling, kjever og tenner ble langt dårligere utviklet osv. Dette er ikke tilfeldig....

 

I dag skal det aksepteres at man står fritt til å ta elendige valg, uten at man skal kritiseres for det - selv når dette også går ut over ens egne barn og fremtidige barn og barnebarn (for valgene vi tar før unnfangelse av barn, under svangerskap og oppvekst vil også påvirke våre barns barns helse...!).

 

Selv om mange kanskje kan følse seg truffet og kanskje bli provosert av det jeg skriver her, så er det faktisk ikke ment slik. For i en slik kunnskap så ligger også mulighetene for den enkelte til å ta riktigere valg.

Man kan velge å bli litt mer aktiv, spise sunnere, leve riktigere osv. osv.

Og dette kan man gjøre uavhengig av fortid og nåværende situasjon. Man kan ta bevisste valg som påvirker sitt eget og sine barns liv og helse for å bedre sine barns muligheter i fremtiden.

 

Viser man at man tar ansvar for egen helse (og det kan man gjøre innenfor sine evt begrensninger som syk selv) så viser man også barna at man kan gjøre noe selv, at de selv kan påvirke fremtiden.

Følger man opp barna på f.eks. skole så kan man vise dem at selv om man selv kanskje ikke har særlig utdannelse, så kan barna likevel ta utdannelse om de ønsker det. Man kan påvirke barna og stille krav til at de f.eks. tar små jobber tidlig slik at de lærer verdien av å jobbe og tjene penger - og tilfredsstillelsen ved det.

 

Og så tror jeg at det bør bli mer akseptert å bry seg og si fra til andre om at de kanskje er på vei i feil retning, og enda verre - at de kanskje også leder barna sine i feil retning.

Det å bry seg er ikke det samme som å se ned på - det er å vise at man ser at noen har større muligheter enn de selv tror i øyeblikket.

 

Selv kommer jeg fra en merkelig familie. Ene siden av familien er stort sett i arbeid, men har minimalt med utdanning. De støtter ikke høyere utdanning, det blir oppfattet som en trussel, tror jeg - fordi de tror at de selv blir mindre verdt hvis andre i deres nærhet har for mye utdannelse. Man blir forsøkt tråkket på fordi man har utdanning, og man blir forsøkt latterliggjort pga det.

På andre siden av familien er de ganske likegyldige uansett hva man velger (flere uføretrygdede), ikke noe engasjement overhodet. En av mine aller nærmeste veksler mellom å se verdien av utdannelse og støtte det, for i neste øyeblikk bruke det mot meg på alle mulige måter... også en form for frykt og følelse av å være mindre verdt, tror jeg.

Jeg har valgt høyere utdannelse fordi jeg selv ønsket det, ikke fordi jeg ble oppmuntret eller støttet til det.

 

Noen bør være så ærlige at de går i seg selv og ser at selv om man selv ikke har utdannelse eller arbeid, så kan man likevel støtte andre (og ikke minst sine barn) til å få det. At man selv ikke har utdannelse gjør ikke at man er mindre verdt enn de som har utdannelse. Om man er så uheldig å være syk og gå på uføretrygd så blir man ikke mindre verdt enn de som arbeider.

Man kan likevel ta bevisste valg på å gi barna sine de beste mulighetene både hva kosthold, livsstil, helse, utdanning og jobb angår.

 

Igjen - hvorfor velger så mange så feil?

 

Og hva kan man gjøre - som familiemedlem, venn eller samfunn - for at noen skal ta riktigere valg?

 

Foreldres uføretrygd kan brukes positivt eller negativt ift å motivere barn for å ta riktige valg om kosthold, helse og livsvalg. Bevisste foreldre snur det til noe postivt og gjør det de kan ut fra situasjonen.

 

Men dette er en stooor debatt. Hva gjør at så mange blir uføretrygdet i utgangspunktet? Hvor er det det svikter? Kan man snu om helsevesenet slik at folk får raskere utredning og behandling slik at man ikke bruker sykemeldingsåret på å vente på utredning? Kan man begynne å kreve at de som tar svært uheldige valg begynner å ta ansvar for egen helse? Hvorfor faller så mange ut av videregående skole i dag?

 

Uføredebatten favner over mange fagfelt, og man må også se bredt på det. Men jeg tror at hver enkelt må ta et mye større ansvar for egen og barnas helse!

Anonymous poster hash: 2cbf6...ce4

[Anonym bruker]

For et fantastisk velformulert og gjennomtenkt innlegg. Her ga du meg litt aa tenke paa. Takk for at du tok deg tid til aa skrive det. Jeg skulle bare oenske du ikke var anonym, for jeg vil ghost gjerne vite hva annet du grunner over.

 

Anonymous poster hash: f3dc0...071

[Anonym bruker]

Det er enorm forskjell på en arbeidsvillig og gjerne høyt utdannet person som ikke kan jobbe pga sykdom, og på "white trash"/unnasluntrere/latsabber/slabbedasker som faktisk (!) også kan finne på å skryte av at de har klart å raske til seg uføretrygd. Det må da være i sistnevnte gruppe at man finner arveligheten. 

Anonymous poster hash: 35442...c4a

[Anonym bruker]

 

Det er enorm forskjell på en arbeidsvillig og gjerne høyt utdannet person som ikke kan jobbe pga sykdom, og på "white trash"/unnasluntrere/latsabber/slabbedasker som faktisk (!) også kan finne på å skryte av at de har klart å raske til seg uføretrygd. Det må da være i sistnevnte gruppe at man finner arveligheten. 

 

Anonymous poster hash: 35442...c4a

 

Dette tror jeg du har veldig rett i.

 

Anonymous poster hash: 825ae...363

[Anonym bruker]

Mamma er ufør, pga. psykiske problemer og alkoholisme, og pappa jobber. De er ikke sammen lengre.

 

Jeg har alltid vært klar over min sosiale arv og fornekter den ikke. Jeg har også alltid vært klar over det sosiale stigma som kommer med psykiske sykdommer og alkoholmisbruk.

Kanskje nettopp derfor at jeg alltid har jobber veldig hardt? Fordi jeg hadde så mye å bevise i forhold til omverden. Da jeg var 25 år datt jeg sammen og jeg ble diagnostisert med "flink pike". Jeg var utbrendt og fryktelig sliten. Heldigvis har jeg en far som sto på for meg og med hjelp kom jeg meg opp på bena igjen. Tar i dag ny utdannelse og håper jeg vil klare meg. Har satt ned farten ganske mye og tar mindre vare på andre, og mer vare på meg selv.

 

Jeg er verken flinkere eller bedre enn andre, men jeg bar min mors bør på skuldrene mine fra jeg var liten jente. Det tærer på.... Jeg brukte så enormt mye krefter på å ikke bli henne at jeg endte nesten opp som henne. Utrolig skremmende!

 

Jeg ser absolutt hva forskerne mener og jeg kunne vært en i den statistikken. Håper jeg klarer meg og at jeg kan holde frem som jeg gjør nå.

Anonymous poster hash: e601c...a78

[Anonym bruker]

Tror det har veldig mye å si hvilke holdninger man har. Kjenner 2 familier hvor det har gått i arv. Der har de fra de var barn få slippe unna med alt, og bare et barn kalte de dum, så var det så synd på de. Begge disse barna sluttet helt på ungdomsskolen i 8 klasse. Dermed er jo framtiden deres allerede ødelagt. Og etter det har de gått hjemme med psykisk syke foreldre på fulltid. Sliter man ikke fra før, så vil man slite etter en stund. De er ufør i dag.

 

Selv hadde jeg en kronisk sykdom, fikk beskjed av spesialist etter flere års sykdom, at jeg aldri ville bli frisk. Jeg måtte bare være glad hvis jeg kunne fungere i hverdagen. Dette slet jeg med å akseptere, og kjempet mitt livs kamp for å bli frisk. Og det gikk, og nå studerer jeg, og gleder meg masse til å komme ut i arbeidslivet.

 

Anonymous poster hash: cb319...156

[sug lut]

Om man ser bort fra biologisk arvelighet er holdninger det man lettest overfører til sine barn. Det er ikke tvil om at det finnes uføretrygdede foreldre som faktisk klarer å gi barna sine en holdning som gjør at det ikke oppstår et familiært mønster av trygdeytelser. Det som imidlertid er mer enn en smule foruroligende i dette er at altfor mange tydeligvis kombinerer uføretrygd med uopplysthet, kunnskaps- og utdanningsfrykt, forskningsangst og derav følgende generelt angsbiteri. Det gir utmerket grobunn for sosial arv.