ÅH jeg er så sint og frustrert over min mann!!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hei hi.

 

Min er lik. Når en er frisk og rask, og ikke trenger hjelp, så er det mulig å få. Men når en virkelig trenger det og er svak og ikke har energi til å ta fighten.

 

Nei. Da er han syk/trøtt/synd på HAN, ikke meg. Jeg får faktisk litt lyst til å ty til vold for at han skal forstå hvor sint jeg er (noe jeg aldri ville gjøre selvsagt, men en blir så sliten og sint, sint, sint).

 

Og han synes i tillegg jeg er irrasjonell og nesten gal når jeg kjefter/er sint. Ender opp med at jeg må gjøre det selv ofte/det blir gjort alt for sent. Da har jeg oppnådd dårlig steming for jeg hater å kjefte, å ha brukt masse energi som jeg ikke har på å kjefte, at ungen har hørt på at jeg har kjeftet og vil beskytte faren (hvor gøy er det...), og, tilslutt ender jeg med å gjøre det selv + han er furt og jeg er sint på han.

 

Så du er ikke alene.

 

Men dere som med en gang roper om at hi skal kaste han ut. Er på en måte et godt råd, men ikke så konstruktivt hvis en ikke vil skilles. Jeg hater tanken på at ungene mine ikke skal ha en far hele tiden. Uansett om han ikke er årets beste.

 

Hvis du får en forandring uten å bli skilt, så si ifra hvordan du fikk det til.

 

 

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

"Godt" vi ikke er alene om en tennåringsmann.

 

Jeg vil aldeles ikke skilles heller. For det første blir han å få en heidundrene lønn når han er ferdig, ja jeg er kanskje en "lykke-jeger", men faktum er at god økonomi er svært viktig for meg pluss at jeg trøster meg med at vi kanskje kan ha hushjelp. Jeg har nok av penger til å ta klare meg alene, men å ha en veldig-veldig god økonomi er viktig for meg som sagt og jeg tror det er det som har gjort at jeg har holdt ut så lenge. Elsker ham enda og jeg vil heller ikke at familien skal brytes opp og barnet ikke skal få se sin far så ofte, men nå begynner desverre begeret å renne ut. Det er så mangel på respekt av "mennene" våre. Jeg har begynt å tenke litt katastrofetanker som; "Hva om jeg havner i rullestol? Hva om jeg blir blind?" osv. Jeg begynner nesten å tvile på at han er villig til å stille opp for meg med økonomien som vi har nå. Er vi "rike" kan han sikkert ansette en pleier som kan ta seg av alt

 

Ikke godt å vite hva man skal gjøre. Løser det seg skal jeg gi deg beskjer - og du gir meg også tips?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

Er du fullstendig blåst HI?? Du blir hos han pga pengene???? Du skal ikke se bort i fra at han vet dette, og derfor ikke gidder å bidra med noe som helst. Du blir jo hos han uansett.

 

Du er definitivt en dørmatte, men så lenge du er en rik dørmatte er det jo greit??

En ting er sikkert; Du blir ikke lykkelig i et sånt forhold, uansett hvor mye penger du har!

 

Anonymous poster hash: 97300...240

 

Du har helt rett i at jeg er en dørmatte. Jeg har prøvd lenge nå å få han over på ideen om å få han bedre, som sagt han var jo ikke slik før.

 

Nei, han vet det ikke. Jeg har aldri sagt noe om det til noen bortsett fra her. Jeg elsker ham, men jeg tror jeg må innrømme at hadde han hatt skikkelig dårlig lønn hadde det vært enklere å gå. Det tror jeg de fleste kvinner egentlig ville følt også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

 

Hadde ikke blitt i et dårlig forhold uansett hvor mye penger han har og har faktisk gjort det slutt med både en flyger og en mangemillionær som jobbet innen psykiatrien.

Hadde heldigvis ikke barn med de.

 

Om han vil tjene så mye vil du uansett på bidrag fra han til ungen.

 

Anonymous poster hash: 2876a...1d4

 

Øh? Trodde det bare var slikt som skjedde i USA? Har ikke sjekket hvor mye man får i barnebidrag hos far osv..

 

HI

 

HI

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

[Anonym bruker]

 

 

Hei hi.

 

Min er lik. Når en er frisk og rask, og ikke trenger hjelp, så er det mulig å få. Men når en virkelig trenger det og er svak og ikke har energi til å ta fighten.

 

Nei. Da er han syk/trøtt/synd på HAN, ikke meg. Jeg får faktisk litt lyst til å ty til vold for at han skal forstå hvor sint jeg er (noe jeg aldri ville gjøre selvsagt, men en blir så sliten og sint, sint, sint).

 

Og han synes i tillegg jeg er irrasjonell og nesten gal når jeg kjefter/er sint. Ender opp med at jeg må gjøre det selv ofte/det blir gjort alt for sent. Da har jeg oppnådd dårlig steming for jeg hater å kjefte, å ha brukt masse energi som jeg ikke har på å kjefte, at ungen har hørt på at jeg har kjeftet og vil beskytte faren (hvor gøy er det...), og, tilslutt ender jeg med å gjøre det selv + han er furt og jeg er sint på han. 

 

Så du er ikke alene. 

 

Men dere som med en gang roper om at hi skal kaste han ut. Er på en måte et godt råd, men ikke så konstruktivt hvis en ikke vil skilles. Jeg hater tanken på at ungene mine ikke skal ha en far hele tiden. Uansett om han ikke er årets beste. 

 

Hvis du får en forandring uten å bli skilt, så si ifra hvordan du fikk det til. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

 

 

"Godt" vi ikke er alene om en tennåringsmann.

 

Jeg vil aldeles ikke skilles heller. For det første blir han å få en heidundrene lønn når han er ferdig, ja jeg er kanskje en "lykke-jeger", men faktum er at god økonomi er svært viktig for meg pluss at jeg trøster meg med at vi kanskje kan ha hushjelp. Jeg har nok av penger til å ta klare meg alene, men å ha en veldig-veldig god økonomi er viktig for meg som sagt og jeg tror det er det som har gjort at jeg har holdt ut så lenge. Elsker ham enda og jeg vil heller ikke at familien skal brytes opp og barnet ikke skal få se sin far så ofte, men nå begynner desverre begeret å renne ut. Det er så mangel på respekt av "mennene" våre. Jeg har begynt å tenke litt katastrofetanker som; "Hva om jeg havner i rullestol? Hva om jeg blir blind?"  osv. Jeg begynner nesten å tvile på at han er villig til å stille opp for meg med økonomien som vi har nå. Er vi "rike" kan han sikkert ansette en pleier som kan ta seg av alt

 

Ikke godt å vite hva man skal gjøre. Løser det seg skal jeg gi deg beskjer - og du gir meg også tips?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

 

For og få en heidundrende lønn må man jobbe heidundranes mye, og med den oppførsel og de vaner han legger til seg nå, vil jeg tro det blir vanskelig for ham gitt..... Jeg ville ikke satser pengene min på at en slik mann fikk seg en jobb, til tross for utdanning, ikke som han viser interesse for og yte ekstra (antar han ikke ter ekstra med studier eller relevant jobberfaring mtp studier/ jobb heller). Og med dagens arbeidsmarkedsdiagnose så vil det ikke bli ENKLERE og få seg jobb fremover..Kun de beste, og da ikke nødvendig vis kun tanke på karakterer,- vil få jobb.... Og om han får seg jobb, tror jeg han vil få et slag i tryne når han skjønner hvor mye TID og KREFTER en jobb krever.. Ikke alltid en lønnsslipp på 60 000 etter skatt føles verdt tidlige morgener, sene kvelder, helger borte og i tilegg krav til og SE bra ut og være fysisk aktiv...

 

Anonymous poster hash: ed6e4...ede

[Anonym bruker]

Har du snakket med ham da, HI?

 

Anonymous poster hash: 6f9ad...67a

[SuperFries]

Wow.

[Anonym bruker]

Etter innlegget der HI skriver at hun jolder ut pga. at dusten vil tjene penget etterhvert saa synes jeg ikke saa veldig synd paa henne lenger.

 

Og hva slags fancy jobb kan han faa om han er en lat slubbert som sover til elleve? Ta deg en god utdannelse selv, da vel, HI! Herrejesus!

 

Anonymous poster hash: 0ec85...a4f

[Anonym bruker]

 

 

Hei hi.

 

Min er lik. Når en er frisk og rask, og ikke trenger hjelp, så er det mulig å få. Men når en virkelig trenger det og er svak og ikke har energi til å ta fighten.

 

Nei. Da er han syk/trøtt/synd på HAN, ikke meg. Jeg får faktisk litt lyst til å ty til vold for at han skal forstå hvor sint jeg er (noe jeg aldri ville gjøre selvsagt, men en blir så sliten og sint, sint, sint).

 

Og han synes i tillegg jeg er irrasjonell og nesten gal når jeg kjefter/er sint. Ender opp med at jeg må gjøre det selv ofte/det blir gjort alt for sent. Da har jeg oppnådd dårlig steming for jeg hater å kjefte, å ha brukt masse energi som jeg ikke har på å kjefte, at ungen har hørt på at jeg har kjeftet og vil beskytte faren (hvor gøy er det...), og, tilslutt ender jeg med å gjøre det selv + han er furt og jeg er sint på han. 

 

Så du er ikke alene. 

 

Men dere som med en gang roper om at hi skal kaste han ut. Er på en måte et godt råd, men ikke så konstruktivt hvis en ikke vil skilles. Jeg hater tanken på at ungene mine ikke skal ha en far hele tiden. Uansett om han ikke er årets beste. 

 

Hvis du får en forandring uten å bli skilt, så si ifra hvordan du fikk det til. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

 

 

"Godt" vi ikke er alene om en tennåringsmann.

 

Jeg vil aldeles ikke skilles heller. For det første blir han å få en heidundrene lønn når han er ferdig, ja jeg er kanskje en "lykke-jeger", men faktum er at god økonomi er svært viktig for meg pluss at jeg trøster meg med at vi kanskje kan ha hushjelp. Jeg har nok av penger til å ta klare meg alene, men å ha en veldig-veldig god økonomi er viktig for meg som sagt og jeg tror det er det som har gjort at jeg har holdt ut så lenge. Elsker ham enda og jeg vil heller ikke at familien skal brytes opp og barnet ikke skal få se sin far så ofte, men nå begynner desverre begeret å renne ut. Det er så mangel på respekt av "mennene" våre. Jeg har begynt å tenke litt katastrofetanker som; "Hva om jeg havner i rullestol? Hva om jeg blir blind?"  osv. Jeg begynner nesten å tvile på at han er villig til å stille opp for meg med økonomien som vi har nå. Er vi "rike" kan han sikkert ansette en pleier som kan ta seg av alt

 

Ikke godt å vite hva man skal gjøre. Løser det seg skal jeg gi deg beskjer - og du gir meg også tips?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

 

 

Hei, jeg som er litt i samme situasjon igjen her, med en latsabbmann. 

 

Jeg ser at det skjer i denne tråden det som skjer i alle trådene med dette temaet. At det er du hi som får kjeft fordi du er "dørmatte" og er ikke måte på alle negative ting du kalles. Som igjen viser hvor tabu det er å være i vår situasjon. Fordi en vellykkket sterk kvinne ikke skal være i den situasjonen. Så det beste er å skjule det, hvis du ikke skiller deg da. Eller stikker av fra hjemmesituasjonen og tvinger gjennom en bedre betalt jobb til deg. Noe som faktisk vil gå ut over barna hvis mannen da ikke vokser på oppgaver og faktisk begynner å ta vare på de, gir de mat på bordet, rydder og vasker og kler på de ok klær som han har organisert og vasket..  kan jo skje (men tviler). 

 

At det at du faktisk håper å få noe tilbake (økonomisk bedre liv når mannen får en bra betalt jobb) er plutselig også negativt. Alle vet jo at det er et pluss med en bra inntekt. Var faktisk sånn det var før. At en hadde inntekt som begge levde på. Rart hvor fort samfunnet har forandret seg når det nå er skam å leve delvis på mannen sin inntekt. Selvsagt er det et pluss hvis han får en god inntekt. Det gir goder (hushjelp, større hus, materielle goder). Jeg håper at han begynner å tjene godt slik at han faktisk bidrar på denne måten. Du fortjener helt klart det spør du meg. Men, som noen andre også påpekte. Det er risikabelt, fordi han kanskje ikke vil klare det. Hvis han ikke viser mer innsatsvilje på jobben enn han gjør nå i studiene. Men har kjent de som var HÅPLØSE i hjemmet som ender opp med en veldig bra betalt jobb. De blir jo ikke dobbeltarbeidere som normale folk siden de har null innsats i hjemmet. 

 

Føler ikke rådene fra de andre er så konstruktive jeg... i stedet for en bra samtale ble det kjefting på hi og/eller råd om å dumpe han og komme deg ut. 

 

Som jeg sa før, kommer det gjerne til det hvis man er ilag med en som ikke bidrar over tid. At en gir opp og heller begynner på nytt som alenemor. Sånn at han får en aha opplevelse på hvor mye jobb barn faktisk er.

 

Er utrulig lett å skille seg/slå opp før barna er kommet, men for meg iallfall sitter det laangt inne nå som en har barn.  

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

[ærlig talt]

Jeg startet denne tråden med å ha sympati med deg. Men så kom kommentaren om pengene han kommer til å tjene når han begynner å jobbe. Blæh!! Kos deg med pengene, håper du blir lykkelig av dem!

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei hi.

 

Min er lik. Når en er frisk og rask, og ikke trenger hjelp, så er det mulig å få. Men når en virkelig trenger det og er svak og ikke har energi til å ta fighten.

 

Nei. Da er han syk/trøtt/synd på HAN, ikke meg. Jeg får faktisk litt lyst til å ty til vold for at han skal forstå hvor sint jeg er (noe jeg aldri ville gjøre selvsagt, men en blir så sliten og sint, sint, sint).

 

Og han synes i tillegg jeg er irrasjonell og nesten gal når jeg kjefter/er sint. Ender opp med at jeg må gjøre det selv ofte/det blir gjort alt for sent. Da har jeg oppnådd dårlig steming for jeg hater å kjefte, å ha brukt masse energi som jeg ikke har på å kjefte, at ungen har hørt på at jeg har kjeftet og vil beskytte faren (hvor gøy er det...), og, tilslutt ender jeg med å gjøre det selv + han er furt og jeg er sint på han. 

 

Så du er ikke alene. 

 

Men dere som med en gang roper om at hi skal kaste han ut. Er på en måte et godt råd, men ikke så konstruktivt hvis en ikke vil skilles. Jeg hater tanken på at ungene mine ikke skal ha en far hele tiden. Uansett om han ikke er årets beste. 

 

Hvis du får en forandring uten å bli skilt, så si ifra hvordan du fikk det til. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

 

 

"Godt" vi ikke er alene om en tennåringsmann.

 

Jeg vil aldeles ikke skilles heller. For det første blir han å få en heidundrene lønn når han er ferdig, ja jeg er kanskje en "lykke-jeger", men faktum er at god økonomi er svært viktig for meg pluss at jeg trøster meg med at vi kanskje kan ha hushjelp. Jeg har nok av penger til å ta klare meg alene, men å ha en veldig-veldig god økonomi er viktig for meg som sagt og jeg tror det er det som har gjort at jeg har holdt ut så lenge. Elsker ham enda og jeg vil heller ikke at familien skal brytes opp og barnet ikke skal få se sin far så ofte, men nå begynner desverre begeret å renne ut. Det er så mangel på respekt av "mennene" våre. Jeg har begynt å tenke litt katastrofetanker som; "Hva om jeg havner i rullestol? Hva om jeg blir blind?"  osv. Jeg begynner nesten å tvile på at han er villig til å stille opp for meg med økonomien som vi har nå. Er vi "rike" kan han sikkert ansette en pleier som kan ta seg av alt

 

Ikke godt å vite hva man skal gjøre. Løser det seg skal jeg gi deg beskjer - og du gir meg også tips?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

 

 

Hei, jeg som er litt i samme situasjon igjen her, med en latsabbmann. 

 

Jeg ser at det skjer i denne tråden det som skjer i alle trådene med dette temaet. At det er du hi som får kjeft fordi du er "dørmatte" og er ikke måte på alle negative ting du kalles. Som igjen viser hvor tabu det er å være i vår situasjon. Fordi en vellykkket sterk kvinne ikke skal være i den situasjonen. Så det beste er å skjule det, hvis du ikke skiller deg da. Eller stikker av fra hjemmesituasjonen og tvinger gjennom en bedre betalt jobb til deg. Noe som faktisk vil gå ut over barna hvis mannen da ikke vokser på oppgaver og faktisk begynner å ta vare på de, gir de mat på bordet, rydder og vasker og kler på de ok klær som han har organisert og vasket..  kan jo skje (men tviler). 

 

At det at du faktisk håper å få noe tilbake (økonomisk bedre liv når mannen får en bra betalt jobb) er plutselig også negativt. Alle vet jo at det er et pluss med en bra inntekt. Var faktisk sånn det var før. At en hadde inntekt som begge levde på. Rart hvor fort samfunnet har forandret seg når det nå er skam å leve delvis på mannen sin inntekt. Selvsagt er det et pluss hvis han får en god inntekt. Det gir goder (hushjelp, større hus, materielle goder). Jeg håper at han begynner å tjene godt slik at han faktisk bidrar på denne måten. Du fortjener helt klart det spør du meg. Men, som noen andre også påpekte. Det er risikabelt, fordi han kanskje ikke vil klare det. Hvis han ikke viser mer innsatsvilje på jobben enn han gjør nå i studiene. Men har kjent de som var HÅPLØSE i hjemmet som ender opp med en veldig bra betalt jobb. De blir jo ikke dobbeltarbeidere som normale folk siden de har null innsats i hjemmet. 

 

Føler ikke rådene fra de andre er så konstruktive jeg... i stedet for en bra samtale ble det kjefting på hi og/eller råd om å dumpe han og komme deg ut. 

 

Som jeg sa før, kommer det gjerne til det hvis man er ilag med en som ikke bidrar over tid. At en gir opp og heller begynner på nytt som alenemor. Sånn at han får en aha opplevelse på hvor mye jobb barn faktisk er.

 

Er utrulig lett å skille seg/slå opp før barna er kommet, men for meg iallfall sitter det laangt inne nå som en har barn.  

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

 

Tusen takk for et veldig fint svar!

 

Ja, det er svært tabu at man holder ut for pengenes skyld. Men mye av mitt ønske om god økonomi ligger i bunnen for barnas skyld. Jeg vokste opp med en alenemor som slet veldig, vi hadde aldri råd til å dra på kino med vennene våre, sjelden råd til en skikkelig god lørdags-middag osv osv. Jeg unner ingen barn å vokse opp slik. Jeg vil at mine barn kan få sertifikat, gå på gode skoler, få alt av materielle ting som de måtte trenge eller har lyst på. Det er grunnen til at det er et så enormt pluss for meg at god økonomi ligger der fremme å venter. Men må også si at jeg er selvfølgelig ubegripelig glad i ham, vi har felles interesser, ler mye sammen og han er en god far, fremtidsplaner osv.

 

Når det gjelder utdanningen hans skal han faktisk ha skryt for at han jobber hardt. Kun A og B på alt av eksamener han har gjort så tviler sterkt på at han ikke skal klare det. Fast jobb ligger der fremme også ettersom han skal jobbe i familiebedriften og mest sannsynlig blir å ta over når foreldrene pensjoneres. Tenker også at "alt" av problemer vi har nå vil forsvinne når økonomien er så god at vi kan ansette hushjelp. Skjønner at lykke ikke kan kjøpes, men dog hjelper det veldig på. 

 

Jeg kan jo oppdatere om at jeg snakket med ham i går kveld om at jeg ble veldig-veldig såret i går. Han unnskyldte og sa at det var dårlig gjort. Endte med at han laget middag, hentet i barnehage og tok seg av leggingen I dag er både den lille og store også syke så nå ligger vi alle her å bare puster og i dag blir det pizza på døra til middag Så jeg tror det er håp for ham Han vil jo heller ikke at ungen skal flytte eller jeg for den saks skyld heller. 

 

Håper det ordner seg for dere, det er ikke noe gøy å gå å føle seg tråkket på og ikke tatt hensyn til eller føle at man ikke blir satt pris på.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ff774...f82

[Anonym bruker]

Hvis min mann hadde oppført seg sånn, hadde jeg følt meg så himla uelska!! Kan ikke være ekte kjærlighet fra hans side...usj

 

Anonymous poster hash: 24a76...972

[Anonym bruker]

 

Hei hi. Min er lik. Når en er frisk og rask, og ikke trenger hjelp, så er det mulig å få. Men når en virkelig trenger det og er svak og ikke har energi til å ta fighten. Nei. Da er han syk/trøtt/synd på HAN, ikke meg. Jeg får faktisk litt lyst til å ty til vold for at han skal forstå hvor sint jeg er (noe jeg aldri ville gjøre selvsagt, men en blir så sliten og sint, sint, sint). Og han synes i tillegg jeg er irrasjonell og nesten gal når jeg kjefter/er sint. Ender opp med at jeg må gjøre det selv ofte/det blir gjort alt for sent. Da har jeg oppnådd dårlig steming for jeg hater å kjefte, å ha brukt masse energi som jeg ikke har på å kjefte, at ungen har hørt på at jeg har kjeftet og vil beskytte faren (hvor gøy er det...), og, tilslutt ender jeg med å gjøre det selv + han er furt og jeg er sint på han.  Så du er ikke alene.  Men dere som med en gang roper om at hi skal kaste han ut. Er på en måte et godt råd, men ikke så konstruktivt hvis en ikke vil skilles. Jeg hater tanken på at ungene mine ikke skal ha en far hele tiden. Uansett om han ikke er årets beste.  Hvis du får en forandring uten å bli skilt, så si ifra hvordan du fikk det til.   Anonymous poster hash: 968b2...29f

 

 "Godt" vi ikke er alene om en tennåringsmann.Jeg vil aldeles ikke skilles heller. For det første blir han å få en heidundrene lønn når han er ferdig, ja jeg er kanskje en "lykke-jeger", men faktum er at god økonomi er svært viktig for meg pluss at jeg trøster meg med at vi kanskje kan ha hushjelp. Jeg har nok av penger til å ta klare meg alene, men å ha en veldig-veldig god økonomi er viktig for meg som sagt og jeg tror det er det som har gjort at jeg har holdt ut så lenge. Elsker ham enda og jeg vil heller ikke at familien skal brytes opp og barnet ikke skal få se sin far så ofte, men nå begynner desverre begeret å renne ut. Det er så mangel på respekt av "mennene" våre. Jeg har begynt å tenke litt katastrofetanker som; "Hva om jeg havner i rullestol? Hva om jeg blir blind?"  osv. Jeg begynner nesten å tvile på at han er villig til å stille opp for meg med økonomien som vi har nå. Er vi "rike" kan han sikkert ansette en pleier som kan ta seg av alt :PIkke godt å vite hva man skal gjøre. Løser det seg skal jeg gi deg beskjer - og du gir meg også tips? :)HI  Anonymous poster hash: ff774...f82

Hva i all verden er det han studerer som tilsier at han får veldig høy lønn ved endte studier? Du nevner rik, og råd til pleierske.. Utdannelse alene er ikke nok for å bli rik og det høres ikke ut som den mannen har nok arbeidsmoral og evne til å bli rik...

 

Anonymous poster hash: d00a7...2de

[Anonym bruker]

Og hva annet vil du etterhvert finne deg I pga. pengene? Ikke si at dette er for barnas skyld, for de vil sikkert heller ha en glad mamma. Du er feig, synes jeg.

 

Anonymous poster hash: 0ec85...a4f

[MrsMilla]

Hvis penger er viktig - hvorfor tar du ikke en god utdannelse selv, HI? Da slipper du å være dørmatte OG du har god økonomi?

Høres ut som mye mer jobb å få smuler av de rikes bord, altså hans penger - om du i det hele tatt får noen. Hva om han plutselig prioriterer noe annet, eller vil styre over egne penger.....

Som økonom vil jeg si at dette investeringsprosjektet er temmelig risikofylt, og at inntjeningen virker både tryggere og mer sannsynlig ved egen utdanning.

[badgi]

Hvorfor måtte barnet i barnehage dersom far skulle være hjemme?

Jeg lurer på to ting til:

Hvor gamle er dere?

Hvor fant du denne late karen?

Synes det er så mange late fedre her inne.

Viss han er student skulle han vel vært på skolen eller studert hjemme?

Når jeg er syk tar mannen barna, lager middag og vet ikke hva godt han skakkjørte for meg. Vi er et team om barn, hus, hjem og økonomi. Vi hjelper hverandre og stiller opp for hverandre.Anonymous poster hash: e49f5...bb4

enig! Vi lever i år 2014! Her jobber vi begge fulltid, ergo deles vi 100 prosent om oppgavene! Når den ene er syk tar den andre over og omvendt, ser dette som den naturligste ting i verden.

[Anonym bruker]

 

Hei hi.

 

Min er lik. Når en er frisk og rask, og ikke trenger hjelp, så er det mulig å få. Men når en virkelig trenger det og er svak og ikke har energi til å ta fighten.

 

Nei. Da er han syk/trøtt/synd på HAN, ikke meg. Jeg får faktisk litt lyst til å ty til vold for at han skal forstå hvor sint jeg er (noe jeg aldri ville gjøre selvsagt, men en blir så sliten og sint, sint, sint).

 

Og han synes i tillegg jeg er irrasjonell og nesten gal når jeg kjefter/er sint. Ender opp med at jeg må gjøre det selv ofte/det blir gjort alt for sent. Da har jeg oppnådd dårlig steming for jeg hater å kjefte, å ha brukt masse energi som jeg ikke har på å kjefte, at ungen har hørt på at jeg har kjeftet og vil beskytte faren (hvor gøy er det...), og, tilslutt ender jeg med å gjøre det selv + han er furt og jeg er sint på han.

 

Så du er ikke alene.

 

Men dere som med en gang roper om at hi skal kaste han ut. Er på en måte et godt råd, men ikke så konstruktivt hvis en ikke vil skilles. Jeg hater tanken på at ungene mine ikke skal ha en far hele tiden. Uansett om han ikke er årets beste.

 

Hvis du får en forandring uten å bli skilt, så si ifra hvordan du fikk det til.

 

 

 

Anonymous poster hash: 968b2...29f

Jeg er en av de som råder henne til å gå.

Jeg har selv gått på det grunnlaget og jeg fikk et nytt liv.

Er det greit at ungene skal vokse opp med en unge til pappa? Er det et sunt forbilde?

Jeg er ikke en som tar lett på det å gå ut av et forhold, ikke når det er barn i bildet.

Noen ganger er det likevel best å gå.

 

Anonymous poster hash: 98450...bd4

 

Signerer denne!

Jeg er også en av de som har gått på et slikt grunnlag.

Å si at "du må da stille krav" og andre lignende råd er nytteløst - tror dere virkelig at man ikke har gjort det??? Uansett hva man SIER så hjelper det ikke om det ikke blir tatt inn av den man sier det til.

Og med unger i hus blir det jo til at man gjør det selv til slutt......

Jeg fikk nok til slutt - mer en nok. Hadde han snudd på flisa da jeg endelig gikk, så hadde det ikke hjulpet det spor, siden da var toget gått!

Det var ikke et lett valg, og jeg ventet nok i lengste laget, men jeg er i hvert fall sikker på at det var rett!

Jeg har det bedre enn på lenge, og humøret og energien er tilbake :-)

Det er mye arbeid, men ikke mer enn før. Bare uten all frustrasjonen!

Barna er mer harmoniske også! De har slettes ikke godt av å vokse opp med dårlig stemning i huset!

 

Anonymous poster hash: ff3ab...d55

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene du har fått, men ville bare si at jeg har vært i en lignende situasjon som din. Klart verden er kompleks og alle har sine sider, men den gnagende følelsen av at den andre ikke tar sin del av ansvar og arbeidsbyrde var for meg ikke til å leve med - selvsagt i kombinasjon med et par andre ting. For meg vitner dette om mangel på omsorg, først og fremst. Det er sikkert lurt å gå i en eller annen form for terapi eller rådgivning sammen om du får med mannen din på dét. Min nektet. Uansett bor vi ikke lenger sammen, og mitt liv er SÅ mye bedre. Virkelig. Angrer ikke en millimeter!

Anonymous poster hash: 3407f...a77

[Anonym bruker]

Skjønner meg ikke på alle de dustete svarene her. HI skriver jo også at hun ELSKER mannen. Det er ikke KUN fremtidige penger som holder henne hos han. Hvorfor råder dere henne til å gå fra en mann hun ELSKER og som hun OFTE har det bra sammen med? Les hva hun skriver før dere spyr ut med "gode råd".

Anonymous poster hash: 2dfa9...1c8