i kveld har jeg gitt opp datteren min

[Gjest MMJ]

Forstår om du er sliten, lei, maktesløs osv... men ikke gi henne opp. Få hjelp, kople inn alle hjelpesentraler du kan komme på. 

 

Tror ikke du kan leve meg deg selv om det skulle skje noe veldig alvorlig med jenta di - og du har gitt henne opp! Se på gamle bilder av henne fra hun var liten, hent frem de gode minnene. 

 

Støtt henne så godt du kan, vær der for henne som en mamma skal, lek ikke politi, psykolog eller "bedreviter". Bare støtt henne, det andre får de profesjonelle gjøre. Prøv se "forbi" hennes negative atferd, ta henne med på kafe, be henne med på en weekendtur... ett eller annet. 

 

 

Som ei tidligere sa: "Elsk meg når jeg fortjener det minst". Det er så godt sagt! 

 

Ikke gi opp! Det er din datte <3

[Anonym bruker]

Jeg tar det ikke bokstavelig at du "gir opp" datteren din. Som mor til en tenåring så leser jeg mellom linjene. Dette er frustrasjon og oppgitthet. Følelsen av å være rådvill og maktesløs.. Jeg forstår at dette er tøft for dere alle

 

Så bra du har bedt om hjelp, hi! Håper dere får den oppfølgingen og hjelpen dere trenger

 

Jeg var selv en opprørsk tenåring. Jeg hadde masse følelser jeg ikke klarte å håndtere. Det sto aldri på oppdragelse eller mangler fra mine foreldres side, men jeg følte meg bare såååå voksen, og "kom faen ikke her å fortelle meg hva jeg skal gjøre"... Huff, jeg gremmes i dag når jeg ser tilbake på denne tiden.. Men som regel er det en fase, og med tett oppfølging og uendelig med kjærlighet så vil jeg håpe og tro at dere klarer å lose henne inn på rett spor

 

Lykke til! Skal krysse alt jeg har for at du, din datter og resten av familien får de verktøyene dere trenger for å kunne fungere som en flott familie igjen

 

Anonymous poster hash: 233d8...3e6

[LivetErEnLek]

For ett år siden var jeg akkurat der du er nå. Eller jeg hadde kommet lengre. Jeg var på ett forferdelig sted, ett sted hvor jeg faktisk misslikte barnet mitt, ett sted hvor jeg faktisk skulle ønske at han bare ble borte. Hans handlinger var så ødeleggende for han selv og ikke minst resten av familien at jeg sto på randen til å si at nok var nok. Jeg gjorde som deg og kontaktet barnevernet og gutten fikk klar beskjed om at nå MÅTTE det skje forandringer, hvis ikke kunne ikke jeg ta ansvar for han lengre. Jeg var veldig klar på at jeg elsket han over alt på jord og at jeg nektet å sitte å se på at han ødelagte seg selv, at om ikke jeg kom gjennom til han nå, så måtte noen andre ta over. Vi fikk oppfølgingsteam gjennom politiet og ambulerende team gjennom barnevernet. Han har ogsp gått til bupa som har diagnosert han med add og han går nå på medisiner som hjelper veldig.

 

Livet er fremdeles tøft til tider, det er ekstremt mye oppfølging og fravær fra jobb for meg, men det går fremover og både gutten, jeg og familien har det mye bedre.

 

Å søke hjelp av barnevernet og i verste fall, gi fra seg omsorgen er ikke nødvendigvis å gi opp. For meg så vitner det om en forelder som skjønner at ting er ute av kontroll, en forelder som nekter å sitte å se på at barnet går til grunne.

 

Du har all min medfølelse og forståelse. Hvis du er i jobb, så råder jeg deg til å sykemelde deg i en periode. Den veien dere må gå nå kommer til å kreve hele deg.

[Anonym bruker]

Det heter PMTO - skal påbegynnes og avsluttes før barnet fyller 12. Les litt om det så skjønner du at hi sin datter ikke er dn som passer for denne metoden.

 

 

Flott at du har tatt kontakt med barnevernet. Kanskje PTMO eller Flippover kan være metoder som kan fungere for dere?

Håper dere får god og riktig hjelp. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 243b7...b40

Anonymous poster hash: 74310...d78