i kveld har jeg gitt opp datteren min

[Anonym bruker]

Har ei 16 år gammel datter som er helt ut av kontroll. Skulker skolen , røyker , drikker og bruker hasj. I kveld kom politiet med henne og fortalte at hun var tatt på fersken når hun hadde stjålet vesken til en gammel dame. Nå orker jeg faktisk ikke mer. Har ringt barnevernet og bedt de ta ansvar for henne. Fatter ikke hva som skjer. Har 3 sønner som oppfører seg eksemplarisk. Kveldens utblåsning. ...

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

[Anonym bruker]

Du er den eneste i hele verden som er der for henne uansett. Du skal ikke gi henne opp i en alder av 16 år. Hun trenger deg mer enn noen sinne.

 

Anonymous poster hash: e0202...ca9

[Anonym bruker]

Be om hjelp fra barnevernet, men ikke gi henne opp. Stakkars jente!

 

Anonymous poster hash: 42c42...fad

[Anonym bruker]

*elsk meg mest, når jeg fortjener det minst*

 

Snakk ut med datteren din. Kom til bunns i problemene hennes. Ta en kjærlig innfallsvinkel uten press, der du viser at du bryr deg og er der for henne. Legg vekk kjeftingen, men fortell gjerne hva du føler. Prøv å finne en løsning sammen, hør hva hun føler, hva hun trenger, hva hun tenker om seg selv, om deg, om familien, om fremtiden.

 

Anonymous poster hash: 7885d...399

[38_Bergen]

Hadde aldri gitt opp datteren min. Uansett hvor eksemplarisk andre søsken er eller hvor dårlig hun hadde oppført seg. Hun føler seg tydeligvis på utsiden og det er noe du som mamma burde ha tatt tak i for lengst. Og det er ikke BV sitt ansvar, det er ditt!

 

Når hun er kommet så langt som en 16 åring er det ikke langt fra at hun ender opp avhengig på narkotika og kanskje hun allerede er der....

 

Tydeligvis mye hun sliter med og når hun trenger deg mest, så svikter du:-(

[Anonym bruker]

Ikke gi henne opp. Fortsett å være mamma som aldri gir seg. Mine foreldre ga opp meg da jeg var 15. Hater de fortsatt for det. Det eneste jeg ville var å bli sett på som meg. Ikke som den sorte får blandt de uskyldige englene.

Ta henne med ut. Bare du og henne. Flytt slik at hun finner seg andre venner, gjør alt for henne, men ikke gi henne opp!

 

Anonymous poster hash: 85aa0...6b5

[Zaphira]

Alt hun gjør er et "skrik" om hjelp...Hjelp henne,ikke gi henne opp..

[Anonym bruker]

Huff dette var tragisk:(

Hvor godt snakker du med datteren din? Når ungdom holder på sånn ligger det noe bak. Hvor involvert har bupp og pp- tjeneste vært? Plages hun med psyken, har hun vært utsatt for overgrep? Har det skjedd noen endringer i familien? Ingen barn eller mennesker er like og takler ting forskjellig.

 

Dette er tanker som slår meg. Skjønner at du er sliten men det høres veldig drastisk ut med barnevernet. De kan også hjelpe deg med foreldreveiledning. Har ei venninne som har en stesønn på 13 år som har blitt levert på døra flere ganger av politiet. De tok kontakt med helsestasjon og fikk foreldreveiledning. Gutten der har ADHD og psykiske vansker. Går til behandling hos bupp.

 

Mulig du har prøvd alle de tingene jeg nevner men prøv litt til. Høres veldig hardt ut å la bv ta ansvaret for henne.

 

Anonymous poster hash: e1954...a6c

[Anonym bruker]

Flott at du har tatt kontakt med barnevernet. Kanskje PTMO eller Flippover kan være metoder som kan fungere for dere?

Håper dere får god og riktig hjelp. Lykke til!

Anonymous poster hash: 243b7...b40

[Anonym bruker]

Dere som kritiserer, har dere vært i HI sin situasjon? De færreste ønsker jo å gi opp, men en dag tar jo en mors krefter også slutt. Kanskje blir dette en oppvekker for datteren, og at hun får den hjelpen hun trenger av fagpersoner, før hun flytter hjem igjen.

Anonymous poster hash: ff4c1...866

[Anonym bruker]

Nei, jeg klarer vel aldri å gi henne opp. Mitt eldste elskede barn, som jeg er ufattelig glad i. Men akkurat i kveld føler jeg meg helt hjelpesløs. Min datter har lagt seg i min seng og jeg skal snart krype inn til henne. Håper vi får hjelp til dette for jeg aner faktisk ikke hva som plager henne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

[Anonym bruker]

Nei, jeg klarer vel aldri å gi henne opp. Mitt eldste elskede barn, som jeg er ufattelig glad i. Men akkurat i kveld føler jeg meg helt hjelpesløs. Min datter har lagt seg i min seng og jeg skal snart krype inn til henne. Håper vi får hjelp til dette for jeg aner faktisk ikke hva som plager henne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

 

Det ligger mye mot og styrke i det å be om hjelp. Det må du aldri glemme. Du sier at du gir opp, men det du egentlig gjør er å vise mot.

 

#9

 

Anonymous poster hash: 243b7...b40

[Anonym bruker]

Nei, jeg klarer vel aldri å gi henne opp. Mitt eldste elskede barn, som jeg er ufattelig glad i. Men akkurat i kveld føler jeg meg helt hjelpesløs. Min datter har lagt seg i min seng og jeg skal snart krype inn til henne. Håper vi får hjelp til dette for jeg aner faktisk ikke hva som plager henne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

Det er ikke sikkert hun vet det selv. Kanskje hun føler seg mindre verdt enn guttene fordi de klarer skole og hjemlig alt, mens hun ikke klarer det så lett? Kanskje har hus så mye i hodet i denne hormonomveltningen at hun ikke har kontroll?

 

Anonymous poster hash: 85aa0...6b5

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Det er lett å si "hadde aaaaldri gitt opp min datter bla bla bla" for dem som ikke har opplevd dette. De aner ikke hva de snakker om. Jeg har vært der du er nå, og det er grusomt. Jeg ønsker dere lykke til, håper dere får hjelp til å komme ut av dette.

 

Og til dere andre; Grunnen til at man "gir opp", er en forsvarsmekanisme som slår inn når man ikke er i stand til å takle situasjonen lenger. Alle som opplever det Hi går gjennom nå når det punktet før eller siden. Når man har flere barn å ta hensyn til (beskytte!) må nødvendigvis denne slå til tidligere enn om det er minstemann som sliter. Dette er ikke det samme som at man ikke lenger er glad i barnet sitt, men hva man kan gjøre for det. Vær greie å ikke dømme Hi for noe dere ikke forstår. Noen klarer å kjempe i åresvis, mens andre faktisk er nødt å "gi opp" tidligere, for å klare å overleve selv.

 

Anonymous poster hash: dfbd8...2e1

[Anonym bruker]

Tusen takk# 9. Dine ord varmer.

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som ikke dømmer meg. Det er " fint" å høre at noen av dere forstår meg. Tusen takk ! Skal sove nå å håper å våkne i morgen med lettere sinn. Til dere som mener at hun kommer i skyggen av brødrene sine, så tror jeg ikke det. Har vært veldig nøye på at hun ikke skal " forsvinne" i gutteklubben.

god natt

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som ikke dømmer meg. Det er " fint" å høre at noen av dere forstår meg. Tusen takk ! Skal sove nå å håper å våkne i morgen med lettere sinn. Til dere som mener at hun kommer i skyggen av brødrene sine, så tror jeg ikke det. Har vært veldig nøye på at hun ikke skal " forsvinne" i gutteklubben.

god natt

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

en jente på 16 som er proppfull av hormoner vil ikke se sannheten. Hun kan føle at hun er i skyggen av brødrene selv om det ikke er tilfelle:)

 

Anonymous poster hash: 85aa0...6b5

[Anonym bruker]

Det trenger ikke Alltid å være at barnet ikke føler seg sett/hørt etc for at de oppfører seg upassende og er rebell.. Noen synes enkelt og greit at dette er tøft og er rett å slett bare rakkerunger som så absolutt bør få smake på livets harde kjerne og få en 'smekk på fingrene'. Disse er også fremtiden vår og det er viktig at de lærer å oppføre seg og tilføre verden noe godt istedenfor omvendt.! Godt du ber om hjelp HI, slik oppførsel kan overhode ikke tillates! Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 1cf47...5be

[Virginia.]

 

Dere som kritiserer, har dere vært i HI sin situasjon? De færreste ønsker jo å gi opp, men en dag tar jo en mors krefter også slutt. Kanskje blir dette en oppvekker for datteren, og at hun får den hjelpen hun trenger av fagpersoner, før hun flytter hjem igjen.

 

Anonymous poster hash: ff4c1...866

 

 

Hvis man forstår at man trenger hjelp i en slik situasjon, så behøver da ikke det å innebære det alternativet først? Det finnes noe i mellom av hjelp også.

 

Men i ytterste sorg og frustrasjon kan sikkert dette være noe man tenker og sier.

[Virginia.]

Jeg forstår deg. Det er lett å si "hadde aaaaldri gitt opp min datter bla bla bla" for dem som ikke har opplevd dette. De aner ikke hva de snakker om. Jeg har vært der du er nå, og det er grusomt. Jeg ønsker dere lykke til, håper dere får hjelp til å komme ut av dette.

 

Og til dere andre; Grunnen til at man "gir opp", er en forsvarsmekanisme som slår inn når man ikke er i stand til å takle situasjonen lenger. Alle som opplever det Hi går gjennom nå når det punktet før eller siden. Når man har flere barn å ta hensyn til (beskytte!) må nødvendigvis denne slå til tidligere enn om det er minstemann som sliter. Dette er ikke det samme som at man ikke lenger er glad i barnet sitt, men hva man kan gjøre for det. Vær greie å ikke dømme Hi for noe dere ikke forstår. Noen klarer å kjempe i åresvis, mens andre faktisk er nødt å "gi opp" tidligere, for å klare å overleve selv.

 

Anonymous poster hash: dfbd8...2e1

 

Godt skrevet . Jeg ser at du har flere gode poeng...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i din situasjon så skal ikke si noe om hvor lett det er.

Men jeg har vært som datteren din... hadde foreldrene mine gitt meg opp ville jeg aldri klart meg. Nå er jeg voksen, utdannet, familiemamma, eksepsjonelt lovlydig og ordentlig. Og barna mine er mormor og morfars beste skatter. Jeg var et monster, innrømmer det med skam og anger, men jeg var ung og ja, det lå mer bak enn de visste.

Hvis datteren din har lag seg i sengen din og er hos deg, da er det håp:)

 

Lykke til, håper det kan ordne seg for dere.

 

Anonymous poster hash: 4adc7...f70

[Iiiiik]

 

Flott at du har tatt kontakt med barnevernet. Kanskje PTMO eller Flippover kan være metoder som kan fungere for dere?

Håper dere får god og riktig hjelp. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 243b7...b40

 

Hun er for stor for PMTO, målgruppa der er opp til 12 år. Det skal imidlertid finnes MST-team i alle fylker i Norge (bortsett fra Sogn og Fjordane). Det er et hjemmebasert tiltak for ungdom med alvorlige atferdsvansker, med det formål at ungdommen skal kunne fortsette. Man vet at det ofte blir vanskeligere for ungdom i denne målgruppa hvis de flyttes på institusjon. http://www.atferdssenteret.no/multisystemisk-terapi-mst/category150.html

[Anonym bruker]

Nei, jeg klarer vel aldri å gi henne opp. Mitt eldste elskede barn, som jeg er ufattelig glad i. Men akkurat i kveld føler jeg meg helt hjelpesløs. Min datter har lagt seg i min seng og jeg skal snart krype inn til henne. Håper vi får hjelp til dette for jeg aner faktisk ikke hva som plager henne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 25dc1...747

. Kjenner til følelsen din, men aldri gi opp før du har prøvt alt!! Du må få henvisning til mst, er et bra opplegg for ungdom og familier som trenger det som mest. Tro meg, vi har vert igjennom ppt, bupp, pmto, webster stratton og holdt på i 7 snart 10 år. Vi fikk gutten vår til privat psykiater, ting ble fortgang når oppfølgingstjenesten for politiet kom inn i bildet. Fikk kjempehjelp av mst. Var ikke stoff inni bilde, men han sliter med depresjoner og bipolar. Dårlig selvkontroll og selvbillde. Nå er han snart 16 vi fortsetter der mst slapp, ting går mye bedre nå))) skolen er tilrettelagt. Det har vert en hard kamp, men verdt det! Jeg gidde ikke opp, det var kjempehardt og grusomt til tider for hele familien. Men er glad for hver kamp nå<3 lykke til! Du er nødt å spørre og kreve hjelp selv. Det verste for barn er å bli gitt opp av sine foreldrer. Hun vil takke deg når hun er voksen nok viss du holder ut.

 

Anonymous poster hash: 8c10e...141

[Anonym bruker]

Noen gang må man bare gi slipp (eller var det "og gi opp" hun sa...), men døra vil alltid stå på gløtt......

 

Ikke alltid det er "noe bak" heller. Noen mennesker bare faller utenfor alt, og har ingen grunn til at de blir kriminelle eller bryter med samfunnets normer på andre måter. Det kan være alt fra en gutt hun er forelsket i, eller venner som ikke har det så bra hjemme som "oppmuntrer henne": Det er en sårbar alder, og hva man lærer hjemme, og HAR lært hjemme, er i noen år mindre viktig enn hva vennene og/eller "drømmegutten" mener...Noen gang er det bare og krysse fingre og tær og håpe bagasjen fra barneoppdragelsen er nok til og holde de flytende til de blir gamle nok til og skjønne at de driver og ødelegger seg selv...Noen gang går det bra, andre gang ikke...

 

Og søke hjelp er nok første steg og ta,- men snakk med henne om det, og hva du har tenkt og gjøre. Fortell henne hvor maktesløs du føler deg og hvor galt du ser ting er på vei og gå.. HUN trenger hjelp,- DU trenger hjelp. Ikke sikkert det blir en konstruktiv eller fornuftig samtale ut av det, men du har snakket og vært åpen om det steget du vurderer og ta. Og uansett hvordan det etter hvert viser seg og gå, så vil hun etter hvert sette pris på og skjønne det du nå tenker og gjøre.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: d4e8e...668

[Anonym bruker]

Ønsker deg masse lykke til, og masse styrke! Kan ikke sette meg inn i hvor tøft dette er.

 

Jeg ble selv voldtatt som 16 åring, av en kompis. Men jeg følte mye skyld for det som skjedde. Så jeg fortalte det ikke til noen. Igjen kunne fått meg til å fortelle det. I den perioden hadde jeg så utrolig mye sinne, og var veldig utagerende. Eneste jeg var heldig med, var at min omgangskrets var skoleflinke idrettsfolk. Så mesteparten av mitt sinne gikk ut på idretten min. Men foreldrene mine fikk gjennomgå ganske mye de og.

Anonymous poster hash: d25d9...81f