er du redd for døden?

[Anonym bruker]

Jeg ser frem mot min død. Skal selvfølgelig leve etter evne før den tid, men jeg ser for meg at døden er en fullstendig fred, etter et (foreløpig) kort liv med masse sorg og glede. Jeg tenker ofte på "drømmescenarioet" for min død, og lager meg tanker om min egen begravelse og hva som kommer til å skje videre. Tenker i grunn veldig mye på når jeg selv skal dø. Om jeg i morgen får beskjed om at jeg har knapp tid igjen å leve, vil ikke døden være det første jeg tenker på, men heller at jeg må forlate mennesker som kommer til å savne meg, som jeg egentlig burde tilbragt mange flere år sammen med. 

Kan vel uansett si at jeg er redd for døden. Ikke min død, men jeg håper at jeg aldri opplever at barna mine dør før meg, eller andre som står meg nær. 

Anonymous poster hash: 26179...c1f

[Frøken Ubesluttsom]

Nei faktisk ikke. Jeg ser på døden som en naturlig ting. En naturlig ende på alt.

Jeg er faktisk mer bekymret for hvordan jeg vil dø/måten jeg dør på. Men er ikke redd for døden.

Endret 20. februar 2014 av Fiskebollerihvitsaus..

[Anonym bruker]

Jeg er mere redd for og leve, men livet er blitt så spennende at jeg prøver å unngå å dø nå da

 

Anonymous poster hash: d0713...be1

[Mandala]

Jeg er overhodet ikke redd for døden. Derimot er jeg redd for å miste livet- men det er noe helt annet! Jeg har alt for mye og mange til at jeg jan dø fra dem, men selve døden skremmer meg ikke

 

Amandine sa det veldig fint og akkurat som jeg føler det. 

[Gjest Hercule Poirot]

Nei, jeg er ikke redd for døden. Og skulle jeg f.eks. dø i morgen, så er det greit. Selvfølgelig har jeg masse ugjort, og jeg blir trist ved å tenke på at da vil barna mine vokse opp uten meg, men redd? Nei.

[Ugl@ ruger...]

Nei, ikke døden i seg selv, men mer redd for at mine nære og kjære skal sørge over meg, så håper,derfor at jeg lever lengst mulig og får en fin og verdig død, mett av dage.

 

Jeg er selvsagt livredd for å miste de rundt meg, ønsker jo å beholde alle jeg er glad i lengst mulig, men jeg ser på døden som en del av livet, den kommer vi ikke unna noen av oss.

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er redd for å dø, og redd for å dø fra alt og alle. Spesielt barna. Det skremmer meg pga jeg ser hvordan ting fungerer når jeg ikke er der. Mannen er elendig med alt som har med oppfølging av barna å gjøre. Tenker likevel at situasjonen hadde vært annerledes om jeg var borte for alltid.

 

Jeg er også redd for å ikke være død, men bli erklært død. Bli levende begravet.

Eller at jeg er i koma eller blir holdt kunstig i live, men helt klar i hodet og at de slår av maskinen.

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd (og faktisk litt nysgjerrig på hva som skjer "etterpå", jeg tror nemlig på "noe" etter døden), men jeg blir trist av å tenke på å ikke få være sammen med de jeg er glad i.

Anonymous poster hash: 9f230...6c0