er du redd for døden?

[Anonym bruker]

Huff det er jeg. Får frysninger av tanken at vi en dag må dø. Skikkelig ekkel tanke...

 

Anonymous poster hash: e92ad...2d4

[Anonym bruker]

Jeg også- Spesielt etter at jeg fikk barn :/

 

Anonymous poster hash: 12165...313

[Anonym bruker]

Min største angst tenker mye på hvor lite som skal til før jeg brått dør fra familien min

 

Anonymous poster hash: 42f7e...b54

[Anonym bruker]

Nei ikke redd for selve døden, men det er så utrolig trist å aldri få se igjen dem man er glad i. Det er det som er fælt. Døden er nok ikke så ille utover det. Jeg håper på en smertefri død selvsagt ;-)

 

men jeg gidder ikke bruke så mye tankevirksomhet på det. Det er meningsløst og ikke noe man får gjort noe med.

 

Anonymous poster hash: ad44f...859

[Anonym bruker]

Nei, jeg ser faktisk frem til den dagen jeg har levd livet mitt og kan sovne stille inn (håper jeg dør slik).

Jeg ser ikke hva som er farlig med det, verdens mest naturlige ting! På samme måte som å bli født, ha sex, lage barn og å leve i heletatt.

Jeg tror også sjelen min kommer videre og vi er ikke mennesker med sjel, men sjel i menneskeform.

 

Anonymous poster hash: 28074...4c2

[Anonym bruker]

Livredd! Har angst. Barna mine har INGEN om jeg skulle gå bort. Redd hver kveld når jeg legger meg "tenk om jeg dør i natt" redd når jeg har vondt i hjerteområdet "tenk om det er infarkt".

 

Anonymous poster hash: a7bab...cbf

[me_87]

Ja det er min største angst!

Jeg blir skikkelig deprimert av tanken.

[spiresnart]

JA.

[Anonym bruker]

Livredd! Har angst. Barna mine har INGEN om jeg skulle gå bort. Redd hver kveld når jeg legger meg "tenk om jeg dør i natt" redd når jeg har vondt i hjerteområdet "tenk om det er infarkt".Anonymous poster hash: a7bab...cbf

Dette kunne det vært meg som hadde skrevet

 

Anonymous poster hash: 6525e...6bd

[Anonym bruker]

Etter at vi mistet barnet vårt er jeg ikke redd lenger. Da får jeg ihvertfall vite hva som skjer, og det er en ørliten mulighet for at jeg får treffe engelen min igjen.

 

Men selvsagt er jeg redd for å dø fra barna mine og jeg ønsker å leve i mange, mange år og se de vokse opp og bli lykkelige.

 

Anonymous poster hash: faff5...d92

[Anonym bruker]

Pr dags dato er jeg redd siden jeg er fortsatt ung og har to småttiser. Men den dagen jeg bekker over 75 år, da kan døden bare bite meg i rævva, heh...

 

Anonymous poster hash: 43b54...b69

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd døden i seg selv, men jeg er redd for at den skal innta meg for tidlig.

 

Anonymous poster hash: 7bcfd...ce1

[Anonym bruker]

LIvredd! blir dårlig av å tenke på at jeg en dag bare blir borte..

Anonymous poster hash: 28e13...e59

[Birdie Birdie Nam Nam]

Jeg er ikke redd døden i seg selv, men jeg er redd for at den skal innta meg for tidlig.

 

Anonymous poster hash: 7bcfd...ce1

Som jeg skulle skrevet det selv. Jeg tror jeg ville blitt utrolig bitter dersom jeg ble dødssyk i ung alder. Av en eller annen grunn ser jeg ikke for meg at jeg skal bli gammel, jeg tror jeg kommer til å dø midt i livet. 

 

Jeg er selvfølgelig redd for å miste mennesker jeg er glad i, men det er jo nesten helt uunngåelig. Da er det jo ikke døden i seg selv jeg er redd for, men tapet av betydningsfulle personer i livet mitt. Det store marerittet ville selvsagt være å miste barn, så det prøver jeg å ikke tenke så mye på. Om jeg selv skulle dø fra mine vet jeg at de har en hel haug med engasjerte omsorgspersoner i livene sine. Det er jeg evig takknemlig for.

 

Det må være tungt å ha angsttanker rundt død, og å frykte den. 

[amandine]

Jeg er overhodet ikke redd for døden. Derimot er jeg redd for å miste livet- men det er noe helt annet! Jeg har alt for mye og mange til at jeg jan dø fra dem, men selve døden skremmer meg ikke

[Anonym bruker]

nei, selv om jeg ikke tror på himmelen har jeg et barnslig håp om at når jeg dør, kan jeg se pappa, søstrene mine & alle de andre jeg har mistet igjen. gleder meg på mange måter til det når sin naturlige slutt, miss forstå meg rett jeg vill ikke dø nå men livet har hvert hardt & det blir godt å slippe mye av det.

Anonymous poster hash: 22023...a45

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe ønske om å dø akkurat nå, men når den dagen kommer tror jeg det blir godt å endelig få fred, endelig få hvile, bli kvitt smertene..

 

Anonymous poster hash: 09684...ffd

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd for døden så lenge den kommer brått og smertefritt.

Jeg har vært i et smertehelvete og nær døden over en lang periode. Etter det er det å skulle ligge hjelpeløs i en sykehusseng et mye værre alternativ.

 

Jeg vet at mann og barn vil klare seg også uten meg selv om det ville være trist for dem.

Anonymous poster hash: c22be...70d

[Anonym bruker]

Ja har alltid vært redd for det. Plutselig skjer det noe uventet farlig og så er livet over.

 

Anonymous poster hash: 0e218...fb5

[Anonym bruker]

sitter å ser på en dokumentar nå om døden nå på nrk....og ja, jeg gruer meg.....

Anonymous poster hash: eb0c7...d59

[Honningmelon]

Ja, jeg er og har alltid vært livredd døden. Fikser ikke tanken på at jeg en dag ikke er mer. Jeg har også en sterk følelse av at jeg ikke kommer til å bli gammel.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for min egen del, men jeg får vondt i magen av tanken på hvordan barna mine ville taklet det, og at de skal glemme meg...

 

Anonymous poster hash: fb0ab...33c

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sett for meg at jeg blir spesielt gammel (jeg var lenge helt overbevist om at jeg kom til å dø før jeg ble 18, så nå lever jeg godt på overtid ), og har alltid vært fascinert av (hva som skjer etter) døden. Jeg er rett og slett ekstremt nysgjerrig!

 

Så jeg er redd for det som leder opp til døden, jeg har ikke lyst til å "gå glipp" av alt det som skjer i livet, samtidig som jeg er nysgjerrig på hva som kommer til å skje, og for å si det som Dumbledore i Harry Potter - døden er det neste store eventyret. Alle skal dø, og ingen vet hva som skjer etterpå. 

 

Så nei, ikke redd for å dø

Anonymous poster hash: 517d7...09f

[Anonym bruker]

Ja har i perioder mistet nattesøvnen i angst. Det irriterer meg at jeg er redd døden. Det er like naturlig som en fødsel. Og jeg tror jo sjelen lever videre. Det er vel litt egoistiske behov der bak, jeg ønsker å være i mitt barns liv og kunne støtte og følge opp. Få barnebarn etterhvert.

 

Men jo mere meningsfulle dager jeg har hvor jeg bruker tid på hva som engasjerer meg jo mindre angst, i en jobb hvor jeg vantrives derimot ble tankene ofte veldig tunge og mørke.

 

Anonymous poster hash: 13583...928

[Iiiiik]

Litt ironisk at så mange svarer med livredd i akkurat denne tråden...

 

Jeg er ikke redd for å dø, men er redd for å miste livet og for at jeg skal gå glipp av mine viktige og dem av meg.