50/50 fordeling på barn 2 og 4 år...?

[Anonym bruker]

Jeg mener å ha hørt det ikke er anbefalt, men usikker på hvorfor?

Hvis far også er en fantastisk omsorgsperson og man unner ham mest mulig tid med ungene og vi virkelig ønsker 50/50 begge?

 

Anonymous poster hash: a8019...724

[Anonym bruker]

Det hander ikke om mor eller far, men om barna. At små barn trenger en stabil base, faste rutiner og forutsigbarhet i hverdagen.

Bosted og samvær skal være til det beste for barna, ikke for å ivareta foreldrene sine rettigheter.

Anonymous poster hash: 99cdd...ffc

[Anonym bruker]

Fordi det handler om barnas rettigheter, ikke foreldrenes.

Anonymous poster hash: 08b66...326

[Anonym bruker]

Hvis du aldri har sett argumenter for hvorfor 50/50 ikke anbefales, så handler det om manglende stabilitet og stress for barna.

 

Hvis dere setter barnas behov først, men absolutt vil ha 50/50, så la barna få et fast bosted, of flytt ut og inn annenhver uke dere foreldre.

Synes du det hørtes tungvint og stressende ut? Da forstår du vel at barna ville følt på det samme om dere utsetter dem for 50/50!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

[Anonym bruker]

Barneombudet fraråder delt bosted som en hovedregel 
Barneombudet mener delt bosted kan fungere bra under visse 
betingelser, men fraråder at delt bosted skal være hovedregelen i 
barneloven. Man kan ikke si at én ordning, dvs. delt bosted, er best 
for alle barn uansett alder. Barn trenger individuelt tilpassede 
avtaler, og det er viktig at foreldre i mekling blir møtt med 
kompetanse og god informasjon om barns utvikling og behov på 
ulike alderstrinn. Ombudet fraråder delt bosted for små barn, da 
dette anses å være problematisk i forhold til barnets tilknytning og 
kognitive utvikling. Barneombudet fraråder også at barn skal gå på 
to skoler. 

 

Barneombudet.no

Anonymous poster hash: b84d3...b80

[Anonym bruker]

Hvis du aldri har sett argumenter for hvorfor 50/50 ikke anbefales, så handler det om manglende stabilitet og stress for barna.

 

Hvis dere setter barnas behov først, men absolutt vil ha 50/50, så la barna få et fast bosted, of flytt ut og inn annenhver uke dere foreldre.

Synes du det hørtes tungvint og stressende ut? Da forstår du vel at barna ville følt på det samme om dere utsetter dem for 50/50!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

Støtter denne.

Og tenker at dere bør seriøst vurdere å være flyttbare selv annenhver uke, andre foreldre har fått det til, så det kan gå.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 22474...68c

[Anonym bruker]

Det er viktig for små barn å ha trygghet og faste rutiner rundt seg. Det å ikke ha et fast bosted, men to er aboultt ikke noe god situasjon for små barn å være i (heller ikke sstore barn om du spør meg). Tilogmed vi voksne setter jo pris på å ha kun et sted å bo. For barn er dette ekstra viktig. Ville faktisk heller ofret noe tid med barna selv en stund enn at barna måtte bo 50/50, selv om begge foreldrene er helt fantastiske. Ville kanskje kjøpt en bok om temaet om jeg var deg, siden det er så viktig tema. Bedre å heller bo nærme hverandre, slik at barna kan se begge oftere...

Anonymous poster hash: 8b01c...829

[Englenemine]

Ville aldri tvunget en på 2 og 4 år og ha to hjem , trist da får heller mor / far flytte ut og inn annenhver uke. Men neida da er det nok plutselig noen foreldre som ikke er like keen på 50/50 om det var slik det var.

[*Miss Marple*]

Skjønner ikke helt argumentet om at det er så ille med to hjem og at barna må flytte hver uke. Det er da like mye flytting og uro om man har 40/60? Man får bare kortere tid hos ene foreldren.

 

Og to hjem får jo et skilsmissebarn uansett?

 

Jeg har ingen kunnskap eller erfaring om emnet altså, men har tenkt på dette flere ganger når jeg leser hvor ille 50/50 er. Delt bosted er jo ikke veldig gunstig uansett, men om foreldrene samarbeider bra og klager å ja fokus på barnets beste betyr vel det mer enn om man bytter hver søndag eller noen dager senere?

[skinnfilla]

Huff, dere beskrive situasjonen til min svigerinne

Det skjærer meg i hjertet å se på.

Guttene er 2 og 4

[Anonym bruker]

50/50 når barnet er bare 2 år???

Dere vet opplagt ikke hva som er beste for barnet!

Stakkars unge!

Anonymous poster hash: ee5a7...442

[Englenemine]

Nå er det flere alternativer enn 50/50 el 40/60 da. Det er heller ikke noe bedre for noen på den alderen disse barna er i. Foreldrene burde flytte ut av hjemme på rundgang . Ellers 30/70.

[Rosenblomma]

Jeg og eksen har hatt sønnen annenhver uke fra han var 3 år. Det må være lett for dem som ikke kommet i en slik situsjaon å kaste ut "stakkars barn" osv. Alle barn som får to hjem lider ikke av det, det spørs vel helt hvordan foreldrene takler det og tilrettelegger for barnet. Jeg og barnefaren bodde nerme hverandre, hentet av og til sammen i barnehagen, spiste middag sammen iblandt, gjorde aktiviteter sammen, feiret bursdagen sammen og var hjemme hos hverandre av og til. Jeg opplever at sønnen vår har fått det beste av to verdener. Vi har underveis også snakket med sønnen vår om hvordan han opplever å ha to hjem osv, han har aldrig antydet til at det har vært vanskelig for honom. Vi har en veldig fin og åpe relasjon så det har ingenting med å ikke tørre å si noe heller.

Nå er sønnen vår 14 år og jeg kan love dere at hvis han ikke trivdes i situsjonen ville vi hørt det for lengst, tenåringer har en tendens til å protestere hvis dem missliker noe.

[Anonym bruker]

Følg hjerte deres og hva som føles best for dere bare et tips du og faren finner dere en leilighet og leie,og beholder huset,hvis dere har råd, så bor dere i huset når dere har barna,så blir de ikke flyttet hit  og dit,men fetter og hans eks kona gjør det,barna er 1,5 år og 2,5 år

Anonymous poster hash: ffee1...e27

[Anonym bruker]

Jeg og eksen har hatt sønnen annenhver uke fra han var 3 år. Det må være lett for dem som ikke kommet i en slik situsjaon å kaste ut "stakkars barn" osv. Alle barn som får to hjem lider ikke av det, det spørs vel helt hvordan foreldrene takler det og tilrettelegger for barnet. Jeg og barnefaren bodde nerme hverandre, hentet av og til sammen i barnehagen, spiste middag sammen iblandt, gjorde aktiviteter sammen, feiret bursdagen sammen og var hjemme hos hverandre av og til. Jeg opplever at sønnen vår har fått det beste av to verdener. Vi har underveis også snakket med sønnen vår om hvordan han opplever å ha to hjem osv, han har aldrig antydet til at det har vært vanskelig for honom. Vi har en veldig fin og åpe relasjon så det har ingenting med å ikke tørre å si noe heller.

Nå er sønnen vår 14 år og jeg kan love dere at hvis han ikke trivdes i situsjonen ville vi hørt det for lengst, tenåringer har en tendens til å protestere hvis dem missliker noe.

Det fører ikke til skader som barnet selv er bevisst på og kan fortelle om. Men skadelig er det like fullt!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

[Rosenblomma]

 

Jeg og eksen har hatt sønnen annenhver uke fra han var 3 år. Det må være lett for dem som ikke kommet i en slik situsjaon å kaste ut "stakkars barn" osv. Alle barn som får to hjem lider ikke av det, det spørs vel helt hvordan foreldrene takler det og tilrettelegger for barnet. Jeg og barnefaren bodde nerme hverandre, hentet av og til sammen i barnehagen, spiste middag sammen iblandt, gjorde aktiviteter sammen, feiret bursdagen sammen og var hjemme hos hverandre av og til. Jeg opplever at sønnen vår har fått det beste av to verdener. Vi har underveis også snakket med sønnen vår om hvordan han opplever å ha to hjem osv, han har aldrig antydet til at det har vært vanskelig for honom. Vi har en veldig fin og åpe relasjon så det har ingenting med å ikke tørre å si noe heller.

Nå er sønnen vår 14 år og jeg kan love dere at hvis han ikke trivdes i situsjonen ville vi hørt det for lengst, tenåringer har en tendens til å protestere hvis dem missliker noe.

Det fører ikke til skader som barnet selv er bevisst på og kan fortelle om. Men skadelig er det like fullt!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

 

 Da regner jeg med at hvis du hadde kommet i en slik situasjon ville du latt barna dine være hos barnefaren 100% for å gjøre det du mener er best for dine barn! Fordi det er overhodet ingenting som tilsier at mor er mer egnet som aleneforsørger eller en bedre forelder.

[holio__bobo]

Det er utrolig provoserende hvordan dere har så bastante men

[Anonym bruker]

 

 

Jeg og eksen har hatt sønnen annenhver uke fra han var 3 år. Det må være lett for dem som ikke kommet i en slik situsjaon å kaste ut "stakkars barn" osv. Alle barn som får to hjem lider ikke av det, det spørs vel helt hvordan foreldrene takler det og tilrettelegger for barnet. Jeg og barnefaren bodde nerme hverandre, hentet av og til sammen i barnehagen, spiste middag sammen iblandt, gjorde aktiviteter sammen, feiret bursdagen sammen og var hjemme hos hverandre av og til. Jeg opplever at sønnen vår har fått det beste av to verdener. Vi har underveis også snakket med sønnen vår om hvordan han opplever å ha to hjem osv, han har aldrig antydet til at det har vært vanskelig for honom. Vi har en veldig fin og åpe relasjon så det har ingenting med å ikke tørre å si noe heller.

Nå er sønnen vår 14 år og jeg kan love dere at hvis han ikke trivdes i situsjonen ville vi hørt det for lengst, tenåringer har en tendens til å protestere hvis dem missliker noe.

Det fører ikke til skader som barnet selv er bevisst på og kan fortelle om. Men skadelig er det like fullt!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

 

 Da regner jeg med at hvis du hadde kommet i en slik situasjon ville du latt barna dine være hos barnefaren 100% for å gjøre det du mener er best for dine barn! Fordi det er overhodet ingenting som tilsier at mor er mer egnet som aleneforsørger eller en bedre forelder.

 

Det er sant. Er ikke sikkert at mor er den beste forsørgeren. Men nå er det jo sånn at i de fleste tilfellene så er det mor som har hatt mest med barnet å gjøre, og da er det naturlig at det er hun som har barnet mest. Nok en gang så er det barnet som har rettigheter og ikke foreldrene. Har vært i den situasjonen selv, og 50/50 var helt uaktuelt. Best for foreldrene sikkert, men ikke barnet. Og de barna som har en sånn ordning snakker alltid om mammas sitt hus og pappas sitt hus ikke ditt hus. Sånt vil jeg ikke for barnet mitt. Små barn skal ha stabilitet. Det samme sier de på familievernkontoret, og de alle barnepsykologene er vel også ganske enig med dette.

 

Anonymous poster hash: 472c6...103

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg og eksen har hatt sønnen annenhver uke fra han var 3 år. Det må være lett for dem som ikke kommet i en slik situsjaon å kaste ut "stakkars barn" osv. Alle barn som får to hjem lider ikke av det, det spørs vel helt hvordan foreldrene takler det og tilrettelegger for barnet. Jeg og barnefaren bodde nerme hverandre, hentet av og til sammen i barnehagen, spiste middag sammen iblandt, gjorde aktiviteter sammen, feiret bursdagen sammen og var hjemme hos hverandre av og til. Jeg opplever at sønnen vår har fått det beste av to verdener. Vi har underveis også snakket med sønnen vår om hvordan han opplever å ha to hjem osv, han har aldrig antydet til at det har vært vanskelig for honom. Vi har en veldig fin og åpe relasjon så det har ingenting med å ikke tørre å si noe heller.

Nå er sønnen vår 14 år og jeg kan love dere at hvis han ikke trivdes i situsjonen ville vi hørt det for lengst, tenåringer har en tendens til å protestere hvis dem missliker noe.

Det fører ikke til skader som barnet selv er bevisst på og kan fortelle om. Men skadelig er det like fullt!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

Da regner jeg med at hvis du hadde kommet i en slik situasjon ville du latt barna dine være hos barnefaren 100% for å gjøre det du mener er best for dine barn! Fordi det er overhodet ingenting som tilsier at mor er mer egnet som aleneforsørger eller en bedre forelder.

Ja, hvis jeg kom i en slik situasjon ville jeg satt barna i fokus, ikke mine eller mannens egoistiske behov. Hvis alternativene var 50/50 eller bosted hos far og samvær med meg så skulle barna mine få bo hos faren sin!

 

Jeg ser traumatiserte barn, stressede og usikre barn, barn med tilknytningsproblematikk +++ gjennom jobb de fleste dager i uka. Det skal mindre til enn du tror å påføre barna skade. Så jeg vet at jeg aldri ville utsatt mine egne for dette!

 

Anonymous poster hash: f9632...75e

[Gemini77]

Mine barn på 6 og 8 bor 50-50 hos meg og pappa'n sin. Det fungerer veldig fint her men jeg ser jo at grunnen til at det fungerer så bra er fordi at jeg og barnefar er veldig gode venner og barna er ikke midt i en konflikt. Vi bor 5 min unna hverandre og barna har samme skole- og vennekrets.

Jeg ser flere her anbefaler at de voksne skal flytte ut og inn. Vi gjorde det i 4 mnd men pga de store reaksjonene fra datteren våres måtte vi slutte. Hun ville ikke sove om kvelden og gråt og holdt meg i armen da hun ikke visste om jeg ville være det dagen etter. Samme mer pappa'n sin. Det ble altfor uforutsigbart for barna. Nå vet de og er trygge på at jeg alltid er der hjemme hos oss og at pappa er der hjemme hos de. Relasjonene hennes forsvant så fort vi sluttet med å flytte inn og ut.

 

Som en annen sier så ser jeg ikke hvorfor 50-50 er så mye mer forferdelig enn 60-40 eller 70-30. Barna vil jo fortsatt si "huset til mamma og huset til pappa" som en nevnte her.

Barna har alt dobbelt og trenger ikke pakke en eneste ting. Jeg leverer på fredager og barnefar henter de. De har ikke noe mer med seg på skolen når de skal til den andre.

Vi det barna uansett i uken vi ikke har de ta vi samarbeider med aktiviteter som barna skal på etc.

 

Barna våre har ikke halvsøsken de må forholde seg til da. Det er ikke barn som bor fast i det ene hjemmet mens de ikke gjør det. De får full oppmerksomhet og fokus der de er og de vil heller ikke få halvsøsken. Jeg er gift på nytt og vi skal ikke ha barn sammen og barnefar ønsker heller ikke lete barn.

Hvordan det vil bli når de er eldre får vi ta når det oppstår problemer. Vi har ikke skrevet avtalen i stein.

Vi har en privat avtale og ingen kranglingen involvert. Her i huset var det ikke jeg som var mest med barna da svar små. Vi delte permisjonen 50-50 omtrent og vi var begge ille involvert i barnas liv.

 

Nå gjør vi ting sammen alle sammen med barnefar og min nye mann. Barna føler det er helt naturlig og de har aldri spurt spørsmål om bruddet. Vi har pratet om det og sagt at vi er familie på lik linje som alle Andre, at jeg elsker pappa'n dems men at vi ikke bor i samme hus siden vi ikke er kjærester.

 

Individuell tilpasning skrives det mye om. Det viktigste er å ha innsikt nok til hvordan forhold di har til barnefar. Er det gnisninger der sol du TROR du greier å skjule så er ikke 50-50 et godt alternativ.

Barna først...

[Anonym bruker]

 

Som en annen sier så ser jeg ikke hvorfor 50-50 er så mye mer forferdelig enn 60-40 eller 70-30. Barna vil jo fortsatt si "huset til mamma og huset til pappa" som en nevnte her.

 

 

 

Ja er nok ikke stor forskjell på 40/60 enn 50/50. Er enig i dette.  Men nå er jo heller ikke dette anbefalt for små barn. Men har vokst opp som skilsmissebarn, og bodde hos mamma. Hadde et hjem, men var på besøk hos pappa. Mener at dette er best for barna i en situasjon hvor foreldrene ikke bor sammen. Barna skal ha et hjem hvor de føler er deres. Ikke bare at de er på besøk hos både mamma og pappa. Dette er jo også et problem som personer hvor folk jobber med barn ser ofte. 

 

 

Anonymous poster hash: 472c6...103

[Gemini77]

 

 

 

Som en annen sier så ser jeg ikke hvorfor 50-50 er så mye mer forferdelig enn 60-40 eller 70-30. Barna vil jo fortsatt si "huset til mamma og huset til pappa" som en nevnte her.

 

 

 

Ja er nok ikke stor forskjell på 40/60 enn 50/50. Er enig i dette. Men nå er jo heller ikke dette anbefalt for små barn. Men har vokst opp som skilsmissebarn, og bodde hos mamma. Hadde et hjem, men var på besøk hos pappa. Mener at dette er best for barna i en situasjon hvor foreldrene ikke bor sammen. Barna skal ha et hjem hvor de føler er deres. Ikke bare at de er på besøk hos både mamma og pappa. Dette er jo også et problem som personer hvor folk jobber med barn ser ofte.

 

 

Anonymous poster hash: 472c6...103

Verken vi voksne eller barna ønsker å "være på besøk" hos pappa.. Barna er like tilknyttet til pappa'n sin som til meg så derfor bor vi nært hverandre, er gode venner, bidrar likestilt med aktiviteter etc. Barna våre tenker ikke at de er på besøk noen av stedene men har fullverdige hjem. Hvis jeg eller pappa'n hadde hatt flere barn etterpå hvor de kom inn i en familie annenhver uke hvor de andre barna bodde fast så skjønner jeg at det blir mer et besøkshjem. Her tenker ikke barna på at de har vært borte en uk engang. Løper inn og ut av huset og leker med vennene sine slik de gjør i begge hjemmene deres.

[holio__bobo]

Det er så mange dumme damer her inne. Folk må da gjøre det som passer best i deres situasjon, uten å bli trykket ned av bedrevitere. Ikke uttale dere før dere sitter i samme situasjon selv.

Heller 50/50 hos engasjerte foreldre som klarer å være venner, enn 70/50 hos en mor som bruker tiden sin på å trykke andre damer ned i et anonymforumer på nettet.

[holio__bobo]

Mente selvfølgelig 70/30

[Anonym bruker]

Jeg tror det er veldig situasjonsavhengig. Der jeg kommer fra, har det vært regelen med 50/50 lenge, andre ordninger har vært unntaket. Men det forutsetter at foreldrene har er ok samarbeid, at de forplikter seg til å bo i nærheten av hverandre ( blir ikke godkjent dersom annen skolekrets) og at man har dobbelt opp med alt, mao 2 hjem, slik at barnet ikke må ta et flyttelass hver gang. Mine venner som hadde skilte foreldre pleide også å bli 2 uker hos hver foreldre slik at det blir sjeldnere flytting. Må presisere at dette var på 80-90-tallet og det gjald eldre barn (skolealder). Ser ikke helt poenget for et lite barn å bli flyttet rundt på denne måten

 

Min manns kusine har 50/50 med små barn, men hun og eks-mannen er naboer og bor på landet, barna løper fritt fra det ene huset til det andre. Tror ikke de får noe særlig trauma av kontra, kontra barna som en dag har en far boende i huset, og plutselig har en far de nesten ikke ser lenger. Fordelen de har er at de får en hverdag med pappaen, ikke bare noen få dager med en helgepappa som i mange tilfeller blir gradvis mindre involvert i livet deres.

 

Å skille lag er et trauma for barna uansett. Hvordan man best ordner samvær mtp skadebegrensning blir veldig avhengig av forholdet barnet har til foreldrene sine og i hvillen grad foreldrene er i stand til å samarbeide. Skulle vi f.eks. skille oss, ville det ikke vært aktuelt med noe annet en. 50/50, ikke fordi vi ønsker det, men fordi gutten på 5 er veldig avhengig av faren sin og ville forvitret uten han, samtidig som han også er veldig knyttet til meg.

 

Anonymous poster hash: 7517f...154