Noen her som angrer på at de fikk barn?

[MrsMilla]

Jeg angrer ikke akkurat, men livet mitt har stort sett gått i nedoverbakke etter at jeg fikk han. Elsker han over alt på jorden, men tenker ofte at hans lykke er min ulykke.

 

På papiret ser alt bra ut, jeg har mann, vi har god økonomi og poden er en kul liten fyr. Men jobbmessig har det gått til helvete fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, jeg klarer ikke å slå meg til ro med "kun" mammarollen og livet mitt føles over før jeg har rukket å leve det. Det var en gang jeg var ung og lovende og hadde en lysende femtid foran meg, nå er jeg halvgammel, sliten og den lysende fremtiden blir aldri noe av.

 

Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

Men dette er jo noe du kan gjøre noe med??

 

Jeg har tre, venter nr fire. Jobber fulltid, og tenker å gjøre det litt bra på jobb  - har allerede ei stilling jeg trives godt i med endel ansvar - veldig artig.

Er kanskje litt slapp på husarbeid, mener dette er begges ansvar, og når han er noe slappere enn meg, så er det hans vaskefrekvens som blir gjeldende. Men så bruker jeg denne tiden på å trene, være med venner og finne på ting med barna.

 

Prøv å se litt muligheter!

Trenger ikke å være noen motsetning i å ha barn og ha karriere/eget liv :-)

[Anonym bruker]

Nei. Men tenker ofte at det hadde vært utrolig deilig å ikke hatt barn. Har tre:-)

 

Anonymous poster hash: 28817...2e4

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer ikke akkurat, men livet mitt har stort sett gått i nedoverbakke etter at jeg fikk han. Elsker han over alt på jorden, men tenker ofte at hans lykke er min ulykke.

På papiret ser alt bra ut, jeg har mann, vi har god økonomi og poden er en kul liten fyr. Men jobbmessig har det gått til helvete fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, jeg klarer ikke å slå meg til ro med "kun" mammarollen og livet mitt føles over før jeg har rukket å leve det. Det var en gang jeg var ung og lovende og hadde en lysende femtid foran meg, nå er jeg halvgammel, sliten og den lysende fremtiden blir aldri noe av.Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

 

Men dette er jo noe du kan gjøre noe med??

 

Jeg har tre, venter nr fire. Jobber fulltid, og tenker å gjøre det litt bra på jobb  - har allerede ei stilling jeg trives godt i med endel ansvar - veldig artig.

Er kanskje litt slapp på husarbeid, mener dette er begges ansvar, og når han er noe slappere enn meg, så er det hans vaskefrekvens som blir gjeldende. Men så bruker jeg denne tiden på å trene, være med venner og finne på ting med barna.

 

Prøv å se litt muligheter!

Trenger ikke å være noen motsetning i å ha barn og ha karriere/eget liv :-)

Tja, delvis. Men bare delvis. Ønsker ikke å utdype, men jeg hadde en veldig god jobb som jeg ble skviset ut av mens jeg var i permisjon. Begynte deretter i et annet firma etter permisjonsslutt, men lederstilling for meg, ny jobb for mannen og bhg-start tok knekken på meg og jeg ble utbrent. Etter det har det vært en ganske bratt nedoverbakke og VELDIG kjedelig.

 

Dessverre er det slik at det er vanskelig å jobbe i min bransje samtidig som man har barn, dersom ektefellen også har en krevende jobb. Vi jobbet begge to 10-12 timer/dag og reiste masse for jobben før vi fikk barn. Umulig nå når vi ikke har familie som kan hjelpe og ikke mulighet/ønske til å ha au pair. Fordi det var meg som traff veggen først, er det meg som har trappet ned; akkurat nå er vi i utlandet for mannens jobb og jeg er hjemme, ut fra en totalvurdering om at familien som helhet ville ha godt av det (noe som stemmer for mann og barn, og til en viss grad for meg da stressnivået er kommet på et mer akseptabelt nivå for alle sammen). Offisielt er jeg student og blankpolerer cv-en min i påvente av min come-back, men jeg vet godt at jeg aldri mer kommer til å være like attraktiv på arbeidsmarkedet som når jeg ikke hadde barn.

 

Det veste er at jeg ble utbrent fordi jeg ikke maktet stresset på hjemmebanen, ikke fordi jeg ikke fikset jobben min.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

[smurfis]

 

Jeg er svært glad i barnet mitt, men hadde jeg visst hvor mye helse jeg skulle tape på å få egenfødt barn, hadde jeg nok adoptert i stedet.

 

Anonymous poster hash: 00d14...69c

Samme her! Min datter er det mest fantastiske som har hendt meg, men pga graviditeten har jeg fått aggressiv brystkreft med spredning til lever og skjelett. Har fem år å leve dersom jeg er heldig. Ikke livet jeg ønsket for verken samboeren, lillejenta eller meg selv

 

Anonymous poster hash: 98bd7...073

 

Uff, så grusomt. Vet ikke hva annet jeg kan si. Klem til deg.

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke akkurat, men livet mitt har stort sett gått i nedoverbakke etter at jeg fikk han. Elsker han over alt på jorden, men tenker ofte at hans lykke er min ulykke.

 

På papiret ser alt bra ut, jeg har mann, vi har god økonomi og poden er en kul liten fyr. Men jobbmessig har det gått til helvete fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, jeg klarer ikke å slå meg til ro med "kun" mammarollen og livet mitt føles over før jeg har rukket å leve det. Det var en gang jeg var ung og lovende og hadde en lysende femtid foran meg, nå er jeg halvgammel, sliten og den lysende fremtiden blir aldri noe av.

 

Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

Utrolig trist, men sånn jeg føler det å :\

 

Anonymous poster hash: 565b1...11f

[MrsMilla]

 

 

Jeg angrer ikke akkurat, men livet mitt har stort sett gått i nedoverbakke etter at jeg fikk han. Elsker han over alt på jorden, men tenker ofte at hans lykke er min ulykke.

På papiret ser alt bra ut, jeg har mann, vi har god økonomi og poden er en kul liten fyr. Men jobbmessig har det gått til helvete fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, jeg klarer ikke å slå meg til ro med "kun" mammarollen og livet mitt føles over før jeg har rukket å leve det. Det var en gang jeg var ung og lovende og hadde en lysende femtid foran meg, nå er jeg halvgammel, sliten og den lysende fremtiden blir aldri noe av.Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

Men dette er jo noe du kan gjøre noe med??

 

Jeg har tre, venter nr fire. Jobber fulltid, og tenker å gjøre det litt bra på jobb  - har allerede ei stilling jeg trives godt i med endel ansvar - veldig artig.

Er kanskje litt slapp på husarbeid, mener dette er begges ansvar, og når han er noe slappere enn meg, så er det hans vaskefrekvens som blir gjeldende. Men så bruker jeg denne tiden på å trene, være med venner og finne på ting med barna.

 

Prøv å se litt muligheter!

Trenger ikke å være noen motsetning i å ha barn og ha karriere/eget liv :-)

Tja, delvis. Men bare delvis. Ønsker ikke å utdype, men jeg hadde en veldig god jobb som jeg ble skviset ut av mens jeg var i permisjon. Begynte deretter i et annet firma etter permisjonsslutt, men lederstilling for meg, ny jobb for mannen og bhg-start tok knekken på meg og jeg ble utbrent. Etter det har det vært en ganske bratt nedoverbakke og VELDIG kjedelig.

 

Dessverre er det slik at det er vanskelig å jobbe i min bransje samtidig som man har barn, dersom ektefellen også har en krevende jobb. Vi jobbet begge to 10-12 timer/dag og reiste masse for jobben før vi fikk barn. Umulig nå når vi ikke har familie som kan hjelpe og ikke mulighet/ønske til å ha au pair. Fordi det var meg som traff veggen først, er det meg som har trappet ned; akkurat nå er vi i utlandet for mannens jobb og jeg er hjemme, ut fra en totalvurdering om at familien som helhet ville ha godt av det (noe som stemmer for mann og barn, og til en viss grad for meg da stressnivået er kommet på et mer akseptabelt nivå for alle sammen). Offisielt er jeg student og blankpolerer cv-en min i påvente av min come-back, men jeg vet godt at jeg aldri mer kommer til å være like attraktiv på arbeidsmarkedet som når jeg ikke hadde barn.

 

Det veste er at jeg ble utbrent fordi jeg ikke maktet stresset på hjemmebanen, ikke fordi jeg ikke fikset jobben min.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

 

Husk også at det er lettere å ha en krevende jobb når barna blir større, ofte er de nesten ikke hjemme selv når vennene betyr alt :-)

Hold ut :-)

[Anonym bruker]

Nei, aldri!

 

Har 3 skjønne og nydelige barn som gjør dagene, ukene, månedene og årene mine perfekte.

 

Selv som alenemor og med en beinhard økonomi. Angrer ikke et sekund, og hadde gjort akkurat det samme igjen.

Anonymous poster hash: fe1d3...95f

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er svært glad i barnet mitt, men hadde jeg visst hvor mye helse jeg skulle tape på å få egenfødt barn, hadde jeg nok adoptert i stedet.

 

Anonymous poster hash: 00d14...69c

Samme her! Min datter er det mest fantastiske som har hendt meg, men pga graviditeten har jeg fått aggressiv brystkreft med spredning til lever og skjelett. Har fem år å leve dersom jeg er heldig. Ikke livet jeg ønsket for verken samboeren, lillejenta eller meg selv

 

Anonymous poster hash: 98bd7...073

Uff, så grusomt. Vet ikke hva annet jeg kan si. Klem til deg.

Tusen takk! Har nylig fått diagnosen. Det er helt uvirkelig

 

Anonymous poster hash: 98bd7...073