Noen her som angrer på at de fikk barn?

[Anonym bruker]

Jeg elsker barnet mitt, men hadde jeg fått en ny sjanse hadde jeg tatt andre valg. Av ulike årsaker (ettåring som fortsatt våkner tusen gang hver natt og udugelig samboer).

 

Anonymous poster hash: 135b1...2a4

[Anonym bruker]

Nei, men ja. Gjør ufattelig vondt å "si" det høyt. Etter at jeg og bf gikk fra hverandre har livet mildt sagt vært et helvete. Det har gått 7 år, og likevel er det alltid noe nytt. Går konstant med klump i magen og skvetter hver gang det piper i mobilen fordi jeg er redd det er nye beskyldninger, trusler eller kjefting. Prøver alt jeg kan å skjerme barnet mitt for dette, men nå begynner bf å snakke om hvor dårlig mor jeg er, selv om jeg føler jeg gjør alt rett. Har vært i kontakt med ulike fagpersoner, og ingen kan gjøre noe, jeg må bare tåle det. Elsker virkelig barnet mitt, kunne bare ønsker jeg fikk det med en annen, eller at bf ikke orket å kjempe for det lille han gidder å være med barnet kun for å vise "verden" hvor fantastisk far han er.

Anonymous poster hash: 3f02c...47f

[Anonym bruker]

Nei, han var så etterlengtet !

 

Jeg og barnefaren fant ut at vi ikke kunne bo sammen lenger, men vi elsker barnet høyere enn noe annet.

Jeg er 100% alenemamma pga sykdom hos far.

Har ikke angret et sekund!

 

Anonymous poster hash: 8bc32...bdc

[Anonym bruker]

Jeg angrer vel ikke direkte, men når jeg ser hvor mye det sliter på barnet at far plutselig ikke lengre ville være far så kan jeg ta meg i å angre. Det er grusomt å se sitt eget barn slite og det føles fryktelig vondt at en mann bare kan stikke av fra alt av ansvar uten en eneste konsekvens.

Anonymous poster hash: d07af...eaf

[Anonym bruker]

Huff, nå ble jeg trist. Fælt å høre at andre har det vondt. Mitt tilfelle blir liksom en filleting.

 

Anonymous poster hash: 135b1...2a4

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer vel ikke direkte, men når jeg ser hvor mye det sliter på barnet at far plutselig ikke lengre ville være far så kan jeg ta meg i å angre. Det er grusomt å se sitt eget barn slite og det føles fryktelig vondt at en mann bare kan stikke av fra alt av ansvar uten en eneste konsekvens.

 

Anonymous poster hash: d07af...eaf

Uff klem til deg!

Urettferdig verden vi lever i, heldige ungen som har deg hvertfall!

 

Anonymous poster hash: 51ad5...d4a

[Anonym bruker]

Nei, men har gjort det da jeg hadde barseltårer. Men så tenker jeg; hva hadde livet vært uten barn? Hva har man å levefor? Ingenting.

 

Anonymous poster hash: 39a28...bcb

[Anonym bruker]

dere sier dere skulle ønsket dere fikk med en annen mann, men da angrer dere vel ikke på selvet barnet fordi om??; våkenetter går over.

Jeg har noen ganger hatt lyst til å rømme langt vekk fordi at jeg har vært lei og sliten, men ville aldri kvittet meg med barna nå som de er her. Er alt for glad i dem til det og ting går seg til etterhvert.

At man er misfornøyd med barnefar finnes det andre løsninger på.

 

Anonymous poster hash: 56a1d...845

[skinnfilla]

Nei, det har jeg faktisk ikke.

Ikke angret, men jeg har lurt på hva i helvete jeg har begitt meg ut på!

Men jeg gleder meg så jeg har vondt i magen, til jeg kommer hjem fra jobb og ser gulla mine

De er alt for meg

 

Igår sa hun på snart 8 : takk for at du passer så godt på meg og gir meg det jeg trenger før jeg vet det !

 

Hun fikk et glass vann til maten.... <3

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke akkurat, men livet mitt har stort sett gått i nedoverbakke etter at jeg fikk han. Elsker han over alt på jorden, men tenker ofte at hans lykke er min ulykke.

 

På papiret ser alt bra ut, jeg har mann, vi har god økonomi og poden er en kul liten fyr. Men jobbmessig har det gått til helvete fra den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, jeg klarer ikke å slå meg til ro med "kun" mammarollen og livet mitt føles over før jeg har rukket å leve det. Det var en gang jeg var ung og lovende og hadde en lysende femtid foran meg, nå er jeg halvgammel, sliten og den lysende fremtiden blir aldri noe av.

 

Anonymous poster hash: 4b28d...7ba

[Sint naken biltyv]

Nope, elsker de små trolla mine :-)

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barnet

Men angrer på at vi hoppet av i svingen - HVORFOR BRUKTE VI IKKE KONDOM

 

Anonymous poster hash: 53994...258

[Anonym bruker]

Nei, men har gjort det da jeg hadde barseltårer. Men så tenker jeg; hva hadde livet vært uten barn? Hva har man å levefor? Ingenting.

 

Anonymous poster hash: 39a28...bcb

Hadde du ikke noe liv før du fikk barn? Det er jo litt trist da..

Jeg har aldri angret på at jeg fikk barn.

 

Anonymous poster hash: 5b074...a8d

[Anonym bruker]

Angrer ikke, men tror også jeg kunne hatt et like bra, kanskje bedre liv på en del områder, om jeg IKKE hadde barn. Men da måtte forutsetningen være en mann uten barn fra før, som ikke ville ha barn. Hos oss var det mannen som "presset" på og ville ha barn. Så ble vi enig om et og siden vi ikke ville ha enebarn (jada, vi er av "di derre")  så ble det nummer to også.. Men ikke fler.

 

Jeg er kjempeglad i barna mine! og kan gråte en skvett av stolthet når jeg ser på se..(i skjul, selvsagt..He-he)..Men jeg er veldig "fornuftstyrt" og ser jo at jeg kunne levd friere og mer "egoistisk" om i bare var to voksne. Reist mer,- gjort mer frivillig for lag/foreninger, sett mer teater, musikaler, filmer på kino.... Men aller, aller mest, man hadde sluppet unna mange bekymringer.. Fra spiren sitter og til man går i graven har man ulike bekymringer for barna sine.. Nå er mine bare 6 og 10. Men det er alltid noe,- og jeg ser jo at det i uendelig fremtid kommer til og stadig dukke opp nye....Akkurat DET er kanskje det som mest gjør at jeg noen gang "angrer" på valget vi tok... Man får liksom aldri tid til og ikke planlegge, tenke på , forberede seg og grue for ting som skal skje eller kan skje med barna...

Anonymous poster hash: 99807...dd5

[Anonym bruker]

Jeg er svært glad i barnet mitt, men hadde jeg visst hvor mye helse jeg skulle tape på å få egenfødt barn, hadde jeg nok adoptert i stedet.

Anonymous poster hash: 00d14...69c

[Anonym bruker]

 

Jeg er svært glad i barnet mitt, men hadde jeg visst hvor mye helse jeg skulle tape på å få egenfødt barn, hadde jeg nok adoptert i stedet.

 

Anonymous poster hash: [acronym=Full hash:

 

00d145dffe2b125f629e19cfc55ff69c] 00d14...69c [/acronym]

Hva har skjedd med helsen din?

 

Anonymous poster hash: 3d306...553

[Anonym bruker]

Nei og ja... Jeg angrer ikke de dagene alt er solskinn, men det kommer dager der ting ikke er så lett, og jeg egentlig bare vil ligge på sofaen og se tv...

 

 

 

Angrer mer på at jeg fikk barn tidlig, og at vi burde reist mer som et par.. Samtidig så hadde vi sjansen til å reise før barn, men gjorde det ikke, så det var egentlig ikke et savn der og da..

Anonymous poster hash: 5e8a1...f19

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn. Men jeg angrer på at jeg gjorde alt feil når jeg fikk barn.

 

Jeg fikk første barn da jeg var 19. Når barnet ble født hadde vi vært sammen i 1 år og 3 mnd. Vi gikk fra hverandre da barnet var 4 år. Jeg fikk ny kjæreste 3 år etter bruddet og ble gravid til tross for at jeg brukte p-piller. Valgte å beholde og etter 2 år giftet vi oss. Jeg var da gravid på nytt. Yngste barnet er nå 4 år og vi er skilt.

 

Kjenner jeg blir misunnelig på de som gjør ting i "riktig rekkefølge". Skulle virkelig ønske at jeg valgte annerledes og hadde 3 barn med samme mann og levde i et lykkelig ekteskap slik alle venninnene mine gjør.

Men ville samtidig ikke byttet barna mot noe.

 

Anonymous poster hash: cd7a7...e7d

[førskolelæreren]

Livet vårt er tusen ganger bedre med gutten vår!

 

Vi har aldri hatt det så gøy som nå, men vi har aldri vært så slitne heller..

Men det er en periode i livet, og den vil gi oss utrolig mye igjenn om noen år

[SuperFries]

Har aldri vært så sliten, så trøtt, så kranglete med mannen, men ei heller aldri så lykkelig som når små barnearmer legger seg rundt halsen min og klemmer til. Eller når snuppa på 3 år sier "Jeg elkel mamma, og mamma elkel meg". Så nei, uansett hvordan livet blir så vil jeg aldri angre.

[Anonym bruker]

Nei, men angrer på at jeg tillot meg selv og falle for en mann med barn fra før.

 

Anonymous poster hash: c7e3f...601

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på barnet mitt, elsker han over alt!! Men jeg angrer noen ganger på at jeg hadde det så travelt med å få barn. Jeg ble gravid da jeg var 20, og ser nå at det var for tidlig. Jeg skulle gjort mer, levd mer, vært mer sikker på forholdet osv..

 

Jeg og barnefaren er ikke sammen lenger, men vi er venner og samarbeider godt. Jeg syns det er lettere å være aleinemamma faktisk, nå har jeg annenhver helg "fri", til å utfolde meg selv og gjøre bare det jeg vil!

 

Angrer ikke på barnet, men angrer på at jeg valgte å få barn så tidlig.

 

Anonymous poster hash: 81f0a...62a

[Anonym bruker]

Med førstemann var det en tøff start, hun skrek og skrek de 3 første månedene. Da angret jeg nok litt og hadde mest lyst å grave meg ned i blomsterbeddet i hagen...

 

 

Anonymous poster hash: 01c51...b73

[Anonym bruker]

 

Jeg er svært glad i barnet mitt, men hadde jeg visst hvor mye helse jeg skulle tape på å få egenfødt barn, hadde jeg nok adoptert i stedet.

 

Anonymous poster hash: 00d14...69c

Samme her! Min datter er det mest fantastiske som har hendt meg, men pga graviditeten har jeg fått aggressiv brystkreft med spredning til lever og skjelett. Har fem år å leve dersom jeg er heldig. Ikke livet jeg ønsket for verken samboeren, lillejenta eller meg selv

 

Anonymous poster hash: 98bd7...073

[Caelyn]

Jeg må ta meg i det å angre innimellom. Jeg var nok ikke klar for å få barn og hadde ingen anelse om at helsetilstanden min skulle ha så mye å si for hvordan jeg skulle greie å ta meg av barnet. Jeg har slitt en del hele veien og har fått hjelp for fødselsdepresjon, veiledning fra det offentlige osv.

 

Det ble slutt mellom meg og barnefar for 2,5 år siden, vi hadde først 50/50, men jeg ønsket til slutt at far skulle overta hovedomsorgen på bakgrunn av min sykdom (fibromyalgi og kroniske betennelser) som gjorde at jeg ikke greide å ta godt nok vare på gutten min. Han er nå 6,5 år og det krever mye energi og tilstedeværelse i forhold til skole osv. Jeg er en mye bedre forelder for han når jeg kan ha han annenhver langhelg.

 

Hender jeg tenker at jeg skulle ønske gutten hadde en annen mor, men heldigvis så er pappaen en veldig fink og flott mann og jeg føler mer og mer glede ettersom gutten blir eldre og vi kan finne på litt andre ting sammen