Blir gal!

[Englenemine]

Ekkelt....

[Anonym bruker]

Når man er 15 år skjønner man lite om konsekvenser og rett og galt. En mann på 55 bør derimot gjøre det.

 

Er enig med dem som sier at dette grenser mot pedofili. Og selv om du "ville det", så har denne mannen utnyttet sin posisjon overfor deg på det groveste. 

Anonymous poster hash: a0d43...986

[Anonym bruker]

Kall det hva du vil. En mann på 55 med en jentunge på 15 kaller jeg ekkelt.

 

Hadde jeg visst om en på 55 som la seg etter barn på den måten ville jeg mistenkt sterkt at han var pedofil som la seg etter litt eldre barn fordi strafferammen er mindre, men som godt kunne tenke seg noe enda yngre.... ewwwwwww.....

Ja sikkert derfor han vil ha meg nå også når jeg er over 32 år... Dere får egentlig bare si hva dere vil, vi har ihvertfall blitt enige om å møtes så får vi se hva som skjer videre.

 

 

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Våryr ✿]

Har du tenkt å ofre mann og barn for denne mannen? Det er jo faktisk det du gjør, dersom du treffer han. Fortjener mannen din å bli behandlet på denne måten? Du får i det minste være ærlig med han.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Ok.Jeg skal overse aldersforskjellen her jeg, ser andre henger seg opp i det, fremfor å ta opp det temaet du prøver å ta opp her HI.

 

Dette var din første ekte kjærlighet, sant?

Den første kjærligheten har det med å forbli hos en, enda man ønsker det eller ikke, nettopp fordi den første opplevelsen av ekte kjærlighet, viser deg noe helt nytt, noe du aldri før har opplevd. Du husker det dere hadde sammen den gang, det gjør han også, enda du nok ikke var hans første kjærlighet, så har dine følelser og oppfatninger av det dere hadde sammen, satt spor hos den mannen også, siden han nå ønsker å møte deg igjen.

Men husk, det har gått mange år, dere har begge forandret dere på deres vis, så ikke bli skuffet om du oppdager at det føles annerledes. I starten kan det føles likedan som den gang, men om dere to skulle møtes ofte, eventuelt satse på et forhold, så kan de følelsene prelle av, og man opplever hvor ulike man har blitt med årenes løp.

 

Mitt spm. her er heller om du er villig til å gi slipp på den følelsen du har nå? Vil du miste godheten av din første kjærlighet, ved å risikere å oppleve at det hele har blitt annerledes?

Jeg selv kan ikke dele stort av erfaringer her, samboeren min er min første store kjærlighet, mens han derimot, har en eks som var hans første, det har gitt sine problemer, siden han har hatt tendens til å trekkes mot henne igjen, nettopp pga den følelsen. Etter de brøt kontakt, og han har fått henne på avstand, har han startet å se alt det som IKKE er det samme som den gang lenger, og han har muligens mistet "glansen" av den kjærligheten, det kan hvertfall virke slik, noe som i førsten gjorde han både halvtrist og mutt..

[Anonym bruker]

 

Kall det hva du vil. En mann på 55 med en jentunge på 15 kaller jeg ekkelt.

 

Hadde jeg visst om en på 55 som la seg etter barn på den måten ville jeg mistenkt sterkt at han var pedofil som la seg etter litt eldre barn fordi strafferammen er mindre, men som godt kunne tenke seg noe enda yngre.... ewwwwwww.....

Ja sikkert derfor han vil ha meg nå også når jeg er over 32 år... Dere får egentlig bare si hva dere vil, vi har ihvertfall blitt enige om å møtes så får vi se hva som skjer videre.

 

 

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

Det er ikke bare ekkelt lengre fra hans side. Du er i tillegg en dritt mot mannen ig barna dine!

Håper mannen din finner seg en dame som fortjener han. For det gjør ikke du!

Og snu om på det der, hva gjør du hvis barna dine kommer hjem med en på 55 når de er 15?

 

Anonymous poster hash: 6dad6...598

[Anonym bruker]

Har du tenkt å ofre mann og barn for denne mannen? Det er jo faktisk det du gjør, dersom du treffer han. Fortjener mannen din å bli behandlet på denne måten? Du får i det minste være ærlig med han.

Mannen min vet at jeg skal møte han. Å ja jeg er villig til å skille meg fra mannen min hvis det fortsatt fungerer mellom meg og min store kjærlighet.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Anonym bruker]

SÅ du er villig til å gjør barna dine til skilsmissebarn for en mann som er dau om 10 år?

 

En annen ting, er det greit for deg dersom en mann på 55 kommer og har sex med din 15-årige jente?

Anonymous poster hash: a0d43...986

[Anonym bruker]

Han er jo haug gammel

 

TROLL

 

Anonymous poster hash: 5b421...321

[Anonym bruker]

Jeg er gift med verdens snilleste og beste mann, har to barn sammen og burde egentlig være lykkelig.

Men, så er det det at jeg ikke klarer og glemme min store kjærlighet som jeg ikke har sett på 13 år! Problemet er også det at min store kjærlighet er en mann som er 40 år eldre enn meg. Vi hadde ett forhold i ca 2 år fra jeg var 15 til jeg var 17 år. Så møttes vi ikke på ett par år før jeg traff han igjen når var 19 år. Da hadde vi ett kort men intenst forhold der jeg bodde hos han i 3 uker. Men jeg klarer ikke å glemme han, han er den eneste så får hjerte mitt til å slå dobbelt bare jeg tenker på han. Den siste tiden så har han vært i tankene mine 24 timer i døgnet og det er egentlig utrolig slitsomt. Noen som har tips til hva jeg skal gjøre?

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

Håper dette er en køddetråd!! 

 

Anonymous poster hash: 5adc4...2da

[Anonym bruker]

Ok.Jeg skal overse aldersforskjellen her jeg, ser andre henger seg opp i det, fremfor å ta opp det temaet du prøver å ta opp her HI.

 

Dette var din første ekte kjærlighet, sant?

Den første kjærligheten har det med å forbli hos en, enda man ønsker det eller ikke, nettopp fordi den første opplevelsen av ekte kjærlighet, viser deg noe helt nytt, noe du aldri før har opplevd. Du husker det dere hadde sammen den gang, det gjør han også, enda du nok ikke var hans første kjærlighet, så har dine følelser og oppfatninger av det dere hadde sammen, satt spor hos den mannen også, siden han nå ønsker å møte deg igjen.

Men husk, det har gått mange år, dere har begge forandret dere på deres vis, så ikke bli skuffet om du oppdager at det føles annerledes. I starten kan det føles likedan som den gang, men om dere to skulle møtes ofte, eventuelt satse på et forhold, så kan de følelsene prelle av, og man opplever hvor ulike man har blitt med årenes løp.

 

Mitt spm. her er heller om du er villig til å gi slipp på den følelsen du har nå? Vil du miste godheten av din første kjærlighet, ved å risikere å oppleve at det hele har blitt annerledes?

Jeg selv kan ikke dele stort av erfaringer her, samboeren min er min første store kjærlighet, mens han derimot, har en eks som var hans første, det har gitt sine problemer, siden han har hatt tendens til å trekkes mot henne igjen, nettopp pga den følelsen. Etter de brøt kontakt, og han har fått henne på avstand, har han startet å se alt det som IKKE er det samme som den gang lenger, og han har muligens mistet "glansen" av den kjærligheten, det kan hvertfall virke slik, noe som i førsten gjorde han både halvtrist og mutt..

Takk for svar. Ja han var min første kjærlighet. Men vi har hatt sporadisk kontakt på telefon i alle år og har aldri kommet over hverandre. Vi før bare se hva som skjer når vi møtes igjen. Men jeg er villig til å flytte til han.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Anonym bruker]

 

SÅ du er villig til å gjør barna dine til skilsmissebarn for en mann som er dau om 10 år?

 

En annen ting, er det greit for deg dersom en mann på 55 kommer og har sex med din 15-årige jente?

 

Anonymous poster hash: a0d43...986

Ja jeg er villig til å ta med barna å flytte. Hadde nok ikke godtatt det med min datter slik uten videre nei. Men er det kjærlighet så får ikke foreldrene stoppet det uansett. Det gjorde ikke mine hvertfall.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Gjest <3Barn&Engler<3]

 

Ok.Jeg skal overse aldersforskjellen her jeg, ser andre henger seg opp i det, fremfor å ta opp det temaet du prøver å ta opp her HI.

 

Dette var din første ekte kjærlighet, sant?

Den første kjærligheten har det med å forbli hos en, enda man ønsker det eller ikke, nettopp fordi den første opplevelsen av ekte kjærlighet, viser deg noe helt nytt, noe du aldri før har opplevd. Du husker det dere hadde sammen den gang, det gjør han også, enda du nok ikke var hans første kjærlighet, så har dine følelser og oppfatninger av det dere hadde sammen, satt spor hos den mannen også, siden han nå ønsker å møte deg igjen.

Men husk, det har gått mange år, dere har begge forandret dere på deres vis, så ikke bli skuffet om du oppdager at det føles annerledes. I starten kan det føles likedan som den gang, men om dere to skulle møtes ofte, eventuelt satse på et forhold, så kan de følelsene prelle av, og man opplever hvor ulike man har blitt med årenes løp.

 

Mitt spm. her er heller om du er villig til å gi slipp på den følelsen du har nå? Vil du miste godheten av din første kjærlighet, ved å risikere å oppleve at det hele har blitt annerledes?

Jeg selv kan ikke dele stort av erfaringer her, samboeren min er min første store kjærlighet, mens han derimot, har en eks som var hans første, det har gitt sine problemer, siden han har hatt tendens til å trekkes mot henne igjen, nettopp pga den følelsen. Etter de brøt kontakt, og han har fått henne på avstand, har han startet å se alt det som IKKE er det samme som den gang lenger, og han har muligens mistet "glansen" av den kjærligheten, det kan hvertfall virke slik, noe som i førsten gjorde han både halvtrist og mutt..

Takk for svar. Ja han var min første kjærlighet. Men vi har hatt sporadisk kontakt på telefon i alle år og har aldri kommet over hverandre. Vi før bare se hva som skjer når vi møtes igjen. Men jeg er villig til å flytte til han.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

 

 

Vel, samboeren og eksen hans har hatt kontakt i alle år de også, av og på, en del av samboeren trodde hun var "den eneste rette", men når de kuttet kontakten, fordi han elsket meg også, og ville prøve det beste for ungene våre, så har han med tiden innsett at han til tross for at han elsker henne på sett og vis enda, vær mer forelsket av idèen av de, ikke selve kjærligheten de imellom, den er eldre og uforutsigbar, nettopp pga tiden som har gått fra de var sammen.

 

Og, er du virkelig villig til å rive opp en hel familie følelsesmessig, om denne mannen vil ha deg? Elsker du ikke din mann?

Beklager altså HI, men du virker ekstremt egoistisk og selvsentrert her.. Hvordan tror du ungene dine vil ta det, om de må flytte sammen med sin mor, og inn til en "stefar" som kunne vært bestefaren, eller oldefaren deres?

 

Og hvordan ser du for deg fremtiden, ingen vet hva den bringer, tror du du ville være lykkelig, om du om bare 5-6 år må pleie han, eller om han dør av slag om 1-2 år, var det da verdt å røske sunn familien din tror du? Og tror du ungene dine vil godta og tilgi det i såfall?

 

[Gjest MMJ]

Trolletråd!

[Gjest <3Barn&Engler<3]

OG hvorfor ser du det som en selvfølge at du får med deg ungene? Hvor gamle er de, det kan like fint være far til ungene som får omsorgen til de, og med tanke på hvor selvsentrert du er, så håper jeg virkelig det er far til ungene som får omsorgen for de.

 

Høyst sannsynlig er dette en tulletråd, håper det, men dette engasjerer meg, siden jeg har sittet "på den andre siden", som observatør på lignende hendelse, men aldersforskjellen var på 4 år bare, ikke 40.

[Anonym bruker]

OG hvorfor ser du det som en selvfølge at du får med deg ungene? Hvor gamle er de, det kan like fint være far til ungene som får omsorgen til de, og med tanke på hvor selvsentrert du er, så håper jeg virkelig det er far til ungene som får omsorgen for de.

 

Høyst sannsynlig er dette en tulletråd, håper det, men dette engasjerer meg, siden jeg har sittet "på den andre siden", som observatør på lignende hendelse, men aldersforskjellen var på 4 år bare, ikke 40.

Nå er det jeg og mannen min som bestemmer hvem som skal ha omsorgen da. Og han vil ikke ha omsorgen ved ett eventuelt brudd da det ikke går med jobben hans. Å ja jeg tror barna takler det bra så lenge jeg blir lykkelig. Barn er utrolig tilåassningsdyktige. Hvis vi ser at det fortsatt er sterk kjærlighet mellom oss så flytter jeg til han. Det er det gudskjelov bare jeg som bestemmer om jeg kan eller ikke.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Anonym bruker]

Nå er det jeg og mannen min som bestemmer hvem som skal ha omsorgen da. Og han vil ikke ha omsorgen ved ett eventuelt brudd da det ikke går med jobben hans. Å ja jeg tror barna takler det bra så lenge jeg blir lykkelig. Barn er utrolig tilåassningsdyktige. Hvis vi ser at det fortsatt er sterk kjærlighet mellom oss så flytter jeg til han. Det er det gudskjelov bare jeg som bestemmer om jeg kan eller ikke.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

 

 

 

Kjærlighet kan komme i mange ulike innpakninger. Skal ikke argumentere med deg om det, selv om jeg er tilbøyelig å være enig med de andre, om enn ikke fullt så kategorisk.

 

Jeg håper inderlig at hvis du skulle velge å "flytte til ham" så gjør du det på en fornuftig måte ift barna dine. Dvs at du flytter til hans hjemsted, men blir boende for deg selv sammen med barna dine. At du venter en god stund før du introduserer ham som noe mer enn en venn. Og at dere for all del ikke flytter sammen før det har gått enda lenger tid.

 

Er du villig til å bryte opp familien din, flytte for deg selv og bo for deg selv i 1-2 år før du kan flytte sammen med ham?

 

Hvis du med "flytte til ham" mener at du skal flytte direkte inn til ham med barna dine, da er du rett og slett uansvarlig. Håper du greier å gjøre ting i riktig rekkefølge for barna dine - selv om det betyr mindre tid med den andre mannen.

 

Anonymous poster hash: 28f4d...cdf

[Anonym bruker]

 

 

Nå er det jeg og mannen min som bestemmer hvem som skal ha omsorgen da. Og han vil ikke ha omsorgen ved ett eventuelt brudd da det ikke går med jobben hans. Å ja jeg tror barna takler det bra så lenge jeg blir lykkelig. Barn er utrolig tilåassningsdyktige. Hvis vi ser at det fortsatt er sterk kjærlighet mellom oss så flytter jeg til han. Det er det gudskjelov bare jeg som bestemmer om jeg kan eller ikke.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

 

 

Kjærlighet kan komme i mange ulike innpakninger. Skal ikke argumentere med deg om det, selv om jeg er tilbøyelig å være enig med de andre, om enn ikke fullt så kategorisk.

 

Jeg håper inderlig at hvis du skulle velge å "flytte til ham" så gjør du det på en fornuftig måte ift barna dine. Dvs at du flytter til hans hjemsted, men blir boende for deg selv sammen med barna dine. At du venter en god stund før du introduserer ham som noe mer enn en venn. Og at dere for all del ikke flytter sammen før det har gått enda lenger tid.

 

Er du villig til å bryte opp familien din, flytte for deg selv og bo for deg selv i 1-2 år før du kan flytte sammen med ham?

 

Hvis du med "flytte til ham" mener at du skal flytte direkte inn til ham med barna dine, da er du rett og slett uansvarlig. Håper du greier å gjøre ting i riktig rekkefølge for barna dine - selv om det betyr mindre tid med den andre mannen.

 

Anonymous poster hash: 28f4d...cdf

Kommer nok til å skaffe meg ett eget hus først ja. Jeg er ikke dum! Nå bare gleder jeg meg til jeg skal treffe han igjen, få prate med han og la han holde rundt meg. Så får vi se hva som skjer videre. Ingenting er bestemt enda, får se når jeg har møtt han igjen.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Gjest <3Barn&Engler<3]

 

OG hvorfor ser du det som en selvfølge at du får med deg ungene? Hvor gamle er de, det kan like fint være far til ungene som får omsorgen til de, og med tanke på hvor selvsentrert du er, så håper jeg virkelig det er far til ungene som får omsorgen for de.

 

Høyst sannsynlig er dette en tulletråd, håper det, men dette engasjerer meg, siden jeg har sittet "på den andre siden", som observatør på lignende hendelse, men aldersforskjellen var på 4 år bare, ikke 40.

Nå er det jeg og mannen min som bestemmer hvem som skal ha omsorgen da. Og han vil ikke ha omsorgen ved ett eventuelt brudd da det ikke går med jobben hans. Å ja jeg tror barna takler det bra så lenge jeg blir lykkelig. Barn er utrolig tilåassningsdyktige. Hvis vi ser at det fortsatt er sterk kjærlighet mellom oss så flytter jeg til han. Det er det gudskjelov bare jeg som bestemmer om jeg kan eller ikke.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

 

Ja, det er kun du som kan bestemme over deg.. MEN, inntil videre bestemmer du over ungene dine også, og det bør du vise stor respekt for, og gjøre det som funker for de, frem til de er store nok til å ta sine egne valg.

[Anonym bruker]

Får håpe du ikke har døtre da, for mannen er oppriktig forstyrret.

 

Anonymous poster hash: 3416f...aa5

[Følelsesvims]

 

En mann som har et forhold til en 15 åring og er 40 år eldre er ikke mye mann i mine øyne.

Å jo skal love deg at han er mere mann enn de fleste andre.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

 

 

Ikke på de måtene som betyr noe....

[Følelsesvims]

Men, for å være mer konstruktiv: 

 

Som flere over her har sagt, så er den første store kjærligheten helt utrolig, og setter for mange veldig dype spor. Og den var tross alt den første, og den var ofte heftig, og den var/er ofte helt frakoblet mer "rasjonelle" tanker som gjerne kommer ettersom man blir eldre. Man føler aldri så heftig som da man var tenåring!

Rett og slett tror jeg at det ofte blir en så sterk følelse at man ikke klarer å skille mellom det at man er forelsket i å være forelsket, og personen følelsene en gang (eventuelt) dreide seg om. Man kan rett og slett bli forvirret over hva som er hva. 

Og når man tenker tilbake, husker man bare følelsene man hadde, og hvem de var knyttet opp mot, og ikke nødvendigvis at man egentlig synes mer om følelsene enn om personen. 

[Anonym bruker]

 

 

 

En mann som har et forhold til en 15 åring og er 40 år eldre er ikke mye mann i mine øyne.

Å jo skal love deg at han er mere mann enn de fleste andre.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

Ikke på de måtene som betyr noe....

Jo på absolutt alle måter som betyr noe. Han er der bestandig, god lytter, god samtalepartner. Verdens beste venn og støtte. Alltid stilt opp uansett hva og når. Alltid til å stole på. Verdens beste å ligge i armene til og den beste elskeren man kan tenke seg. Alt er bra med den mannen. Men jeg forventer ikke at noen som ikke har opplevd den kjærligheten vi har hatt skal forstå, alder har ingen betydning så lenge kjærligheten er sterk nok.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Anonym bruker]

Han hjalp meg de gangene mamma klikka som verst. Han hjalp meg ut av ett rusmiljø som ikke var bra. Han vil alltid bare det best for meg.

 

Anonymous poster hash: ea6a8...8c4

[Høstduft]

Hvorfor ble det slutt mellom dere i utgangspunktet dersom dere elsker/elsket hverandre så høyt ?