Om å sette samme krav til barn med ADHD..

[mamma_bergen]

 

Det er greit nok det du skriver, men det gjelder jo for alle barn med kroniske sykdommer også. Jeg har ikke ADHD, men en annen sykdom som tok svært mye av livet mitt i hele oppveksten. Jeg er VELDIG glad for at det ble stilt krav til at jeg skulle fikse et vanlig liv og ikke ble sykeliggjort. Hadde jeg blitt det hadde jeg vært en stakkar i dag. Klart det er slitsomt å vokse opp med en sykdom (for min del) som tar mye av din våkne tid og som gjør deg sliten, men sånn er faktisk livet!

 

Virkeligheten som voksen skiller ikke  på om det var "synd på deg pga diagnose" som barn. Du må fikse å tjene dine egne penger, skaffe din egen bolig og sørge for å holde den i orden, forholde deg til andre mennesker osv osv.

 

(Hilsen ei som lå med hue i ei spybøtte store deler av oppveksten, men som gjennomførte skolegang og studier likevel)

 

Anonymous poster hash: cb224...a0d

 

Så bra for deg!

 

Men det er ikke slik for alle, og nå snakker ikke jeg bare om de med ADHD. 

 

Jeg har selv ADHD og kjenner meg igjen i det som blir beskrevet i denne tråden, det er utrolig vanskelig å gjøre "normale" ting når man har den diagnosen. Og det er ikke bare til å ta seg sammen, som jeg får inntrykk av at du sier her. Ikke for det, jeg har orden på livet mitt,men det har virkelig kostet.

[Anonym bruker]

Det kommer jo ann på hvilken type krav du snakker om, men em del ting er man nødt til å lære seg for å fungere i det vanlige samfunnet. Du kan kanskje ikke forvente at et barn med ADHD skal sette seg ned med leksene hver dag uoppfordret, men du er nødt til å kreve at han eller hun oppfører seg slik at ikke resten av klassen får et dårlig undervisningsmiljø ( ikke bråker i timene eller slåss med medelever). På samme måten kan kanskje ikke et barn med en slik diagnose forventes å kunne gå alene til og fra skolen like tidlig som andre, men når han eller hun får lov til det må det ha de krav på seg om å oppføre seg i trafikken.

 

Hvilke krav man stiller til barn har stor sammenheng med hvor mye frihet barnet kan få. Klarer ikke barnet å følge vanlige regler i fotball kan ikke dette barnet være med på det, kan du ikke stille krav om at barnet kan gå alene til skolen uten å dra et annet sted eller plage andre på veien må du sørge for at barnet blir fulgt osv. Det går ikke ann å bare sende barn som ikke kan settes vanlige krav til ut i samfunnet og forvente at andre skal tilpasse seg dem. Da må foreldre eller fagfolk følge dem opp i situasjonene.

 

Anonymous poster hash: 83fd8...da0

Dette innlegget tror jeg er et av de mer kloke jeg har lest her om diagnosen fra noen som ikke selv står oppi det. Jeg har selv en gutt på 11 år med ADHD, og jeg er veldig enig i det som skrives her. Vi som har barn med ADHD er helt nødt til å stille krav til dem, og vi har en ekstra stor og tung jobb med å få dem mest mulig tilpasset samfunnet. Samtidig må vi også kunne fire på de kravene som er mindre viktige, som f.eks. mengde lekser, grad av ryddighet på rommet, antall fritidsaktiviteter osv.

 

Vår gutt kan være utagerende, og på barneskolen var dette et stort problem, men det var aldri snakk om uprovosert vold. Tvert i mot, han ble plaget/mobbet, og etter nok tid endte han opp med å slå/sparke tilbake. Så der var det flere ting inne i bildet. Likevel er det aldri greit å slå, og vi (og skolen) har derfor jobbet aktivt med å finne strategier for ham når han kjenner at holder på å "klikke" som han selv kaller det. F.eks. får han lov til å gå ut av klasserommet og skolebygget, gjemme seg bort ute og komme senere inn enn andre osv dersom dette er nødvendig for ham for å roe seg ned. Det er tross alt mye bedre at han "stikker av" og roer seg ned alene et sted, enn at han går til angrep på noen. Samtidig har de også måtte ta tak i mobberne og holde øye med dem, og de har satt ut flere vakter i friminuttet som holder spesielt fokus på både vår sønn og mobberne.

 

Anonymous poster hash: 67270...7e8