Om å sette samme krav til barn med ADHD..

[Anonym bruker]

Det var en tråd om dette i forrige uke der mange mente det var nødvendig for å lære dem å mestre livet. Dette har kvernet litt hos meg som har ADHD og jeg gjerne si noe om det.

 

Mange tror at vi har mer energi, det er ikke nødvendigvis sant. Det som er sant er at vi ikke klarer å disponere energien vår. Jeg er fremdeles utkjørt når kvelden kommer fordi jeg går i samme gir hele dagen. En annen ting som sliter på meg er utfordringer rundt tiltak, for å motivere seg selv kan være umulig til tider og svært vanskelig resten av tiden.

 

Hele livet har det blitt satt vanlige krav til meg i familien, det vil si at jeg stadig måtte leve med å skuffe dem. De hadde ingen forståelse for hva jeg slet med og har enda ikke satt seg inn i hva dette vil si for meg. Jeg fikk diagnosen som voksen og har klart meg bra, tidvis bare greit på grunn av mine egne resursser.

 

Den evige, dårlige samvittigheten er noe jeg må leve med. Hver gang jeg trenger en pause må jeg rasjonalisere dette ovenfor meg selv. Kravene i oppveksten har innprentet i meg at jeg skal drive rovdrift på meg selv, slite meg ut for å gjøre andre fornøyd. Dette tror jeg er fordi mitt behov for hvile aldri ble sett og anerkjent. Barndommen var et evig mas der jeg aldri kunne slappe av.

 

Så om mine barn skulle vise seg å ha ADHD så er det viktigste jeg kan lære dem å ta vare på seg selv. Å si nei og ikke føle behov får å legitimere ovenfor andre at de er slitne. Pliktoppfyllelse er selvsagt riktig, men når en har begrenset kapasitet er det bedre å fullføre én ting enn å starte på til som en har dårlig samvittighet for.

 

Så nei, om mine barn har ADHD kommer jeg ikke til å stille krav på samme måte som til barn som ikke har det. Kravet om å rydde rommet kan oppleves helt annerledes for et slitent barn som har ADHD, selv om det virker helt overkommelig for andre.

Anonymous poster hash: dca2b...de2

[mamma til adhd gutt<3]

Spot on

[magica fra tryll]

Min erfaring er at alle mennesker har forskjellig kapasitet, og ressurser på forskjellige områder., Dette gjelder også selvfølgelig for barn. Om vi klarte å se hvert enkelt menneske akkurat slik det er, og klarte å lære dem å ta vare på seg selv, som HI sier, ville vi ikke trengt å ha diagnoser. -Tenker jeg,-og ja , jeg har selv et barn med diagnosen ADHD, som idag er voksen, og har lært å ta vare på seg selv og slik hun er. Det prøver jeg å lære alle mine andre 5 barn også. Skolen er f.eks også lovpålagt å gi opplæring tilpasset ethvert barn, så diagnoser skulle i prinsippet vært overflødige også her. Dette er forresten et tema datteren min nå skriver masteroppgave om,-og hun burde jo virkelig kunne si noe om det. Hilsen meg, med håp om en bedre og mer menneskevennlig verden.

[klg,2 boys now:)]

👍👏👏👏

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

[Anonym bruker]

Det var en tråd om dette i forrige uke der mange mente det var nødvendig for å lære dem å mestre livet. Dette har kvernet litt hos meg som har ADHD og jeg gjerne si noe om det. Mange tror at vi har mer energi, det er ikke nødvendigvis sant. Det som er sant er at vi ikke klarer å disponere energien vår. Jeg er fremdeles utkjørt når kvelden kommer fordi jeg går i samme gir hele dagen. En annen ting som sliter på meg er utfordringer rundt tiltak, for å motivere seg selv kan være umulig til tider og svært vanskelig resten av tiden. Hele livet har det blitt satt vanlige krav til meg i familien, det vil si at jeg stadig måtte leve med å skuffe dem. De hadde ingen forståelse for hva jeg slet med og har enda ikke satt seg inn i hva dette vil si for meg. Jeg fikk diagnosen som voksen og har klart meg bra, tidvis bare greit på grunn av mine egne resursser. Den evige, dårlige samvittigheten er noe jeg må leve med. Hver gang jeg trenger en pause må jeg rasjonalisere dette ovenfor meg selv. Kravene i oppveksten har innprentet i meg at jeg skal drive rovdrift på meg selv, slite meg ut for å gjøre andre fornøyd. Dette tror jeg er fordi mitt behov for hvile aldri ble sett og anerkjent. Barndommen var et evig mas der jeg aldri kunne slappe av. Så om mine barn skulle vise seg å ha ADHD så er det viktigste jeg kan lære dem å ta vare på seg selv. Å si nei og ikke føle behov får å legitimere ovenfor andre at de er slitne. Pliktoppfyllelse er selvsagt riktig, men når en har begrenset kapasitet er det bedre å fullføre én ting enn å starte på til som en har dårlig samvittighet for. Så nei, om mine barn har ADHD kommer jeg ikke til å stille krav på samme måte som til barn som ikke har det. Kravet om å rydde rommet kan oppleves helt annerledes for et slitent barn som har ADHD, selv om det virker helt overkommelig for andre. Anonymous poster hash: dca2b...de2

Du sier dere ikke greier disponere energien. Men lærer dere ikke etterhvert å ta litt pauser og hvile i innimellom? Etter noen år burde dere da også greie dere å lære dere til hvordan akkurat du trenger gjøre for at en dag skal bli bra?

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

[Anonym bruker]

Skolen er f.eks også lovpålagt å gi opplæring tilpasset ethvert barn, så diagnoser skulle i prinsippet vært overflødige også her.

 

Mulig de er lovpålagt å gjøre det, men de gjør det ikke. Jeg har en niese som ikke lærte noenting på skolen de to første årene, fordi hun ikke klarte å lære på samme måte som de andre. Lærerne så at hun trengte ekstra hjelp, men uten en diagnose var det ikke ressurser til det.

Etter to år fikk hun endelig diagnosen autisme, og da fikk hun plutselig egen assistent i nesten alle fagene.

 

Anonymous poster hash: 9fa2c...c8f

[magica fra tryll]

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

Nå vet jeg ikke hvor gammel gutten din er. Men min gutt, som ikke har ADHD, er også helt utslitt etter skole og sfo. Han vil bare være hjemme og kose seg. Det skjønner jeg godt, vil det selv jeg. Så da gjør vi det. Min datter derimot, som har ADHD, har alltid elsket å være med på masse aktiviteter etter skolen. For henne ville det ikke vært riktig å bare vært hjemme. Vi er forskjellige, diagnose eller ikke:)

[magica fra tryll]

 

Skolen er f.eks også lovpålagt å gi opplæring tilpasset ethvert barn, så diagnoser skulle i prinsippet vært overflødige også her.

 

Mulig de er lovpålagt å gjøre det, men de gjør det ikke. Jeg har en niese som ikke lærte noenting på skolen de to første årene, fordi hun ikke klarte å lære på samme måte som de andre. Lærerne så at hun trengte ekstra hjelp, men uten en diagnose var det ikke ressurser til det.

Etter to år fikk hun endelig diagnosen autisme, og da fikk hun plutselig egen assistent i nesten alle fagene.

 

Anonymous poster hash: 9fa2c...c8f

 

Jeg vet det er slik det fungerer. Og det synes jeg er riktig ille!! Ja, det er lovpålagt! Det var vel på mange måter derfor vi, for mange år siden, også ville ha en diagnose. Slik at hun skulle få den hjelpen hun trengte. Men det er ikke riktig, og det skal faktisk ikke være sånn ifølge norsk lov. Det viser bare hvor liten plass det er i det systemet vi har skap for de som er litt utenfor ramma:(

[Anonym bruker]

I følge enkelte her inne er det ikke noe som heter ADHD, men kun dårlig påvirkning fra foreldre og dårlig oppdragelse.

Anonymous poster hash: c2ba4...840

[Anonym bruker]

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

 

Nå vet jeg ikke hvor gammel gutten din er. Men min gutt, som ikke har ADHD, er også helt utslitt etter skole og sfo. Han vil bare være hjemme og kose seg. Det skjønner jeg godt, vil det selv jeg. Så da gjør vi det. Min datter derimot, som har ADHD, har alltid elsket å være med på masse aktiviteter etter skolen. For henne ville det ikke vært riktig å bare vært hjemme. Vi er forskjellige, diagnose eller ikke:)

Nettopp. Men det blir veldig lett til at de med diagnose skal slippe "alt" stakars liksom. Bare pga diagnosen, ikke pga hvordan de er eller dagsform.

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

[Anonym bruker]

I følge enkelte her inne er det ikke noe som heter ADHD, men kun dårlig påvirkning fra foreldre og dårlig oppdragelse. Anonymous poster hash: c2ba4...840

Det ene utelukker ikke det andre da. Det er fult mulig for barnet å ha adhd og i tillegg være utsatt for dårlig oppdragelse da. Men da brukes jo i tilfelle diagnosen som skjold av foreldrene.

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

[Anonym bruker]

 

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

Nå vet jeg ikke hvor gammel gutten din er. Men min gutt, som ikke har ADHD, er også helt utslitt etter skole og sfo. Han vil bare være hjemme og kose seg. Det skjønner jeg godt, vil det selv jeg. Så da gjør vi det. Min datter derimot, som har ADHD, har alltid elsket å være med på masse aktiviteter etter skolen. For henne ville det ikke vært riktig å bare vært hjemme. Vi er forskjellige, diagnose eller ikke:)

Nettopp. Men det blir veldig lett til at de med diagnose skal slippe "alt" stakars liksom. Bare pga diagnosen, ikke pga hvordan de er eller dagsform.

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

 

 

Helt enig, altså! Husker så godt ei jente i klassen som hadde leddgikt og til tider satt i rullestol som ALLTID fikk slippe å være med på fotball i gymmen. Bare SÅ urettferdig, altså! Litt burde hun da lært seg?

 

Anonymous poster hash: c2ba4...840

[magica fra tryll]

 

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

Nå vet jeg ikke hvor gammel gutten din er. Men min gutt, som ikke har ADHD, er også helt utslitt etter skole og sfo. Han vil bare være hjemme og kose seg. Det skjønner jeg godt, vil det selv jeg. Så da gjør vi det. Min datter derimot, som har ADHD, har alltid elsket å være med på masse aktiviteter etter skolen. For henne ville det ikke vært riktig å bare vært hjemme. Vi er forskjellige, diagnose eller ikke:)

Nettopp. Men det blir veldig lett til at de med diagnose skal slippe "alt" stakars liksom. Bare pga diagnosen, ikke pga hvordan de er eller dagsform.

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

 

Det er jeg ikke enig i. Min erfaring er faktisk at de med diagnose strever hardere enn noen, for å passe inn i "ramma". Og passer du ikke inn, må vi gi deg medisiner. Istedet for at vi tar nok hensyn til hvordan hvert og ett menneske er. Hvordan tror du det føles å gå rundt med et stempel i panna med at du på en måte er litt "feilvare"??

[Anonym bruker]

Det bør finnes en mellomløsning her, desverre ser jeg alt for mange bruke ad/hd som unnskyldning for særdles dårlig oppførsel og uprovosert vold. Det er ikke greit!

Et eksempel: 12år gammel gutt slår til en han tror så stygt på seg i et friminutt. Det hele var uten forvarsel eller noen grunn utover et blkk han trodde han fikk. Gutten som ble slått hadde aldri snakket til ham før da han var ny og hadde sin første dag på ny skole. Gutten som ble slått ned var min sønn.

 

Ok? Nei, overhode ikke! Jeg vil gå så langt å si at hvis barn ikke greier å styre denne type impulser så bør de tas utav ordinær skole hvis ikke skolen setter en voksen på ham på fulltid! Den gutten angrep min sønn flere ganger, uprovosert, fordi han var ny, mindre og ikke hadde venner som beskyttet ham.

Stakkars han hadde jo adhd og viste ikke bedre?

Hade det vært mitt barn som oppførte seg slik hadde jeg blit med ham selv for å passe på at han ikke skadet andre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 97746...b5f

[Anonym bruker]

 

 

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

 

Nå vet jeg ikke hvor gammel gutten din er. Men min gutt, som ikke har ADHD, er også helt utslitt etter skole og sfo. Han vil bare være hjemme og kose seg. Det skjønner jeg godt, vil det selv jeg. Så da gjør vi det. Min datter derimot, som har ADHD, har alltid elsket å være med på masse aktiviteter etter skolen. For henne ville det ikke vært riktig å bare vært hjemme. Vi er forskjellige, diagnose eller ikke:)

Nettopp. Men det blir veldig lett til at de med diagnose skal slippe "alt" stakars liksom. Bare pga diagnosen, ikke pga hvordan de er eller dagsform.Anonymous poster hash: ca728...5cf

Det er jeg ikke enig i. Min erfaring er faktisk at de med diagnose strever hardere enn noen, for å passe inn i "ramma". Og passer du ikke inn, må vi gi deg medisiner. Istedet for at vi tar nok hensyn til hvordan hvert og ett menneske er. Hvordan tror du det føles å gå rundt med et stempel i panna med at du på en måte er litt "feilvare"??

Det er nå foreldrene som gjør denne stemplinga da og noen definerer jo ungen etter diagnosen. Det er sikkert kjipt. Bedre om de så ungen istedenfor diagnosen spør du meg.

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

[magica fra tryll]

 

 

 

 

Min sønn med ADHD trenger virkelig og slappe av etter en krevende skoledag,får ofte kommentarer om at han ikke er med på noen fritidsaktiviteter.

Han vil ikke,han er utslitt side han.da gjør vi heler aktiviteter når det passer han både med humør og dagsform.

Hvis jeg skulle presset han på trening flere ganger i uken,hadde det blitt uendelig kamp.som jeg ikke ser behov for

Nå vet jeg ikke hvor gammel gutten din er. Men min gutt, som ikke har ADHD, er også helt utslitt etter skole og sfo. Han vil bare være hjemme og kose seg. Det skjønner jeg godt, vil det selv jeg. Så da gjør vi det. Min datter derimot, som har ADHD, har alltid elsket å være med på masse aktiviteter etter skolen. For henne ville det ikke vært riktig å bare vært hjemme. Vi er forskjellige, diagnose eller ikke:)

Nettopp. Men det blir veldig lett til at de med diagnose skal slippe "alt" stakars liksom. Bare pga diagnosen, ikke pga hvordan de er eller dagsform.Anonymous poster hash: ca728...5cf

Det er jeg ikke enig i. Min erfaring er faktisk at de med diagnose strever hardere enn noen, for å passe inn i "ramma". Og passer du ikke inn, må vi gi deg medisiner. Istedet for at vi tar nok hensyn til hvordan hvert og ett menneske er. Hvordan tror du det føles å gå rundt med et stempel i panna med at du på en måte er litt "feilvare"??

Det er nå foreldrene som gjør denne stemplinga da og noen definerer jo ungen etter diagnosen. Det er sikkert kjipt. Bedre om de så ungen istedenfor diagnosen spør du meg.

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

 

Nei, det er ikke bare foreldre som gjør denne stemplinga, det kan jeg love deg.Når "stemplinga" avgjør hva slags hjelp du skal få på skolen, er det da virkelig systemet som er avhengig av slik stempling. For å forandre på dette trenger vi faktisk et helt annet syn på menneskelig variasjon, og bevissthet på både foreldrerolle og lærerrolle. Ingen skal få lov å være slem mot andre, f.eks. Alle kan selvfølgelig lære dette,-på forskjellig måte. Er min mening.

[mamma til adhd gutt<3]

På vår skole har vi vært superheldige..fikk iop og assistent timer før endelig diagnose,har voksne som ser gutten og ikke kun diagnose

[Anonym bruker]

 

Det var en tråd om dette i forrige uke der mange mente det var nødvendig for å lære dem å mestre livet. Dette har kvernet litt hos meg som har ADHD og jeg gjerne si noe om det. Mange tror at vi har mer energi, det er ikke nødvendigvis sant. Det som er sant er at vi ikke klarer å disponere energien vår. Jeg er fremdeles utkjørt når kvelden kommer fordi jeg går i samme gir hele dagen. En annen ting som sliter på meg er utfordringer rundt tiltak, for å motivere seg selv kan være umulig til tider og svært vanskelig resten av tiden. Hele livet har det blitt satt vanlige krav til meg i familien, det vil si at jeg stadig måtte leve med å skuffe dem. De hadde ingen forståelse for hva jeg slet med og har enda ikke satt seg inn i hva dette vil si for meg. Jeg fikk diagnosen som voksen og har klart meg bra, tidvis bare greit på grunn av mine egne resursser. Den evige, dårlige samvittigheten er noe jeg må leve med. Hver gang jeg trenger en pause må jeg rasjonalisere dette ovenfor meg selv. Kravene i oppveksten har innprentet i meg at jeg skal drive rovdrift på meg selv, slite meg ut for å gjøre andre fornøyd. Dette tror jeg er fordi mitt behov for hvile aldri ble sett og anerkjent. Barndommen var et evig mas der jeg aldri kunne slappe av. Så om mine barn skulle vise seg å ha ADHD så er det viktigste jeg kan lære dem å ta vare på seg selv. Å si nei og ikke føle behov får å legitimere ovenfor andre at de er slitne. Pliktoppfyllelse er selvsagt riktig, men når en har begrenset kapasitet er det bedre å fullføre én ting enn å starte på til som en har dårlig samvittighet for. Så nei, om mine barn har ADHD kommer jeg ikke til å stille krav på samme måte som til barn som ikke har det. Kravet om å rydde rommet kan oppleves helt annerledes for et slitent barn som har ADHD, selv om det virker helt overkommelig for andre. Anonymous poster hash: dca2b...de2

Du sier dere ikke greier disponere energien. Men lærer dere ikke etterhvert å ta litt pauser og hvile i innimellom? Etter noen år burde dere da også greie dere å lære dere til hvordan akkurat du trenger gjøre for at en dag skal bli bra?

 

Anonymous poster hash: ca728...5cf

 

Nei, en klarer nemleg ikkje å kvitte seg med ADHD ved å ta seg sammen og øve, selv om en kan bli bedre på en del ting når en vet hva en skal få tak i. Å disponere energien krever mye av resursser vi med ADHD har lite av. Derfor vil dette alltid være vanskeligere for oss enn for folk som ikke har det.

 

Jeg kjenner at det samfunnet hvor det forventer at  kvinner skal kompensere for at de ikke er menn og hvor syke skal kompensere for at de ikke er friske ved å jobbe hardere enn de friske byr meg i mot. Om en lærar seg å ta hensyn til andres utfordringer, enten det er graviditet eller ADHD får en utnyttet de resurssene som finnes på en bedre måte.

 

Anonymous poster hash: dca2b...de2

[Anonym bruker]

Det bør finnes en mellomløsning her, desverre ser jeg alt for mange bruke ad/hd som unnskyldning for særdles dårlig oppførsel og uprovosert vold. Det er ikke greit!

Et eksempel: 12år gammel gutt slår til en han tror så stygt på seg i et friminutt. Det hele var uten forvarsel eller noen grunn utover et blkk han trodde han fikk. Gutten som ble slått hadde aldri snakket til ham før da han var ny og hadde sin første dag på ny skole. Gutten som ble slått ned var min sønn.

 

Ok? Nei, overhode ikke! Jeg vil gå så langt å si at hvis barn ikke greier å styre denne type impulser så bør de tas utav ordinær skole hvis ikke skolen setter en voksen på ham på fulltid! Den gutten angrep min sønn flere ganger, uprovosert, fordi han var ny, mindre og ikke hadde venner som beskyttet ham.

Stakkars han hadde jo adhd og viste ikke bedre?

Hade det vært mitt barn som oppførte seg slik hadde jeg blit med ham selv for å passe på at han ikke skadet andre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 97746...b5f

Nå handler ikke dette innlegget om barn som er voldelige. Jeg er faktisk helt enig med deg i dette, om man er til fare for seg selv eller andre så skal tilbudet i skolen ta høyde for det. Enten det handler om forsterkning av bemanningen, eller spesialskole. ADHD gjør at en får mindre impulskontroll enn andre, men det gjør ikke nødvendigvis at tolvåringer sine impulser er å slå ned andre. Det tenker jeg er et resultat av flere faktorer, både ADHD, arv og miljø.

 

Anonymous poster hash: dca2b...de2

[Anonym bruker]

Det kommer jo ann på hvilken type krav du snakker om, men em del ting er man nødt til å lære seg for å fungere i det vanlige samfunnet. Du kan kanskje ikke forvente at et barn med ADHD skal sette seg ned med leksene hver dag uoppfordret, men du er nødt til å kreve at han eller hun oppfører seg slik at ikke resten av klassen får et dårlig undervisningsmiljø ( ikke bråker i timene eller slåss med medelever). På samme måten kan kanskje ikke et barn med en slik diagnose forventes å kunne gå alene til og fra skolen like tidlig som andre, men når han eller hun får lov til det må det ha de krav på seg om å oppføre seg i trafikken.

 

Hvilke krav man stiller til barn har stor sammenheng med hvor mye frihet barnet kan få. Klarer ikke barnet å følge vanlige regler i fotball kan ikke dette barnet være med på det, kan du ikke stille krav om at barnet kan gå alene til skolen uten å dra et annet sted eller plage andre på veien må du sørge for at barnet blir fulgt osv. Det går ikke ann å bare sende barn som ikke kan settes vanlige krav til ut i samfunnet og forvente at andre skal tilpasse seg dem. Da må foreldre eller fagfolk følge dem opp i situasjonene.

 

Anonymous poster hash: 83fd8...da0

[Anonym bruker]

ADHD er dessverre fortsatt et handicap som er sett ned på av mange. I tillegg finnes det totalt uvitende mennesker som har sterke meninger og er med på å gjøre hverdagen vanskeligere for de som sliter med ADHD.

 

Når jeg treffer idiotene spør jeg dem om de forventer at en fargeblindt person klarer å differensiere på fargene bare han øver nok? Eller om de tror en med Down får mindre Down bare han trener på kognitive ferdigheter?

 

Svært mange mennesker forstår ikke hva den kognitive funksjonsnedsettelsen ved ADHD innebærer eller at den kommer i grader. Nei, de med ADHD kan ikke bare ta seg sammen.

 

Anonymous poster hash: e4595...79b

[cecilies mamma]

men da vil jeg be deg om hjelp!

hvordan hjelper jeg mit barn med adhd best mulig i forhold til sosial kompetanse og det å lære henne ta vare på seg selv?

 

(tenker fremover, hun må flytte hjemmenfra for å gå på videregående og må da kunne ivareta seg selv best mulig: hygiene, mat, orden, lekser ....)

[Anonym bruker]

Krav bør settes men på en annen måte ja Jeg fikk diagnosen som voksen men slet hele bardommen. Foreldrene mine satte større krav til meg fordi de merket ikke mine konsentrasjonsvansker (er bare hyper inni meg) og trudde bare at jeg var litt mindre smart (er egentlig veldig smart, som mange med adhd). Så min bror som har en funksjonshemming slapp husarbeid (som ikke gjør at han ikke kan gjøre husarbeid) og søstra mi var så skoleflink at hun måtte få slippe alt av husarbeid for å pugge. Begge de to hadde ikke lært noe om klesvask ol når de flyttet hjemmefra. Jeg var utslitt selv om jeg ikke var slave, men jeg gjorde en del husarbeid, og glemte derfor ofte å gjøre lekser. Fikk ofte kjeft fra lærere og foreldrene mine for det.

 

Greit nok en spesiell oppvekst, men vi alle tre burde gjort like mye hjemme men tilpasset våre behov.

 

Er også veldig viktig med forutsigbarhet, rutiner og stable forhold rundt seg.

 

Anonymous poster hash: a1a0e...494

[Anonym bruker]

ADHD er dessverre fortsatt et handicap som er sett ned på av mange. I tillegg finnes det totalt uvitende mennesker som har sterke meninger og er med på å gjøre hverdagen vanskeligere for de som sliter med ADHD.

Når jeg treffer idiotene spør jeg dem om de forventer at en fargeblindt person klarer å differensiere på fargene bare han øver nok? Eller om de tror en med Down får mindre Down bare han trener på kognitive ferdigheter?

Svært mange mennesker forstår ikke hva den kognitive funksjonsnedsettelsen ved ADHD innebærer eller at den kommer i grader. Nei, de med ADHD kan ikke bare ta seg sammen.Anonymous poster hash: e4595...79b

 

Nice! Når folk sier til meg at diagnosen er tull og at ritalin er enda mer tull for det er bare å ta seg sammen, så pleier jeg å spørre om de sier til svaksynte at briller er tull og de må bare ta seg sammen eller om de sier til folk med diabetes at insulin er tull og de bare må ta seg sammen.

 

Anonymous poster hash: a1a0e...494

[Anonym bruker]

Det er greit nok det du skriver, men det gjelder jo for alle barn med kroniske sykdommer også. Jeg har ikke ADHD, men en annen sykdom som tok svært mye av livet mitt i hele oppveksten. Jeg er VELDIG glad for at det ble stilt krav til at jeg skulle fikse et vanlig liv og ikke ble sykeliggjort. Hadde jeg blitt det hadde jeg vært en stakkar i dag. Klart det er slitsomt å vokse opp med en sykdom (for min del) som tar mye av din våkne tid og som gjør deg sliten, men sånn er faktisk livet!

 

Virkeligheten som voksen skiller ikke  på om det var "synd på deg pga diagnose" som barn. Du må fikse å tjene dine egne penger, skaffe din egen bolig og sørge for å holde den i orden, forholde deg til andre mennesker osv osv.

 

(Hilsen ei som lå med hue i ei spybøtte store deler av oppveksten, men som gjennomførte skolegang og studier likevel)

Anonymous poster hash: cb224...a0d