Er det flere som er sånn som meg???

[Anonym bruker]

Jeg føler hele tiden at jeg ikke er på rett plass i livet...

Jeg føler at mye mangler og mye ikke er kommet på plass...

 

Jeg er så utrolig på søk etter finner ut av dette... Er nysgjerrig på hva jeg søker...

 

Har følt det sånn i 5-6 år... Og det sliter meg ut..

 

Var til håndanalyse i går - spennende...

 

Hun sa noe om å snu 180 grader... Være åpen og stole på meg selv...

Hun sa så utrolig mye - overraskende - som stemte... Uten at jeg hadde sagt noe på forhånd...

 

Jeg er singel og tror hele tiden at det er en mann jeg vil ha...

Men føler liksom ikke at svarer "ligger der"...........

 

Kanskje det er bare meg som er utrolig rart og klarer ikke å slå meg til ro med sånn som livet er............. (?????????)

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Jeg er på en måte på leit etter meg selv...

 

Men er jammen ikke lett å få noe svar

 

HI

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Det er sikkert mange som deg. Jeg tror det er vanlig hvis du lever ganske ansvarsløst og har få utfordringer i hverdagen.

Anonymous poster hash: d1b60...000

[Anonym bruker]

 

Det er sikkert mange som deg. Jeg tror det er vanlig hvis du lever ganske ansvarsløst og har få utfordringer i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: d1b60...000

 

 

Jeg lever virkelig ikke ansvarsløst.... Og har masse utfordringer

Er alene med tre barn og eier både hus og bil

 

HI

 

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Høres ut som du har for mye fritid, ikke frekt ment....

Anonymous poster hash: e22fa...648

[furutre]

Nå aner jeg ikke hvordan du lever, men tenker i utgangspunktet helt omvendt av de over. 

 

At i perioder i livet der en har mye ansvar og forpliktelser, i forhold til å ta ansvar for andre, å være alene om tungt omsorgsansvar, når mye av energien går til å ta seg av andre, forsørge familien økonomisk alene etc, fører til at en får mindre energi og tid til å leve de sidene som gir en selv påfyll, finne og dyrke egne interesser. 

 

Det virker på meg som det du savner er å kunne ha interesser som du brenner for, om det er arbeid eller fritid. 

 

Håndanalytikeren hadde kanskje rett i mye, personlig tror jeg ikke det er noe "overnaturlig" ved det, bare at folk som arbeider med slikt, gjerne er flinke til å se personer an, lese dem man har til konsultasjon, og at dette du sliter med er relativt vanlig, at det er en grunnleggende menneskelig behov som du ikke får oppfyllt av ulike grunner, og at vedkommende har såpass mye kunnskap om menneskelig psykologi til å kunne si dette til deg uten noe detaljerte opplysninger fra din side. 

 

Så.. om jeg skal gi noe råd, må det være å begynne å ta ditt eget behov for å finne mening i hverdagen mer alvorlig, ikke bare tenke det, men begynne i det små, se på hva du liker, hva muligheter har du for å dyrke dine interesser. Prioritere det i den grad det er mulig. Sett deg mål å gjøre noe du selv finner glede i, og planlegg å bruke så og så mye tid ukentlig eller daglig. Om det er 30 min pr dag eller 30 min i uka i første omgang er uvesentlig, men at det ligger på et nivå som du selv føler er overkommelig og som du kan mestre. 

[Anonym bruker]

Nå aner jeg ikke hvordan du lever, men tenker i utgangspunktet helt omvendt av de over. 

 

At i perioder i livet der en har mye ansvar og forpliktelser, i forhold til å ta ansvar for andre, å være alene om tungt omsorgsansvar, når mye av energien går til å ta seg av andre, forsørge familien økonomisk alene etc, fører til at en får mindre energi og tid til å leve de sidene som gir en selv påfyll, finne og dyrke egne interesser. 

 

Det virker på meg som det du savner er å kunne ha interesser som du brenner for, om det er arbeid eller fritid. 

 

Håndanalytikeren hadde kanskje rett i mye, personlig tror jeg ikke det er noe "overnaturlig" ved det, bare at folk som arbeider med slikt, gjerne er flinke til å se personer an, lese dem man har til konsultasjon, og at dette du sliter med er relativt vanlig, at det er en grunnleggende menneskelig behov som du ikke får oppfyllt av ulike grunner, og at vedkommende har såpass mye kunnskap om menneskelig psykologi til å kunne si dette til deg uten noe detaljerte opplysninger fra din side. 

 

Så.. om jeg skal gi noe råd, må det være å begynne å ta ditt eget behov for å finne mening i hverdagen mer alvorlig, ikke bare tenke det, men begynne i det små, se på hva du liker, hva muligheter har du for å dyrke dine interesser. Prioritere det i den grad det er mulig. Sett deg mål å gjøre noe du selv finner glede i, og planlegg å bruke så og så mye tid ukentlig eller daglig. Om det er 30 min pr dag eller 30 min i uka i første omgang er uvesentlig, men at det ligger på et nivå som du selv føler er overkommelig og som du kan mestre. 

 

Godt med et seriøst svar!!

Takk skal du ha :-)

Du har sikkert mye rett, og det med at jeg aldri har tid til meg selv - er ikke noe kjekt.

 

Får aldri avlastning og må stå med alt alene.... Føles som et fengsel.......

 

Så da lurer jeg på om det virkelig er sånn det skal være :-(

 

Sitter altfor mye alene - uten venner og kjæreste

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Føler at jeg ikke LEVER! Hvis du skjønner

 

HI

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Høres mest ut som en depresjon synes jeg, det at du føler du står på sidelinjen og ser livet suse forbi uten at du har kontroll over det, at du sitter alene og grubler osv. Jeg hadde det sånn da jeg en periode var litt deprimert, jeg følte meg tiltaksløs, nummen og følelsesløs, hadde litt lyst til å bare sette meg på toget og reise vekk fra alt sammen...

 

Men det gikk over, krevde litt arbeid, men jeg klarte karre meg ut at den hengemyra der, for det blir en ond sirkel altså.

Anonymous poster hash: e22fa...648

[Anonym bruker]

Men HVA gjorde du???

 

Er jo det jeg lurer på... HVORDAN komme ut av dette?????????????

 

HI

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

 

Høres mest ut som en depresjon synes jeg, det at du føler du står på sidelinjen og ser livet suse forbi uten at du har kontroll over det, at du sitter alene og grubler osv. Jeg hadde det sånn da jeg en periode var litt deprimert, jeg følte meg tiltaksløs, nummen og følelsesløs, hadde litt lyst til å bare sette meg på toget og reise vekk fra alt sammen...

 

Men det gikk over, krevde litt arbeid, men jeg klarte karre meg ut at den hengemyra der, for det blir en ond sirkel altså.

 

Anonymous poster hash: e22fa...648

 

 

Hva gjorde du da???

 

Jeg ser ingen utvei :-(

 

HI

 

Anonymous poster hash: 20435...923

[Iiiiik]

 

Høres mest ut som en depresjon synes jeg, det at du føler du står på sidelinjen og ser livet suse forbi uten at du har kontroll over det, at du sitter alene og grubler osv. Jeg hadde det sånn da jeg en periode var litt deprimert, jeg følte meg tiltaksløs, nummen og følelsesløs, hadde litt lyst til å bare sette meg på toget og reise vekk fra alt sammen...

 

Men det gikk over, krevde litt arbeid, men jeg klarte karre meg ut at den hengemyra der, for det blir en ond sirkel altså.

 

Anonymous poster hash: e22fa...648

 

Du hadde kanskje en mild depresjon # 9, men jeg er generelt skeptisk til å sykeliggjøre uttrykk for livsbelastninger. Småbarnsperioden er krevende for alle og særlig for aleneforeldre. Det blir mange plikter og svært lite rom for tid alene og å dyrke egne interesser.

 

For meg er håndanalyse bare tull og jeg tror som # 6 at en erfaren alternativ "behandler" lett kan se hva klienten trigges av og så legge vekt på det. Men hvis det gir mening for deg, så spiller det ingen rolle hva jeg mener om det.

 

Rådet mitt er dels å holde ut, det går faktisk som regel over. Både fordi livet endres og fordi det aller meste som er psykisk belastende har en tendens til å bedres av seg selv. Sånn sett er det fint å være behandler - folk kommer gjerne når krisen er som aller verst og når den da dempes noe, er det lett å tillegge det behandlingen (eller håndanalytikeren). Dessuten er det faktisk sånn at å tvinge seg til å gjøre noe av det man tror man ikke orker, kan føre til at man tenker annerledes om eget liv og dermed føler man det også annerledes. Tanker, følelser og handlinger henger tett sammen og det ene hjørnet i trekanten påvirkes av de andre.

[Anonym bruker]

Da får jeg bare godta at liver er jævlig OG uten håp...

 

Ufattelig dritt.. Godt jeg har kjøpt en seks pakning med øl i dag

 

Kose seg alene SOM VANLIG - uten håp........

 

*GRINE*

 

HI

Anonymous poster hash: 20435...923

[Tired mama]

Hva med jobbsituasjonen da? Er du fornøyd med den?

Endret 7. februar 2014 av Tired mama

[Iiiiik]

 

Da får jeg bare godta at liver er jævlig OG uten håp...

 

Ufattelig dritt.. Godt jeg har kjøpt en seks pakning med øl i dag

 

Kose seg alene SOM VANLIG - uten håp........

 

*GRINE*

 

HI

 

Anonymous poster hash: 20435...923

 

Var det mitt svar som fikk deg til å tenke at livet er jævlig, uten håp og uten utsikter til bedring? Da beklager jeg! Jeg tror faktisk det blir bedre, det er svært få som har det så vanskelig i år ut og år inn.

[Nullstress;)]

Har du barn?

 

Hva med å reise litt? Oppleve verden og om du ikke har råd til å reise på ferie, kan du jo se om det er noe frivillig arbeid du kan gjøre i andre land. Da må du betale flytårnet selv, men kost og losji er enten veldig billig eller til og med gratis

Selv håper jeg at jeg og mannen får dratt til Romania i sommer. Jobbe med gatebarna der, eller på et barnehjem. Det koster 50 euro for en uke på hotell, inkludert mat. Og ei annen jeg kjenner skal til Filippinene nå snart og jobbe på barnehjem der. Da bor og spiser de gratis. Det er jo en opplevelse, og man kan få følelsen av å være til nytte, å leve

[Anonym bruker]

 

 

Høres mest ut som en depresjon synes jeg, det at du føler du står på sidelinjen og ser livet suse forbi uten at du har kontroll over det, at du sitter alene og grubler osv. Jeg hadde det sånn da jeg en periode var litt deprimert, jeg følte meg tiltaksløs, nummen og følelsesløs, hadde litt lyst til å bare sette meg på toget og reise vekk fra alt sammen...

 

Men det gikk over, krevde litt arbeid, men jeg klarte karre meg ut at den hengemyra der, for det blir en ond sirkel altså.

 

Anonymous poster hash: e22fa...648

 

 

Hva gjorde du da???

 

Jeg ser ingen utvei :-(

 

HI

 

Anonymous poster hash: 20435...923

 

Man må rett og slett innse at dette er det livet man har fått utdelt, og det er ens eget ansvar hva man velger å gjøre med det. Akkurat da hadde jeg mest lyst til å bare legge meg i sengen å bli der, det var skikkelig tungt å komme opp om morgenen, men det må man jo pga de forpliktelsene man har, også føles det bare som et ork...

 

Jeg tok tak i livet mitt, begynte å gå tur først annenhver dag og etterhvert hver dag. Tok en runde i skogen og lot tankene fly, hørte på fuglekvitteret, brukte kroppen litt og pustet i frisk luft. Så tok jeg tak i kostholdet, sluttet med trøstespisingen og prøvde få til et sunnere alternativ. Jeg gikk ned 10 kg og følte meg så utrolig mye bedre i kroppen.

 

Så tok jeg et kjempesteg for å komme ut av ensomheten, jeg spurte rett og slett en av de andre mammaene i barnehagen som jeg hadde en god tone med (en av de som du blir stående å skravle med enten ved gjerdet i barnehagen, ved henting i barneselskaper og på foreldremøtene) om vi skulle møtes uten barn en dag for å skravle litt. Hun tok det som et initiativ til å starte en "mammaklubb" og synes det var et kjempegodt forslag, hun heiv seg på og inviterte meg og tre andre mammaer fra barnehagen hjem på "klubb". Vi skravlet til langt over midnatt og fant ut at dette måtte vi få inn i kalenderen så vi kunne fortsette møtes, nå har vi møttes en gang i måneden i 5 år. Jeg har fremdeles ikke noe stort nettverk, men disse jentene har blitt gode venninner. Hun ene er forresten alene så vi er veldig ofte hjemme hos henne, men når hun får barnevakt møtes vi hos en av oss andre, vi tilpasser oss hverandre der.

 

Jeg gjorde også noe med jobbsituasjonen min, jeg hadde en jobb som jeg følte spiste meg med hud og hår så jeg var totalt utslitt. Nå har jeg en stilling jeg stortrives i, gleder meg til hver dag på jobb. 

 

Livet er ikke perfekt, og jeg kan selvfølgelig ha tunge dager akkurat som alle andre, men jeg er ikke deprimert lenger.

 

Hva som skal til for din del vet jeg ikke, du må finne din egen vei. Men det er ingen som kan fikse dette ved et trylleslag, du må selv finne ut av det. Om du liker selvhjelpsmåten å nærme deg det på kan jeg anbefale bøkene til Wilhelmsen, f.eks Det er ikke mer synd på deg enn på andre, han er en psykolog som jobber med kognitiv terapi og han er flink

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6481629

 

Du må ikke dykke ned i alkoholen ihvertfall, det forsterker bare problemet. Det finnes ingen sorger i verden man kan drikke seg vekk fra, alkoholen legger en demper et lite øyeblikk, men så blir det verre isteden.

 

Fastlegen din kan hjelpe deg om du ikke finner ut av det selv, men om du ikke har en alvorlig depresjon burde det være mulig for deg å selv ta ansvar for å få det gode livet du ønsker deg. Ingen sier det er lett, men det er fullt mulig, du er ikke den eneste som har en slik fase du nå går gjennom i løpet av livet, de aller fleste har faktisk det.

 

Anonymous poster hash: e22fa...648

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Jeg hadde det akkurat som deg, følte meg aldri på rett plass, og selv i huset som jeg og mannen min (eksmannen) bygget opp fra bunn følte jeg meg ikke hjemme. Jeg gikk hele tiden å følte at jeg ventet på noe, følte at jeg bare "fløt" med følelsene, om du skjønner hva jeg mener? Det hjalp litt da jeg fikk barna mine, jeg føler meg alltid hjemme med de, men likevel var det fortsatt noe som manglet.

 

Jeg innså til slutt at jeg ikke var lykkelig med mannen, han gjorde mye som trakk meg ned, var aldri fysisk slem, men jeg var ALLTID alene, selvom han satt rett ved siden av meg. Han spilte bort en hel haug med penger, og det var dråpen. Jeg dro.. Det ble litt bedre etter det, men fortsatt en viss følelse av "rastløshet". Og nå skal jeg si noe som sikkert mange vil steile av: Jeg møtte en mann! En helt fantastisk person, som løfter meg opp og frem her i verden. Nei, han gjør ikke alt FOR meg, men han støtter meg 100% i de valgene jeg tar. Han lar meg drømme, og forteller meg daglig at jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til. Man burde helt sikkert komme dit på egenhånd, få den følelsen, men jeg er ærlig og sier at det var det som hjalp for meg.

 

Jeg føler meg hjemme i armene hans, jeg har ikke et snev av den rastløsheten som jeg hadde. Og mye av det er nok fordi han aldri sier "nei" til mine drømmer. Jeg har f.eks begynt å studere igjen, vi skal snart på en spennende tur..jeg følger MIn vei, bare med sinnsyk støtte fra kjæresten.

 

Det er ikke sikkert at det å finne noen vil hjelpe deg, jeg tror egentlig ikke svaret ligger der for meg heller, mer at han fikk meg til å innse at jeg har mye liv i meg, at jeg kan få til det jeg vil, og at ingen drømmer er for store.

 

Håper du finner den eller det som tar deg dit også, for tro meg, jeg vet hvor ubehagelig og slitsomt det er å gå rundt med denne følelsen om at "er dette alt!?".

[Anonym bruker]

Jeg hadde det det slik en periode, en god del måneder. Lett depresjon var det vel, og jeg kunne ikke fatte og begripe grunnen. Løsningen for meg ble å reise en tur slik jeg pleide da jeg var på mitt lykkeligste. Jeg dro alene med minimalt bagasje og bodde på et billig hostell. Snakket med fremmede lokale og kjente den gamle nomadefølelsen igjen. Jeg dro hjem igjen etter en uke og var blitt 'mirakuløst' kurert. Var ikke mer som skulle til. Så prøv å tenk på en tid der du var lykkelig og prøv å gjenskape noe av dette i livet ditt nå dersom det er mulig. Kanskje det virker like bra på deg? Lykke til!

Anonymous poster hash: ffa4b...cac

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle gode råd - og det hjelper p høre at det ikke er bare meg som syns ting er vanskelig.

 

Det verste er vell at jeg er låst til hjemmet her,

Jeg er helt alene med de yngste barna som er 1 og 3 år

Faren er ikke til stede - aldri tid for meg selv..

 

 

Når jeg har datet noen så har de gått på fest / byn uten meg

Jeg sitter å hører på livene til andre..

 

Det er utrolig trist og vanskelig

 

Har lyst å reise ja... Men helt alene? Med barna overalt??

 

Sitter å griner her og syns situasjonen er låst

 

Kan ikke flytte heller pga datteren som er ni (eldste - annen far)

 

Får bare inderlig håpe det snur en gang

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvor gammel du er, og hvor gammel du var da du fikk barn?

Grunnen til at jeg spør er at jeg og flere av mine venninner som fikk barn tidlig har alle hatt en form for tidlig midtlivskrise - på ulik måte.

Jeg fikk totalt panikk for 4 år siden, og satte plutselig spørsmålstegn ved alt jeg har gjort og oppnådd her i verden. Og det kom som lyn fra klar himmel. Jeg trodde jeg hadde gjort alt jeg ønsket og alt jeg ville - jeg fikk barn forholdsvis tidlig (20 år), og tre barn kom på løpende bånd. Jeg studerte hele veien, og har snart ferdigstilt doktorgraden min (33 år), men plutselig så følte jeg at jeg ikke visste hva jeg hadde gjort noe av det for - om det var for meg eller om det var for andre - og jeg ble faktisk deprimert en ganske god stund. Jeg raste ned i vekt og vurderte samlivsbrudd, og jeg vet ikke hva... 

Dette kunne blitt en lang historie, men det jeg vil fram til er at det gikk over, men det tok sin tid. Jeg ser du skriver at du har hatt det sånn i 5-6 år, og det er lenge. Du burde kanskje prøve å snakke med noen - fagpersoner, altså - om det?

Anonymous poster hash: 471f0...dee

[Anonym bruker]

Jeg hadde midtlivskrise da jeg var gravid med siste i alderen 31 / 32

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

 

Nå aner jeg ikke hvordan du lever, men tenker i utgangspunktet helt omvendt av de over. 

 

At i perioder i livet der en har mye ansvar og forpliktelser, i forhold til å ta ansvar for andre, å være alene om tungt omsorgsansvar, når mye av energien går til å ta seg av andre, forsørge familien økonomisk alene etc, fører til at en får mindre energi og tid til å leve de sidene som gir en selv påfyll, finne og dyrke egne interesser. 

 

Det virker på meg som det du savner er å kunne ha interesser som du brenner for, om det er arbeid eller fritid. 

 

Håndanalytikeren hadde kanskje rett i mye, personlig tror jeg ikke det er noe "overnaturlig" ved det, bare at folk som arbeider med slikt, gjerne er flinke til å se personer an, lese dem man har til konsultasjon, og at dette du sliter med er relativt vanlig, at det er en grunnleggende menneskelig behov som du ikke får oppfyllt av ulike grunner, og at vedkommende har såpass mye kunnskap om menneskelig psykologi til å kunne si dette til deg uten noe detaljerte opplysninger fra din side. 

 

Så.. om jeg skal gi noe råd, må det være å begynne å ta ditt eget behov for å finne mening i hverdagen mer alvorlig, ikke bare tenke det, men begynne i det små, se på hva du liker, hva muligheter har du for å dyrke dine interesser. Prioritere det i den grad det er mulig. Sett deg mål å gjøre noe du selv finner glede i, og planlegg å bruke så og så mye tid ukentlig eller daglig. Om det er 30 min pr dag eller 30 min i uka i første omgang er uvesentlig, men at det ligger på et nivå som du selv føler er overkommelig og som du kan mestre. 

 

Godt med et seriøst svar!!

Takk skal du ha :-)

Du har sikkert mye rett, og det med at jeg aldri har tid til meg selv - er ikke noe kjekt.

 

Får aldri avlastning og må stå med alt alene.... Føles som et fengsel.......

 

Så da lurer jeg på om det virkelig er sånn det skal være :-(

 

Sitter altfor mye alene - uten venner og kjæreste

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 20435...923

 

Virker jo som om du er ensom og trenger avlastning slik at du kan få litt påfyll. De fleste trenger vel det en gang i blant, eller kunne trengt det iallefall. Om du ikke har venner eller familie som kan avlaste kan du kanskje søke om å få et avlastningshjem som barna kan besøke en helg i måneden. De er der for å hjelpe folk som er i din situasjon. 

 

Anonymous poster hash: ffa4b...cac

[Anonym bruker]

Desverre fikk jeg ikke det

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 20435...923

[Anonym bruker]

Desverre fikk jeg ikke det

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 20435...923

Huff da Men, har du ingen venner? Eller er det mer sånn at vennene dine ikke stiller opp? Kanskje du kan alliere deg med andre alenemødre og avtale å være hverandres avlastere innimellom?

 

Anonymous poster hash: ffa4b...cac