Dette med ADHD, jeg hadde aldri trodd...

[Anonym bruker]

har et barn i skolealder med add, skulle gjerne vite hva tilrette legging deres barn får i skolen?

og hvordan legger dere opp dagen hjemme for at den skal bli best mulig?

Beklager veldig sent svar her, jeg har ikke vært på nett på flere dager.

 

Den tilretteleggingen vi har fått til nå er følgende:

*Tilpasset lekseplan. Bare en lekse hver dag, og samme fag på samme dager (for eksempel alltid norsk på tirsdager, matte på onsdager osv), dette skaper trygghet og forutsigbarhet. Siden barnet vårt sliter med dysleksi også, får han i tillegg egne bøker som han kan skrive rett i (i stede for å måtte skrive av alt mulig), samt flere digitale lekser.

*Assistent i mat og helse (han klarer ikke å organisere seg selv når timene blir så "rotete" som i slike type fag).

*Med ut på liten gruppe 3 timer i uken i basisfagene for å få mer ro rundt seg og dermed bedre mulighet til å konsentrere seg og lære mer.

*Eget "stillerom" som han kan gå til når stresset i klasserommet blir for stort for ham.

*Egen datamaskin med tilpassede programmer (dette er mest i sammenheng med dysleksi da).

 

I tillegg til dette håper vi på at PPT til utferdige en sakkyndig rapport som stiller krav til at han skal få flere timer med assistent fordi han sliter å veldig med å komme seg i gang og holde på oppmerksomheten. Han kan sitte i en halvtime og ikke gjøre noe fordi han ikke klarer å organisere seg selv. Da vil en assistent være til enorm hjelp.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d35f3...df4

[Anonym bruker]

 

Selv har jeg adhd og fikk diagnosen i voksen alder. Mamma har hele veien mistenkt det, men aldri orket å gjort noe med det. Hun spurte legen en gang, men fikk til svar at "så lenge hun sitter i ro når hun spiser har hun ikke ADHD". Så da tenkte hun at alt var greit.

 

Hele livet har jeg hatt problemer med det sosiale, jeg har hatt venner, men også mange uvenner. Jeg ble mobbet, men ingen brydde seg. Jeg har hatt problemer med å skille mellom hva som er greit og ugreit å si i sosiale sammenhenger. Jeg har hatt problemer med søvn, uro, alltid hatt ett tonn av energi og var alltid rastløs. Jeg måtte ha noe å gjøre absolutt hele tiden, og fremdeles ble jeg ikke sliten. Jeg var dårlig trent, hadde dårlig kondis, men jeg kunne likevel gå på en lang og tung fjelltur på 5-6 timer, komme hjem og styre så med hender å føtter at jeg bare måtte finne på noe mer å gjøre. Da kunne jeg gå en lang ny tur, dra på treningssenteret, besøke venner ol. Jeg klarte rett og slett ikke å holde meg i ro. Hele meg gikk hele dagen, selv om jeg satt var det noe som rørte seg på meg, lå jeg lå jeg kun å vridde meg fra side til side, snudde meg alle veiene i senga ol. Selv om jeg sov gikk kroppen i turbo, og jeg har ikke tall på hvor mange netter jeg våknet på gulvet, hadde revet opp hele dynetrekket i søvne, slitt av lakenet og bokstavelig talt tatt av sengklærne- mens jeg sov.

 

Skolen var et sant mareritt for meg. Ingen lærere som tok tak i problemene mine, ingen som fulgte meg ekstra opp og heller ingen som tok seg tid til å hjelpe meg med leksene- selv ikke mamma (var alenemor og jeg hadde ingen eldre søsken som kunne hjelpe meg). Allerede da jeg gikk i 1 klassen husker jeg så godt at jeg stadig fikk skjenn for at jeg ikke fulgte med, jeg ble sendt til å hjelpe andre som trengte praktisk hjelp fordi jeg var så lett på tå (hente melk, hente frukt, levere ditt og levere datt, hjelpe andre barn med påkledning og i det heletatt). Alt jeg gjorde ble gjort på ett blunk, kunne kle på meg iløpet av 30 sekunder (ullklær og ytterklær, votter og tunge vintersko) og da hadde de andre barna såvidt fått på seg en bukse eller ullgenser. 

Etterhvert når vi kom opp i klassene hadde jeg falt av lasset for lenge siden. Husker så godt en matteprøve vi hadde, der fikk jeg 2 av 35 poeng. Kommentaren på prøven fra læreren var "skjerp deg"! Men hvordan kan man skjerpe seg hvis man IKKE FÅR HJELP?

I engelsken hadde jeg store utfordringer, så jeg ga opp. Var og en gang jeg fikk beskjed om å oversette en tekst fra norsk til engelsk høyt i klassen. Fikk bare til noen få ord, og hele klassen inkludert læreren satt å lo. Så straffen fra læreren var at klassen fikk bestemme med håndsopprekking om jeg skulle få ekstra lekse å oversette denne til dagen etter, for så å ta det på nytt i klassen- mens di andre ikke hadde noe lekse. Husker så godt at jeg satt hele kvelden og prøvde mitt beste på å oversette max 10 linjer. Ingen hjelp å få. Det var ikke bra, og dagen etter sa læreren høyt "virker ikke som du noensinne har åpnet en engelskbok".

Hvem brydde seg? Absolutt ingen! Jeg gikk gråtende hjem, og beskjeden fra mamma var "var bare fint, du driter jo i skolen så det er på tide at du får litt oppstramming". 

 

Jeg kom meg gjennom både barneskolen, ungdomsskolen og gleden var stor da jeg i det hele og store fikk vitnemål fra videregående. 

Så bestemte jeg meg for å ta utdanning, men jeg kunne ikke gå hva som helst grunnet mine dårlige karakterer fra vgs (2,9 i snitt). Kom inn på ei utdanning i en by jeg ikke ville bo i, men bestemte meg for å gjennomføre dette for det kunne bli bra. Prøvde så godt jeg kunne å motivere meg selv. Fra dag en hadde jeg som mål om at dette skulle jeg komme meg gjennom, skulle ta meg sammen og bli voksen. Få de gode karakterene jeg aldri tidligere hadde fått. 

Allerede første skoledag fikk jeg tak i bøkene og begynte å lese. Jeg leste dag ut og dag inn, fra morgen til kveld. Tok notater, pugget, hengte opp lapper overalt, og var totalt usosial for jeg VILLE klare dette. Første eksamen kom, og av alle andre jeg pratet med hadde dem bare styrtlest den siste uken, men jeg hadde lest pensum flere ganger gjennom hele høsten. Tenkte at dette skulle jeg klare, jeg hadde jo lest alt. Gikk til eksamen, leste dem og jeg skjønte absolutt ingenting. Jeg som hadde lest hele høsten, vært på hver ei forelesning og tatt notater og gjort mitt beste. 

Svarte på ett par spørsmål også forlot jeg. Da skjønte jeg at jeg ikke kom til å bestå. Da vi fikk resultatene strøyk eg selvfølgelig, og jeg pratet med den ene etter den andre. Somsagt hadde de kun sprenglest rett før eksamen, og de besto omtrent hele gjengen og mange fikk både A og B på denne eksamen- og de hadde såvidt rørt bøkene.

 

Sluttet selvfølgelig og begynte å jobbe på en barneutstyrsforretning. Jeg gikk inn i en dyp dyp depresjon, jeg så ikke lyst på noe. Hadde selvmordstanker og lå våken i utallige netter og tenkte på hvordan jeg kunne ta mitt eget liv. Jeg dro alltid på jobb, var pliktoppfyllende og gjorde det jeg skulle. Jeg var utslitt.

Så en dag ba arbeidsgiveren min meg om å komme på kontoret. Det første som slo meg var at hun ville sparke meg fordi jeg var udugelig, og at jeg ikke kunne gjøre noe, men for første gang i hele mitt liv var det noen som brydde seg- om MEG! Hun spurte om jeg ikke hadde det så greit om dagen, og at jeg så veldig sliten ut. Prøvde å le det bort, men jeg er åpen som ei bok, så jeg fikk beskjed om å dra til legen for å få sykemelding noen dager. Etter mye diskusjon rundt det gjorde jeg som hun sa, men heldigvis for min del var legen min syk, så jeg fikk en vikar. Jeg knakk sammen på legekontoret, og da begynte ting å skje. Jeg fikk henvisning til psykolog og psykiater, og da kom diagnosen. ADHD. Jeg? ADHD? Hvordan kan det gå?

 

Jeg fikk Ritalin, og livet mitt ble helt annerledes. Etter jeg startet på ritalin brukte jeg også dette halvåret til å ta opp noen fag ved siden av jobben, jeg tok en sjangs og bestemte meg for å prøve. Det er det mest motiverende jeg noensinne har gjort. Plutselig begynte JEG å få 5 og 6'ere på prøver. Dagene ble lysere for min del, og jeg kjente det godt på hele meg at jeg fikk en helt annen ro. Jeg klarte å sette meg ned i sofaen og slappe av, uten å flytte meg fra ene til andre siden av sofaen iløpet av sekunder uten å tenke meg om. Jeg kunne sette meg ned å se en film, nyte den, uten å tenke på alt annet jeg kunne gjort for å få bukt med energien og rastløsheten som hele tiden tidligere hadde bodd i meg.

Etter de motiverende karakterene bestemte jeg meg på nytt for å søke skole, denne gangen til et yrke jeg ønsket, i den byen jeg ville. Jeg hadde ikke troen på at det ble til å skje, men lykken var stor den dagen jeg fikk beskjed om at jeg fikk skoleplassen! Jeg nesten gråt av glede, og tenkte at dette var starten på mitt nye liv. Bare fordi jeg fikk diagnosen og medisiner, og bestemte meg for å ta opp noen fag og forbedre karakterene mine.

Jeg gikk gjennom 3 år på universitet med gode karakterer, trengte ikke å bruke flere dager på å komme meg gjennom 1 kapittel og jeg klarte å jobbe med fouks. Dagen kom hvor jeg fikk vitnemål, og etter det fikk jeg fikk drømmejobben!

 

Hele veien har livet mitt vært ett helvette fordi ingen brydde seg. Ingen så meg, jeg var kun den lille irriterende ungen som var full av makk som ingen ville ha i hus. Jeg var en uoppdragen drittunge. Lærerne lot elevene bestemme hvilken straff jeg skulle få for at jeg ikke kunne, lærerne satte de andre elevene opp mot meg! Jeg ble mobbet, ikke bare av barna, men av lærerne og min egen mor og søsken og andre i familien. Det gikk ikke EN dag uten at jeg fikk høre noe negativt, selv moren min satte småsøskene mine opp mot meg og lot dem snakke drit om meg også. Det var dagligdags samtale rundt middagsbordet, og de lo og syntes det var helt greit. Følte meg aldri verdt noe her i livet. Jeg følte meg verdiløs, jeg hadde absolutt INGEN som så meg som MEG, med mine problemer. Ingen som tok tak. Ingen som brydde seg. Ingen som tok seg tid til å spørre hvordan jeg hadde det. 

Å leve med ADHD er ikke enkelt, og i hvertfall ikke når ingen ser eller bryr seg om å gjøre noe med det. 

 

Ja, jeg var en skikkelig drittunge til tider, men jeg kunne også være en skikkelig engel. Flere lærere- særlig etter jeg kom på ungd.skole og vgs var det mange lærere som henvendte seg til meg fordi jeg var så "ordentlig". Jeg gjorde aldri noe faenskap, var redd for å gjøre noe galt, og det jeg fikk beskjed om ble gjort. Jeg var hyggelig og blid hele dagen, men bak masken hadde jeg det ikke godt. Jeg var høflig, jeg var snill og flink, pliktoppfyllende og ble ofte kalt "engelen" av andre elever. Men så hadde jeg alt for ofte mine uheldige utfall som gjorde at jeg kunne bli upopulær. Det handlet rett og slett om å ikke være for lenge sammen med noen så det kunne gå galt. 

 

Hadde det ikke vært for at jeg sluttet den første utdanningen min og jeg startet å jobbe, hadde jeg nok ikke vært her den dag i dag. Hadde det ikke vært for den fantastike arbeidsgiveren min som så meg, og brydde seg hadde jeg aldri hatt et så godt liv som det jeg har nå. Uten henne hadde jeg nok makkmat under jorden den dag idag. Det skulle ikke mere til enn bare ett godt menneske som så meg, det var alt for et liv mellom himmel og helvette. Kommer aldri til å få takket henne nok, og det skal jeg love dere at jeg har vist henne og fortalt i ettertid

 

Tusen takk for at du skrev en slik tråd, HI! Det er veldig lenge siden jeg har tenkt på mitt tidligere liv, jeg har prøvd å fortrenge det. Men som du skriver, mange av de med ADHD blir sett på som uoppdragne drittunger, og man blir sett ned på. I mitt tilfellet skinner det jo igjennom at alt har sviktet for min del, og med alle de utfordringene er det ikke lett. I ungdomsårene så jeg hvor problemet lå, og uansett hvor mye jeg bestemte meg for at jeg måtte skjerpe meg, så klarte jeg ikke. Jeg hadde mine impulser, jeg var bare lsik. Det var ikke mulig å endre, uansett hvor hardt jeg prøvde. 

 

Når jeg er så godt i gang med skrivingen vil jeg bare si at jeg har drømmejobben den dag i dag, en mann som jeg har det utrolig godt sammen med og 2 skjønne barn som jeg VET har og kommer til å få en mye bedre oppvekt enn meg. Ingen av di ser jeg har tegn til ADHD, men en ting er sikkert, jeg kommer aldri til å være i tvil om det skulle skje at det blir et alternativ. Da SKAL barnet utredet, bare disse bokstavene kan gi et helt nytt og bedre liv. Tenk å ha det så godt som jeg har det, er virkelig ingen som aner hvor glad jeg er i livet. Hadde aldri tidligere trodd at det gikk an å kose seg her på denne jord, men nå er jeg dritredd for å forlate denne herlige plassen  

Mi historie endte heldigvis opp som ei solskinnshistorie i slutten:)

 

Følte bare for  å dele dette siden du tok opp temaet. 

 

Anonymous poster hash: 38c91...12b

 

Så fint at du delte dette, og å høre at du har det så bra nå! Slike solskinnshistorer gjør godt å lese, for man blir ekstra bekymret for barna når de ikke har det godt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d35f3...df4

[Anonym bruker]

Har ikke barn med denne diagnosen men jeg personlig har svært lite negative erfaringer med denne diagnosen og tenker heller ikke nedsettende tanker om familier med ADHD barn.

Det finnes sikkert de som snakker om dette i negativt retning. Jeg er altså ikke en av dem.

De jeg kjenner med dette er glade, energiske, kreative og høflige barn.

De er hverken mindre verdt eller dumme i mine øyne. Trist at foreldre til ADHD barn skal føle seg stigmatisert.

 

Anonymous poster hash: 97087...3b2

[Anonym bruker]

Skulle ønske nevrofeedback var mer snakket om og tilbudt til barn med ADHD i Norge. Trener hjernen til mer hensiktsmessig hjernebølgemønster, får bedre fungering uten medisiner. Men må settes igang av noen som vet hva de driver med, og dem er det ikke mange av her enda.. (mye som utgir seg for å være 'nevrofeedback' trening uten at det virker eller brukes rett.) Vi lærer om dette på profesjonsstudiet i psykologi, så det er kanskje på vei inn i behandlingssystemet nå? Verdt å høre med BUP der man går om det er mulig å prøve dette. 

Anonymous poster hash: b3334...c98

[Anonym bruker]

Har du nr til healeren i Drammen?

 

Anonymous poster hash: b3cad...024

[Anonym bruker]

Akkurat som å lese om min gutt. Vi har egentlig alltid visst det, men hatt det under kontroll. Strenge og faste rutiner, tålmodige foreldre Han er rolig og høflig hos andre og på skolen, men desto utagerende er han når han kommer hjem. Han tar seg sånn sammen utenfor husets fire vegger og tar frustrasjonen ut når han kommer hjem. Først i 4.klasse så skolen det samme som jeg. Ikke når det kommer til utageringen, men den totale mangelen på konsentrasjon. Han kan f,eks få alt rett på en vanskelig matteprøve i et rom for seg selv og en assistent. Tar han prøven i klasserommet klarer han ikke å regne ut 1+1 en gang. Han har mye dårlige tanker om seg selv fordi han ikke får til det han egentlig kan. Mye tankekjør.

 

Alle får sjokk når jeg forteller at han har adhd. Fordi det ikke stemmer overens med det bildet de har av adhd barn.

 

 

Anonymous poster hash: 15b0c...1b6