Dette med ADHD, jeg hadde aldri trodd...

[Anonym bruker]

Det er så mye snakk om denne diagnosen for tiden. Eller kanskje det bare er jeg som er mer obs på alt som handler om den, jeg vet ikke. Hver gang noen synes at barnet deres er høyt og lavt ropes det ut om det, hver gang noen ødelegger for andre barn ropes det ut om det. I det hele tatt har hele diagnosen fått en veldig negativ klang. Både fordi barn med dette blir sett på som umulige apekatter, og fordi foreldre med slike barn automatisk blir sett på som late og ute av stand til å ta seg skikkelig av avkommets oppdragelse.

 

Vel, jeg absorberte alt dette med en viss lettelse over at mine barn heldigvis var normale. Trodde jeg. Jeg hadde aldri trodd at ene sønnen min skulle vise seg å være et av disse barna med denne diagnosen. Det falt meg overhode ikke inn at han kunne ha ADHD. Han var jo så snill og rolig som småbarn. Slett ingen utagerende apekatt uten kontroll. I etterpåklokskap, eller snarere "etterpåkunnskap", ser jeg jo at han hadde alle trekkene da også, men ingen snakker om hva ADHD egentlig er! Derfor vil jeg fortelle litt om sønnen min. I et, sikkert fåfengt, håp om at i det minste noen her inne kan få et litt mer nyansert syn på diagnosen.

 

Vi merket lite til at noe var annerledes før han ble 7-8 år. Nå ser jeg jo en del ting, men da tenkte vi ikke over det. Som at han alltid har slitt med søvn, hatt mye mareritt og natteskrekk, vært veldig sensitiv ovenfor sanseinntrykk, vært uvanlig sårbar osv. Nå er symptomene mye mer merkbare, men likevel ikke slik jeg så for meg. Sønnen vår framstår som høflig, veloppdragen og helt normal for mennesker som møter ham for første gang, og bare er med ham over en kortere periode. Kanskje litt rastløs og flyktig, men folk blir alltid overrasket dersom vi forteller om diagnosen hans.

 

Vi merker det på helt andre ting enn det typiske bildet. Vi merker det på at han er motorisk rastløs. Sitter aldri helt i ro på en stol, står aldri helt i ro, må alltid bevege litt på en arm, fot el. Unntaket er foran en skjerm, da er han helt i ro. Vi merker det på at han nesten aldri møter blikket vårt, eller andres (mer enn så vidt og flyktig) når vi snakker med ham. Vi merker det på at han plutselig bytter tema midt i en samtale, kan avbryte andre, svare for andre osv. Vi merker det på at han "stjeler" fra skap og skuffer hjemme (mat altså). Vi merker det på at det er vanskelig å ha ham med på f.eks. museum fordi han raser gjennom alt og kjeder seg etter få minutter. På at han aldri har samme interessen mer enn noen uker, stadig bytter på hvem som er "bestevenn" (heldigvis har han mange venner og er godt likt).

 

Og selvsagt merker vi det i forhold til skole. Han faller mer og mer bakpå fordi han ikke klarer å konsentrere seg, fordi han ikke har utholdenhet, fordi oppmerksomheten hans stadig svikter. På frustrasjonen over å oppdage at han er "annerledes" her, på bøkene som i raseri blir slengt vegg i mellom fordi han ikke finner roen med dem. På samtalene på rommet når han i krampegråt sier at han like så godt kan dø fordi han synes at han er så dum og synes han lager så mye problemer for oss. Han er slett ikke dum, det har vi til og med tester som kan bevise, men han opplever det slik fordi han ikke klarer å følge med.

 

Vi merker det på begynnende skolevegring, på at han bare går fra skolen fordi det blir for mye for ham med all lyden i klasserommet og alt han ikke får med seg. Vi merker det på fortvilelsen i hjertene våre over at sønnen vår ikke har det helt godt, og over at gutten vår ikke vil fortelle noe om diagnosen sin til de andre fordi han vet at barn med ADHD blir sett ned på. Av både andre barn og voksne. Av mange av dere her inne også, jeg trenger ikke å lese mange innlegg for å forstå det. Tenker dere noen gang på at barn med ADHD også er barn? Som kanskje har det veldig vondt og vanskelig inne i seg?

Anonymous poster hash: d35f3...df4

[Anonym bruker]

Vi har også en gutt med adhd. Merker det godt i skolesammenheng.

Men som din gutt, høflig og snill. Han er svært sensitiv. Tåler ikke gluten eller sukker.

Vi har fått veldig god hjelp eg kinesiolog og en dyktig healer. Det er dyrt. Men nå er situasjonen mer levelig. Krevende, når vi i tillegg må være så nøye med kosten.vi får også hjelp av pmto.

 

Anonymous poster hash: 42f37...785

[Kyllingbein]

Hei. Du beskriver datteren min. Vi venter på time hos bup. Jeg gleder meg så veldig. Hun er rolig og snill og det er vondt å se henne streve. Du som går til healer? Hvor bor dere?

[Anonym bruker]

Meg over. Vi trenger heldigvis ikke medisin. Han fikk det et år fordi situasjonen var uutholdelig. Med all den hjelp vi har fått trenger han ikke medisin. Det er jeg glad for, fordi han ble mer flat i humøret. Han ble midt i mellom. Humøret før medisin var dype daler til høye fjelltopper. Følelsene nå kommer til uttrykk uten at huset blir rasert, mer normalt og med litt trykk av og til. En helt utrolig forandring

 

Anonymous poster hash: 42f37...785

[Anonym bruker]

Drammen

 

Anonymous poster hash: 42f37...785

[Anonym bruker]

Healeren holder til i Drammen.

 

Anonymous poster hash: 42f37...785

[Anonym bruker]

Så bra at noen skriver noen sånne innlegg også.. er så lei av alle de negative innleggene om ADHD.

 

Jeg har selv en gutt på 6 år som kanskje skal utredes for det snart. Og jeg gruer meg fordi det er så mange som mener at hele diagnosen bare er tull og at det er få som faktisk har ADHD. I tillegg til at mange mener at det kun er foreldrene sin feil om barna ikke oppfører seg.

 

Jeg er slett ikke sikker på om sønnen min har diagnosen, men vi har så mange utfordringer med ham at jeg trenger å vite hva som gjør det. Og han har alle symptomer på det.

 

Dette er ikke fordi han "bare" er høyt og lavt eller kjempeaktiv.

 

Det er fordi han er urolig nesten helt tiden, blitt mer og mer hyperaktiv siste året, hører så og si aldri etter, ødelegger både egne og andre sine ting, greier ikke sitte rolig på skolen, bruker lang tid på lekser, gjør ikke som han får beskjed om, plager andre (ikke for å være slem, men fordi han vil tulle hele tiden), er kjempefølsom osv osv.. Kunne skrevet flere sider om ham.

 

Han er verdens snilleste og flinkeste gutt (er også ganske smart), men greier rett og slett ikke å skjønne hvor grensene går eller få med seg hva som skjer rundt seg. Og dette gjør oss foreldre utslitt og ikke minst han selv. Han klager ikke noe særlig på at han har det sånn, for det er jo på en måte vanlig for ham. Men samtidig kan han bli lei seg når han igjen får tilsnakk eller har gjort noe galt. Og han blir hvertfall lei seg om det blir problemer i forhold til de andre barna.

 

Alle barn er forskjellig, også de med ADHD. Ingen oppfører seg på en bestemt måte samme hva. Og jeg kunne virkelig ønske at flere skjønte sånne ting.

Når jeg prøver å "forsvare" diagnosebarn, så får jeg slengt i trynet at de skal ikke få lov til å gjøre hva som helst. Men det har jeg heller aldri sagt!

Jeg ber bare om at folk ser på de som barn, som de faktisk er.. og ikke dømmer alle til å være tilbakestående eller drittunger.

Anonymous poster hash: adbf3...244

[Anonym bruker]

Ja, det med at alle med ADHD er like ulike som alle andre barn er viktig!

 

Jeg er også lei av at mange later til å tro at det er lett å få diagnosen, eller at den ikke er "på ordentlig". Nå var kanskje vår vei lenger og mer komplisert enn andres, uten å gå i detaljer på det, men det er ikke en diagnose som bare blir delt ut i hytt og pine. Og de aller fleste foreldre gjør sitt beste for å følge opp og oppdra, men man har gjerne flere og andre utfordringer å stri med enn med "normale" barn. Det er bare at mange av vanskene gjerne er veldig usynlige utad.

 

HI

Anonymous poster hash: d35f3...df4

[mamma til adhd gutt<3]

Tuuuusen takk for innlegget ditt,det traff meg mer enn du aner....har ikke ordTuuu

[mamma til adhd gutt<3]

Kan jeg spørre deg hi om din sønn får hjelp av medisiner og eventuellt dine erfaringer rundt det?

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre deg hi om din sønn får hjelp av medisiner og eventuellt dine erfaringer rundt det?

Diagnosen til vår sønn ble nettopp stilt, men det har lagt i kortene en god stund at det er dette. Siden selve diagnostiseringen er så ny, har vi ikke vært til møte om videre oppfølging enda. Vi har fått en del tilrettelegging på skolen som hjelpe litt, men jeg har lyst til å prøve mer ut dette før ev. medisinering. Jeg er ikke i mot medisiner, i noen tilfeller tror jeg at det er det eneste rette, men jeg vil prøve ut mer tilrettelegging først og se hvordan det kan fungere. Hvis det ikke fungerer blir det nok til at vi prøver medisin for å se om det kan hjelpe på konsentrasjonen på skolen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d35f3...df4

[Anonym bruker]

Høres ut som sønnen min som fortsatt er i barnehage alder. Mye adhd i familien, så har det litt i bakhodet. Men "alle" som ikke har greie på diagnosen sier at han kan umulig ha adhd siden han er alt for rolig. Og det uten at vi har kommet inn på temaet. Ser jo likevel at han er mer urolig enn andre barn og mindre konsentrert. Så kjenner at jeg gruer meg litt til skolestart. Og skulle det vise seg at det er noe, så prøver vi å unngå medisiner så langt det lar seg gjøre.

Anonymous poster hash: c183b...9f8

[mamma til adhd gutt<3]

 

Kan jeg spørre deg hi om din sønn får hjelp av medisiner og eventuellt dine erfaringer rundt det?

Diagnosen til vår sønn ble nettopp stilt, men det har lagt i kortene en god stund at det er dette. Siden selve diagnostiseringen er så ny, har vi ikke vært til møte om videre oppfølging enda. Vi har fått en del tilrettelegging på skolen som hjelpe litt, men jeg har lyst til å prøve mer ut dette før ev. medisinering. Jeg er ikke i mot medisiner, i noen tilfeller tror jeg at det er det eneste rette, men jeg vil prøve ut mer tilrettelegging først og se hvordan det kan fungere. Hvis det ikke fungerer blir det nok til at vi prøver medisin for å se om det kan hjelpe på konsentrasjonen på skolen. HI Anonymous poster hash: d35f3...df4

Vi har nettopp fått diagnose vi og etter utredning i snart 2 år. Vi beg på medisiner for en mnd siden

[Lektor Doppler med tillegg]

Har en sønn på 16. Vi har slitt med alt, søvn, uro, dårlig impulskontroll osv. Han gikk på concerta i mange år, men fikk etterhvert så alvorlige bivirkninger (psykisk, hallusinasjoner mm) at vi byttet til strattera. Og dette gjør meg vondt, hadde jeg visst alt jeg vet i dag, så skulle jeg kjempet for strattera fra dag en. Det endret gutten helt. Nå har han sluttet med tabletter, og den motoriske uroen er delvis borte. Fortsatt er han var for lyd og får av og til noen innfall han ikke kan takle. Men han må nå få bestemme selv. Han er snart myndig. 

 

Det er fint at man kan få det til uten medisin. Men det må heller ikke bli sånn at det blir prestisje i å unngå det. Jeg hadde aldri "overlevd" årene uten, det er jeg helt sikker på. Og hverdagen hans ble nok også bedre med medisin, med tanke på mindre kjeftbruk etc. 

[Anonym bruker]

Uff, det verste jeg hører er at "alle barn får jo ADHDdiagnose nå for tiden". Jeg lurer på om folk som kommer med slike uttalelser ANER hvor mye man må gjennom før en slik diagnose settes, og om de har noe som helst anelse om hvor sårende sånne kommentarer er for de som har barn med adferdsvansker. Vi har vært til utredning i snart 3 år, men er fremdeles langt unna noen diagnose. Jeg har mine mistanker, men det hjelper lite. Det hadde på mange måter vært en lettelse å få en diagnose, og noen knagger å henge alt på. Det er lettere å vite hvordan man skal takle ting hvis man vet hva man har å forholde seg til.. Foreldre til barn som sliter jobber hundre ganger hardere med oppdragelse, rutiner og tilrettelegging enn barn til velfungerende barn og det er trist å se så mye stigma og nedlatende tanker rundt dette..

Anonymous poster hash: 82f70...1a5

[Lektor Doppler med tillegg]

 

Uff, det verste jeg hører er at "alle barn får jo ADHDdiagnose nå for tiden". Jeg lurer på om folk som kommer med slike uttalelser ANER hvor mye man må gjennom før en slik diagnose settes, og om de har noe som helst anelse om hvor sårende sånne kommentarer er for de som har barn med adferdsvansker. Vi har vært til utredning i snart 3 år, men er fremdeles langt unna noen diagnose. Jeg har mine mistanker, men det hjelper lite. Det hadde på mange måter vært en lettelse å få en diagnose, og noen knagger å henge alt på. Det er lettere å vite hvordan man skal takle ting hvis man vet hva man har å forholde seg til.. Foreldre til barn som sliter jobber hundre ganger hardere med oppdragelse, rutiner og tilrettelegging enn barn til velfungerende barn og det er trist å se så mye stigma og nedlatende tanker rundt dette..

 

Anonymous poster hash: 82f70...1a5

 

Forstår godt hvordan du har det. Og det neste jeg opplevde som frustrerende var at etter årevis hos BUP så fikk vi en diagnose, og så var vi ute av systemet. Ingen hjelp eller støtte eller noe mer. Så en ny runde med skolen og PPT. Slitsomt. 

 

Men vi får trøste oss med at man ikke får kastet tabletter etter seg som så mange tror. 

[Anonym bruker]

 

 

Uff, det verste jeg hører er at "alle barn får jo ADHDdiagnose nå for tiden". Jeg lurer på om folk som kommer med slike uttalelser ANER hvor mye man må gjennom før en slik diagnose settes, og om de har noe som helst anelse om hvor sårende sånne kommentarer er for de som har barn med adferdsvansker. Vi har vært til utredning i snart 3 år, men er fremdeles langt unna noen diagnose. Jeg har mine mistanker, men det hjelper lite. Det hadde på mange måter vært en lettelse å få en diagnose, og noen knagger å henge alt på. Det er lettere å vite hvordan man skal takle ting hvis man vet hva man har å forholde seg til.. Foreldre til barn som sliter jobber hundre ganger hardere med oppdragelse, rutiner og tilrettelegging enn barn til velfungerende barn og det er trist å se så mye stigma og nedlatende tanker rundt dette..

 

Anonymous poster hash: 82f70...1a5

 

Forstår godt hvordan du har det. Og det neste jeg opplevde som frustrerende var at etter årevis hos BUP så fikk vi en diagnose, og så var vi ute av systemet. Ingen hjelp eller støtte eller noe mer. Så en ny runde med skolen og PPT. Slitsomt. 

 

Men vi får trøste oss med at man ikke får kastet tabletter etter seg som så mange tror. 

 

Jeg mente selvfølgelig foreldre til velfungerende barn. Jeg har en venninne med et barn med ADHD, og hun sa det samme: Man kjempet for å få hjelp, og når diagnosen endelig ble satt, så var det hele over og man ble overlatt til seg selv. Sånn skal det jo ikke være. Vi ble skrevet ut med beskjed om at de ikke kunne gjøre noe mer, selv om ting alldeles ikke gikk bra. Nå må vi gjennom hele mølla på nytt for å bli henvist. Man får jo lyst til å grine. Men ja, bra at det ikke er noe som slengt etter gud og hvermann, men at folk tror det, og faktisk får seg til å si det støtt og stad; DET er ille. 

 

Anonymous poster hash: 82f70...1a5

[mamma til adhd gutt<3]

Det jeg synes er mest frustrerende er folk som mener noe om oppdragelse...at det skal på død og liv forventes at det fungerer å oppdra ungen på a4 måten

 

For min sønn fungerer en måte best og en annen på en annen måte..

[Nullstress;)]

så morsomt at dette innlegget ligger her nå, for ejg har i hele dag tenkt å spørre dere om hva dere tenker når dere hører om diagnosen adhd...

 

min sønn fikk diagnosen for 2.5 år siden, da han gikk i 3 klasse. han er ikke mer aktiv ("høyere") enn alle de andre gutta i klassen, men holder nok ut mye lenger.

som baby slet han veldig med å få sove, men var alltid glad og fornøyd.

han sliter veldig med konsentrasjonen, men får alikevel med seg det han må og det vises på prøvene de har på skolen. han får som oftest nesten alt rett på prøvene, kanskje to-tre feil. men på en dårlig dag, kan han få mye feil.

han er rettferdigheten selv, og er opptatt at alle skal ha det bra. og han ektremt opptatt av høflighet, og kan hviske til meg om han syntes andre er uhøflige.

han har en utrolig humor

 

alle som kjenner oss, ble veldig overasket over at han fikk diagnosen og sa jeg måtte passe meg for feildiagnosering. men flere tester har vist seg at han har diagnosen.

[Anonym bruker]

Et lite tips, Eye-Q. Tabletter eller tyggetabletter som fåes kjøpt hos helsekost. Dokumentert effekt mtp konsentrasjonsvansker, og du og du som det har funket het i huset! :-)

 

Anonymous poster hash: 12b42...30c

[Anonym bruker]

Selv har jeg adhd og fikk diagnosen i voksen alder. Mamma har hele veien mistenkt det, men aldri orket å gjort noe med det. Hun spurte legen en gang, men fikk til svar at "så lenge hun sitter i ro når hun spiser har hun ikke ADHD". Så da tenkte hun at alt var greit.

Hele livet har jeg hatt problemer med det sosiale, jeg har hatt venner, men også mange uvenner. Jeg ble mobbet, men ingen brydde seg. Jeg har hatt problemer med å skille mellom hva som er greit og ugreit å si i sosiale sammenhenger. Jeg har hatt problemer med søvn, uro, alltid hatt ett tonn av energi og var alltid rastløs. Jeg måtte ha noe å gjøre absolutt hele tiden, og fremdeles ble jeg ikke sliten. Jeg var dårlig trent, hadde dårlig kondis, men jeg kunne likevel gå på en lang og tung fjelltur på 5-6 timer, komme hjem og styre så med hender å føtter at jeg bare måtte finne på noe mer å gjøre. Da kunne jeg gå en lang ny tur, dra på treningssenteret, besøke venner ol. Jeg klarte rett og slett ikke å holde meg i ro. Hele meg gikk hele dagen, selv om jeg satt var det noe som rørte seg på meg, lå jeg lå jeg kun å vridde meg fra side til side, snudde meg alle veiene i senga ol. Selv om jeg sov gikk kroppen i turbo, og jeg har ikke tall på hvor mange netter jeg våknet på gulvet, hadde revet opp hele dynetrekket i søvne, slitt av lakenet og bokstavelig talt tatt av sengklærne- mens jeg sov.

Skolen var et sant mareritt for meg. Ingen lærere som tok tak i problemene mine, ingen som fulgte meg ekstra opp og heller ingen som tok seg tid til å hjelpe meg med leksene- selv ikke mamma (var alenemor og jeg hadde ingen eldre søsken som kunne hjelpe meg). Allerede da jeg gikk i 1 klassen husker jeg så godt at jeg stadig fikk skjenn for at jeg ikke fulgte med, jeg ble sendt til å hjelpe andre som trengte praktisk hjelp fordi jeg var så lett på tå (hente melk, hente frukt, levere ditt og levere datt, hjelpe andre barn med påkledning og i det heletatt). Alt jeg gjorde ble gjort på ett blunk, kunne kle på meg iløpet av 30 sekunder (ullklær og ytterklær, votter og tunge vintersko) og da hadde de andre barna såvidt fått på seg en bukse eller ullgenser. 
Etterhvert når vi kom opp i klassene hadde jeg falt av lasset for lenge siden. Husker så godt en matteprøve vi hadde, der fikk jeg 2 av 35 poeng. Kommentaren på prøven fra læreren var "skjerp deg"! Men hvordan kan man skjerpe seg hvis man IKKE FÅR HJELP?
I engelsken hadde jeg store utfordringer, så jeg ga opp. Var og en gang jeg fikk beskjed om å oversette en tekst fra norsk til engelsk høyt i klassen. Fikk bare til noen få ord, og hele klassen inkludert læreren satt å lo. Så straffen fra læreren var at klassen fikk bestemme med håndsopprekking om jeg skulle få ekstra lekse å oversette denne til dagen etter, for så å ta det på nytt i klassen- mens di andre ikke hadde noe lekse. Husker så godt at jeg satt hele kvelden og prøvde mitt beste på å oversette max 10 linjer. Ingen hjelp å få. Det var ikke bra, og dagen etter sa læreren høyt "virker ikke som du noensinne har åpnet en engelskbok".
Hvem brydde seg? Absolutt ingen! Jeg gikk gråtende hjem, og beskjeden fra mamma var "var bare fint, du driter jo i skolen så det er på tide at du får litt oppstramming". 

 

Jeg kom meg gjennom både barneskolen, ungdomsskolen og gleden var stor da jeg i det hele og store fikk vitnemål fra videregående. 

Så bestemte jeg meg for å ta utdanning, men jeg kunne ikke gå hva som helst grunnet mine dårlige karakterer fra vgs (2,9 i snitt). Kom inn på ei utdanning i en by jeg ikke ville bo i, men bestemte meg for å gjennomføre dette for det kunne bli bra. Prøvde så godt jeg kunne å motivere meg selv. Fra dag en hadde jeg som mål om at dette skulle jeg komme meg gjennom, skulle ta meg sammen og bli voksen. Få de gode karakterene jeg aldri tidligere hadde fått. 
Allerede første skoledag fikk jeg tak i bøkene og begynte å lese. Jeg leste dag ut og dag inn, fra morgen til kveld. Tok notater, pugget, hengte opp lapper overalt, og var totalt usosial for jeg VILLE klare dette. Første eksamen kom, og av alle andre jeg pratet med hadde dem bare styrtlest den siste uken, men jeg hadde lest pensum flere ganger gjennom hele høsten. Tenkte at dette skulle jeg klare, jeg hadde jo lest alt. Gikk til eksamen, leste dem og jeg skjønte absolutt ingenting. Jeg som hadde lest hele høsten, vært på hver ei forelesning og tatt notater og gjort mitt beste. 
Svarte på ett par spørsmål også forlot jeg. Da skjønte jeg at jeg ikke kom til å bestå. Da vi fikk resultatene strøyk eg selvfølgelig, og jeg pratet med den ene etter den andre. Somsagt hadde de kun sprenglest rett før eksamen, og de besto omtrent hele gjengen og mange fikk både A og B på denne eksamen- og de hadde såvidt rørt bøkene.

Sluttet selvfølgelig og begynte å jobbe på en barneutstyrsforretning. Jeg gikk inn i en dyp dyp depresjon, jeg så ikke lyst på noe. Hadde selvmordstanker og lå våken i utallige netter og tenkte på hvordan jeg kunne ta mitt eget liv. Jeg dro alltid på jobb, var pliktoppfyllende og gjorde det jeg skulle. Jeg var utslitt.
Så en dag ba arbeidsgiveren min meg om å komme på kontoret. Det første som slo meg var at hun ville sparke meg fordi jeg var udugelig, og at jeg ikke kunne gjøre noe, men for første gang i hele mitt liv var det noen som brydde seg- om MEG! Hun spurte om jeg ikke hadde det så greit om dagen, og at jeg så veldig sliten ut. Prøvde å le det bort, men jeg er åpen som ei bok, så jeg fikk beskjed om å dra til legen for å få sykemelding noen dager. Etter mye diskusjon rundt det gjorde jeg som hun sa, men heldigvis for min del var legen min syk, så jeg fikk en vikar. Jeg knakk sammen på legekontoret, og da begynte ting å skje. Jeg fikk henvisning til psykolog og psykiater, og da kom diagnosen. ADHD. Jeg? ADHD? Hvordan kan det gå?

Jeg fikk Ritalin, og livet mitt ble helt annerledes. Etter jeg startet på ritalin brukte jeg også dette halvåret til å ta opp noen fag ved siden av jobben, jeg tok en sjangs og bestemte meg for å prøve. Det er det mest motiverende jeg noensinne har gjort. Plutselig begynte JEG å få 5 og 6'ere på prøver. Dagene ble lysere for min del, og jeg kjente det godt på hele meg at jeg fikk en helt annen ro. Jeg klarte å sette meg ned i sofaen og slappe av, uten å flytte meg fra ene til andre siden av sofaen iløpet av sekunder uten å tenke meg om. Jeg kunne sette meg ned å se en film, nyte den, uten å tenke på alt annet jeg kunne gjort for å få bukt med energien og rastløsheten som hele tiden tidligere hadde bodd i meg.
Etter de motiverende karakterene bestemte jeg meg på nytt for å søke skole, denne gangen til et yrke jeg ønsket, i den byen jeg ville. Jeg hadde ikke troen på at det ble til å skje, men lykken var stor den dagen jeg fikk beskjed om at jeg fikk skoleplassen! Jeg nesten gråt av glede, og tenkte at dette var starten på mitt nye liv. Bare fordi jeg fikk diagnosen og medisiner, og bestemte meg for å ta opp noen fag og forbedre karakterene mine.
Jeg gikk gjennom 3 år på universitet med gode karakterer, trengte ikke å bruke flere dager på å komme meg gjennom 1 kapittel og jeg klarte å jobbe med fouks. Dagen kom hvor jeg fikk vitnemål, og etter det fikk jeg fikk drømmejobben!

Hele veien har livet mitt vært ett helvette fordi ingen brydde seg. Ingen så meg, jeg var kun den lille irriterende ungen som var full av makk som ingen ville ha i hus. Jeg var en uoppdragen drittunge. Lærerne lot elevene bestemme hvilken straff jeg skulle få for at jeg ikke kunne, lærerne satte de andre elevene opp mot meg! Jeg ble mobbet, ikke bare av barna, men av lærerne og min egen mor og søsken og andre i familien. Det gikk ikke EN dag uten at jeg fikk høre noe negativt, selv moren min satte småsøskene mine opp mot meg og lot dem snakke drit om meg også. Det var dagligdags samtale rundt middagsbordet, og de lo og syntes det var helt greit. Følte meg aldri verdt noe her i livet. Jeg følte meg verdiløs, jeg hadde absolutt INGEN som så meg som MEG, med mine problemer. Ingen som tok tak. Ingen som brydde seg. Ingen som tok seg tid til å spørre hvordan jeg hadde det. 
Å leve med ADHD er ikke enkelt, og i hvertfall ikke når ingen ser eller bryr seg om å gjøre noe med det. 

 

Ja, jeg var en skikkelig drittunge til tider, men jeg kunne også være en skikkelig engel. Flere lærere- særlig etter jeg kom på ungd.skole og vgs var det mange lærere som henvendte seg til meg fordi jeg var så "ordentlig". Jeg gjorde aldri noe faenskap, var redd for å gjøre noe galt, og det jeg fikk beskjed om ble gjort. Jeg var hyggelig og blid hele dagen, men bak masken hadde jeg det ikke godt. Jeg var høflig, jeg var snill og flink, pliktoppfyllende og ble ofte kalt "engelen" av andre elever. Men så hadde jeg alt for ofte mine uheldige utfall som gjorde at jeg kunne bli upopulær. Det handlet rett og slett om å ikke være for lenge sammen med noen så det kunne gå galt. 

Hadde det ikke vært for at jeg sluttet den første utdanningen min og jeg startet å jobbe, hadde jeg nok ikke vært her den dag i dag. Hadde det ikke vært for den fantastike arbeidsgiveren min som så meg, og brydde seg hadde jeg aldri hatt et så godt liv som det jeg har nå. Uten henne hadde jeg nok makkmat under jorden den dag idag. Det skulle ikke mere til enn bare ett godt menneske som så meg, det var alt for et liv mellom himmel og helvette. Kommer aldri til å få takket henne nok, og det skal jeg love dere at jeg har vist henne og fortalt i ettertid

Tusen takk for at du skrev en slik tråd, HI! Det er veldig lenge siden jeg har tenkt på mitt tidligere liv, jeg har prøvd å fortrenge det. Men som du skriver, mange av de med ADHD blir sett på som uoppdragne drittunger, og man blir sett ned på. I mitt tilfellet skinner det jo igjennom at alt har sviktet for min del, og med alle de utfordringene er det ikke lett. I ungdomsårene så jeg hvor problemet lå, og uansett hvor mye jeg bestemte meg for at jeg måtte skjerpe meg, så klarte jeg ikke. Jeg hadde mine impulser, jeg var bare lsik. Det var ikke mulig å endre, uansett hvor hardt jeg prøvde. 

Når jeg er så godt i gang med skrivingen vil jeg bare si at jeg har drømmejobben den dag i dag, en mann som jeg har det utrolig godt sammen med og 2 skjønne barn som jeg VET har og kommer til å få en mye bedre oppvekt enn meg. Ingen av di ser jeg har tegn til ADHD, men en ting er sikkert, jeg kommer aldri til å være i tvil om det skulle skje at det blir et alternativ. Da SKAL barnet utredet, bare disse bokstavene kan gi et helt nytt og bedre liv. Tenk å ha det så godt som jeg har det, er virkelig ingen som aner hvor glad jeg er i livet. Hadde aldri tidligere trodd at det gikk an å kose seg her på denne jord, men nå er jeg dritredd for å forlate denne herlige plassen  
Mi historie endte heldigvis opp som ei solskinnshistorie i slutten:)

Følte bare for  å dele dette siden du tok opp temaet. 

Anonymous poster hash: 38c91...12b

[Anonym bruker]

Veldig fint og lærerikt innlegg.

 

Men jeg ble også bittelitt bekymret siden nesten alt HI beskriver stemmer på gutten min... Men for en gutt på 2,5 år så er det vel normalt med dårlig søvn, å aldri ha ro i kroppen, ikke klare å konsentrere seg (om puslespill f.eks), ikke møte blikk og å ta ting fra kjøkkenskapet, eller?

Anonymous poster hash: ffc45...def

[Anonym bruker]

Et lite tips, Eye-Q. Tabletter eller tyggetabletter som fåes kjøpt hos helsekost. Dokumentert effekt mtp konsentrasjonsvansker, og du og du som det har funket het i huset! :-)

 

Anonymous poster hash: 12b42...30c

Eye Q selges myyye billigere på feelunique. Der har de også flytende med sitrussmak.

 

Anonymous poster hash: 8ddde...ef1

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg har  adhd. Jeg er straks 33 år og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg var aldri veldig hyperaktiv, men rastløs. Det jeg sliter mest med nå er det konstante tankekaoset, alle tankene som jeg ikke klarer å sortere, og det at jeg ikke får gjort noe fordi jeg tenker meg sliten på det før jeg får gjort det. At alt skal gjøres på en gang, og alt dette er også veldig typisk adhd, og utrolig slitsomt.

 

Jeg fikk diagnosen på begynnelsen av 80 tallet, da jeg var liten. Da het det MBD, men byttet navn til adhd en gang seint på 90 tallet (trur jeg det var)

Endret 6. februar 2014 av Fiskebollerihvitsaus..

[cecilies mamma]

har et barn i skolealder med add, skulle gjerne vite hva tilrette legging deres barn får i skolen?

og hvordan legger dere opp dagen hjemme for at den skal bli best mulig?