Hvorfor velger dere tidsklemma?

[Anonym bruker]

Med tre barn kan jeg med hånden på hjertet si at vi aldri har kjent på den berømte tidsklemma.

 

Vi har valgt å bo i distriktet, valgt å jobbe redusert, valgt forholdsvis stor aldersforskjell på barna og har med det fått en harmonisk og lykkelig familie hvor foreldrene har tid til både barn og seg selv.

 

Skjønner at noen (få) ikke har noe valg mtp at de er alene, får barn tettere enn planlagt osv, men som regel er det jo et valg man tar at jobb og hobbyer går ut over barnas livskvalitet når hverdagen alltid er travel og man hele tiden er på etterskudd.

 

Anonymous poster hash: ea3fd...da6

[Anonym bruker]

Er det ikke godt å være så perfekt da? Vil si det er verre å bruke livet sitt på å sette spørsmålstegn til andres valg, enn hva det er å ha litt dårlig tid innimellom. Tviler sterkt på at du er særlig harmonisk,.. hehehe

Anonymous poster hash: 3df5a...42a

[Anonym bruker]

Jeg har ikke valgt den  

Anonymous poster hash: a0ab8...483

[Anonym bruker]

Jg har ikke valgt den heller, men som kvinnelig lege på sykehus er det ikke snakk om deltid, korte vakter på 8 timer eller kontroll på overtid. Sånn er det å være lege på indremedisinsk avd. Men det er jo deilig å ha penger til å ta med barna fire uker til mauritius, eller to uker til Sicilia i påsken osv.

 

Anonymous poster hash: e0a9c...837

[Anonym bruker]

Med tre barn kan jeg med hånden på hjertet si at vi aldri har kjent på den berømte tidsklemma.

 

Vi har valgt å bo i distriktet, valgt å jobbe redusert, valgt forholdsvis stor aldersforskjell på barna og har med det fått en harmonisk og lykkelig familie hvor foreldrene har tid til både barn og seg selv.

 

Skjønner at noen (få) ikke har noe valg mtp at de er alene, får barn tettere enn planlagt osv, men som regel er det jo et valg man tar at jobb og hobbyer går ut over barnas livskvalitet når hverdagen alltid er travel og man hele tiden er på etterskudd.

 

Anonymous poster hash: ea3fd...da6

 

 

Vel, som du selv sier, ikke alle kan velge det der. Noen blir uplanlagt gravid, noen prøver i flere år uten å lykkes slik at man får første barn når man er 39 og gjerne vil gi det søsken. Noen blir dumpet av mannen, noen må gå fordi mannen er utro, psykisk eller voldelig. Noen klarer ikke å flytte til distriktet siden da mister man all avlastning fra familie/hele vennekretsen. Mange kan ikke bare VELGE å jobbe redusert. Jeg jobber fullt fordi jeg forsørger familien. Mannen har uavklart tilstand ift helse, under utredning og drar inn lite i familiebudsjettet. Var før det 100% alene med barna uten avlastning, og måtte derfor jobbe fullt og ta barna med overalt jeg skulle for å få det til å gå rundt. Det med å være alene med små barn er ikke et reelt valg jeg tok, jeg flyktet fra min eks som plutselig ble psykotisk og begynte å true meg og barna.

 

Synes man bør se utover sin egen navle når man er voksen person og mor.

 

Anonymous poster hash: c4201...391

[Anonym bruker]

Det jeg syns er rart ar de som velger at ungene skal ha så mange aktiviteter at de ikke får gjort leksene på en god måte eller har tid til å leke med venner på fritiden. Ungene er slitne og stresset og så er det foreldrene som akker og ojer over at de har det så travelt.

Den forstår jeg ikke.

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

[Anonym bruker]

Valgt og valgt, noen ganger blir det litt mer hektisk enn planlagt, men stort sett er det veldig morro.

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

[Anonym bruker]

 

Er det ikke godt å være så perfekt da? Vil si det er verre å bruke livet sitt på å sette spørsmålstegn til andres valg, enn hva det er å ha litt dårlig tid innimellom. Tviler sterkt på at du er særlig harmonisk,.. hehehe

 

Anonymous poster hash: 3df5a...42a

Du verden, her var det en som gikk rett i forsvar, gitt!

 

Hyggelig at du syns jeg er perfekt, selv syns jeg absolutt ikke det. Men vi har tatt et valg som vi syns vi gagner vår familie best og jeg ville ha innspill fra de som velger annerledes (IKKE feil, men annerledes).

 

At du har behov for å sette karakteristikker på meg på bakgrunn av dette...vel, det sier vel mest om deg og at jeg traff et ømt punkt.

 

Som du ser er det flere som har svart på spørsmålet uten å gå i forsvar. Det viser at de er trygge på sitt valg, noe du kanskje ikke er?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ea3fd...da6

[Anonym bruker]

 

Det jeg syns er rart ar de som velger at ungene skal ha så mange aktiviteter at de ikke får gjort leksene på en god måte eller har tid til å leke med venner på fritiden. Ungene er slitne og stresset og så er det foreldrene som akker og ojer over at de har det så travelt.

Den forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

For noen er aktivitetene viktigere enn leksene. Jeg har to unger i nær fammilie. Den ene har en diagnose, den andre trodde "alle" at skulle få det. De var sinte, kunne ikke sitte stille eller konsentrere seg i mer enn 3 minutter av gangen og det å få med seg hva læreren sa på skolen var håpløst. Det den ene moren la merke til var at det gikk bedre om datteren hadde vært veldig aktiv. De kjørte derfor på med trening. I dag er hun 9 og trener nesten 20 timer i uka + gymtimer, skiturer med familien ol. I dag fungerer hverdagen. Jenta kan sitte stille og hun får med seg alt på skolen. At treningen tar så mye tid at hun ikke bestandig rekker lekser får bare være.

Den andre var en gutt. Han slet med mye av det samme som jenta, men hadde fått en diagnose og hadde også gått på medisiner en stund. Han hatet den medisinen selv om den vist fungerte på en måte. Da de så hvor mye treningen hjalp jenta ville de også forsøke omtrent det samme. Det hadde samme effekt på ham. Han klarer seg veldig mye bedre på skolen nå. Han får også mye mer ut av leksene enn han fikk før, selv om han ikke bestandig rekker alt.

 

Så har vi barn nr. 3. Hun var kjempesjenert og hadde veldig lav selvtillitt. Å si noe i timen var utelukket. Hun begynte å spille, fikk en helt ny start der i et nytt miljø. Etter å ha vent seg til å spille konserter (i et orkester) for flere hundre mennesker løsnet det på skolen også. Musikken og vennene der ga henne selvtillitten hun trengte for å bli en aktiv elev på skolen. Da får det ikke hjelpe at hun av og til må ta litt lett på noen lekser.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

[Modesty Blaise.]

Tja, noen av oss syns faktisk at det er så morsomt og givende å jobbe at tanken på å jobbe redusert aldri har streifet meg...

Og jeg hadde blitt mer stresset av å bo langt ute i distriktene, enn å ha en travel hverdag hvor vi skal få ting til å gå opp.

 

Men som en konsekvens av det kommer vi heller ikke til å få mer enn 1 barn.

 

Så hva med å ha forståelse for at folk tar forskjellige valg, og at det du ser på som drømmetilværelsen hadde vært mitt mareritt...

Endret 5. februar 2014 av Modesty Blaise.

[Anonym bruker]

 

 

Det jeg syns er rart ar de som velger at ungene skal ha så mange aktiviteter at de ikke får gjort leksene på en god måte eller har tid til å leke med venner på fritiden. Ungene er slitne og stresset og så er det foreldrene som akker og ojer over at de har det så travelt.

Den forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

For noen er aktivitetene viktigere enn leksene. Jeg har to unger i nær fammilie. Den ene har en diagnose, den andre trodde "alle" at skulle få det. De var sinte, kunne ikke sitte stille eller konsentrere seg i mer enn 3 minutter av gangen og det å få med seg hva læreren sa på skolen var håpløst. Det den ene moren la merke til var at det gikk bedre om datteren hadde vært veldig aktiv. De kjørte derfor på med trening. I dag er hun 9 og trener nesten 20 timer i uka + gymtimer, skiturer med familien ol. I dag fungerer hverdagen. Jenta kan sitte stille og hun får med seg alt på skolen. At treningen tar så mye tid at hun ikke bestandig rekker lekser får bare være.

Den andre var en gutt. Han slet med mye av det samme som jenta, men hadde fått en diagnose og hadde også gått på medisiner en stund. Han hatet den medisinen selv om den vist fungerte på en måte. Da de så hvor mye treningen hjalp jenta ville de også forsøke omtrent det samme. Det hadde samme effekt på ham. Han klarer seg veldig mye bedre på skolen nå. Han får også mye mer ut av leksene enn han fikk før, selv om han ikke bestandig rekker alt.

 

Så har vi barn nr. 3. Hun var kjempesjenert og hadde veldig lav selvtillitt. Å si noe i timen var utelukket. Hun begynte å spille, fikk en helt ny start der i et nytt miljø. Etter å ha vent seg til å spille konserter (i et orkester) for flere hundre mennesker løsnet det på skolen også. Musikken og vennene der ga henne selvtillitten hun trengte for å bli en aktiv elev på skolen. Da får det ikke hjelpe at hun av og til må ta litt lett på noen lekser.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

 

Ingen av disse ungene her har diagnoser eller andre handikap.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

[Anonym bruker]

Jeg er født og oppvokst her i området hvor vi bor. Foreldrene mine bor rett i nærheten.  Det er dyrt å kjøpe hus her. vi fikk 3 barn på 3 år. (uplanlagt)  jeg hadde nettopp begynnt i min første bra betalte jobb som hadde med min utdannelse å gjøre, og mannen min fikk seg også bra betalt jobb til tross for at han er oppvokst i utlandet, og ikke har utdannelse utover grunnskolen. Så han er utrolig lojal mot arbiedsgiveren sin. 

til tross for dette tjener vi ikke nok til at en går hjemme.

Jeg jobber ca 90 % for å få karusellen til å gå rundt. fra 08.30-15.00  

Anonymous poster hash: 54244...bdc

[Gjest Sekretøsa]

Jeg vil ikke bo i distriktet, jeg vil bo sentralt! Jeg vil ha kort vei til butikken, kino og byen. Jeg vil kunne dra ut å ta en kaffe når jeg vil. Jeg vil jobbe, bruke hodet, se folk. Og ikke minst, jeg vil bo i nærheten av min familie. Forsøkte å bo et stykke unna de og det gikk ikke. Så vi bor sentralt, ungene har lyst å gå på ymse aktiviteter som tar mye tid, så får det bare være sånn noen år :-)

[Anonym bruker]

 

 

 

Det jeg syns er rart ar de som velger at ungene skal ha så mange aktiviteter at de ikke får gjort leksene på en god måte eller har tid til å leke med venner på fritiden. Ungene er slitne og stresset og så er det foreldrene som akker og ojer over at de har det så travelt.

Den forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

For noen er aktivitetene viktigere enn leksene. Jeg har to unger i nær fammilie. Den ene har en diagnose, den andre trodde "alle" at skulle få det. De var sinte, kunne ikke sitte stille eller konsentrere seg i mer enn 3 minutter av gangen og det å få med seg hva læreren sa på skolen var håpløst. Det den ene moren la merke til var at det gikk bedre om datteren hadde vært veldig aktiv. De kjørte derfor på med trening. I dag er hun 9 og trener nesten 20 timer i uka + gymtimer, skiturer med familien ol. I dag fungerer hverdagen. Jenta kan sitte stille og hun får med seg alt på skolen. At treningen tar så mye tid at hun ikke bestandig rekker lekser får bare være.

Den andre var en gutt. Han slet med mye av det samme som jenta, men hadde fått en diagnose og hadde også gått på medisiner en stund. Han hatet den medisinen selv om den vist fungerte på en måte. Da de så hvor mye treningen hjalp jenta ville de også forsøke omtrent det samme. Det hadde samme effekt på ham. Han klarer seg veldig mye bedre på skolen nå. Han får også mye mer ut av leksene enn han fikk før, selv om han ikke bestandig rekker alt.

 

Så har vi barn nr. 3. Hun var kjempesjenert og hadde veldig lav selvtillitt. Å si noe i timen var utelukket. Hun begynte å spille, fikk en helt ny start der i et nytt miljø. Etter å ha vent seg til å spille konserter (i et orkester) for flere hundre mennesker løsnet det på skolen også. Musikken og vennene der ga henne selvtillitten hun trengte for å bli en aktiv elev på skolen. Da får det ikke hjelpe at hun av og til må ta litt lett på noen lekser.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

 

Ingen av disse ungene her har diagnoser eller andre handikap.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

Det har ikke den første eller den siste jenta heller. Likevell er aktivitetene deres etter min mening viktigere enn at de gjør leksene perfekt hver dag.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det jeg syns er rart ar de som velger at ungene skal ha så mange aktiviteter at de ikke får gjort leksene på en god måte eller har tid til å leke med venner på fritiden. Ungene er slitne og stresset og så er det foreldrene som akker og ojer over at de har det så travelt.

Den forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

For noen er aktivitetene viktigere enn leksene. Jeg har to unger i nær fammilie. Den ene har en diagnose, den andre trodde "alle" at skulle få det. De var sinte, kunne ikke sitte stille eller konsentrere seg i mer enn 3 minutter av gangen og det å få med seg hva læreren sa på skolen var håpløst. Det den ene moren la merke til var at det gikk bedre om datteren hadde vært veldig aktiv. De kjørte derfor på med trening. I dag er hun 9 og trener nesten 20 timer i uka + gymtimer, skiturer med familien ol. I dag fungerer hverdagen. Jenta kan sitte stille og hun får med seg alt på skolen. At treningen tar så mye tid at hun ikke bestandig rekker lekser får bare være.

Den andre var en gutt. Han slet med mye av det samme som jenta, men hadde fått en diagnose og hadde også gått på medisiner en stund. Han hatet den medisinen selv om den vist fungerte på en måte. Da de så hvor mye treningen hjalp jenta ville de også forsøke omtrent det samme. Det hadde samme effekt på ham. Han klarer seg veldig mye bedre på skolen nå. Han får også mye mer ut av leksene enn han fikk før, selv om han ikke bestandig rekker alt.

 

Så har vi barn nr. 3. Hun var kjempesjenert og hadde veldig lav selvtillitt. Å si noe i timen var utelukket. Hun begynte å spille, fikk en helt ny start der i et nytt miljø. Etter å ha vent seg til å spille konserter (i et orkester) for flere hundre mennesker løsnet det på skolen også. Musikken og vennene der ga henne selvtillitten hun trengte for å bli en aktiv elev på skolen. Da får det ikke hjelpe at hun av og til må ta litt lett på noen lekser.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

 

Ingen av disse ungene her har diagnoser eller andre handikap.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

Det har ikke den første eller den siste jenta heller. Likevell er aktivitetene deres etter min mening viktigere enn at de gjør leksene perfekt hver dag.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

 

Høres ut som første jenta har adhd. Dette blir ofte ikke oppdaget hos jenter. Blir ofte dekket over av flink jente syndrom.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

[Anonym bruker]

Vi flytta til et billig hus på landet nær familie som stiller opp. Grunnet gammel økonomisk rusk som blir trukket mange tusen i mnd har vi ikke sjans å jobbe redusert nå. Vi unner oss ingenting spesielt heller pga det. Inge dyre ferier. Ikke noe fancy utstyr til verken barn eller voksne. Gammel bil. Vi klarer oss vi, men ikke hvis vi jobber mindre. Så dette får vi svi for nå selvsagt, men har ikke valgt tidsklemma sånn sett. Vil uansett si at vi får det greit til. Familie avlaster oss. Jeg får gjort husarbeid, trent og vært litt sosial av og til. Men får dekt mitt sosiale behov på jobb uansett. Alenetid har jeg også. Får gjort det jeg skal og har aldri klaga på noe tidsklemme. Gjelder bare å prioritere riktig og være litt effektiv :-)

 

Anonymous poster hash: 50f2d...a01

[Iiiiik]

Jeg liker det travle jeg. Tror jeg har stor kapasitet, blir sjelden sliten og liker at det skjer mye. Ungene har ikke mange aktiviteter (har tre stk), men både mannen og jeg jobber fullt og har mye ansvar. Jeg er involvert i fritidsaktiviteten til to av barna, mannen til det tredje. Egne fritidsaktiviteter er det ikke så mye rom til, men det er ikke noe stort savn heller. 

 

Det rolige livet på jobben ville kjedet meg tror jeg. Jeg har tatt en lang utdannelse og synes jobben gir masse mening og jeg tror jeg er viktig for dem jeg treffer på jobb. 

[Anonym bruker]

Vi har 3 tette og begge jobber fullt, men jeg har ikke sett noe til tidsklemma enda. Elsker livet mitt!

 

Anonymous poster hash: c2811...908

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Det jeg syns er rart ar de som velger at ungene skal ha så mange aktiviteter at de ikke får gjort leksene på en god måte eller har tid til å leke med venner på fritiden. Ungene er slitne og stresset og så er det foreldrene som akker og ojer over at de har det så travelt.

Den forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

For noen er aktivitetene viktigere enn leksene. Jeg har to unger i nær fammilie. Den ene har en diagnose, den andre trodde "alle" at skulle få det. De var sinte, kunne ikke sitte stille eller konsentrere seg i mer enn 3 minutter av gangen og det å få med seg hva læreren sa på skolen var håpløst. Det den ene moren la merke til var at det gikk bedre om datteren hadde vært veldig aktiv. De kjørte derfor på med trening. I dag er hun 9 og trener nesten 20 timer i uka + gymtimer, skiturer med familien ol. I dag fungerer hverdagen. Jenta kan sitte stille og hun får med seg alt på skolen. At treningen tar så mye tid at hun ikke bestandig rekker lekser får bare være.

Den andre var en gutt. Han slet med mye av det samme som jenta, men hadde fått en diagnose og hadde også gått på medisiner en stund. Han hatet den medisinen selv om den vist fungerte på en måte. Da de så hvor mye treningen hjalp jenta ville de også forsøke omtrent det samme. Det hadde samme effekt på ham. Han klarer seg veldig mye bedre på skolen nå. Han får også mye mer ut av leksene enn han fikk før, selv om han ikke bestandig rekker alt.

 

Så har vi barn nr. 3. Hun var kjempesjenert og hadde veldig lav selvtillitt. Å si noe i timen var utelukket. Hun begynte å spille, fikk en helt ny start der i et nytt miljø. Etter å ha vent seg til å spille konserter (i et orkester) for flere hundre mennesker løsnet det på skolen også. Musikken og vennene der ga henne selvtillitten hun trengte for å bli en aktiv elev på skolen. Da får det ikke hjelpe at hun av og til må ta litt lett på noen lekser.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

 

Ingen av disse ungene her har diagnoser eller andre handikap.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

Det har ikke den første eller den siste jenta heller. Likevell er aktivitetene deres etter min mening viktigere enn at de gjør leksene perfekt hver dag.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

 

Høres ut som første jenta har adhd. Dette blir ofte ikke oppdaget hos jenter. Blir ofte dekket over av flink jente syndrom.

 

Anonymous poster hash: 567ef...ac8

 

Kan godt hende hun kunne fått diagnosen. Jeg vet ikke hvor vanlige barn som får det. Med skikklig trening og nok aktivitet er hun i hvertfall en rolig harmonisk jente som klarer seg svært godt på skolen. Om alle unger som ikke trives med et stillesittende liv bør sykliggjøres er det noe alvorlig feil med samfunnet.

 

Anonymous poster hash: 67d40...e8b

[Anonym bruker]

 

 

Er det ikke godt å være så perfekt da? Vil si det er verre å bruke livet sitt på å sette spørsmålstegn til andres valg, enn hva det er å ha litt dårlig tid innimellom. Tviler sterkt på at du er særlig harmonisk,.. hehehe

 

Anonymous poster hash: 3df5a...42a

Du verden, her var det en som gikk rett i forsvar, gitt!

 

Hyggelig at du syns jeg er perfekt, selv syns jeg absolutt ikke det. Men vi har tatt et valg som vi syns vi gagner vår familie best og jeg ville ha innspill fra de som velger annerledes (IKKE feil, men annerledes).

 

At du har behov for å sette karakteristikker på meg på bakgrunn av dette...vel, det sier vel mest om deg og at jeg traff et ømt punkt.

 

Som du ser er det flere som har svart på spørsmålet uten å gå i forsvar. Det viser at de er trygge på sitt valg, noe du kanskje ikke er?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ea3fd...da6

Hvem er det som trekker konklusjoner? Jeg er ikke i tidsklemma overhodet. Hjemmeværende med ett barn, og en mann med helt grei inntekt. Vi koser oss. Så din karakteristikk er feil, og du kan rett og slett bare la være å prøve og være så usmakelig.

 

DU derimot sier i hovedinnlegget at du ikke kan forstå hvorfor noen gjør noe annet enn deg. Det kan jo ikke bety annet enn at du mener at du har tatt er bedre valg enn de som velger anderledes. Jeg synes det er direkte usmakelig, og vitner om utrolig dårlig holdning til de rundt seg. Måten du svarer på mitt innlegg bekrefter bare dette. Du ser det nok rett og slett bare ikke selv. Kvalmt! Dessverre er du ikke alene! Håper imidlertid at du ikke forherliger deg selv på så mange andre områder og at den gode tiden din dermed blir brukt til mer matnyttige ting.

 

Anonymous poster hash: 3df5a...42a

[Anonym bruker]

Vi har 3 tette og begge jobber fullt, men jeg har ikke sett noe til tidsklemma enda. Elsker livet mitt!

 

Anonymous poster hash: c2811...908

Kanskje barna ikke elsker det like mye som deg...

 

Anonymous poster hash: ebb46...770

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg har valgt bort tidsklemmen ved å flytte til utlandet med mannen min en periode, og jeg savner den mer enn jeg kunne anet. Vi har et godt liv, jeg jobber ikke, studerer deltid, har masse tid til å drive med egne ting samtidig som jeg får fulgt opp gutten. Men jeg savner den travle jobben min, forretningsreiser, følelsen av å gjøre noe som betyr noe og som folk setter pris på (5-åringer og travle ektemenn er ikke alltid så flinke på positivt feedback), samtaler med andre voksne hjemmeværendre mødre (særlig samtaler som ikke dreier seg om barn)...

 

Vil ha tidsklemmen min tilbake!

 

Anonymous poster hash: 51938...045

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg har valgt bort tidsklemmen ved å flytte til utlandet med mannen min en periode, og jeg savner den mer enn jeg kunne anet. Vi har et godt liv, jeg jobber ikke, studerer deltid, har masse tid til å drive med egne ting samtidig som jeg får fulgt opp gutten. Men jeg savner den travle jobben min, forretningsreiser, følelsen av å gjøre noe som betyr noe og som folk setter pris på (5-åringer og travle ektemenn er ikke alltid så flinke på positivt feedback), samtaler med andre voksne hjemmeværendre mødre (særlig samtaler som ikke dreier seg om barn)...

Vil ha tidsklemmen min tilbake! Anonymous poster hash: 51938...045

Forøvrig vet jeg ikke helt hva poden synes. På den ene siden får han en mamma som er veldig tilgjengelig, men jeg kan være rimelig gretten i perioder; frustrasjonen tærer på.

 

Skulle bare mangle at vi bodde på landet, da ville det klikket fullstendig for meg.

 

Anonymous poster hash: 51938...045

[overlord]

Jeg hadde kjedet ræva av meg i et slikt liv du beskriver. Jeg ønsker mer ut av livet mitt. 

[Anonym bruker]

Liker det hektiske livet mitt. Liker å legge meg sliten å føle at jeg har gjort alt jeg kunne for meg selv, familie og jobb den dagen. Jeg presser inn tid til å sladre med venninner og besøke familie i ny og ne, fordi det er gangavstand. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo langt borte fra venner og familie. Da hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt noen. Vi har 3 barn, fulle jobber og kjekke aktiviteter. Mannen er fotball trener 3 ganger i uken i tilegg.

Vi har rutiner, godt innøvde måter å overleve hverdagen på det er ingen som har klagd, og vi utnytter helgene til det fulle! Helgene er hellige.

Jeg har 2 venninner som er hjemmeværende. Deres største utfordring er hvilken farge de skal ha på pynteputene i stuen når fredagen kommer. De lever virkelig fredelig. Og tidsklemmen eksisterer ikke der. Men en annen side kommer frem, og de sier at de til tider kjeder seg ihjel.

 

Vi har valgt tidsklemmen fordi det er det som passer familien vår.

 

Anonymous poster hash: d1c44...0d4