Bør diagnosebarn slippe ansvar?

[Anonym bruker]

Flere diagnoseforeldre hevder i debatter at diagnosebarn bør slippe.

 

Så lenge et barn går på to bein og har fungerende to armer så burde noe ansvar være en selvfølge?

Anonymous poster hash: 1d829...43a

[Gråsonen]

Ansvar tilpasset sin individuelle evne selvfølgelig. Kommer an på diagnosen. 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig at de må ta ansvar, innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Barn som ikke blir pålagt noe ansvar går det som regel ikke bra med. Alle trenger å ta ansvar for å føle seg betydningsfull og bli selvstendig.

 

Anonymous poster hash: 1ef24...cad

[Skylander]

 

Flere diagnoseforeldre hevder i debatter at diagnosebarn bør slippe.

 

Så lenge et barn går på to bein og har fungerende to armer så burde noe ansvar være en selvfølge?

 

Anonymous poster hash: 1d829...43a

 

Ansvar, spørs på hva du mener? Det er ikke alle barn som faktisk er klar over hva de gjør heller. 

Jeg mener det er viktig å overse det som overses kan og støtte barnet der det gjør noe positivt. 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig bør de ikke helt slippe ansvar, men du kan ikke pålegge et "diagnosebarn" ansvar for noe som diagnosen står i veien for.

 

Har barnet dysleksi for eksempel, så kan barnet få like mye ansvar for å rydde rommet sitt som sit søsken uten dysleksi, men du kan ikke kreve at han skal klare å skrive like feilfritt uten hjelp.

 

Et annet eksempel: Jeg hadde sosial angst som barn, noe som ikke ble oppdaget. Jeg ble pålagt ansvaret for selv å "ta meg sammen" og svare når læreren spurte meg om noe i timene. Fikk masse kjeft og ingen forståelse. Men det hjalp jo ikke å kjefte på meg når dette like fullt var umulig for meg å få til uten hjelp til å mestre problemene som stod i veien for det.

Anonymous poster hash: 61d74...ce6

[Anonym bruker]

Generelt viser det seg.

"At diagnosebarn må rydde rommet" kan være stressende og "skade" barnet.

"gå med søpla" kan utvide den sosiale angsen barnet antagelig har.

 

Altså det er ikke noe spesifisert for reaksjonen kom straks i samtalen jeg var i.

 

Et barn med autisme(fysisk fungerende) eller asperger f.eks?

De fungerer såpass til å løfte armer og bein?

Anonymous poster hash: 1d829...43a

[Anonym bruker]

"Man kjefter ikke på en blind fordi han ikke kan se", leste jeg en gang i en bok rundt barn og diagnoser.

 

Det er ikke alltid "ansvar", "straff" og "konsekvenser" man kan forvente av eller for et barn uten diagnose vil være det rette for et barn med diagnose.

 

Det er heller ikke det viktigste at barn med diagnoser får "offfentlig refs" for å please slike som deg

Anonymous poster hash: ebf0b...502

[Anonym bruker]

 

"Man kjefter ikke på en blind fordi han ikke kan se", leste jeg en gang i en bok rundt barn og diagnoser.

 

Anonymous poster hash: ebf0b...502

 

 

Akkurat det jeg prøvde å si, bare litt enklere forklart.

 

#5

 

Anonymous poster hash: 61d74...ce6

[Anonym bruker]

Nei, de bør ha ansvar tilpasset seg. De som alle andre er forskjellige.

Når det er sagt blir ofte diagnosen en hvilepute for foreldrene, og det er lett skylde på diagnosen isteden for på barnet. Det blir også forklaringen på mye.

En del foreldre trekker seg helt tilbake når diagnosen er et faktum.

 

Anonymous poster hash: dfa31...e45

[Mandala]

 

Generelt viser det seg.

"At diagnosebarn må rydde rommet" kan være stressende og "skade" barnet.

"gå med søpla" kan utvide den sosiale angsen barnet antagelig har.

 

Altså det er ikke noe spesifisert for reaksjonen kom straks i samtalen jeg var i.

 

Et barn med autisme(fysisk fungerende) eller asperger f.eks?

De fungerer såpass til å løfte armer og bein?

 

Anonymous poster hash: 1d829...43a

Jeg vil si det er komplekst. Ja, et barn med autisme har armer og bein som fungerer. Men gjennom en dag bruker et barn med autisme ufattelige store mengder med energi for å klare seg best mulig på skolen, sosialt og egentlig i alle situasjoner. Dermed blir de barna gjerne mye mer slitne enn et normalt fungerende barn. Da er jeg åpen for at det barnet må kunne slippe unna litt annet ansvar, så det ikke hele tiden må prestere og aldri får den fred og ro som de også trenger så sterkt (sterkere enn normalt fungerende ofte).

[mamma_bergen]

Nei, de bør ha ansvar tilpasset seg. De som alle andre er forskjellige.

Når det er sagt blir ofte diagnosen en hvilepute for foreldrene, og det er lett skylde på diagnosen isteden for på barnet. Det blir også forklaringen på mye.

En del foreldre trekker seg helt tilbake når diagnosen er et faktum.

 

Anonymous poster hash: dfa31...e45

_Vet_ du at det blir en hvilepute for foreldrene? Vet du hva de gjør med/for sitt barn? Jeg kjenner flere med diagnosebarn og jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier.

[Anonym bruker]

 

Nei, de bør ha ansvar tilpasset seg. De som alle andre er forskjellige.

Når det er sagt blir ofte diagnosen en hvilepute for foreldrene, og det er lett skylde på diagnosen isteden for på barnet. Det blir også forklaringen på mye.

En del foreldre trekker seg helt tilbake når diagnosen er et faktum.

 

Anonymous poster hash: dfa31...e45

_Vet_ du at det blir en hvilepute for foreldrene? Vet du hva de gjør med/for sitt barn? Jeg kjenner flere med diagnosebarn og jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier.

 

Jeg er lærer, og har sett min del av foreldre med hvilepute for å si det sånn.

 

Anonymous poster hash: dfa31...e45

[skjotta]

Mun første innskytelse er at ansvaret må tilpasses barnet (uavhengig av om barnet har en diagnose eller ikke) MEN så tenker jeg også på at når barnet fyller 18 må han eller hun faktisk stå til ansvar for sine egne handlinger ovenfor ett rettssystem, så jeg håper alle foreldre til barn med diagnoser har det i bakhodet. ..

[Iiiiik]

 

 

Nei, de bør ha ansvar tilpasset seg. De som alle andre er forskjellige.

Når det er sagt blir ofte diagnosen en hvilepute for foreldrene, og det er lett skylde på diagnosen isteden for på barnet. Det blir også forklaringen på mye.

En del foreldre trekker seg helt tilbake når diagnosen er et faktum.

 

Anonymous poster hash: dfa31...e45

_Vet_ du at det blir en hvilepute for foreldrene? Vet du hva de gjør med/for sitt barn? Jeg kjenner flere med diagnosebarn og jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier.

 

Jeg er lærer, og har sett min del av foreldre med hvilepute for å si det sånn.

 

Anonymous poster hash: dfa31...e45

 

Jeg er ikke lærer, men jobber et annet sted i det offentlige og har møtt veldig mange foreldre som føler seg nedvurdert av andre offentlig ansatte, av lærere/førskolelærere/helsesøstre som snakker om at barnet ikke må gjøres bjørnetjenester og at foreldre må orke "å stå i det" for å hjelpe barnet på sikt. Og så er det faktisk det de gjør - de står i det i de grunnleggende tingene - vaske seg, bruke shampo i dusjen, spise sunn mat, komme seg ut og bevege seg osv osv. Leksene blir kanskje ikke gjort på det nivået læreren forventer og de kaster ikke søpla like ofte som jevnaldrende. Jeg mener at det er en god grunnleggende forventning at alle foreldre gjør så godt de kan og at alle foreldre faktisk kjenner barnet sitt aller best. Det finnes nok noen som lener seg litt bakover når diagnosen kommer, puster lettet ut og tenker "Det er i hvert fall ikke min feil". Det kan hende de for en periode gjør mindre enn de burde, ikke fordi de driter i ungen sin, men fordi diagnosen gjør dem usikre og de glemmer at de fortsatt kjenner ungen sin best. 

 

Når det er sagt - alle barn trenger ansvar, alle trenger oppgaver de kan mestre og vokse på, men det er ikke sikkert det er den typen ansvar folk rundt ser. 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig bør de ikke helt slippe ansvar, men du kan ikke pålegge et "diagnosebarn" ansvar for noe som diagnosen står i veien for. Har barnet dysleksi for eksempel, så kan barnet få like mye ansvar for å rydde rommet sitt som sit søsken uten dysleksi, men du kan ikke kreve at han skal klare å skrive like feilfritt uten hjelp. Et annet eksempel: Jeg hadde sosial angst som barn, noe som ikke ble oppdaget. Jeg ble pålagt ansvaret for selv å "ta meg sammen" og svare når læreren spurte meg om noe i timene. Fikk masse kjeft og ingen forståelse. Men det hjalp jo ikke å kjefte på meg når dette like fullt var umulig for meg å få til uten hjelp til å mestre problemene som stod i veien for det. Anonymous poster hash: 61d74...ce6

En dysleksidiagnose betyr ikke bare at man har problemer med rettskrivning og lesing. Problemer med å holde orden og å holde det ryddig er faktisk noe som svært ofte hører med til symptomsbildet. Sån sett ble eksempelet ditt så galt som det kunne få blitt. Når det er sakt krever samfunnet at en del ferdigheter mestres. Å holde orden må man faktisk lære uansett om man har den ene eller den andre diagnosen og selv om det er krevende for foreldrene å få det til. Det hjelper ikke å skylde på diagnosen. Huset blir ikke ryddigere av den grunn. På samme måte med andre grunnleggende ferdigheter. Det gjør ikke mindre vondt å bli slått av et barn med diagnose enn av et uten og det blir ikke stillere i et klasserom fordi den som bråker har noen bokstaver knyttet til navnet sitt.

En diagnose betyr egentlig ingenting for omgivelsene. Det sier noe om hvilken behandling vedkommende kan ha nytte av, ikke at omgivelsene må tåle mer av vedkommende.

 

 

 

Anonymous poster hash: a8e67...c18

[Anonym bruker]

 

Selvfølgelig bør de ikke helt slippe ansvar, men du kan ikke pålegge et "diagnosebarn" ansvar for noe som diagnosen står i veien for. Har barnet dysleksi for eksempel, så kan barnet få like mye ansvar for å rydde rommet sitt som sit søsken uten dysleksi, men du kan ikke kreve at han skal klare å skrive like feilfritt uten hjelp. Et annet eksempel: Jeg hadde sosial angst som barn, noe som ikke ble oppdaget. Jeg ble pålagt ansvaret for selv å "ta meg sammen" og svare når læreren spurte meg om noe i timene. Fikk masse kjeft og ingen forståelse. Men det hjalp jo ikke å kjefte på meg når dette like fullt var umulig for meg å få til uten hjelp til å mestre problemene som stod i veien for det. Anonymous poster hash: 61d74...ce6

En dysleksidiagnose betyr ikke bare at man har problemer med rettskrivning og lesing. Problemer med å holde orden og å holde det ryddig er faktisk noe som svært ofte hører med til symptomsbildet. Sån sett ble eksempelet ditt så galt som det kunne få blitt. Når det er sakt krever samfunnet at en del ferdigheter mestres. Å holde orden må man faktisk lære uansett om man har den ene eller den andre diagnosen og selv om det er krevende for foreldrene å få det til. Det hjelper ikke å skylde på diagnosen. Huset blir ikke ryddigere av den grunn. På samme måte med andre grunnleggende ferdigheter. Det gjør ikke mindre vondt å bli slått av et barn med diagnose enn av et uten og det blir ikke stillere i et klasserom fordi den som bråker har noen bokstaver knyttet til navnet sitt.

En diagnose betyr egentlig ingenting for omgivelsene. Det sier noe om hvilken behandling vedkommende kan ha nytte av, ikke at omgivelsene må tåle mer av vedkommende.

 

 

 

Anonymous poster hash: a8e67...c18

 

 

Ok, beklager, jeg har ingen kunnskaper om dysleksi og trodde det "bare" var lese- og skrivevansker. Brukte derfor det jeg trodde var et enkelt eksempel.

 

Anonymous poster hash: 61d74...ce6

[Anonym bruker]

 

 

Selvfølgelig bør de ikke helt slippe ansvar, men du kan ikke pålegge et "diagnosebarn" ansvar for noe som diagnosen står i veien for. Har barnet dysleksi for eksempel, så kan barnet få like mye ansvar for å rydde rommet sitt som sit søsken uten dysleksi, men du kan ikke kreve at han skal klare å skrive like feilfritt uten hjelp. Et annet eksempel: Jeg hadde sosial angst som barn, noe som ikke ble oppdaget. Jeg ble pålagt ansvaret for selv å "ta meg sammen" og svare når læreren spurte meg om noe i timene. Fikk masse kjeft og ingen forståelse. Men det hjalp jo ikke å kjefte på meg når dette like fullt var umulig for meg å få til uten hjelp til å mestre problemene som stod i veien for det. Anonymous poster hash: 61d74...ce6

En dysleksidiagnose betyr ikke bare at man har problemer med rettskrivning og lesing. Problemer med å holde orden og å holde det ryddig er faktisk noe som svært ofte hører med til symptomsbildet. Sån sett ble eksempelet ditt så galt som det kunne få blitt. Når det er sakt krever samfunnet at en del ferdigheter mestres. Å holde orden må man faktisk lære uansett om man har den ene eller den andre diagnosen og selv om det er krevende for foreldrene å få det til. Det hjelper ikke å skylde på diagnosen. Huset blir ikke ryddigere av den grunn. På samme måte med andre grunnleggende ferdigheter. Det gjør ikke mindre vondt å bli slått av et barn med diagnose enn av et uten og det blir ikke stillere i et klasserom fordi den som bråker har noen bokstaver knyttet til navnet sitt.

En diagnose betyr egentlig ingenting for omgivelsene. Det sier noe om hvilken behandling vedkommende kan ha nytte av, ikke at omgivelsene må tåle mer av vedkommende.

 

 

 

Anonymous poster hash: a8e67...c18

 

 

Ok, beklager, jeg har ingen kunnskaper om dysleksi og trodde det "bare" var lese- og skrivevansker. Brukte derfor det jeg trodde var et enkelt eksempel.

 

Anonymous poster hash: 61d74...ce6

 

 

 

Jeg vet ikke om resten av svaret ditt også var til meg, men det jeg mente var at man kan ikke pålegge et "diagnosebarn" å mestre det som dette barnet sliter med alene. Barnet må få hjelp, ikke kjeft, men det er selvfølgelig ikke det samme som at man skal la være å jobbe med problemene.

 

Anonymous poster hash: 61d74...ce6

[Anonym bruker]

Nei, de bør ikke slippe ansvar. Det er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Jeg har selv en diagnose, og jeg har aldri sluppet unna ansvar på grunn av det. Har hatt samme plikter og ansvar som mine søsken. Jeg har måtte jobbe hardere enn dem på mange områder, men det har jeg igjen for i dag. Jeg synes ikke diagnose skal bli en hvilepute, og heller ingen unnskyldning. Diagnosen jeg har gjør at jeg sliter med visse ting, javel - da må jeg jobbe mer og hardere med det enn andre, slik at jeg også klarer det. Sånn er det bare. Verste jeg vet er foreldre som kun fokuserer på det negative med diagnosen til barnet, og ikke evner å se forbi det negative. Ikke unnskyld barnets oppførsel med en diagnose f eks. Hvis ADHD gjør at han er urolig, ikke si at han ikke kan bedre fordi han har ADHD. Jo, han kan bedre, men med andre strategier enn andre barn.... Jeg aksepterer ikke at et barn er urolig eller forstyrrer andre på grunn av en diagnose. Da må det barnet forlate aktiviteten, selskapet eller hva det enn er. Kan du ikke oppføre deg og forholde deg til normal folkeskikk, da har du ingenting der å gjøre. Det kan virke urettferdig og krast, men mestringsstrategier for å tilpasse oss samfunnet må vi alle ha - uansett om vi har en diagnose eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 1fd9d...36c

 

Anonymous poster hash: 1fd9d...36c

[Iiiiik]

Nei, de bør ikke slippe ansvar. Det er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Jeg har selv en diagnose, og jeg har aldri sluppet unna ansvar på grunn av det. Har hatt samme plikter og ansvar som mine søsken. Jeg har måtte jobbe hardere enn dem på mange områder, men det har jeg igjen for i dag. Jeg synes ikke diagnose skal bli en hvilepute, og heller ingen unnskyldning. Diagnosen jeg har gjør at jeg sliter med visse ting, javel - da må jeg jobbe mer og hardere med det enn andre, slik at jeg også klarer det. Sånn er det bare. Verste jeg vet er foreldre som kun fokuserer på det negative med diagnosen til barnet, og ikke evner å se forbi det negative. Ikke unnskyld barnets oppførsel med en diagnose f eks. Hvis ADHD gjør at han er urolig, ikke si at han ikke kan bedre fordi han har ADHD. Jo, han kan bedre, men med andre strategier enn andre barn.... Jeg aksepterer ikke at et barn er urolig eller forstyrrer andre på grunn av en diagnose. Da må det barnet forlate aktiviteten, selskapet eller hva det enn er. Kan du ikke oppføre deg og forholde deg til normal folkeskikk, da har du ingenting der å gjøre. Det kan virke urettferdig og krast, men mestringsstrategier for å tilpasse oss samfunnet må vi alle ha - uansett om vi har en diagnose eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 1fd9d...36c

 

Anonymous poster hash: 1fd9d...36c

Men det kan vel hende at det som var mulig for deg, var umulig for andre? Ville du sagt at han med CP som nesten ikke kan gå, må løpe 3000 meter med de andre? Det er klart alle skal strekkes mot sitt beste, men hvis det forventete er umulig, så vil kravene ikke føre med seg noe godt i det hele tatt. 

[Gjest ronja røverdatter]

Selvfølgelig skal de ikke slippe ansvar, men like selvfølgelig må de ofte få ansvar og lære ansvar på en annen måte enn andre barn, og andre barn og voksne må lære å ta hensyn til og behandle et barn med en ikke-fysisk diagnose i forhold til diagnosen det har.  Akkurat som man gjerne legger til rette for et barn med en fysisk utfordring.  Det er faktisk akkurat det samme.

 

Jeg synes forresten at ordet diagnosebarn sier mer om den som kaller barn det, enn om barna selv.  Et forferdelig nedverdigende og lite respektfullt ord.  Vil noen kalle et blindt eller hørselshemmed barn eller et som sitter i rullestol for den sak skyld, for et "diagnosebarn".

 

Disse ungene som uvitende omtaler som "diagnosebarn" er ikke uoppdragne og mangler folkeskikk fordi om de sliter med å oppføre seg sånn som man ønsker at barn skal oppføre seg.  De er unger som sliter med å finne sin plass, med å forstå koder, med å styre seg, men å få med seg det som skjer og mye annet alt etter hva som gjør dem annerledes en A4-barn.  De trenger bare litt andre rammer og en litt annen behandling og kanskje bare litt lenger tid på å lære seg alt dette.  Mange andre har faktisk litt av hvert å lære av disse barna.

Endret 2. februar 2014 av ronja røverdatter

[Anonym bruker]

 

 

Selvfølgelig bør de ikke helt slippe ansvar, men du kan ikke pålegge et "diagnosebarn" ansvar for noe som diagnosen står i veien for. Har barnet dysleksi for eksempel, så kan barnet få like mye ansvar for å rydde rommet sitt som sit søsken uten dysleksi, men du kan ikke kreve at han skal klare å skrive like feilfritt uten hjelp. Et annet eksempel: Jeg hadde sosial angst som barn, noe som ikke ble oppdaget. Jeg ble pålagt ansvaret for selv å "ta meg sammen" og svare når læreren spurte meg om noe i timene. Fikk masse kjeft og ingen forståelse. Men det hjalp jo ikke å kjefte på meg når dette like fullt var umulig for meg å få til uten hjelp til å mestre problemene som stod i veien for det. Anonymous poster hash: 61d74...ce6

En dysleksidiagnose betyr ikke bare at man har problemer med rettskrivning og lesing. Problemer med å holde orden og å holde det ryddig er faktisk noe som svært ofte hører med til symptomsbildet. Sån sett ble eksempelet ditt så galt som det kunne få blitt. Når det er sakt krever samfunnet at en del ferdigheter mestres. Å holde orden må man faktisk lære uansett om man har den ene eller den andre diagnosen og selv om det er krevende for foreldrene å få det til. Det hjelper ikke å skylde på diagnosen. Huset blir ikke ryddigere av den grunn. På samme måte med andre grunnleggende ferdigheter. Det gjør ikke mindre vondt å bli slått av et barn med diagnose enn av et uten og det blir ikke stillere i et klasserom fordi den som bråker har noen bokstaver knyttet til navnet sitt.En diagnose betyr egentlig ingenting for omgivelsene. Det sier noe om hvilken behandling vedkommende kan ha nytte av, ikke at omgivelsene må tåle mer av vedkommende.Anonymous poster hash: a8e67...c18

 Ok, beklager, jeg har ingen kunnskaper om dysleksi og trodde det "bare" var lese- og skrivevansker. Brukte derfor det jeg trodde var et enkelt eksempel. Anonymous poster hash: 61d74...ce6

Jeg skjønte hva du mente, måtte bare kommentere siden det ble så spesielt galt. Det er en vanlig misforståelse at dysleksi bare handler om lesing og skriving.

 

Når det gjaldt resten av svaret mitt var nok ikke det bare til deg, men like mye hva jeg generelt tenkte om temaet. Jeg tror ikke vi er så veldig uenige.

 

Anonymous poster hash: a8e67...c18

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skal de ikke slippe ansvar, men like selvfølgelig må de ofte få ansvar og lære ansvar på en annen måte enn andre barn, og andre barn og voksne må lære å ta hensyn til og behandle et barn med en ikke-fysisk diagnose i forhold til diagnosen det har.  Akkurat som man gjerne legger til rette for et barn med en fysisk utfordring.  Det er faktisk akkurat det samme.

 

Jeg synes forresten at ordet diagnosebarn sier mer om den som kaller barn det, enn om barna selv.  Et forferdelig nedverdigende og lite respektfullt ord.  Vil noen kalle et blindt eller hørselshemmed barn eller et som sitter i rullestol for den sak skyld, for et "diagnosebarn".

 

Disse ungene som uvitende omtaler som "diagnosebarn" er ikke uoppdragne og mangler folkeskikk fordi om de sliter med å oppføre seg sånn som man ønsker at barn skal oppføre seg.  De er unger som sliter med å finne sin plass, med å forstå koder, med å styre seg, men å få med seg det som skjer og mye annet alt etter hva som gjør dem annerledes en A4-barn.  De trenger bare litt andre rammer og en litt annen behandling og kanskje bare litt lenger tid på å lære seg alt dette.  Mange andre har faktisk litt av hvert å lære av disse barna.

Mange er faktisk oppdragene og mangler folkeskikk. Det er jo problemet. De har en grunn for det, men det gjør dem ikke mer veloppdragne.

 

La oss si vi har tre barn som oppfører seg dårlig. Den ene har en bokstavdiagnose, den andre har foreldre som ikke bryr seg og den tredje er født vansklig men uansett hvor hardt foreldrene jobber så klarer han ikke oppføre seg skikkelig. Skal da omgivelsene godta mer fra den med bokstavdiagnosen enn de andre?

 

Anonymous poster hash: a8e67...c18

[Gjest thricane]

Det er jo dette som er så vanskelig med diagnose hos barn. Det er så uendelig mye mer vanskelig å pushe en grense enn å sette den.

 

Mitt barn har autisme. Vi bruker tre år på å lære noe andre lærer på tre dager. Jeg forventer at han skal øve på det, forbereder meg på at det krever mye tid og tålmodighet, håper det en dag sitter og at han faktisk bruker det. Vi skal nok komme i mål, vi må bare trene mer og bruke litt lengre tid. I mellomtiden ville det hjulpet mye om han fikk oppmuntring og forståelse, ikke kritikk og fordommer.

[Anonym bruker]

Nei, de bør ikke slippe ansvar. Det er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Jeg har selv en diagnose, og jeg har aldri sluppet unna ansvar på grunn av det. Har hatt samme plikter og ansvar som mine søsken. Jeg har måtte jobbe hardere enn dem på mange områder, men det har jeg igjen for i dag. Jeg synes ikke diagnose skal bli en hvilepute, og heller ingen unnskyldning. Diagnosen jeg har gjør at jeg sliter med visse ting, javel - da må jeg jobbe mer og hardere med det enn andre, slik at jeg også klarer det. Sånn er det bare. Verste jeg vet er foreldre som kun fokuserer på det negative med diagnosen til barnet, og ikke evner å se forbi det negative. Ikke unnskyld barnets oppførsel med en diagnose f eks. Hvis ADHD gjør at han er urolig, ikke si at han ikke kan bedre fordi han har ADHD. Jo, han kan bedre, men med andre strategier enn andre barn.... Jeg aksepterer ikke at et barn er urolig eller forstyrrer andre på grunn av en diagnose. Da må det barnet forlate aktiviteten, selskapet eller hva det enn er. Kan du ikke oppføre deg og forholde deg til normal folkeskikk, da har du ingenting der å gjøre. Det kan virke urettferdig og krast, men mestringsstrategier for å tilpasse oss samfunnet må vi alle ha - uansett om vi har en diagnose eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 1fd9d...36c

 

Anonymous poster hash: 1fd9d...36c

 

Så du mener det er opp til barnet og foreldrene å lære barnet mestringsstrategier istedet for å prøve å tilrettelegge situasjonen slik at barnet kan fungere best mulig?

 

Anonymous poster hash: ebf0b...502

[Gjest ronja røverdatter]

 

Selvfølgelig skal de ikke slippe ansvar, men like selvfølgelig må de ofte få ansvar og lære ansvar på en annen måte enn andre barn, og andre barn og voksne må lære å ta hensyn til og behandle et barn med en ikke-fysisk diagnose i forhold til diagnosen det har.  Akkurat som man gjerne legger til rette for et barn med en fysisk utfordring.  Det er faktisk akkurat det samme.

 

Jeg synes forresten at ordet diagnosebarn sier mer om den som kaller barn det, enn om barna selv.  Et forferdelig nedverdigende og lite respektfullt ord.  Vil noen kalle et blindt eller hørselshemmed barn eller et som sitter i rullestol for den sak skyld, for et "diagnosebarn".

 

Disse ungene som uvitende omtaler som "diagnosebarn" er ikke uoppdragne og mangler folkeskikk fordi om de sliter med å oppføre seg sånn som man ønsker at barn skal oppføre seg.  De er unger som sliter med å finne sin plass, med å forstå koder, med å styre seg, men å få med seg det som skjer og mye annet alt etter hva som gjør dem annerledes en A4-barn.  De trenger bare litt andre rammer og en litt annen behandling og kanskje bare litt lenger tid på å lære seg alt dette.  Mange andre har faktisk litt av hvert å lære av disse barna.

Mange er faktisk oppdragene og mangler folkeskikk. Det er jo problemet. De har en grunn for det, men det gjør dem ikke mer veloppdragne.

 

La oss si vi har tre barn som oppfører seg dårlig. Den ene har en bokstavdiagnose, den andre har foreldre som ikke bryr seg og den tredje er født vansklig men uansett hvor hardt foreldrene jobber så klarer han ikke oppføre seg skikkelig. Skal da omgivelsene godta mer fra den med bokstavdiagnosen enn de andre?

 

Anonymous poster hash: a8e67...c18

 

 

Man skal forstå og i noen tilfeller også tolerere mer fra alle barn med ekstra ballast, enten ballasten er en diagnose som forklarer oppførselen, vanskelige hjemmeforhold eller er vanskeligere enn gjennomsnittet å oppdra.  Det betyr ikke at disse barna skal få lov til å gjøre hva de vil, men for å i det hele tatt kunne komme noen vei, må man velge sine kamper med stor omhu, enda større omhu enn når man jobber med andre barn.

 

Min erfaring er at barn jevnt over er veldig flinke til dette når de bare får en forklaring og kanskje litt veiledning også.