En vanlig onsdag... For meg med angst!

[Anonym bruker]

Står opp, våkner av mobilen som durer. Sjekker om jeg har penger på kontoen. Hvorfor? Vet ikke.. Redd de skulle bli borte i løpet av natta. Står opp med minsta, steller henne. Får opp de to eldste barna. Frokost, matpakker, sende de på skole. Samboeren tar med seg minsta til barnehagen, før jobb. Jeg vinker i vinduet...

 

Så småløper jeg stille ned trappa å låser døra. Står der et par sekund for å høre om naboen er ute... Kommer på at hunden skulle hatt en tur ut. Kler på meg, venter... Venter på lyder, kan jo hende naboen kommer ut.. Tar sjangsen, holder pusten og låser opp. Tar raske steg bak huset, der ser ingen meg.. Tror jeg... Kan ikke hunden bare bli ferdig....

 

Går mot hjørnet av huset, trekker pusten og tar sjangsen på å komme meg "usett" inn. Låser døren! Løper opp trappene... Puster ut...

Tar en ørliten seiersdans for alt jeg fikk til usett!

 

Timene går, husarbeid, tv...

 

Mobilen står på flymodus... Sjekker at jeg har nettilgang slik at samboeren kan ringe på Skype om det er noe. Begynner å tenke på barna, tenk om noe har skjedd på skolen... Tenk om de har ringt...

Slår av flymodusen, venter.... Stresser! Håper det ikke kommer meldinger.... Tenk om... Pip! Sms fra sjefen. Ville vite hvordan det går. Får panikk og slår på flymodus igjen! Maaaas! Jeg vil ikke bli maset på!!

 

Glemmer mobilen litt...

 

Kommer på at jeg må minne samboeren på å handle, hente barna. Tenk om han glemmer det.... Klokka blir 16.. Ser ut vinduet hvert 2. Minutt. Kommer eldstebarna snart? Der kommer de. Løper ned å venter ved døren. Venter med å låse opp før jeg hører de ved trappen. Gir de en god klem, hjelper dem med jakker og skolesekkene. Hører bilen vår på utsiden, samboeren og minstemann kommer hjem. Slapper av litt i det øyeblikket alle er innendørs og døra låst igjen. Nå kan vi kose oss :-)

 

Lekstid, middag, leking. Sjekker leksene og eventuelle beskjeder. Spesielt fra den ene klassen. Føler læreren ikke liker meg... Har hun skrevet noen beskjed til meg? Ingenting. Gjør barna klar til natta.

 

Ungene er i seng...

 

Tv og varmen fra armkroken til mannen min... Slapper av... Men tankene svirrer nonstop. Hele tiden... Kjenner jeg puster anstrengt. Kommer på alt vi er skyldig av penger, alt rotet som ligger igjen, klesvasken som ligger i maskina.

 

Skulle ha snakka litt "følelser" med mannen, men han er trøtt... Vil ikke plage han med tankene i hodet mitt. Han vil legge seg, spør om jeg kommer. Skal bare.....

 

Sitter oppe litt. Kommer på at hunden sikkert vil ut... Samme venting i gangen. Tar sjangsen, og føler et større mot siden det er mørkt. Tar med hunden og trekker pusten. Går ned bakken og litt til.. Dette går bra! Går litt til, men hører stemmer litt unna... Stopper å puste.... Tankene virrer som bare det! Tenk hvis.. Tenk om det er noen jeg kjenner! Blir stående fast med tomprat.... Helt anspent i hele kroppen. Tar med hunden fort opp bakken igjen, og skynder meg inn å låser døra...

 

Legger meg.... Samboeren sover... Ligger å tenker... Skulle hatt noe på butikken i morgen. Skal jeg mase på samboeren, eller ta turen selv? Hvilken butikk? Ikke den nedpå her.. Da må jeg parkere og gå ut å betale for parkeringen. Må over krysset.. Neineinei! Ikke den butikken...

 

Den ved skolen? Stort sett bare pensjonister der på morgenen... Men der er kassen sånn at jeg står midt ved åpningsdøren. Tenk om han, hun, de kommer...

 

Tenk om jeg er tom på kortet....

 

Tenk om det ikke går an å slå inn strekkoden, eller at d er en ny på jobb som er treig slik at det blir kø bak meg.. Jeg blir stående fast i køen...

 

Plutselig sovner jeg, utmattet..................

 

Anonymous poster hash: 4fac9...a5d

[Anonym bruker]

Håper du får hjelp! Er vokst opp med en mor som deg og det var en enorm påkjennelse. God bedring!

 

Anonymous poster hash: 0c922...119

[Anonym bruker]

Høres slitsom ut! 

 

Du kan trøste deg med at angst gir seg hvis du går inn for å jobbe med problemene!  Søk profesjonell hjelp og lykke til! Stå på!

 

Anonymous poster hash: 7d00d...699

[Anonym bruker]

Ja, begynt hos psykolog nå, og skal straks begynne på antidepressiva. Barna skjermes for alt dette, jeg tvinger meg med på alt de er med på. Ofte tar samboeren med seg de store på aktiviteter, mens jeg er hjemme med minstemann.

Jeg MÅ bli bedre, dette er det mest slitsomme jeg har vært igjennom... Barndommen min som slår tilbake mot meg dessverre. Men ser lyst på at det skal bli bedre, barna mine betyr ALT for meg!!!

 

Anonymous poster hash: 4fac9...a5d

[ærlig talt]

Det der kan ikke kalles et liv!! Jeg håper du allerede blir fulgt opp av lege, psykolog og/eller psykiatri.

Ikke for å være slem; men dette vil også påvirke de rundt deg! Få hjelp for din del og de du er glad i!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Så godt du har begynt å få hjelp

 

Du er sterk som tar tak i det og jobber med det!

 

Lykke til med behandlingen fremover og veien tilbake til det livet du ønsker deg

 

Klem

Anonymous poster hash: e63d1...8c2

[Anonym bruker]

Det er viktig å ikke gjemme seg. Da blir problemene større. Øv deg på å gjøre disse tingene du hr angst for. Hva er det verste som kan skje? Ingen dør om du møter en du kjenner og må ta en prat. Si hei hvordan går det, si du gjerne skulle snakket mer men må hjem på grunn av ( ett eller annet). Øv deg på lengre og lengre samtaler. Inkluder mannen din i følelsene dine... ingenting er verre enn å føle seg alene med noe som utgjør så mye negativitet og ødeleggelse i eget liv. Setr deg små mål, forvent ikke mye av deg selv... men etterhvert streb etter å bli kvitt angsten helt. Det går an....jeg lover. Du fortjener å ha det bra. Søk opp forum på nett. Prat med andre med angst. For meg (haddesosial angst i flere år) hjalp det å bare fortelle det til en venninnde. Det var så gidt å bare få det ut...... det er mange som har det som deg. Du trenger litt hjelp for å komme ggjennom dette, men den største jobben har du selv- gjør ting du er redd for. .....og du vil etterhvert se at det slettes ikke er så skummelt som du trodde. Jeg vet ikke hva grunnen er for din angst, men prøv å forstå hvor den kommer fra. Jobb deg gjennom følelsene. En om gangen... du får det bedre, men du må ønske en endring selv- og aktivt gjøre noe med der. God bedring:)

 

Anonymous poster hash: 49a99...8ab

[Anonym bruker]

*Gir en god klem*
Det er vondt å leve med angst. Håper du får det bedre

Anonymous poster hash: 3a1d2...4af

[Anonym bruker]

Huff, høres vanskelig ut. Bra du får hjelp! Og jeg tror du rett og slett må "tvinge" deg selv til å gå ut. Ingen blir bra av angst av å bare sitte inne! Har selv sett min samboer i en lignende situasjon, og det ble bare verre og verre frem til han ble tvunget ut i jobb igjen.

 

Anonymous poster hash: 73a20...9a9

[Anonym bruker]

Det høres vondt ut, har vært der selv, bare uten barn, heldigvis.
Gikk til psykolog for kognitiv terapi og gikk på antidepressiva før jeg ble gravid. Da jeg ble gravid sluttet jeg, barnet mitt blir straks 1 år og har ikke begynt på igjen. Angsten er borte!! Det er så deilig Går ikke rundt og har angst for verken dopapir hengende etter meg eller andre rare ting jeg pleide å få for meg. Jeg tror også oppriktig at vennene mine faktisk liker meg.

Lykke til! Dette kommer du deg gjennom

Anonymous poster hash: fa4e9...d02

[Papegøyeblomst]

Det går an å få hjelp, ellers vil det bare bli verre...

Både terapi, medisinering og pusteteknikker, tankeøvelser etc...

"Tving deg selv ut" - Yeah right... Det er en lang vei å gå som også krever mye av dine nærmeste for oppfølging, støtte og forståelse.

Jeg har vært der du er, - selv om jeg den gang ikke hadde barn eller kjæreste. Var i slutten av 20-årene.

På mitt verste måtte jeg bo hjemme hos foreldrene mine, for jeg klarte ingenting selv. Klarte ikke engang være ute på verandaen deres, i tilfelle noen så meg.

Jeg ble innlagt på psykiatrisk dagavdeling og fikk diagnosen " Paranoid, Schizoid og anti-sosial personlighetsforstyrrelse.

Det er jævlig, og det tar tid, men du er nødt til å oppsøke profesjonell hjelp for å bli bedre.

Det er masse hjelp å få der ute, man må bare ha resursser til å finne frem i jungelen av tilbud, og å ta kontakt. Det er der jeg tenker at familien/mannen din må hjelpe deg.

 

Den første mnd jeg var på psykiatrisk avd, måtte jeg kjøres fra dør til dør, og en fast av de ansatte måtte komme ut og møte meg før jeg turte gå ut av bilen.

 

Et halvt år senere tok jeg bussen hjem, på eget initiativ! Så ting tar tid - men husk at du kan få det mye mye bedre.

 

Ta deg selv på alvor, og gi deg selv tid til å finne ut av dette.

[Sint naken biltyv]

Håper du får hjelp! Er vokst opp med en mor som deg og det var en enorm påkjennelse. God bedring!

 

Anonymous poster hash: 0c922...119

Enig!! Dette var bare ille. Stakkars barna dine. Og jo, de blir påvirket de stakkars barna dine.

[Anonym bruker]

 

Håper du får hjelp! Er vokst opp med en mor som deg og det var en enorm påkjennelse. God bedring!

 

Anonymous poster hash: 0c922...119

Enig!! Dette var bare ille. Stakkars barna dine. Og jo, de blir påvirket de stakkars barna dine.

 

 

Hva var poenget med å skrive dette? Hun har ikke bedt om disse problemene, og hun får allerede hjelp og prøver å bli bedre. Hva mer kan hun liksom gjøre? Hva skulle komme ut av denne kommentaren, annet enn å tråkke henne enda lenger ned?

 

Anonymous poster hash: f9ebe...51b

[Anonym bruker]

"stakkars barna dine!" Sier dere det samme til de med feks kreft også?? For psykisk sykdom er det samme som kreft; Noe man ikke velger selv!!

Psykisk sykdom er en sykdom, og må behandles!

 

Blir helt sjokkert over hvor sneversynte folk er.....

 

Anonymous poster hash: 4fac9...a5d

[Anonym bruker]

"stakkars barna dine!" Sier dere det samme til de med feks kreft også?? For psykisk sykdom er det samme som kreft; Noe man ikke velger selv!!

Psykisk sykdom er en sykdom, og må behandles!

 

Blir helt sjokkert over hvor sneversynte folk er.....

 

Anonymous poster hash: 4fac9...a5d

Trenger kansje ikke skrive det, men selvfølgelig er det en belastning for unger å lee med foreldre som har kreft også. Både psykisk og fysisk sykdom i familien er tøft for ungene.

 

Anonymous poster hash: 08e22...164

[Anonym bruker]

Dette var grusomt å lese, selvom jeg ikke kjenner deg fikk jeg vondt i hjerterota og en tåre rant. Prøv og sett et lite mål som går utover uker til du mestrer de. Et lite mål om gangen. Ha f.eks mobilen på vanlig modus. Du trenger ikke å svare mobilen om du ikke er klar over det. Ikke føl at du ikke mestret det pga du ikke svarte tlf-samtalen. Du hadde ihvertfall mobilen på. Det er en lite skritt i riktig retning. Husk litt etter litt. Veien er lang, men allikevel er det umulige for deg mulig, men med tid. Tid er alt. Etterhvert er det overkommelig for deg å bare ha mobilen på. Begynn på et annet mål. Ta evt tiden på hvor lenge du er uten med hunden din. Første omgang kanskje  3 minutter, neste gang 5, osv. Du trenger ikke å gå hele nabolaget ved første gang. bare stå utenfor døren, kan en pinne til hunden. Gjør dette til du klarer det, deretter beveg deg litt lenger. Er det noe skog og mark i nærheten der det ikke er mange folk? Der kan du være alene i første omgang. det viktigste er at du har kommet deg lenger enn dørstokken. ikke tenk på det sosiale i første omgang. Fokuser på at du er ute og du mestrer de små målene for hver gang. Ta det tiden du selv trenger så lenge du ser fremgang. 1 minutt lenger enn sist gang er en framgang. tenk sånn. ikke stress med det sosiale. Du er ikke klar for det før du har mestret de små først og føler at du har mestret det. Dette tar tid og er ikke gjort på en måned. I andre omgang hvis du skulle møte på naboen, trenger du ikke å ha en samtale med han/hun. Bare si "heihei" Øv deg på det. "hei" Heihei" "heisann"  klarer du det kommer mestringsfølelsen. Følelsen av å mestre. Andre gang er hard men ikke like hard som første gang. men som sagt, tiiiid. 

 

Håper du får hjelp så fort så mulig, sånn kan du ikke ha det. Ikke bare for barna dine, men deg selv. ingen fortjener å ha det slik. Ta kontakt med flere instanser, du trenger noen å snakke med og dele med. ikke minst du trenger eksponeringsterapi samt kognitiv terapi ved siden av. Jeg er helt sikker på at dette klarer du, men ta tiden med hjelp, men gjør det NÅ! Lykke til

Anonymous poster hash: afcaa...8fe

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det kanskje ikke er det snilleste å skrive "stakkars barna dine" og jeg ser absolutt parallellen mellom psykisk syke pasienter og kreftpasienter i forhold til at det absolutt ikke er selvvalgt. MEN, barn blir i aller høyeste grad påvirket av at foreldrene er syke, om det er kreft eller psykiske lidelser. Det å inbille seg at man kan skjerme barna når man bor i samme hus er en illusjon. De betyr ikke at det tar permanent skade av det, og mange barn vokser opp med langt mer nyansert syn på det å være syk!

 

Jeg mener likevel det er synd på barn som må oppeve så alvorlig sykdom som både kreft og angst kan være, at det er trist barndommen deres blir preget av det.

Anonymous poster hash: 84d7a...4f3

[Anonym bruker]

Poenget mitt er søk behandling og bli så frisk som man kan bli, både for en selv, men særlig for barnas skyld. Det er mange med psykiske diagnoser som hverken tar medisiner eller går til psykolog. Jeg tror derfor mange ikke klarer helt sammenligningen mellom psykisk sykdom og eksempelvis kreft. Sistnevnte er jo mer sannsynlig å dø av også, desverre.

Anonymous poster hash: 84d7a...4f3

[jentemamma]

Nå er vel kanskje ikke jeg helt "frisk" jeg heller, men jeg vil ikke si at jeg har en angstdiagnose. Er innadvendt og engstelig av meg, og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Alle "hva hvis"- tanker, frykt for at noen skal se deg, redsel for at tlf ringer, frykt for bakterier og sykdom etc etc etc. I perioder av livet har jeg levd hemmet, jeg har unngått mange situasjoner i frykt for å ikke mestre dem. Gradvis har jeg nok vokst det litt av meg, eller kanskje jeg bare har akseptert hvem jeg er? Kanskje jeg også har fått mindre tid til all grubling med tre barn og jobb? Uansett så gir jeg nå mer F. Jeg ser mer rundt meg, og ser at alle andre ikke er så perfekte som jeg trodde. Hvis du kikker rundt i nabolaget ser du kanskje noen annen som ikke er så sosial, en som unngår folk? Kanskje du har en nabo som tvangsmessig børster vekk snøen på trappa døgnet rundt? I bhg er det kanskje noen foreldre som viker med blikket, men kanskje det ikke er fordi de misliker deg, men fordi de ikke tør å se deg inn i øynene og si hei? Jeg har også erfart at vi ikke dør av omgangssyke (med 3 bhg-barn har det blitt noen runder) og jammen meg har vi overlevd influensa og RS også. Det er ingen som kreperer av at jeg ikke tar telefonen til en hver tid. Jeg kompenserer ved å bruke sms og mail, slik at jeg oppleves som tilgjengelig. Etter å ha ventet utallige ganger på mann og barn med hjertet i halsen og frykt for at noe har skjedd, og til nå alltid fått dem hjem igjen, har jeg trukket den slutningen at det som regel går bra. Det er ingen hjelp i å tenke "hva hvis". Alt sitter i hodet. Mulig dette provoserer, men jeg er litt motstander av å sykliggjøre. Å sette diagnoser. Jeg tror kanskje det passiviserer, gjør en litt hjelpesløs. Det er flott at du får hjelp, men husk at ingen andre enn deg selv til syvende og sist kan få deg "frisk". Etter min mening heller ikke medisin.

[Anonym bruker]

"stakkars barna dine!" Sier dere det samme til de med feks kreft også?? For psykisk sykdom er det samme som kreft; Noe man ikke velger selv!!

Psykisk sykdom er en sykdom, og må behandles!

 

Blir helt sjokkert over hvor sneversynte folk er.....

 

Anonymous poster hash: 4fac9...a5d

 

Selvsagt er det stakkars barn ved kreft eller andre sykdommer. Det er trist når barn har foreldre som er syke. Er det ikke?

 

Anonymous poster hash: 0c922...119

[Anonym bruker]

 

Selvsagt er det stakkars barn ved kreft eller andre sykdommer. Det er trist når barn har foreldre som er syke. Er det ikke?

 

Anonymous poster hash: 0c922...119

 

 

Selvfølgelig er det det, men hva godt skal komme ut av å påpeke det, når forelderen allerede får behandling for sykdommen?

 

Hvis en kollega av deg forteller at han har kreft og har begynt på cellegift, sier du da "Huff, stakkars barna dine, det kommer til å bli en stor belastning for dem!"?

 

Hvorfor legge sten til byrden liksom..??

 

Anonymous poster hash: f9ebe...51b

[Anonym bruker]

Må være forferdelig å ha det sånn, det er jo ikke noe liv. Godt at du får hjelp. Vokste opp med en psykisk syk mor som med hånden på hjerte mente hun skjermet oss og at hun var så "flink" som holdt oss utenfor. Vel, det stemmer ikke overhodet. Jeg og mine søsken har alle måtte jobbe beinhardt for å bearbeide barndommen og alt vi bli utsatt for.

 

Anonymous poster hash: 840b1...833

[Iiiiik]

Du er god til å beskrive de automatiske tankene dine, alle de "slemme" selvinstruksjonene som styrer deg og tankekjøret som utmatter deg. Det er bra, da har du et godt utgangspunkt å jobbe med i terapi. Høres jo ikke ut som om det har vedvart så lenge heller, siden sjefen sender SMS og tydeligvis savner deg. Det er også bra. Angst lar seg som regel nokså "enkelt" behandle i terapi og det er "lettere" når det ikke handler om en kronisk og langvarig tilstand. Lykke til med oppryddingen! Til dere som synes synd på barna hennes, tror dere det hjelper henne å få høre det?

[Anonym bruker]

Lykke til med behandling. Og takk for at du deler. Du beskriver den forunderlige angsthverdagen godt.

 

Hilsen meg som fikk en sykmelding i hånda for to uker siden, men som ikke har klart å dra ned å levere den ennå. Sjefen lurer på hvor det blir av papirene, og i dag hadde jeg virkelig bestemt meg for å få det til, men i stedet sitter jeg her med en migrenelignende hodepine, er lyssky og kvalm. Sååå, i morgen MÅ jeg ut av døra og ned i byen til kontoret. I tillegg må jeg også ta kontakt med legen, i tilfelle jeg skjønner at dette bare ikke går, at jeg ikke klarer å komme tilbake til jobb etter helgen. Angst går ikke over like fort som en forkjølelse, har jeg skjønt...

Anonymous poster hash: 6473c...0c1

[Sint naken biltyv]

 

Lykke til med behandling. Og takk for at du deler. Du beskriver den forunderlige angsthverdagen godt.

 

Hilsen meg som fikk en sykmelding i hånda for to uker siden, men som ikke har klart å dra ned å levere den ennå. Sjefen lurer på hvor det blir av papirene, og i dag hadde jeg virkelig bestemt meg for å få det til, men i stedet sitter jeg her med en migrenelignende hodepine, er lyssky og kvalm. Sååå, i morgen MÅ jeg ut av døra og ned i byen til kontoret. I tillegg må jeg også ta kontakt med legen, i tilfelle jeg skjønner at dette bare ikke går, at jeg ikke klarer å komme tilbake til jobb etter helgen. Angst går ikke over like fort som en forkjølelse, har jeg skjønt...

 

Anonymous poster hash: 6473c...0c1

Du kan sende den i posten. Bedre det enn å aødri få levert den