Trist å se seg selv som 21 åring...

[Anonym bruker]

Fant noen gamle bilder av meg selv hos ei venninne for et par dager siden.
Jeg så opplagt ut, håret var sunt og vakkert, jeg var slank, lykkelig, hadde nydelige tenner i perfekt hvit farge, ren hud og kledde meg sååå fint.
Jeg hadde så mange drømmer, planer og ønsker.. 

Nå, 4 år og 3 barn senere, ser jeg ut som en likblek, kvisete, rynkete tvilling til Shrek. Gusten hud, gule tenner med karies skader pga oppkast under svangerskap, håret er en tragedie i selg selv, huden er bare helt nitrist og kvisete, og JEG har fått lovehandles.... Jeg tror rett og slett at jeg bitter som f***. Føler at livet mitt er totalt ramponert, vil ingenting lenger. Føler meg usynlig og verdiløs.

Lappen er jeg bare halvveis på, og rekker vel aldri å fullføre.. Jeg har 2 år i gjen av en bachelor som jeg begynte på før tvillingene kom... Kan bare glemme det..

Det var akurat som om jeg våknet opp for noen dager siden og bare innså at livet er helt ødelagt. Bit for bit har bare råtnet, nå også fysisk ser det ut til...Jeg orker ikke leke med barna, har i grunnen aldri gjort det..jeg og samboeren har bare krangla det siste året...jeg er helt stuck, blir aldri noe annet enn en dårlig mamma som gjør alt for barna sine, men uten glede og gnist...

Hater å legge meg om kvelden, for det innebærer en ny dag hvor alle forventer så mye og at jeg skal være lykkelig. Jeg elsker de 3 barna mine veldig høyt, men jeg er ikke tilstedeværende, jeg er fjern og tenker på helt andre ting, uansett hva vi finner på sammen. Begynte vel litt med den første, nå har det bare eskalert mer og mer..

Har ingen ønsker for framtiden, eller familien, annet enn at jeg håpe alle barna føler seg elsket og godt tatt vare på og at de blir lykkelige og klarer seg godt her i livet og at de venter med barn til de er mer enn et par og 20. 

Sitter alene kveld etter kveld, og griner for meg selv..patetisk...vet det! 
I mens sitter samboeren min krokrygget over dataen sin og "gamer"...det er nok hans store kjærlighet desverre. Har prøvd å si hvor desperat og ensom jeg føler meg, men han forstår ingenting.


Jeg er liksom mislykket på alle områder For 6 mnd siden, gadd jeg i det minste å kle meg fint og sminke meg litt, jeg prøvde å gjøre det beste ut av det dårlige utgangspunktet, men nå går jeg i pysjen til langt ut på dag, studerer meg selv i speilet, bare for å rakke ned på meg selv innvendig og tenke hvor stygt alt har blitt. At jeg ser ut som en 50 åring, ikke en 25 åring.Venninnene mine har så perfekte liv (tilsynelatende da...) at det å snakke med dem om dette, vil ikke være aktuelt. Går aldri ut og leker med barna lenger, smiler sjelden, går og handler det jeg trenger når det er mørkt ute, for å unngå andre mennesker i størst mulig grad. 

Kan noen være så snill å gi meg et lite håp om at det blir bedre? Jeg har snart ventet i 2,5 år på at det skal bli bedre..så langt blir det bare verre og verre.. Selvhatet vokser i takt med den minkende selvfølelsen og selvtilliten.. 
Føler alt jeg tar i og alt jeg prøver på går til h........

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

Anonymous poster hash: c34dc...80d

[Anonym bruker]

Selvsagt blir det bedre. Du har småbarn, det er superslitsomt! Med en gang de yngste blir en 3-4-5 år snur alt. Dessuten høres du deprimert ut, og jeg synes du bør be om henvisning til psykolog. Med god terapi og tiden til hjelp tror jeg du vil finne deg selv igjen

Anonymous poster hash: 5afdc...abb

[Anonym bruker]

Du kan jo ikke sitte på rompa og vente på bedre tider! Du må jo selv sørge for at ting blir bedre.

Anonymous poster hash: c34dc...80d

[Anonym bruker]

3 barn på fire år.

Ikke RART du er sliten. Har ikke noe mer å si egentlig.

 

Anonymous poster hash: 9afec...a44

[Gjest Trine B]

Du bør tenke at det vil gå bra. Visst du tenker positivt og prøver å ta det med ro, så vil det gå bra. Det er slitsomt å ha små barn. Jeg kjenner meg igjen.

Endret 26. januar 2014 av Trine B

[Kliko]

Kanskje jeg er frekk nå men det du nevner er det kun du som kan gjøre noe med!

 

- dra til frisøren og klipp /farg håret (gjør det hjemne om du ikke var råd til frisøren)

- rens huden din og begynn å ta vare på den!

- kom deg tim tannlegen!

- begynn å trene og spis sunt om du ikke er fornøyd med kroppen

- begynn å kle deg fint, smink deg og gjør det fin!

 

Og i tillegg må du endre innstillingen din for lappen og utdannelse! I hvertfall om du vil gjøre noe med det! Ingenting er umulig og det er faktisk du som setter begrensninger for deg selv! :-)

[Anonym bruker]

 

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

 

Nå får du meg til å gråte her, men det er ikke din feil. 

Det er bare det at jeg spør meg selv det spørsmålet nesten daglig, uten at det betyr at jeg angrer på barna mine, men jeg angrer på omstendighetne og alt jeg ikke får gitt dem. :/ Det gjør vondt å tenke på det. 

 

Jeg var forelska, samboeren er utdanna og tjener veldig godt, vi har hatt det veldig fint sammen tidligere, men jeg er redd at forholdet vårt er mye basert på at jeg var ung og vakker når jeg traff ham.. Jeg føler at han ikke elsker meg lengre, fordi jeg ikke lenger er pen eller ung i den forstand. HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

[Anonym bruker]

Først så sender jeg deg en klem..

DEt er mulig å komme seg ut av den negative spiralen du er kommet inn i, men det krever arbeid fra deg!!! Begynn med det viktigste... Alt henger jo sammen. Begynn for eksempel å gå en tur på ettermiddagen HELT ALENE! Ta med deg deilig musikk og en vannflaske.. Da vil du få tid for deg selv, en god pustepause, mosjon, frisk luft og vann.. Noe som igjen vil gi deg bedre hud, gjøre deg mer våken. Ta en helsesjekk hos legen, og sjekk vitaminmangler, så tar du kosttilskudd.. Kanskje du får mer energi til å gjøre ting med deg selv og barna. Håret vil bli bedre når du får overskudd og vitaminer. Samme med huden din.

Det vil bli bedre, men det er bare du som kan ta steget og gjøre det bedre.. Høres ut som en klisje, men det er faktisk sant. Du har venninner sier du, ta de med på tur, shopping, koselige ting uten barn. Finn deg selv igjen. Har du en hobby du kan starte med?

 

Du er ikke mislykket, du har fått 3 barn på 4år, det er en stor påkjenning for hode og kropp..

 

Jeg hadde det på samme måte som deg, men fikk snudd det, sakte men sikkert.

Anonymous poster hash: 091b5...61f

[Anonym bruker]

3 barn på fire år.

Ikke RART du er sliten. Har ikke noe mer å si egentlig.

 

Anonymous poster hash: 9afec...a44

De tre barna kom på under 2 år. Eldstemann var 20 mnd når tvillingguttene kom. HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

[Anonym bruker]

 

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

For et supert og konstruktivt svar!

 

HI, jeg fikk barn myyyye senere enn deg og gikk gjennom den samme 'sorgen'. Du står nå midt oppi den verste travelheten. Jeg lover deg at det blir bedre.

 

Det du føler nå burde du bruke til å bevege deg framover. Sakte og ett skritt om gangen, men det vil føre deg framover.

Stor trøsteklem!

 

Anonymous poster hash: a334b...2f9

[Anonym bruker]

Du er bare sliten. Og det virker sikkert ikke sånn nå, men det blir bedre. Husker jeg så et bilde av meg selv når jeg hadde fått min første. Og det var bare 2 år gammelt. Fikk helt sjokk. Og ble ikke så mye bedre med barn nr. 2 rett etterpå. Så fort barna har blitt litt større, så har jeg begynt å pynte meg igjen. Fått tid til å ta vare på meg selv, og gått ned i vekt. Så føler at jeg har ser bra ut igjen, kanskje til og med enda bedre. Så ikke få panikk.

Anonymous poster hash: 64ded...24f

[Berta_78]

 

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

Hva skal hun gjøre, dytte dem inn igjen? Jeez, noen ass...

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

 

Nå får du meg til å gråte her, men det er ikke din feil. 

Det er bare det at jeg spør meg selv det spørsmålet nesten daglig, uten at det betyr at jeg angrer på barna mine, men jeg angrer på omstendighetne og alt jeg ikke får gitt dem. :/ Det gjør vondt å tenke på det. 

 

Jeg var forelska, samboeren er utdanna og tjener veldig godt, vi har hatt det veldig fint sammen tidligere, men jeg er redd at forholdet vårt er mye basert på at jeg var ung og vakker når jeg traff ham.. Jeg føler at han ikke elsker meg lengre, fordi jeg ikke lenger er pen eller ung i den forstand. HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

 

Ja, jeg forstår at du er lei deg og fortvilet! Men sånn som det er, høres det ut som du er blitt et skikkelig offer. Du synes synd på deg selv, og det virker ikke som du helt forstår at det er DU som må endre på disse tingene. Mye av dette kan du jo gjøre noe med hvis du vil! Det er dette som er å bli voksen og ta ansvar for eget liv og egen situasjon. Du har jo også fler å ta ansvar for. Finn fightern i deg! Og lykke til!

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i så godt som alt du skriver, bortsett fra at jeg er gravid og har ingen barn fra før. Gudene vet hvor mange ganger jeg får høre at "det er bare å..", og for hver gang jeg hører eller leser noe sånt kjenner jeg på hvor mislykket jeg er fordi jeg ikke bare klarer å..

 

Jeg gikk i terapi halvannet år, samt på medisiner. Nå har jeg flyttet ut av landet og går ikke lenger i terapi, og medisinene måtte jeg slutte på pga graviditeten. Hvis du er en av dem som finner motivasjonen til "å bare.." Langt nede i det sorte depresjonshullet vil jeg gjerne høre om det, så kanskje det kan virke som en inspirasjon! Jeg heier på deg og håper du kommer deg ut av denne tilværelsen. Unner ingen å ha det slik.

 

Anonymous poster hash: 55d12...8c3

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

 

Nå får du meg til å gråte her, men det er ikke din feil. 

Det er bare det at jeg spør meg selv det spørsmålet nesten daglig, uten at det betyr at jeg angrer på barna mine, men jeg angrer på omstendighetne og alt jeg ikke får gitt dem. :/ Det gjør vondt å tenke på det. 

 

Jeg var forelska, samboeren er utdanna og tjener veldig godt, vi har hatt det veldig fint sammen tidligere, men jeg er redd at forholdet vårt er mye basert på at jeg var ung og vakker når jeg traff ham.. Jeg føler at han ikke elsker meg lengre, fordi jeg ikke lenger er pen eller ung i den forstand. HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

 

Ja, jeg forstår at du er lei deg og fortvilet! Men sånn som det er, høres det ut som du er blitt et skikkelig offer. Du synes synd på deg selv, og det virker ikke som du helt forstår at det er DU som må endre på disse tingene. Mye av dette kan du jo gjøre noe med hvis du vil! Det er dette som er å bli voksen og ta ansvar for eget liv og egen situasjon. Du har jo også fler å ta ansvar for. Finn fightern i deg! Og lykke til!

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

 

Ja, jeg har nok noen øyeblikk med selvmedlidenhet, men jeg er mest av alt sliten, skuffa over hvordan livet har blitt og lei meg for at jeg forfaller og ikke har utrettet mer enn det jeg har... Vanskelig å forklare... Har prøvd å lære meg og tenke mer positivt siden det første barnet kom, og når jeg begynte på bacheloren og lappen, følte jeg meg levende i gjen på en måte.

 

Men på grunn av at samboer har den jobben han har, er det veldig vanskelig for meg å gjennomføre, avtale og planlegge min egen fritid eller skoletid, så jeg føler at mye av negativiteten og sorgen, kommer av manglende støtte fra den som jeg forventer det mest fra... Jeg føler meg vel trist og lei...æsj... HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

[Anonym bruker]

Ikke rart du er sliten, du har tross alt fått 3 barn på 4 år, og pluss du har fått tvillinger, det er jo dobbelt opp jo.

 

Kan du ikke begynne å trene litt? Man får mye energi av å trene og du får strammet opp kroppen din, og da slipper du å gå rundt å føle deg dvask. Samboeren din sitter jo uansett hjemme å spiller så da kan han vel se etter barna når de er lagt.

 

Kjøp deg rensepeodukter, klipp håret, kjøp deg noen nye klær og få med samboeren din til familierådgivning, for sånn som han holder på går ikke.

 

Har du mulighet til å ha noen av barna borte på overnatting hos familie/venner slik du og samboeren din får litt tid sammen til å snakke ut, inngå avtaler ang spilling osv.?

 

Anonymous poster hash: 77864...8b6

[Anonym bruker]

Kanskje jeg er frekk nå men det du nevner er det kun du som kan gjøre noe med!

 

- dra til frisøren og klipp /farg håret (gjør det hjemne om du ikke var råd til frisøren)

- rens huden din og begynn å ta vare på den!

- kom deg tim tannlegen!

- begynn å trene og spis sunt om du ikke er fornøyd med kroppen

- begynn å kle deg fint, smink deg og gjør det fin!

 

Og i tillegg må du endre innstillingen din for lappen og utdannelse! I hvertfall om du vil gjøre noe med det! Ingenting er umulig og det er faktisk du som setter begrensninger for deg selv! :-)

Joda, det er så lett å si, men så vanskelig å gjennomføre når man har brukt opp hele reservelageret med energi. :/

 

Penger og selvtillit kan også desverre sette ganske store bremser..

 

Når det gjelder mat, så rører jeg ikke sukker, eller for mye karbo, er veldig glad i grønnsaker og grove kornprodukter. Men da jeg var gravid med tvillingene, gikk jeg opp langt over 30 kilo, det er 6 mnd siden, så her snakker vi lør hud og babyfett desverre... Trodde selv at det var tullsnakk at man kunne ese sånn ut pgs svangerskap, for med min første, gikk jeg kun opp 9 kg og så nesten ikke gravid ut..snakk om karma..

 

Men tusen takk for velmente råd, vet at jeg må begynne med meg selv, vet bare ikke hvordan. HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hvorfor i all verden fikk du barn så tidlig? Det høres virkelig ut som dårlig timing både med tanke på modenhet og hvor du var i livet med utdanning etc.

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

 

Nå får du meg til å gråte her, men det er ikke din feil. 

Det er bare det at jeg spør meg selv det spørsmålet nesten daglig, uten at det betyr at jeg angrer på barna mine, men jeg angrer på omstendighetne og alt jeg ikke får gitt dem. :/ Det gjør vondt å tenke på det. 

 

Jeg var forelska, samboeren er utdanna og tjener veldig godt, vi har hatt det veldig fint sammen tidligere, men jeg er redd at forholdet vårt er mye basert på at jeg var ung og vakker når jeg traff ham.. Jeg føler at han ikke elsker meg lengre, fordi jeg ikke lenger er pen eller ung i den forstand. HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

 

Ja, jeg forstår at du er lei deg og fortvilet! Men sånn som det er, høres det ut som du er blitt et skikkelig offer. Du synes synd på deg selv, og det virker ikke som du helt forstår at det er DU som må endre på disse tingene. Mye av dette kan du jo gjøre noe med hvis du vil! Det er dette som er å bli voksen og ta ansvar for eget liv og egen situasjon. Du har jo også fler å ta ansvar for. Finn fightern i deg! Og lykke til!

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

 

Ja, jeg har nok noen øyeblikk med selvmedlidenhet, men jeg er mest av alt sliten, skuffa over hvordan livet har blitt og lei meg for at jeg forfaller og ikke har utrettet mer enn det jeg har... Vanskelig å forklare... Har prøvd å lære meg og tenke mer positivt siden det første barnet kom, og når jeg begynte på bacheloren og lappen, følte jeg meg levende i gjen på en måte.

 

Men på grunn av at samboer har den jobben han har, er det veldig vanskelig for meg å gjennomføre, avtale og planlegge min egen fritid eller skoletid, så jeg føler at mye av negativiteten og sorgen, kommer av manglende støtte fra den som jeg forventer det mest fra... Jeg føler meg vel trist og lei...æsj... HI

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

 

hm, ja jeg var også veldig ulykkelig i mitt første ekteskap. Mest pga hvordan jeg trodde og forventet at ting skulle bli. Det tok flere år før jeg skjønte at det kom ikke til å bli annerledes, om ikke jeg forandret hvordan jeg forholdt meg til mitt liv. De jeg ønsket skulle forandre seg, eller være sånn de var i begynnelsen, de var som de var, og det var den virkeligheten jeg måtte forholde meg til. Nå har jeg det veldig bra, og jeg har fått 3 barn på 4 år og har 3 barn fra før. Grunnen til at jeg har det bra, er at jeg har tatt tak i livet mitt, og selv styrer hvordan det skal være. Det er ikke barna som gjør deg sliten, det er at livet ditt ikke er sånn du ønsker deg det, tror jeg. Og det er bare du som kan gjøre noe med det! Det magiske er jo, at hvis du endrer din måte å forholde deg til det på, vil mest sannsynlig mannen din endre seg også....

 

Anonymous poster hash: c34dc...80d

[Anonym bruker]

Du skriver "slik livet har blitt..." og det virker som om du ikke greier å se for deg at det blir noe anderledes.

 

Når du skriver så virker det som om du føler at du ikke har gjort noe de siste fire årene. Men kjære deg - du har gått gravid to ganger på disse fire årene og du har født tre barn!!! Du har blitt mamma for tre barn du sier du elsker. Du har gjort MASSE positivt!!!

 

Livet ditt stopper ikke opp og fryses slik det er nå. Livet endrer seg hele tiden. Og du må ta tak i det for å få det til å bli mer slik du ønsker det.

 

Du virker deprimert, så nr en er trolig å snakke med legen din om dette. Få legen til å sjekke deg for vitaminer og mineraler, noen mangler kan gi flere av de symptomene du har, og to så tette svangerskap kan tappe en kvinne for mye næringsstoffer.

 

Så må du ta tak i de små tingene du kan gjøre uten at det krever for mye av deg. Du kan velge å bruke to minutter til å legge litt rouge, litt eye-liner og litt maskara og en lipgloss. Det trenger ikke ta mer enn to minutter maks. Ha på deg klær du føler deg litt mer vel i, ikke gå med slappe "joggis"-klær hjemme annet enn når du skal slappe av på kvelden.

Som andre sier - kom deg ut og gå litt eller vær ute med barna hver dag.

 

Bestill time til tannlege slik at du slipper å føle på det noe lenger.

 

Og så ber du om at mannen blir med på parterapi hvis du føler du ikke får snakket ordentlig med ham.

At han er mye borte pga jobben og så bruker så mye tid på data når han er hjemme, det må dere finne en løsning på. For her er det rom både for at du kan få egentid og for at dere kan gjøre ting sammen.

I tillegg er det viktig at dere finner en måte som muliggjør at du kan begynne på studiene dine igjen, hvis det er noe som ville blitt positivt for deg.

 

Det er ikke slik at du har ansvar for å finne tid til alt, at du skal finne løsninger på alt uten at mannen din skal måtte yte noe eller ofre noe. Dere har valgt å få barn sammen, dere har valgt å være sammen. Da har dere også et gjensidig ansvar for å hjelpe hverandre!

Men det virker som om dere ikke kommuniserer så godt sammen lenger, og derfor tenker jeg at parterapi kan være godt for dere.

 

Ring legen så fort kontoret åpner i morgen og så bestiller du en time - da er du i gang!

 

Lykke til videre

Anonymous poster hash: be050...db7

[Ma69]

På det du skriver så synes jeg det høres ut som du er deprimert, er du det så vil det være vanskelig å bare ta seg sammen. Gå til fastlegen din forklar hvordan du føler det og be om å bli henvist til en psykolog. Hvis du ikke har gått til psykolog før så kan det virke meninsløst og rart at det skal hjelpe å snakke med en fremmed om problemene dine, men utrolig nok; det hjelper!

Jeg tror ikke du er så fæl som du beskriver her, men når man er deprimert så ser man alt gjennom ett "svart filter" som gjør at alt føles håpløst, umulig og trist ut.

Sender deg en stor klem.

[Anonym bruker]

Kjære deg, vil først gi deg en god klem. Hvis jeg forstår deg riktig så er det 6 mnd siden du fødte tvillinger? Da er det sannelig ikke rart at kroppen ikke er helt på plass enda. Jeg skjønner det er frustrerende, men det kommer til  bedre seg. Løs hud er det jo dessverre ingenting å gjøre med treningsmessig, men hvis det er et problem så kan man jo dekket operasjon (ifølge min lege i alle fall).

 

Tror mange går i en boble den første tiden, og når jeg snakker med tvillingmødre husker de lite fra det første året. En i barselgruppen min hadde en gutt på 20 mnd og tvillinger. Hun tok alltid til tårene når jeg spurte hvordan det gikk. Jeg kjenner også en tvillingmamma som alltid gråt i starten, og ropte at hun hadde mistet seg selv. Nå er tvillingene 3år, og hun er mer overpå.

 

Snakk med mannen din og prøv å forklar hvordan det føles. han bør jo komme med på banen her. Og jeg er enig med de som mener du bør kontakte legen din. Kanskje kan du få henvisning videre til psykolog. Mulig du har en form for fødselsdepresjon. Uten søvn og med kanskje litt dårlig matvaner som følger med så blir man jo også lett deprimert.

 

Håper det ordner seg for deg. Jeg synes du virker som en god mamma. Håper du får gnisten tilbake etter hvert.

 

Det første jeg synes du skal gjøre er å være mer snill med deg selv. Du kommer langt med å gi deg selv en klapp på skulderen. Du har jo for søren meg født tre barn på fire år!! Kjære deg, du fortjener en medalje bare for det! Se deg selv i speilet og smil! De sier at hvis man smiler så utskiller man hormoner som gjør at man faktisk blir lykkeligere. Vær snill med deg selv. Du fortjener det aller beste:)

Anonymous poster hash: 7da95...bad

[Nodisc]

Om du er i bergen er eg all-in for feelgood-dag!

[Anonym bruker]

Tusen takk for all støtte og alle gode råd. 
Føler at jeg våknet på en litt mer optimistisk fot i dag enn på lenge, så nå er det bare å begynne en plass. 
Tenkte å ringe tannlegen når de åpner og deretter gå en lang tur i hvertfall, klarne opp tankene enda mer.  

Har noen i lignende situasjon prøvd å skrive dagbok, for og se forbedring, eller er det lettere å skrive neagtive ting, slik at det bare blir enda mer forsterket og håpløst?      HI 

Anonymous poster hash: 4c108...b09

[Anonym bruker]

Om du er i bergen er eg all-in for feelgood-dag!

Så utrolig koselig av deg!  

Jeg bor litt lenger sør for øyeblikket.

 

Anonymous poster hash: 4c108...b09