Tar barna skade av dette...?

[Anonym bruker]

Min mor bekymrer seg sånn for oss, altså meg, mannen og ungene.

Både mannen og jeg har krevende jobber. I tillegg er vi begge opptatt av å opprettholde vennskap på hver vår side pluss at vi begge trener mye.

Resultatet av dette for å få tiden til å gå opp er at vi sjelden er hjemme samtidig. Noen timer på kvelden + noen timer i helgene er begge hjemme og vi prøver å spise middag sammen hele familien hver dag.

Vi har nesten aldri barnevakt fordi vi overlapper hverandre og sjelden har behov for ågjøre noe sammen uten ungene.

Barna våre er harmoniske og blide. Men allikevel bekymrer hun seg fordi vi sjelden er hjemme begge to med dem. Hun mener nok vi begge er for gode på å pleie oss selv med trening og venner på hver vår kant.

 

Er det grunn til bekymring synes dere?

Og hvis dere er enige med meg, hjelp meg med hva jeg skal si til min masete mor...

 

Anonymous poster hash: adef8...ed3

[Anonym bruker]

Til dels enig med din mor jeg da...

Anonymous poster hash: f918c...914

[Anonym bruker]

jeg hadde stresset ned og prioritert familien.. men det er meg.

Anonymous poster hash: 364cd...b79

[Anonym bruker]

Alle trenger ikke gjøre det likt.

 

Men hvor gamle er barna?

 

Jeg synes dere skal gjøre det som passer for dere.

 

Anonymous poster hash: 0c9b6...e48

[Anonym bruker]

Hmmm.. Kan være litt enig med din mor.. Om dette skjer hver dag så vil jeg tro at dt kanskje ikke er såå bra for barna.. Her har vi sånne dager innimellom, men vi har alltid hviledager og, der vi bare er oss 4 som familie og slapper av. Samtidig så står begge fritt til å være ute med venner og trene etter leggetid..

Anonymous poster hash: 94c36...4bb

[Anonym bruker]

Jeg syns det er på tide og prioritere familien og bli voksen.

 

Anonymous poster hash: df4c2...b0e

[Anonym bruker]

For å poengtere - vi stresser ikke. Langt derifra.

Men ser ikke vitsen med å sitte hjemme og glo i sofaen ved siden av hverandre.

Barna er 1, 3 og 5. De leker med hverandre og koser seg på ettermiddagebe etter bhg.

 

Anonymous poster hash: adef8...ed3

[Anonym bruker]

For å poengtere - vi stresser ikke. Langt derifra.

Men ser ikke vitsen med å sitte hjemme og glo i sofaen ved siden av hverandre.

Barna er 1, 3 og 5. De leker med hverandre og koser seg på ettermiddagebe etter bhg.

 

Anonymous poster hash: adef8...ed3

Oi, jeg er glad jeg ikke har den innstillingen og følelsen av å være hjemme... Her koser vi oss sammen, jeg og samboeren min. Vi gjør ting uten hverandre også, men vi sitter da ikke i sofaen og glor på hverandre når vi er sammen... 

 

Anonymous poster hash: 364cd...b79

[Himmel og hav]

For meg høres det ut som dere lever et veldig hektisk liv, og at det nesten høres ut som om dere er to familier. Det er deg og barna eller mannen og barna, og så, innimellom, når det ikke kommer i veien for det livet dere egentlig vil leve, så er det litt tid for alle sammen sammen, men at det er nederst på prioriteringslista. Jeg skjønner bekymringen til moren din. Trenger dere egentlig hverandre som noe annet enn barnevakt, og har dere egentlig noe felles annet enn at dere har lagd noen barn og deler adresse? Jeg vil også tro at moren din ser på det tempoet dere holder nå, og tenker at det ikke kan holde i lengden, og at om en av dere ikke orker mer, så raser kanskje hele kabalen/samlivet/familien?

 

Det finnes forøvrig mye man kan gjøre sammen som familie som ikke er å sitte og glo i en sofa. Kanskje dere kunne finne på noe sammen, alle sammen, og da med utspring i hva som gleder barna?

[Peggy Sue]

Enig med din mor. Ingenting galt i å ha en krevende jobb ELLER pleie vennskap ELLER prioritere trening men når dere skal prioritere alle tre tingene på en gang så synes jeg det blir for dumt. Med unntak av middag ( og det at ungene slipper samværsordninger, selvfølgelig) kunne dere faktisk like gjerne vært skilt. Dere er jo veldig lite sammen som familie. At dere ikke har behov for å gjøre ting med hverandre gjør at jeg tenker at dere er venner som bor sammen for å oppdra felles barn. Det kommer mest sannsynlig ikke til å fungere i lengden. Alle forhold trenger pleie. På tide å bli voksen og prioritere familien.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke vitsen med å få barn og familie jeg hvis det fortsatt er viktigst å pleie seg selv!!! Ka, jeg er enig med din mor! Tror du barna dine har opplevelsen av å være viktigst hos dere? Det tror ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: 35693...c68

[Siamese Hellhound]

Jeg tror vel ikke ungene tar skade...men hva med forholdet mellom deg og mannen, når dere aldri gjør noe sammen?

 

Vet at mine unger synes det er veldig koselig når vi gjør noe sammen, alle sammen, når vi er hele gjengen. Det er noe helt annet enn når vi er bare mamma+unger eller bare pappa+unger.

[Anonym bruker]

Ville hvert mer hjemme med familien sammen,.

Ro ned. barn er kun små en gang.

Anonymous poster hash: 4e747...524

[Anonym bruker]

Min tante og onkel levde et sånt liv som du beskriver. Barna tok skade av det, iflg de selv. Kusinene mine er nå voksne mennesker som meg selv, og de har ingen kontakt med foreldrene sine, men de har et fantastisk forhold seg i mellom (søskene altså)

 

Alle 3  havnet forøvrig på kjøret i tenårene, fordi de følte at foreldrene ikke var glad i de, og jeg skjønner at de tenkte sånn, for de foreldrene var vel som dere, mest opptatt av seg selv og sine egne interresser. Ingen i familien skjønte hvorfor de i det hele tatt hadde fått unger, men man kom vel frem til at det var pga at det var status å ha barn..

Anonymous poster hash: 266d2...048

[Anonym bruker]

For å poengtere - vi stresser ikke. Langt derifra.

Men ser ikke vitsen med å sitte hjemme og glo i sofaen ved siden av hverandre.

Barna er 1, 3 og 5. De leker med hverandre og koser seg på ettermiddagebe etter bhg. Anonymous poster hash: adef8...ed3

Jeg tenker at det sterkeste limet i forholdet er ønsket om å tilbringe tid sammen.

 

Det er godt mulig dere lever lykkelig sammen til døden skiller dere ad, men jeg hadde ikke blitt overrasket om det hele går rett vest om få år.

 

Anonymous poster hash: 7bed6...526

[Anonym bruker]

Hva gjør dere to som par den dagen ungene har flytta ut og dere ikke har den "platformen" lenger?

Har dere i det hele tatt noe felles da?

 

Og er det virkelig så ille å være sammen som par, som familie? Liker dere hverandre så dårlig at det å være hjemme sammen begge to for dere bare er kjedelig, et ork og kun innebærer å "sitte i sofaen og glo i veggen"?

 

Kanskje du burde ta et titt på ditt eget parforhold?

 

Barna har det sikkert finfint de, men hva med dere som par og familie?

Anonymous poster hash: 2d263...89d

[Anonym bruker]

Jeg ser faktisk ikke problemet med dette. Det er jo de voksne i familien som har fullt opp, barna stresser jo ikke.

Jeg antar at de voksne heller ikke synes det er stress, da hadde de vel ikke prioritert sånn.

De spiser jo middag sammen, og barna er forholdsvis små. De er nok ikke våken så veldig lenge etter middag uansett. Det er slett ikke nødvendig å være hjemme begge to hele kvelden. Og selv om det er mange som sier at de gjør ting sammen med partneren, så er det nok veldig mange som faktisk sitter i sofaen og "glor på hverandre".

Hvis dere er tilfreds med livet sånn som det er nå, og barna virker fornøyd, ser jeg ingen grunn til å endre på det. Alle bør leve livet sånn som det passer, uten at andre skal bry seg.

Må innrømme at jeg er litt misunnelig på deg.

 

Anonymous poster hash: 8486c...8df

[*Miss Marple*]

For meg høres det ut som dere lever et veldig hektisk liv, og at det nesten høres ut som om dere er to familier. Det er deg og barna eller mannen og barna, og så, innimellom, når det ikke kommer i veien for det livet dere egentlig vil leve, så er det litt tid for alle sammen sammen, men at det er nederst på prioriteringslista. Jeg skjønner bekymringen til moren din. Trenger dere egentlig hverandre som noe annet enn barnevakt, og har dere egentlig noe felles annet enn at dere har lagd noen barn og deler adresse? Jeg vil også tro at moren din ser på det tempoet dere holder nå, og tenker at det ikke kan holde i lengden, og at om en av dere ikke orker mer, så raser kanskje hele kabalen/samlivet/familien?

 

Det finnes forøvrig mye man kan gjøre sammen som familie som ikke er å sitte og glo i en sofa. Kanskje dere kunne finne på noe sammen, alle sammen, og da med utspring i hva som gleder barna?

Himmel og hav sier akkurat det jeg mener, men så mye bedre enn jeg kan, så jeg bare signerer her.

 

Mener også at gleden og lysten til å være sammen som familie er limet i et forhold. Det kan være mye kvalitetstid i å sitte sammen i sofaen.

[Anonym bruker]

Tja...vi har det til en viss grad veldig likt og samtidig veldig annerledes. Vi er i utlandet og jeg er for tiden hjemmeværende, men tar et studium som innebærer at jeg reiser en del for å delta i samlinger. Mannen jobber lange dager og har lang reisevei, så på ukedager er jeg stort sett den som tar seg av sønnen. Om helgene er jeg ofte litt lei av "husmorkjerring" rutinen, og trenger alenetid, så mannen tar ofte poden på utflukter så jeg kan hente meg inn. Når det er ferie kan han derimot ikke ta så mye fri, så det blir til at jeg reiser en del alene med gutten.

 

Så vi er veldig mye alene med barnet, og det blir fort litt aleneforeldre rutine, ikke ulikt dere.

 

MEN, vi passer på å spise middag sammen hver gang det er gjennomførbart, som regel minst 5 ganger/uken. På ukedager spiser mannen frokost med gutten mens jeg gjør alt i stand før de drar sammen til skolebussen,da får de litt kvalitetstid sammen og mulighet til å prate litt. Om helgene koser vi oss med frokost foran barne-tv alle 3. Og nesten hver helg gjennomfører vi en aktivitet/utflukt alle sammen, vi står på ski, går på skøyter, drar på museum, besøker landet vi bor i...mange muligheter og veldig koselig. Hvis det er noe, så er det at vi får lite tid bare oss 2, men vi jobber med det!

 

Kanskje dere kunne brukt litt mindre tid på dere selv (men bruk litt, det er viktig!), og sørge for at dere gjør noe sammen minst en gang i uken? Og prioriter også å spise middag sammen jevnlig, det er godt for samholdet i familien og for utvikling av gode spisevaner hos barna.

 

Anonymous poster hash: 69b91...939

[magica fra tryll]

Tja. Jeg er veldig begeistret for å være sammen med mannen jeg da, Det er igrunnen derfor jeg har giftet meg og fått barn med han, For meg er ikke sånn dere lever et familieliv, det var sånn jeg levde før jeg fikk barn og giftet meg. Det er vel kanskje det moren din tenker og.

[Sølvpanter]

For å poengtere - vi stresser ikke. Langt derifra.

Men ser ikke vitsen med å sitte hjemme og glo i sofaen ved siden av hverandre.

Barna er 1, 3 og 5. De leker med hverandre og koser seg på ettermiddagebe etter bhg.

 

Anonymous poster hash: adef8...ed3

Det høres jo ikke akkurat ut som om kjærligheten blomstrer da. Jeg er glad i mannen min og liker å tilbringe tid med ham fordi han også er en god venn! Jeg har gode venninner som jeg treffer jevnlig, og han gode kamerater, men vi kan ikke gå ut hver for oss hver eneste kveld og helger. Jeg er enig med dere at det er viktig å pleie vennskap og å trene, men jeg synes dere overdriver det, og jeg synes i hvert fall det er trist at dere faktisk ikke ser ut for å ha lyst til å være med hverandre mer. Så ja, på sikt tror jeg barna tar skade av det fordi dere rett og slett ikke pleier forholdet nok og kan risikere å gå mot et brudd på sikt...

[ærlig talt]

Enig med moren din!

[mamma_bergen]

Jeg er også enig med moren din. Jeg hadde prioritert familien mer. Plutselig en dag er barna store..

[Anonym bruker]

Enig med din mor! Jeg fikk familie fordi jeg vil tilbringe tid sammen med dem.

 

Anonymous poster hash: 25cf8...6b1

[Anonym bruker]

1, 3 og 5år?? Hva faen, tenker jeg!

Prioriter familien! Fritiden dere/du MÅ ha kan dere ta i 20 tiden når barna er lagt!

 

Anonymous poster hash: a49d1...b08