Ang kresne barn

[Turtelduen]

Er det oss foreldre som har skylden eller er det arv?

Jeg ser på et tantebarn at den er klin lik mitt søsken i matveien. uten at de blir påvirket av hverandre.

 

Jeg har aldri godttatt at barna mine sier dem ikke liker maten. De skal smake, og de skal smake neste gang.

Jeg skjønner de ikke liker "voksenmat", som f.eks pinnekjøtt, fløtepoteter fordi det er litt skarpe i smaken i forhold til orginalmaten av samme produkt. 

Men de skal smake.

 

Men de mest vanlige matvarer som alltid er i bhg og som er vanlig norsk mat skjønner jeg ikke hvorfor en godtar at dem ikke liker...?

Er det det at pappaen og jeg er lite kresne selv som gjør at barna spiser det de får? (Og sier de at de ikke liker maten, så smaker det himmelsk når maten har vært i foodprosessoren.)

 

Blir bare litt sjokkert over noen som sier at de ikke får i ungen mat så lenge det ikke er (Ja tilbake til den diskusjonene) nugatii på brødskive, eller at unge ikke liker middag osv.

 

Ble også faktisk sliten i en bursdag jeg hadde og halvparten "likte" ikke maten. "Jeg liker ikke...:" 

Barna har jammen godt av å måtte smake på litt forskjellig... Mener jeg.

[Anonym bruker]

Foreldrene. 

Anonymous poster hash: 26996...c19

[Honningmelon]

I noen tilfeller skyldes det sykdom, som hos min minste. Hun har stort sett fått spise det hun vil (etter råd fra helsepersonell), og da er det ikke lett. Hun har kommet seg mye, men får fortsatt spesialbehandling når det gjelder middag. Det kan jeg fint leve med en stund til.

[Anonym bruker]

Tror det er tilfeldig. Jeg har en tanteunge som også er kresen, men det er ikke foreldrene som er årsaken.

 

Anonymous poster hash: 27481...206

[Anonym bruker]

Her har barna bestandig fått samme mat som oss. Ikke noe spesiell barnemat. Her går både pinnekjøtt og fløtepoteter ned på høykant.  Men om det var noe de ikke liker en dag så er det ok. neste gang så kan det være de liker det likevel. Er jo ikke alltid vi voksne har lyst på alt heller. Er ikke streng, men har latt de smake på det meste fra de var ganske små. Og de elsker sterke smaker. Men noen mennesker er nok mer kresne enn andre uansett.

Anonymous poster hash: c516a...1b8

[Anonym bruker]

Kommer veldig ann på stuasjonen. Vokste opp med mamma, stor bror og søster; Altspisende så det holder. Jeg har en skarp lukte- og smakssans og er dermed mer kresen på mat. Vi måtte smaka og spise litt hver gang. Aner ikke hvordan jeg ble så vanskelig i matveien

Anonymous poster hash: 93f85...cb2

[Anonym bruker]

Noen barn er enklere enn andre. Med minste opplevde vi at han kastet opp om han ikke likte smak og/eller konsistens.

 

Senest forrige helg kastet han opp da han i god tro på at sjokoladruta i skåla var ren melkesjokolade, oppdaget da den var  på vei ned i svelget at det var krokanbiter inni....

 

Han må smake, alltid, og vi opplever at han brekker seg, men selv oppkastet er det sjelden vi opplever mer. Men vi har måtte gå små museskritt mtp hva han må sake og etter manges må fremskritt har vi måtte begynne på scratch når han har smakt noe han har endt opp med og kaste opp.

 

Søstera spiser det meste,- og har lært seg til at vi spiser det vi har til middag. Om vi ikke liker det særlig godt, så spiser vi det alikevel. Så fremt vi får det ned Mat, er mat. Så kan vi heller spise litt mindre når det er "mindre god" mat,- og litt mer når det er noe vi liker.. Fungerer det altså.. Men igjen, lillebroren trenger en helt annen taktikk. Og er vel og vil forbli det man kan kalle kresen i ei god stund fremover enda.

Anonymous poster hash: d88c7...11b

[Anonym bruker]

Jeg har eneggede tvillinger, de liker helt forskjellige ting. Selv om de alltid må smake før de sier at de ikke liker.

 

Anonymous poster hash: 67c52...be1

[Anonym bruker]

Det er nok litt begge deler, jeg har fire barn som blir oppdratt likt når det kommer til dette og får servert akkurat de samme tingene, men det er likevel forskjell på dem. Det forandrer seg også ettersom de utvikler seg, noen faser tror jeg barn fort kan bruke maten som en del av utviklingen sin. De skal trasse litt, bli selvstendige, bestemme over seg selv og slike ting og bruker i perioder maten som en del av denne utviklingen, bestemmer at dette liker jeg ikke...

 

Et enkelt eksempel, forrige gang vi hadde spagetti og kjøttdeig til middag "likte ikke" min 4-åring spagetti, hun kunne bare spise kjøttsausen. Da vi hadde spagetti og kjøttdeig igjen denne uken var det såpass lenge siden sist han hun helt hadde glemt det, og denne uken "likte hun ikke" kjøttsaus men kunne bare spise spagetti. Da har jo ikke dette noe som helst med kresenhet å gjøre, det er helt andre grunner som gjør at hun sier hun ikke liker.

 

Jeg gidder ikke dille med sånt, jeg serverer henne spagetti og kjøttsaus så får hun spise det hun vil. Jeg sa selvfølgelig til henne at hun likte det kjempegodt sist vi hadde det så jeg vet hun liker det, og hun spiste litt men ikke så mye. Det er helt greit for meg, hun trenger ikke gå stappmett fra bordet hver dag og om hun trenger å ta litt kontroll og bestemme litt selv så kan hun det, men hun får jo ikke kneip med nugatti isteden. Hun spiser det hun vil ha også får hun kveldsmat noen timer senere.

 

12-åringen min er ganske kresen, han smaker på alt og klarer spise litt av ting han ikke er veldig glad i også, men han er ganske kresen. 10-åringen spiser det meste egentlig. Så oppdragelsen er ikke det eneste som bestemmer om barna er kresne, men jeg tror det er med på å bestemme hvordan de takler kresenheten sin.

 

Spisevanene til barna er det vi som lager fra barna er små, og barn som ikke er vant til å spise nugatti hver dag spør sjelden etter det på en tirsdag også. Sånn fungerer det i de fleste hjem.

 

Men det er de barna som er ekstra viljesterke, som velger å sulte seg om de ikke får viljen sin, som ikke finner seg i å bli kontrollert av en voksen i det hele tatt. Jeg vil si disse barna er unntaket, og aner ikke hvorfor noen barn blir sånn. Skjønner at foreldrene til slike barn er frustrert. Er et sånt barn i barnehagen til datteren min, han har vært lagt inn på sykehuset for intravenøs næring mange mange ganger, for han nekter å spise helt til han er helt utsultet og dehydrert. Skjønner at foreldrene hans gir han nugatti for i å det hele tatt få i han mat, men det er ikke normal oppførsel av et barn altså. Han har ingen diagnose så vidt jeg vet, men noe må det jo være som gjør et barn sånn?

Anonymous poster hash: 14bc9...772

[Babyønske ��]

Det jeg ser med mitt barn er at det er arv(faren kan være kresen på en del) og antageligvis medfødt.

 

Han har vært kresen og skeptisk fra første skje med fast føde. Hadde store problemer med å få i han noe som helst av fast føde før han var 1 år. Da bedret det seg en god del, og fra han var 1-2 år spiste han det meste. Men fra 2 årsalderen og til nå ,5år, har det vært mye håpløst

 

Vi har prøvd mye, men konkludert med at det ikke går an å mase og presse. Han har en form for angst og frykt for mat og da vil tvang gjøre vondt verre. En ulig teori er at han hadde reflux(det har vi aldri fått bekreftet) og dermed tidlig forbandt mat med ubehag.

Vi tilbyr og oppmuntrer, men han må selv bestemme veien. Innimellom tar han et steg og tør å prøve noe nytt, og ofte får han en positiv opplevelse, av og til legges det til i liker-listen det samme, andre ganger trenger han mer tid før han kan spise av det hver gang det blir tilybydt.

 

Det er ikke så enkelt for oss at vi ikke aksepterer at det ikke likes eller tør smakes på. Det kan gjøre vondt verre.

 

Jeg blir gang på gang provosert av innlegg som dette ang kresne barn. Dere som aldri har opplevd å ha kresne barn slenger stadig skylda på foreldrene. Vi gir etter, serverer drittmat og dermed nærmest ber om det. Men det er ikke alltid så enkelt. Av og til ligger det mer bak. Så tenk litt på det!

 

Jeg er ikke kresen selv og elsker å lage mat, og å prøve ny og spennende mat. Så for meg er tøft og vanskelig ha et kresent barn. Jeg syns også synd på han som ikke tør og som går glipp av så mye godt.

 

Skal også sies at jeg et yngre barn(snart 3 år) og hun har spist det meste fra hun ble tilbydt fast føde. De har samme utgangspunkt, men allikevel er de vidt forskjellige i matveien.

Endret 24. januar 2014 av Babyønske - har 2 små gull

[Turtelduen]

I noen tilfeller skyldes det sykdom, som hos min minste. Hun har stort sett fått spise det hun vil (etter råd fra helsepersonell), og da er det ikke lett. Hun har kommet seg mye, men får fortsatt spesialbehandling når det gjelder middag. Det kan jeg fint leve med en stund til.

Vet du, jeg må si jeg har full forståelse når det gjelder grunner. 

 

Jeg mener friske og barn som bare "ikke liker"...

 

Jeg tar meg av hatten for dere med syke barn og mat...!

[Honningmelon]

 

I noen tilfeller skyldes det sykdom, som hos min minste. Hun har stort sett fått spise det hun vil (etter råd fra helsepersonell), og da er det ikke lett. Hun har kommet seg mye, men får fortsatt spesialbehandling når det gjelder middag. Det kan jeg fint leve med en stund til.

 

Vet du, jeg må si jeg har full forståelse når det gjelder grunner. 

 

Jeg mener friske og barn som bare "ikke liker"...

 

Jeg tar meg av hatten for dere med syke barn og mat...!

Hun er ikke syk nå lenger heldigvis. Men, spesialbehandlingen hun fikk for å få i seg mat har jo gjort at hun er noe kresen. Men, vi har jobbet hardt og hun er flink til å smake, så det går framover

[Turtelduen]

 

Her har barna bestandig fått samme mat som oss. Ikke noe spesiell barnemat. Her går både pinnekjøtt og fløtepoteter ned på høykant.  Men om det var noe de ikke liker en dag så er det ok. neste gang så kan det være de liker det likevel. Er jo ikke alltid vi voksne har lyst på alt heller. Er ikke streng, men har latt de smake på det meste fra de var ganske små. Og de elsker sterke smaker. Men noen mennesker er nok mer kresne enn andre uansett.

 

Anonymous poster hash: c516a...1b8

 

Her liker de spekemat og røyket laks og andre med sterke smaker. En ting ingen av de 6 liker er faktisk pinnekjøtt. Så siden det er julaften vi har det på så skal de få slippe. Fløtepoteter spiste de sist vi hadde Så det går opp og ned. Men det er nok sånn med alt. 

Poenget mitt er at de som må smake på alt kanskje også lærer å ikke være kresne. 

Vi liker alle forskjellig mat, vi vet hva som smaker og ikke smaker. Og barna må få ha meninger der og. Men når de ikke liker "noe". 

[Anonym bruker]

 

 

Her har barna bestandig fått samme mat som oss. Ikke noe spesiell barnemat. Her går både pinnekjøtt og fløtepoteter ned på høykant.  Men om det var noe de ikke liker en dag så er det ok. neste gang så kan det være de liker det likevel. Er jo ikke alltid vi voksne har lyst på alt heller. Er ikke streng, men har latt de smake på det meste fra de var ganske små. Og de elsker sterke smaker. Men noen mennesker er nok mer kresne enn andre uansett.

 

Anonymous poster hash: c516a...1b8

 

Her liker de spekemat og røyket laks og andre med sterke smaker. En ting ingen av de 6 liker er faktisk pinnekjøtt. Så siden det er julaften vi har det på så skal de få slippe. Fløtepoteter spiste de sist vi hadde Så det går opp og ned. Men det er nok sånn med alt. 

Poenget mitt er at de som må smake på alt kanskje også lærer å ikke være kresne. 

Vi liker alle forskjellig mat, vi vet hva som smaker og ikke smaker. Og barna må få ha meninger der og. Men når de ikke liker "noe". 

 

Mente ikke at du har kresne barn selv om de ikke spiser pinnekjøtt  Bare tok det som et ekempel siden det var det du nevnte. Helt enig med deg om det er noe de ikke liker så er det helt greit. Her har jeg aldri vært streng med at de må smake, men har nok med at de alltid har gjort det uansett. 

 

Her har vi også brukt babystyrt mattilvenning fra 6 måneders alder. Og tror også det har mye å si.

 

Anonymous poster hash: c516a...1b8

[Anonym bruker]

Veldig mange jeg kjenner som har kresne barn spiser ikke, og har aldri spist, sammen med barna. De lager egen mat til barna og spiser gjerne sammen som foreldre etter at barna er i seng. De lager frokost og lunsj til barna sine, men setter jeg aldri ned og spiser sammen med dem.

 

Vi har tre barn. De er veldig ulike i hva de liker og ikke, men sammenlignet med de fleste jeg kjenner vil jeg si de er lite kresne. De spiser for eksempel mye grønnsaker og er veldig glad i fisk. Helt fra de kunne sitte ved ved bordet har vi spist sammen med de. De har fått biter av grønnsaker i hånden og smake på det samme som oss. Vi lager sjelden eller aldri egen mat til barna. Det hender ofte at noen av de ikke liker det vi serverer, men det bryr vi oss ikke om. Det er alltid NOE på bordet de kan spise (ris eller gulrøtter eller noe), sulte trenger de ikke.

 

Jeg opplever at mange av de som har kresne barn lager mye drama rundt måltidene. De maser mye på barna. Vi lar dem stort være i fred. Er de misfornøyde med det som står på bordet oppfordrer vi dem til å i det minste prøve, og stort sett så spiser de litt da.

 

Våre barn har alltid vært glade i mat. Kanskje vi bare har vært heldige og kandkje er det ikke vår fortjeneste i det hele tatt at de ikke er kresne? Kanskje vi også hadde stresset mer om de alltid hadde vært småspiste? Det får vi aldri svar på, men jeg liker å tro at et naturlig forhold til variert mat hos foreldrene gjør barna mindre kresne.

 

Anonymous poster hash: a990a...4b0

[Seriøst]

Jeg blir alltid imponert over de som sier barnet skal (!) smake. Er det slik at den ene forelderen da holder barnet, mens den andre putter maten inn? Alt er ikke svart-hvitt her! Og det holder ikke og alltid skylde på foreldrene heller. Jeg har tre barn, en av de er vel det du ville kalt kresen. Han spiser nesten ingenting. Det betyr ikke at han får andre ting i stedefor det vi har til middag, men det betyr at han må vente til kveldsmaten før han får mat neste gang. Jeg har heller ikke gjort noe revolusjonerende annerledes med han, enn det jeg har gjort med de to andre. Noen har et mer anstrengt forhold til mat enn andre, slik er det bare. Jeg har ikke tro på å tvinge på han noe som helst, det ville bare gjort situasjonen verre, og det er helt i tråd med det helsepersonell også anbefaler meg.

[Anonym bruker]

Her i huset spiser både pappan og jeg alt, men barnet er skikkelig kresen, noe som er veldig frustrerende. Han smaker på alt, men vil ikke ha. Han spiser veldig lite gjennom hele dagen generelt også. 

Anonymous poster hash: 77ff6...366

[Peggy Sue]

Det er jo håpløst å diskutere så lenge man har forskjellig definisjon på ordet kresen. At barnet ikke liker endel ting er helt ok, og ikke foreldrenes feil. At barnet bokstavelig talt ikke kan spise noe annet et nugatti er utelukkende foreldrenes feil.

[Peggy Sue]

Jeg blir alltid imponert over de som sier barnet skal (!) smake. Er det slik at den ene forelderen da holder barnet, mens den andre putter maten inn? Alt er ikke svart-hvitt her! Og det holder ikke og alltid skylde på foreldrene heller. Jeg har tre barn, en av de er vel det du ville kalt kresen. Han spiser nesten ingenting. Det betyr ikke at han får andre ting i stedefor det vi har til middag, men det betyr at han må vente til kveldsmaten før han får mat neste gang. Jeg har heller ikke gjort noe revolusjonerende annerledes med han, enn det jeg har gjort med de to andre. Noen har et mer anstrengt forhold til mat enn andre, slik er det bare. Jeg har ikke tro på å tvinge på han noe som helst, det ville bare gjort situasjonen verre, og det er helt i tråd med det helsepersonell også anbefaler meg.

Selvfølgelig tvinger man ikke maten ned i magen på ungen. Man gjør slik du gjør: sier at enten så spiser de det som er servert eller så må de vente på neste måltid. Det er vel det de fleste mener når de sier at ungene SKAL smake. Men noen foreldre får dårlig samvittighet og gir ungen noe annet for "ungen må jo spise noe". Nei, ungen MÅ ikke spise noe til hvert eneste måltid. Ingen tar skade av å hoppe over middag en gang i blant. Hvis man begynne å gi etter skjønner ungene veldig fort at de kan manipulere foreldrene. Til slutt ender man opp med unger som ikke kan spise noe annet en loff med nugatti.

[Anonym bruker]

Det nytter ikke å si at barnet SKAL smake på maten hvis barnet kniper igjen munnen og rister på hodet uansett hva man sier. Konsekvenser hjelper heller ikke (ja, de blir gjennomført), for ingenting er viktigere enn å slippe å smake på maten når han har bestemt seg for det.

 

Hva gjør man da, stapper det inn med makt eller??

Anonymous poster hash: 9a712...d8f

[Anonym bruker]

 

Det nytter ikke å si at barnet SKAL smake på maten hvis barnet kniper igjen munnen og rister på hodet uansett hva man sier. Konsekvenser hjelper heller ikke (ja, de blir gjennomført), for ingenting er viktigere enn å slippe å smake på maten når han har bestemt seg for det.

 

Hva gjør man da, stapper det inn med makt eller??

 

Anonymous poster hash: 9a712...d8f

Tror det er en del dibbere som mener at man bør stappe maten ned i halsen på ungen.

 

Anonymous poster hash: ebbb8...10d

[Trimsi]

Enig med "Peggy Sue" i at det er stor forskjell på om man tilbyr barna variert og sunn mat eller ikke, i forhold til og det å ha et barn som er svært kresent.

 

Jeg har alltid likt det aller meste av mat helt siden jeg var liten, det samme har mannen min. Min søster derimot var veldig kresen, ja til og med som baby kastet hun opp babygrøt (hun liker ennå ikke grøt) og skepsisen og ensidigheten hennes forundret meg mye. Foreldrene våre var tålmodige, men tilbød oss alltid sunn og god hjemlagd mat. Hun ble "bedre" med alderen, og har etterhvert lært seg å like mye forskjellig.

 

Mitt første barn viste seg å være en matglad fyr Det var alltid hyggelig å ha han med på middag til andre, og han nøt virkelig å smake ny spennende mat.

 

Nummer to var totalt forskjellig... Han var kresen fra første stund, utrolig sensetiv for smaker og konsistens, og minnet mye om min søster. Vi forsøker å ikke legge for mye press på han, men oppfordrer han til å smake på ting flere ganger, og forteller han at han sikert vil like mere når han blir litt større.

 

Det er forsket en god del på hvorfor noen er kresne og andre ikke. Dette har fint lite med foreldre å gjøre, men derimot med hvor mange smaksløker man er utstyrt med. "Supersmakerne" er ofte kresne som barn, og bruker lang tid til å venne seg til nye smaker. Ofte er det disse som ikke liker kaffe eller øl når de blir voksne...

 

Noen barn (og voksne) er av den sensetive typen. Ofte er disse barna skeptiske til ny mat, og reagerer negativt på nye smaker og konsistenser. De liker kanskje heller ikke høye lyder, er forsiktige når det gjelder fysisk lek, takler ikke smerte så godt, er ofte sjenerte og tenker litt for mye.... Dette er en del av personeligheten deres, og er sjeldent noe man blir "påført" fra foreldrene.

 

Forventer man at barna skal være prikk lik en selv, og at det kun er oppdragelse og påvirkning fra foreldrene som avgjør hvordan barnas personelighet og egenskaper er, så har man et alvorlig problem!

[Anonym bruker]

 

Det nytter ikke å si at barnet SKAL smake på maten hvis barnet kniper igjen munnen og rister på hodet uansett hva man sier. Konsekvenser hjelper heller ikke (ja, de blir gjennomført), for ingenting er viktigere enn å slippe å smake på maten når han har bestemt seg for det.

 

Hva gjør man da, stapper det inn med makt eller??

 

Anonymous poster hash: 9a712...d8f

Nei, man gjør ikke noe stort nummer ut av det. Man spiser selv, smaker og snakker om at ting smaker godt. Så oppfordrer man barnet til å prøve også. Igjen og igjen. En dag tar han eller hun kanskje en brekkbønne på tallerken. Noen uker senere tør de kanskje til og med sette tennene i den og en dag spiser de forhåpentligvis hele!

 

No stress, no drama, ikke gi opp! Det hjelper å ha et naturlig og avslappet forhold til mat, tror jeg.

 

Anonymous poster hash: a990a...4b0

[Mandala]

Jeg var helt ekstremt kresen da jeg var liten. Og jeg tror ærlig talt ikke at foreldrene mine kunne gjort noe særlig annerledes rundt det. For meg var det ofte lukt og konsistens som var vanskelig å takle.

Nå er det ene barnet mitt veldig likt som jeg var da jeg var liten. Uten at jeg kan ha påvirket ham. Heldigvis spiser sønnen mer og mer, og spiser nå mye mer enn jeg gjorde på samme alder. Men pålegg er fryktelig vanskelig. Og hvordan kan man tvinge barn å smake? Nekter de så nekter de. Hvertfall et rigid nok barn.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke altetende som barn. Allergilegen sa til foreldrene mine at det kunne ha noe med allergiene mine å gjøre og at kroppen min "visste" dette (kryssallergi for enkelte matvarer i pollensesongen osv.), så de skulle tilby all mat, men ikke presse meg til å spise de tingene jeg ikke ønsket.

 

Anonymous poster hash: 7734f...598