Beholde eller ta abort?

[Anonym bruker]

Så har jeg vært i en uheldig situasjon hvor p-pillen har sviktet, og jeg er blitt på tjukka etter et ONS...

Jeg er 20 år og går skole. Har enda 1,5 år igjen før jeg er ferdig utdannet. Har ingen familie her jeg bor, og blir alene. Barnefar bor i en annen by, men har ikke turt å fortelle dette i redsel for hvordan han blir til å ta det. 
Jeg er så redd og usikker. Jeg er flau og skjemmes over det hele. 

Skal sies at jeg har veldig god erfaring med barn, og vet meget godt at det ikke er bare kos. Har tatt meg av småsøsken tidligere, så vet godt at det innebærer lite søvn, mye uro, lite egentid og å sette egne ønsker til siden for å prioritere noen andre foran seg selv. 

Jeg vet at jeg kommer til å klare det, men jeg er vel mest redd. Selv vet jeg ikke hva jeg ønsker, da jeg somregel aldri har vært vant til å sette meg selv eller prioritere egne ønsker. Alltid vært noen som har bestemt over meg, og jeg har somregel gjort det andre har fortalt meg- uten å protestert. Kjenner jo nå at jeg ikke er blitt godt nok "rustet" i barneårene til å ta valg om egne meniner. 
Jeg tørr ikke fortelle om dette til min mor heller, jeg VET at hun blir til å si at jeg må ta abort. Det er jeg også litt redd for, og (selvfølgelig) gjør jeg somregel det hun sier

Jeg har litt penger på konto (500.000), men fullt studielån. Har ikke noe fast sted å bo, men ønsker heller ikke å bli boende i denne byen når jeg er ferdig utdannet. 

Er det veldig dumt å bære frem et barn når jeg er helt alene, med et krevende studie som tilslutt vil ende opp med at jeg IKKE finner en 8-4 jobb?
Føler vel egentlig ikke at ting ligger tilrette med tanke på skolegang og arbeid senere, da jeg sikkert trenger ett par-tre år etter endt studie på å få en evt videreutdanning hvor jeg har mulighet for dagtidsjobb.

Jeg er så trist så trist, og skjemmes så uendelig mye. Kjenner jo ikke fyren et fnugg, men vet hvem han er. Og hvordan i alle dager forteller man en fremmed at dem skal bli pappa om jeg evt skulle velge å beholde?
Og hvor mye skal han ha å si? Burde jeg ta abort om han mener det?

Dette hadde jeg aldri i livet trodd skulle skje, finner ikke ord

Noen som har vært i samme situasjon og kanskje kan dele litt erfaringer?

Anonymous poster hash: 2cc7e...465

[soleia]

Hei!  Det er berre du som kan bestemme om du skal ta abort eller ikkje.  Om du let andre bestemme for deg, kan det bli vanskeleg å leve med valget.  Vil råde deg til å snakke med Amathea, der du kan få veiledning når det gjeld abort/ikkje abort, og råd for korleis du kan ordne deg dersom du vel å behalde babyen.

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

god klem til deg

[Anonym bruker]

er du samme person som blir beskrevet lengre opp her?er tanta di her inne eller?

Anonymous poster hash: 2622a...cbe

[Anonym bruker]

 

er du samme person som blir beskrevet lengre opp her?er tanta di her inne eller?

 

Anonymous poster hash: 2622a...cbe

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144114360-hva-tenker-dere-om-de-som-beholder-etter-ons/

 

Er det denne du tenker på?

 

Nei, det håper jeg virkelig ikke. Har ikke fortalt til noen at jeg er gravid enda.

Ikke bare meg som er i den situasjonen da :/

 

Ts

 

Anonymous poster hash: 2cc7e...465

[Anonym bruker]

Jeg skjønner til en viss grad hva du går igjennom..

Jeg ble gravid på pilla med ons. Jeg fortalte det til han jeg hadde hatt sex med, han ville ha abort, men jeg ville beholde.. Jeg beholdt og barnefaren er ikke inne i bildet.

 

Jeg kan bare si at det er veldig tøft å gå igjennom et svangerskap alene. Jeg har god støtte fra min familie, men er fortsatt alene. Jeg er fra en liten plass, der det er veldig mye rykter og sladring. Med dette følger det mye "dritt snakk" og blikk..

 

Når du tar valget ditt må du være helt sikker på at du gjør det du mener er riktig for DEG! Hvis du gjør det som er rett for deg, kommer du ikke til å angre. Tar du valget på bakgrunn av hva andre vil du skal gjøre, kan du komme til å angre veldig..

 

Anonymous poster hash: a371d...45f

[minion]

Hvorfor er ikke adopsjon et alternativ?

[Anonym bruker]

Hei kjære student.

Før du leser dette: Jeg svarer ut fra det jeg leser mellom linjene i innlegget ditt.

 

Først vil jeg si at jeg er gammel nok til at jeg kunne vært moren din. Og jeg skulle ønske at din mor ikke vil si at du skal ta abort. Jeg studerer for tiden og leser ei bok om abort og post-abort syndrome. Legene informerer ikke alltid så godt om de negative effektene. De er svært vennlige og redde for å støte den gravide, derfor går hele prosessen veldig fort. Den avgjørelsen du nå skal ta er ikke lett, du vil kanskje bli nødt til å gå imot flere av de du vanligvis mottar støtte fra. Jeg tror du har alle forutsetninger for å klare å oppdra og elske barnet ditt. 

 

Jeg fortalte deg at jeg leser en bok om abort, den innleder med kvinner (i forskjellige situasjoner) som alle konkluderer med at de angrer på aborten og at de tenker på hvordan den "lille" ville sett ut og hva de skulle gjort sammen. Mine egne erfaringer, er at vil du måtte leve med en eventuell abort resten av livet. Ved å ta abort vil du enten etter noen måneder eller kanskje etter så lang tid som 10-13 år få en reaksjon. Et abortinngrep er heller ikke helt ukomplisert, du kan I verste fall bli steril.  Så ikke la noen andre bestemme for deg, gjør deg opp dine egne tanker.

 

Ut ifra det du skriver, føler jeg at du at du ønsker støtte for å beholde barnet. Du virker reflektert og smart, men i din situasjon trenger du støtte. Det bekymrer meg at du sier at du hører på andres råd, litt "slavisk"? Ikke bli for mye "snill jente" - da vil du møte "veggen" før eller siden. (Sorry egen erfaring, og sikkert erfart av 20 venninner.)

Se på sitausjonen din: Du studerer - det kan du gjøre også etter at du får barn. Jeg har ei venninne som studerte til apotekteknikker mens hun hadde baby. Hun fikk til en løsning der hun kunne være mye hjemme. Snakk med en rådgiver og finn ut hvordan du kan fortsette studiene, evt. om du kan fortsette 50% og bruke litt lengre tid.Eller kanskje du kan ta et års pause og komme sterkt tilbake. Ved å få et barn vil du modnes veldig, og kan bli mer attraktiv enkelte yrker enn dine medstudenter,

 

Om du skal fortelle dette til barnets far, tror jeg du bør ha bestemt deg først. Vi kvinner får et forhold til barnet i magen når vi finner ut at vi er gravide, menn har ikke noe forhold eller følelser for barnet så tidlig. Finn også ut om du ønsker hans støtte eller ikke. Jeg antar at du ikke kjenner ham veldig godt, så ikke inviter han ukritisk inn i livet deres.

 

Lykke til med dine valg! Jeg skal ikke forsøke å skjule at jeg håper at du beholder barnet. (Evt. er det mulig å adoptere det bort, eller skaffe fosterforeldre eller avlastningshjem. Undersøk disse mulighetene også.)

 

Hilsen meg.

 

Anonymous poster hash: 365a3...e35

[Anonym bruker]

Kjære HI!

 

Mange kommer til å si at " Dette går bra" og " Du klarer det", " Det finnes støtteordninger!" osv.

 

Jeg er ikke en av dem. Grunnen til at jeg veldig anonymknappen er fordi jeg vet at min mening ikke er populær.

Jeg fikk selv barn da jeg var 21. Altfor ung. Og selv om jeg trodde at jeg hadde full peiling, så hadde jeg ikke det. Jeg skulle ventet. Jeg elsker barnet mitt, men jeg skulle ventet.

 

Flott at du har penger oppspart, men som du selv sier, du er ikke ferdig med utdanning OG du har studielån. I tillegg er du alene, uten fast grunn under føttene.

 

Med andre ord: Du har ikke noe å tilby barnet annet enn eksistens. Hvis man først skal få barn, så bør man få barnet når man kan gi det noe. Barnet vil få en mor som vil jobbe vettet av seg fra dag 1, som må fullføre utdannelse, få endene til å møtes. Vent noen år. Finn en mann som er verdt å få barn med, få stabil grunn under føttene. 

 

Jeg synes du virker veldig oppegående, men det er for tidlig å få barn.

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

[Anonym bruker]

 

Kjære HI!

 

Mange kommer til å si at " Dette går bra" og " Du klarer det", " Det finnes støtteordninger!" osv.

 

Jeg er ikke en av dem. Grunnen til at jeg veldig anonymknappen er fordi jeg vet at min mening ikke er populær.

Jeg fikk selv barn da jeg var 21. Altfor ung. Og selv om jeg trodde at jeg hadde full peiling, så hadde jeg ikke det. Jeg skulle ventet. Jeg elsker barnet mitt, men jeg skulle ventet.

 

Flott at du har penger oppspart, men som du selv sier, du er ikke ferdig med utdanning OG du har studielån. I tillegg er du alene, uten fast grunn under føttene.

 

Med andre ord: Du har ikke noe å tilby barnet annet enn eksistens. Hvis man først skal få barn, så bør man få barnet når man kan gi det noe. Barnet vil få en mor som vil jobbe vettet av seg fra dag 1, som må fullføre utdannelse, få endene til å møtes. Vent noen år. Finn en mann som er verdt å få barn med, få stabil grunn under føttene. 

 

Jeg synes du virker veldig oppegående, men det er for tidlig å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

 

 

 

Jeg vil også legge til:

JA, det er feil å få et barn hvis faren overhodet ikke er klar. Hvis han sier nei i tillegg, så er det direkte dust å likevel få barnet.

 

Det er et barn det er snakk om. Ikke en katt.

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

[anonymemammaen]

 

 

 

Kjære HI!

 

Mange kommer til å si at " Dette går bra" og " Du klarer det", " Det finnes støtteordninger!" osv.

 

Jeg er ikke en av dem. Grunnen til at jeg veldig anonymknappen er fordi jeg vet at min mening ikke er populær.

Jeg fikk selv barn da jeg var 21. Altfor ung. Og selv om jeg trodde at jeg hadde full peiling, så hadde jeg ikke det. Jeg skulle ventet. Jeg elsker barnet mitt, men jeg skulle ventet.

 

Flott at du har penger oppspart, men som du selv sier, du er ikke ferdig med utdanning OG du har studielån. I tillegg er du alene, uten fast grunn under føttene.

 

Med andre ord: Du har ikke noe å tilby barnet annet enn eksistens. Hvis man først skal få barn, så bør man få barnet når man kan gi det noe. Barnet vil få en mor som vil jobbe vettet av seg fra dag 1, som må fullføre utdannelse, få endene til å møtes. Vent noen år. Finn en mann som er verdt å få barn med, få stabil grunn under føttene.

 

Jeg synes du virker veldig oppegående, men det er for tidlig å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

 

 

Jeg vil også legge til:

JA, det er feil å få et barn hvis faren overhodet ikke er klar. Hvis han sier nei i tillegg, så er det direkte dust å likevel få barnet.

 

Det er et barn det er snakk om. Ikke en katt.

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

Hvorfor er det "dust"? Fars tap om han ikke ønsker barnet, en kan ikke ta abort bare fordi barnefaren ikke stiller opp om man selv føler at man klarer det!

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjære HI!

 

Mange kommer til å si at " Dette går bra" og " Du klarer det", " Det finnes støtteordninger!" osv.

 

Jeg er ikke en av dem. Grunnen til at jeg veldig anonymknappen er fordi jeg vet at min mening ikke er populær.

Jeg fikk selv barn da jeg var 21. Altfor ung. Og selv om jeg trodde at jeg hadde full peiling, så hadde jeg ikke det. Jeg skulle ventet. Jeg elsker barnet mitt, men jeg skulle ventet.

 

Flott at du har penger oppspart, men som du selv sier, du er ikke ferdig med utdanning OG du har studielån. I tillegg er du alene, uten fast grunn under føttene.

 

Med andre ord: Du har ikke noe å tilby barnet annet enn eksistens. Hvis man først skal få barn, så bør man få barnet når man kan gi det noe. Barnet vil få en mor som vil jobbe vettet av seg fra dag 1, som må fullføre utdannelse, få endene til å møtes. Vent noen år. Finn en mann som er verdt å få barn med, få stabil grunn under føttene.

 

Jeg synes du virker veldig oppegående, men det er for tidlig å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

 

Jeg vil også legge til:

JA, det er feil å få et barn hvis faren overhodet ikke er klar. Hvis han sier nei i tillegg, så er det direkte dust å likevel få barnet.

 

Det er et barn det er snakk om. Ikke en katt.

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

Hvorfor er det "dust"? Fars tap om han ikke ønsker barnet, en kan ikke ta abort bare fordi barnefaren ikke stiller opp om man selv føler at man klarer det!

 

 

 

Fordi jeg mener man skal være TO om avgjørelsen.

Fordi man er mor, skal man ta hele avgjørelsen?

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

[Anonym bruker]

 

Hei kjære student.

Før du leser dette: Jeg svarer ut fra det jeg leser mellom linjene i innlegget ditt.

 

Først vil jeg si at jeg er gammel nok til at jeg kunne vært moren din. Og jeg skulle ønske at din mor ikke vil si at du skal ta abort. Jeg studerer for tiden og leser ei bok om abort og post-abort syndrome. Legene informerer ikke alltid så godt om de negative effektene. De er svært vennlige og redde for å støte den gravide, derfor går hele prosessen veldig fort. Den avgjørelsen du nå skal ta er ikke lett, du vil kanskje bli nødt til å gå imot flere av de du vanligvis mottar støtte fra. Jeg tror du har alle forutsetninger for å klare å oppdra og elske barnet ditt. 

 

Jeg fortalte deg at jeg leser en bok om abort, den innleder med kvinner (i forskjellige situasjoner) som alle konkluderer med at de angrer på aborten og at de tenker på hvordan den "lille" ville sett ut og hva de skulle gjort sammen. Mine egne erfaringer, er at vil du måtte leve med en eventuell abort resten av livet. Ved å ta abort vil du enten etter noen måneder eller kanskje etter så lang tid som 10-13 år få en reaksjon. Et abortinngrep er heller ikke helt ukomplisert, du kan I verste fall bli steril.  Så ikke la noen andre bestemme for deg, gjør deg opp dine egne tanker.

 

Ut ifra det du skriver, føler jeg at du at du ønsker støtte for å beholde barnet. Du virker reflektert og smart, men i din situasjon trenger du støtte. Det bekymrer meg at du sier at du hører på andres råd, litt "slavisk"? Ikke bli for mye "snill jente" - da vil du møte "veggen" før eller siden. (Sorry egen erfaring, og sikkert erfart av 20 venninner.)

Se på sitausjonen din: Du studerer - det kan du gjøre også etter at du får barn. Jeg har ei venninne som studerte til apotekteknikker mens hun hadde baby. Hun fikk til en løsning der hun kunne være mye hjemme. Snakk med en rådgiver og finn ut hvordan du kan fortsette studiene, evt. om du kan fortsette 50% og bruke litt lengre tid.Eller kanskje du kan ta et års pause og komme sterkt tilbake. Ved å få et barn vil du modnes veldig, og kan bli mer attraktiv enkelte yrker enn dine medstudenter,

 

Om du skal fortelle dette til barnets far, tror jeg du bør ha bestemt deg først. Vi kvinner får et forhold til barnet i magen når vi finner ut at vi er gravide, menn har ikke noe forhold eller følelser for barnet så tidlig. Finn også ut om du ønsker hans støtte eller ikke. Jeg antar at du ikke kjenner ham veldig godt, så ikke inviter han ukritisk inn i livet deres.

 

Lykke til med dine valg! Jeg skal ikke forsøke å skjule at jeg håper at du beholder barnet. (Evt. er det mulig å adoptere det bort, eller skaffe fosterforeldre eller avlastningshjem. Undersøk disse mulighetene også.)

 

Hilsen meg.

 

 

Anonymous poster hash: 365a3...e35

 

 

Det var veldig bra skrevet.

 

Nå har jeg selv tatt en abort og er blitt en voldsom abortmotstander etter det. Jeg var det før også, men nå vet jeg hva det innebærer å ta et liv. Jeg var dypt deprimert i ca.1 år etterpå, kunne falle sammen i krampegråt flere ganger om dagen.

 

Jeg sluttet nesten å spise og utviklet en sykdom som jeg fortsatt sliten med. Jeg er sikker på at den kom pågrunn av stresset jeg påførte meg selv over lang tid, og gjorde at kroppen tilslutt reagerte fysisk.

 

Jeg ble gravid igjen etter 1år, det hjalp veldig mye, jeg tror faktisk det er det som har hjulpet meg mest. Denne gangen var jeg bare utrolig glad og takknemlig over å få en ny sjans. Dette barnet ligger nå og ler på gulvet foran meg 

 

Men jeg tenker ofte og føler at det mangler noen. Vi kommer aldri til å bli en komplett familie. En vil alltid mangle og jeg har sterk skyldfølelse for å tatt bort livet til dette barnet. Jeg har tatt bort en venn, en søster/bror, en kjæreste, en mor/far, mine fremtidige barnebarn ...listen er lang.

 

Anonymous poster hash: d89c1...3fc

[Anonym bruker]

Jeg har selv tatt abort og aldri angret. Nå har jeg mann, barn og en stabil situasjon. MEN, alle er ikke like, så det er ikke nødvendigvis sånn for deg.

Det virker jo ikke som du ønsker abort, men mulig jeg tolker for mye?

 

Abort var det rryye

 

Anonymous poster hash: 99630...5cd

[Anonym bruker]

Beklager, trykket for tidlig, men poenget over var at abort var det rette for meg, og om jeg valgte annerledes ville jeg nok ikke hatt den mannen og de fantastiske barna jeg har.

Men, veldig å presisere at jeg ikke var i tvil. Det er bare du som vet hva du ønsker.

 

Lykke til uansett valg, det går bra uansett hva du velger så lenge du vet du følger egne følelser.

 

Anonymous poster hash: 99630...5cd

[anonymemammaen]

 

 

 

Kjære HI!

 

Mange kommer til å si at " Dette går bra" og " Du klarer det", " Det finnes støtteordninger!" osv.

 

Jeg er ikke en av dem. Grunnen til at jeg veldig anonymknappen er fordi jeg vet at min mening ikke er populær.

Jeg fikk selv barn da jeg var 21. Altfor ung. Og selv om jeg trodde at jeg hadde full peiling, så hadde jeg ikke det. Jeg skulle ventet. Jeg elsker barnet mitt, men jeg skulle ventet.

 

Flott at du har penger oppspart, men som du selv sier, du er ikke ferdig med utdanning OG du har studielån. I tillegg er du alene, uten fast grunn under føttene.

 

Med andre ord: Du har ikke noe å tilby barnet annet enn eksistens. Hvis man først skal få barn, så bør man få barnet når man kan gi det noe. Barnet vil få en mor som vil jobbe vettet av seg fra dag 1, som må fullføre utdannelse, få endene til å møtes. Vent noen år. Finn en mann som er verdt å få barn med, få stabil grunn under føttene.

 

Jeg synes du virker veldig oppegående, men det er for tidlig å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

 

Jeg vil også legge til:

JA, det er feil å få et barn hvis faren overhodet ikke er klar. Hvis han sier nei i tillegg, så er det direkte dust å likevel få barnet.

 

Det er et barn det er snakk om. Ikke en katt.

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

Hvorfor er det "dust"? Fars tap om han ikke ønsker barnet, en kan ikke ta abort bare fordi barnefaren ikke stiller opp om man selv føler at man klarer det!

 

 

 

Fordi jeg mener man skal være TO om avgjørelsen.

Fordi man er mor, skal man ta hele avgjørelsen?

 

Anonymous poster hash: b15d7...47e

 

 

Ja, nettopp derfor. Far vil jo uansett ikke ha noe med barnet å gjøre, hvorfor skal en kommende mor basere sitt valg om abort eller ei fordi en dust ikke er voksen nok til å ta ansvar? Alle skjønner jo at man kan ende opp gravid etter sex.

Med det sagt, jeg håper du tar et valg som er rett for deg hi. Du er nok enda sjokkert over å finne ut at du er gravid, pust ut og snakk med amathea. De kan gi deg gode råd.

[Anonym bruker]

Personlig hadde jeg nok vurdert abort hvis jeg hadde vært i dine sko, barn er et veldig stort ansvar og jeg hadde ikke vært klar for det alene i din alder. 

 

Dette er det uansett bare du som kan bestemme. Synes du skal lytte ekstra godt til magefølelsen og finne ut hva som er riktig for deg.

Anonymous poster hash: a2df8...9b1

[Anonym bruker]

Jeg tror du rett og slett må tenke på hva du vil. Begynn å ta egne valg og stå for det. Er du innstilt på det så klarer du det. Selvsagt! Men det er ikke til å legge skjul på at du vil få div utfordringer. Barnet og. Men det må du være forberedt på, og tenk over det før du tar valget. Det som iallfall er sikkert og visst er at du ikke skal ha dårlig samvittighet for å beholde barnet, selv om det er en her over som prøver på det. Barnet er allerede skapt selv om deg kun er et foster. Abort er jo et aktivt inngrep og ikke la noen andre enn deg ta det valget. Du skal selvsagt ikke ha dårlig samvittighet for å ta abort heller. Det er uansett du som må leve med valget. Far kommer sannsynligvis til å ønske at du tar abort, så vent med å si ifra til du har bestemt deg. Hvis det er veldig vanskelig å tenke på nå- hadde du gjort deg opp en tanke rundt abort før du ble gravid? Kanskje det gir deg en pekepinn på hva du bør velge.

 

Anonymous poster hash: 2551b...f52

[Anonym bruker]

Jeg tok abort har aldri angret ett sekund på det. Det er ikke alle som blir deprimert og får traumer altså. Det var absolutt ikke noe gøy og tenker ikke på abort som noe enkelt. Men det var helt riktig gjort av meg

 

Anonymous poster hash: 587d2...c15

[studVest]

Jeg tok abort da jeg var 19 og i en lignende situasjon. Er veldig glad for det i dag! Glad for at jeg fikk meg litt livserfaring, rast fra meg og litt sånt da jeg var i begynnelsen av 20-åra. Og så er jeg veldig fornøyd med at faren til barna mine også er mitt livs kjærlighet ♥

 

I dag er jeg samboende med 2 barn. Nærmer meg 30

[Anonym bruker]

Min søster var "i dine sko" når hun var 20 år, hun tok abort, og har ikke angret det, hun kunne ikke tilbydd barnet nok i forhold til barnets behov, nå er hun 26 år, har fått den utdanningen hun vil, og jobben, har en sønn på 1 år, og en herlig samboer, de eier egen leilighet og har alt på stell.

 

Hun kontaktet Amathea for råd og støtte, og fikk masse god trøst og hjelp av de. Kan være smart å kontakte de

Anonymous poster hash: 7eabc...8fc

[MrsMilla]

Det lar seg fint gjøre å være student og ha et barn, finnes økonomiske støtteordninger etc.

 

Du er 20 og voksen, hva andre mener er helt irrelevant - det har de ingenting med.

 

Om du vil kommer det til å gå bra, og det er også fint mulig å endre studieretning til noe som du liker og som passer inn med ny situasjon. I tillegg kan du jo også endre by og få nettverk der. Du høres moden nok ut til å klare deg.

 

Samtidig er det jo helt klart mye tyngre å gjøre dette alene uten en barnefar du er glad i. Det er heller ingen dans på roser å være alenemor og student - beinhardt. Verden blir snudd oppned og du kommer sannsynligvis til å miste noen venner - de som egentlig kanskje var festevenner?

 

Barnefaren bør jo forsåvidt også ha noe å si siden det er han som skal bli far, men han kan heller ikke tvinge deg til å ta livet av fosteret ditt/deres.

 

Å få barn er ikke å gi opp livet heller, så det at du ikke kan feste og ture trenger ikke å ha så mye å si, dessuten kan man fint ta seg en tur ut nå og da som mor.

Plutselig kan du jo også treffe drømmemannen, og drømmemannen tar med kalven på lasset når han vil ha kua haha.

 

Det er viktig å bruke hodet, men man må tenke litt med hjertet noenganger også.

 

Hva føler du mest for selv?

[Lillababy]

mange fine svar. vil berre legga til noko i forhold til kva nokon skreiv. klart du har meir å tilby barnet enn kun eksistens!!!! du har heile deg sjølv å tilby! all kjærlighet og omsorg! det er jo det barn trenger først og fremst. du har ressurser,du vil få utdanning og arbeid etterkvart. og det er ordningar for økonomi. vent til veke 12 med å sei det til dei som ikkje vil vera støttande. ang mora di er dette den største gåva du nokon gong vil gje ho. ang å vera mamma: det er vidunderlig fantastisk!

 

ein av tre svangerskap ender i spontanabort. sjølv har eg opplevd to. eg trur på at livet og menneskeverdet er ukrenkeleg. og babyen sin verdi test ikkje målt etter rammene rundt og kor vellukka foreldra er. eg trur at det er ein egen plass til alle mennesker,kvart einaste lite menneske er eit mirakel. så lenge ein ikkje spontanaborterer trur eg at fot er meininga at babyen skal få bli født og leva. og ikkje for foreldra si skuld, men sin egen.masse lukke til!

[Anonym bruker]

500 000 høres mye ut, men de pengene forsvinner fort, hvis du skal være hjemme med barnet en stund.. Det høres ikke ut som du kommer til å få mye støtte fra dine nærmeste, helt alene med et lite barn, DET blir tøft. Tror det er de færreste som går inn i en dyp depresjon etter en abort.. Få deg en utdannelse, finn deg en flott mann, og få en familie om noen år.. La dette fosteret slippe å bli født i en verden der alt blir et slit de første årene av livet... Men, lykke til, du vet selv hva som er best for ditt liv!! 👼

 

Anonymous poster hash: c7e14...944

[Anonym bruker]

For det første så er det bare du som kan bestemme om du skal ta abort eller beholde.
Det er ingen andre enn deg selv som kan kjenne på de følelsene ved evt valg.
Jeg har tatt abort en gang, og det var forferdelig...
Trodde jeg var sterkere enn hva jeg var.

Men dette er ditt valg, din kropp, din psyke...

Du gjør det du mener er best for deg selv og fosteret.

Anonymous poster hash: 10092...b95

[MrsMilla]

500 000 høres mye ut, men de pengene forsvinner fort, hvis du skal være hjemme med barnet en stund.. Det høres ikke ut som du kommer til å få mye støtte fra dine nærmeste, helt alene med et lite barn, DET blir tøft. Tror det er de færreste som går inn i en dyp depresjon etter en abort.. Få deg en utdannelse, finn deg en flott mann, og få en familie om noen år.. La dette fosteret slippe å bli født i en verden der alt blir et slit de første årene av livet... Men, lykke til, du vet selv hva som er best for ditt liv!!

 

Anonymous poster hash: c7e14...944

De pengene kan man jo stort sett la i fred, her er det vel mer snakk om overgangsstønad og lånekasse mtp at mor er enslig student.