Synes dere det er tidlig å bli gravid....

[Anonym bruker]

Jeg sier heller ikke at dette er det samme i det HELE tatt som å få barn selv, men jeg har vært barnevakt i alle år, og da mener jeg som å blant annet ha passet en liten gutt fra han bare var noen måneder gammel, som var som en lillebror for meg. Ellers har vi også vært barnevakt for en liten gutt sammen med søsken sammen, så sånn sett har vi erfaring med barn(ikke egne såklart), og jeg har sett bak gardinene på det å ha barn.

Jeg jobber i barnehage, så når det gjelder det å kunne se barns behov osv, så er det noe jeg egentlig er mer enn klar for å kunne gjøre for mine egne barn og nei, jeg leser negative kommentarer også, og tar dem til meg. Men jeg skriver ikke alt jeg tenker, men det negative om det å få barn er noe jeg og kjæresten min allerede har diskutert og snakket om

Så jeg tar til meg alt!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Anonym bruker]

Det virker for meg som om du er veldig naiv. Jeg har jobbet i bhg, jeg har passet barn siden jeg selv var et barn, jeg har hatt barn på besøk i uker om gangen og jeg er utdannet innenfor arbeid med barn. Jeg har hund som jeg sa tidligere, og andre dyr. Jeg mener likevel at jeg ikke på noen måte av de nevnte grunnene er forberedt på hva det vil si å ha barn. Det er noe annet når det er dine egne, i 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Alt det fører med seg av våkentid, evt plager, økonomiske og psykiske belastninger.

 

Skaff deg en fast jobb og så begynn å tenk på det igjen.

 

Anonymous poster hash: 01082...fad

[Anonym bruker]

Du skriver at dere ikke skal prøve, bare slutte med p-piller til dette bestemmer dere for å prøve og det er ikke sånn det fungerer. P-pulter slutter å være effektive fra første dagen du lar være å ta dem. Vi har aldri prøvd, men har to barn som jeg ble gravid med i løpet av første måneden etter jeg sluttet med piller. Vi ville ha barn da, men gjorde ingenting spesielt annet enn å ha sex når vi ville.

 

Jeg hadde aldri Vært klar for å få barn da jeg var 21, men bare du og samboeren din vet om det er riktig for dere.

 

Anonymous poster hash: 5e6d8...648

[Anonym bruker]

Jeg annbefaler dere på det sterkeste og vente! Har selv vært 21 år med baby.

Anonymous poster hash: b9cff...3d7

[Anonym bruker]

Det virker for meg som om du er veldig naiv. Jeg har jobbet i bhg, jeg har passet barn siden jeg selv var et barn, jeg har hatt barn på besøk i uker om gangen og jeg er utdannet innenfor arbeid med barn. Jeg har hund som jeg sa tidligere, og andre dyr. Jeg mener likevel at jeg ikke på noen måte av de nevnte grunnene er forberedt på hva det vil si å ha barn. Det er noe annet når det er dine egne, i 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Alt det fører med seg av våkentid, evt plager, økonomiske og psykiske belastninger.

 

Skaff deg en fast jobb og så begynn å tenk på det igjen.

 

Anonymous poster hash: 01082...fad

Kan du ikke lese? Jeg skrev at det ikke var det samme i det hele tatt det der med å være barnevakt og å jobbe i barnehage, som det å få egne barn!

Men da kort vi ikke fra null og ingenting og ikke har noe peiling på barn i det hele tatt(ikke det at noen uten noe som helst peiling på barnet ikke ville ha klart det, men du skjønner). Det er jo et pluss å ha erfaring med barn, i forhold til å ikke ha noe erfaring!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Anonym bruker]

Når man er 21 år begge to, har vært sammen i et og et halvt år, og vært samboere i over 1 år? Synes du det er tidlig å slutte på prevensjon nå? Ikke for å planlegge, men for å slippe hormonene fra p-pillene- og at vi beholder om jeg blir gravid

Jeg søker fast jobb, men jobber mye som vikar, og kjæresten min studerer, han har to og et halv år igjen som student.

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

 

Det GÅR an. Ble gravid som 19 åring, lærling, sammen med typen i to år. Det ble slutt når jeg var 22 år. Fikk baby som tjueåring. Nå er jeg gravid på nytt, snart 25 år. Jobber som vikar, men er på jobb omtrent hver dag. Kjæresten er snart ferdig med masteren sin han og jobber deltid. Studier skal jeg etterhvert ta på deltid. Et forhold har ingen garantier uansett, men sørg nå iallefall for å ha opparbeidet rett til permisjonspenger før du skal i mammaperm.. 

 

Anonymous poster hash: e02a5...472

[Anonym bruker]

Du skriver at dere ikke skal prøve, bare slutte med p-piller til dette bestemmer dere for å prøve og det er ikke sånn det fungerer. P-pulter slutter å være effektive fra første dagen du lar være å ta dem. Vi har aldri prøvd, men har to barn som jeg ble gravid med i løpet av første måneden etter jeg sluttet med piller. Vi ville ha barn da, men gjorde ingenting spesielt annet enn å ha sex når vi ville.

 

Jeg hadde aldri Vært klar for å få barn da jeg var 21, men bare du og samboeren din vet om det er riktig for dere.

 

Anonymous poster hash: 5e6d8...648

Ja, vi er helt klar over at vi kunne blitt gravide allerede i det vi sluttet på p-pillen, og vi var også klare over at det kunne tatt mangemange måneder. Det jeg mener med at vi ikke planlegger, er at vi ikke spiser det og det, gjør det sånn og sånn, løfter bena oppetter veggen etter sex, passer på å ha sex til riktig tid osvosv., men bare stoppet med prevensjonen. Blir vi gravide så blir vi såklart overlykkelige, men blir vi ikke det, så får vi bare mer tid på oss

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Anonym bruker]

Jeg sier heller ikke at dette er det samme i det HELE tatt som å få barn selv, men jeg har vært barnevakt i alle år, og da mener jeg som å blant annet ha passet en liten gutt fra han bare var noen måneder gammel, som var som en lillebror for meg. Ellers har vi også vært barnevakt for en liten gutt sammen med søsken sammen, så sånn sett har vi erfaring med barn(ikke egne såklart), og jeg har sett bak gardinene på det å ha barn.

Jeg jobber i barnehage, så når det gjelder det å kunne se barns behov osv, så er det noe jeg egentlig er mer enn klar for å kunne gjøre for mine egne barn og nei, jeg leser negative kommentarer også, og tar dem til meg. Men jeg skriver ikke alt jeg tenker, men det negative om det å få barn er noe jeg og kjæresten min allerede har diskutert og snakket om

Så jeg tar til meg alt!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

 

Syns du virker moden nok til å få barn. Ferdig (evt aldri vært interessert i) reising, festing, utdannelse eller uteliv. Ferdig med flørting og dating, klar for barn. Men syns dere har vært sammen veldig kort til å få skulle få barn sammen. I tillegg er det neppe lurt å slutte med prevensjon før du har fått deg jobb, har flere bekjente som fikk barn tidlig og de drifter fra korttidsvikariat til korttidsvikariat. Lever mest på NAV egentlig.

 

Anonymous poster hash: 4a04e...976

[Anonym bruker]

 

 

Når man er 21 år begge to, har vært sammen i et og et halvt år, og vært samboere i over 1 år? Synes du det er tidlig å slutte på prevensjon nå? Ikke for å planlegge, men for å slippe hormonene fra p-pillene- og at vi beholder om jeg blir gravid

Jeg søker fast jobb, men jobber mye som vikar, og kjæresten min studerer, han har to og et halv år igjen som student.

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Det GÅR an. Ble gravid som 19 åring, lærling, sammen med typen i to år. Det ble slutt når jeg var 22 år. Fikk baby som tjueåring. Nå er jeg gravid på nytt, snart 25 år. Jobber som vikar, men er på jobb omtrent hver dag. Kjæresten er snart ferdig med masteren sin han og jobber deltid. Studier skal jeg etterhvert ta på deltid. Et forhold har ingen garantier uansett, men sørg nå iallefall for å ha opparbeidet rett til permisjonspenger før du skal i mammaperm..

 

Anonymous poster hash: e02a5...472

Jeg jobber som vikar, og har jobbet så og si 100% i vikarjobben. Mest sannsynlig får jeg nok det fremover også, samtidig som jeg søker FAST jobb

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Anonym bruker]

De vil neppe ha deg som 100% vikar hvis du er mye syk i starten av svangerskapet. Hvis ikke du har kontrakt på evt. fast vikariat burde du vente

 

Anonymous poster hash: 01082...fad

[Anonym bruker]

Aldersmessig, nei. Fikk selv da jeg var 21. Og jeg var så klar for det DA! I ettertid ser jeg at det ikke hadde gjort noe å vente et par år. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke reiste mer, studerte annerledes osv, MEN igjen der og da følte jeg med klar, og jeg har forandret og modnet siden da.

 

Men so sagt der og da følte jeg at jeg ikke gikk glipp av noe..

 

Anonymous poster hash: 2dfe8...636

[Anonym bruker]

Aldersmessig, nei. Fikk selv da jeg var 21. Og jeg var så klar for det DA! I ettertid ser jeg at det ikke hadde gjort noe å vente et par år. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke reiste mer, studerte annerledes osv, MEN igjen der og da følte jeg med klar, og jeg har forandret og modnet siden da.

 

Men so sagt der og da følte jeg at jeg ikke gikk glipp av noe..

 

Anonymous poster hash: 2dfe8...636

Ikke sant. Men jeg gidder jo ikke å feste osv nå når jeg føler meg ferdig med det, bare for å ikke angre senere, om du skjønner. I tillegg kan jeg jo ikke alltid tenke "jeg kommer til å angre senere" eller "det kommer til å gå galt senere sikkert". Da kommer man jo aldri noen vei

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Anonym bruker]

Vi valgte å få barn mens vi studerte på masternivå, tidlig i tjueårene. Kjøpte bolig og hadde alt det økonomiske på plass. Vi hadde ikke mye penger i banken,  men man må rett og slett bruke hodet og ikke bruke mer penger enn man har. De første årene med småbarn var i perioder et hardkjør, men som studentforeldre hadde vi som regel en meget fleksibel hverdag.  Ofte sluttet jeg kl 10 eller 12 og kunne hente små barn tidlig i barnehagen.

 

 Det er hardere å være i 100% jobb med barn, enn det var i den perioden vi studerte, syns jeg. Men nå har naturligvis barna vokst til og det føles mer naturlig å sende de i barnehagen en full arbeidsdag. Jeg er glad vi prioriterte å få barn mens vi studerte slik at vi fikk mye tid sammen som familie de første årene.

 

Lykke til med valget!  Bare dere vet best hva som passer for dere.

Anonymous poster hash: 99174...ad7

[Anonym bruker]

 

Aldersmessig, nei. Fikk selv da jeg var 21. Og jeg var så klar for det DA! I ettertid ser jeg at det ikke hadde gjort noe å vente et par år. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke reiste mer, studerte annerledes osv, MEN igjen der og da følte jeg med klar, og jeg har forandret og modnet siden da.

Men so sagt der og da følte jeg at jeg ikke gikk glipp av noe.. Anonymous poster hash: 2dfe8...636

Ikke sant. Men jeg gidder jo ikke å feste osv nå når jeg føler meg ferdig med det, bare for å ikke angre senere, om du skjønner. I tillegg kan jeg jo ikke alltid tenke "jeg kommer til å angre senere" eller "det kommer til å gå galt senere sikkert". Da kommer man jo aldri noen vei

HiAnonymous poster hash: a3864...e1f

Nettopp, men av egen erfaring, hvis noen ønsker mine råd, så ville jeg anbefalt å vente. man modnes mye på et år, og det man ønsker for fremtiden i dag er ikke sikkert det samme " i morgen".

Feks etter bacheloren skulle jeg ALDRI gå mer på skole, nå flere år senere har jeg tatt viderutd. Og master. Kunne vært evighetsstudent! Elsker studentlivet opplever at livet har mye å by på og jeg kan gjøre hva som helst!

 

Anonymous poster hash: 2dfe8...636

[Anonym bruker]

 

 

Aldersmessig, nei. Fikk selv da jeg var 21. Og jeg var så klar for det DA! I ettertid ser jeg at det ikke hadde gjort noe å vente et par år. Jeg kjenner jeg angrer på at jeg ikke reiste mer, studerte annerledes osv, MEN igjen der og da følte jeg med klar, og jeg har forandret og modnet siden da.

Men so sagt der og da følte jeg at jeg ikke gikk glipp av noe.. Anonymous poster hash: 2dfe8...636

Ikke sant. Men jeg gidder jo ikke å feste osv nå når jeg føler meg ferdig med det, bare for å ikke angre senere, om du skjønner. I tillegg kan jeg jo ikke alltid tenke "jeg kommer til å angre senere" eller "det kommer til å gå galt senere sikkert". Da kommer man jo aldri noen vei

HiAnonymous poster hash: a3864...e1f

Nettopp, men av egen erfaring, hvis noen ønsker mine råd, så ville jeg anbefalt å vente. man modnes mye på et år, og det man ønsker for fremtiden i dag er ikke sikkert det samme " i morgen".

Feks etter bacheloren skulle jeg ALDRI gå mer på skole, nå flere år senere har jeg tatt viderutd. Og master. Kunne vært evighetsstudent! Elsker studentlivet opplever at livet har mye å by på og jeg kan gjøre hva som helst!

 

Anonymous poster hash: 2dfe8...636

Jeg skjønner absolutt hva du mener, og tusen takk for svar Men barndommen min og de årene før jeg ble sammen med kjæresten min var ganske tøffe. Jeg tok et skikkelig hardt tak i livet mitt og kom meg vekk fra det vonde. Jeg flyttet ut, og har kommet meg veldig langt personlig. Jeg fortalte alt til lege, og fikk kontakt med psykolog som hjalp meg veldig. Så det med å modnes veldig mye på et år, det er jeg fullt og helt klar over Jeg vil studere enda mer senere, når eller hvis jeg får muligheten til det, men nå er jeg ikke klar for det

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Anonym bruker]

Har dere sluttet på prevensjon er dere prøvere aldri hørt om noen som går på diett for å få barn, og å ligge med beina høyt er vel bare en myte.

 

Men vil absolutt anbefale å søke fast stilling! Blir du dårlig og syk i vikariat ( som absolutt er mulig) kan du risikere å stå der uten rett til annet enn engangsstønaden. Ligger du og spyr de første mnd er det sannsynlig at bhg knytter seg til ny vikar.

 

Høres ut som om dere har bestemt dere til tross for økonomien.

 

Anonymous poster hash: 539be...3e3

[Serepta]

Hvorfor ikke vente et par år til mannen er ferdig med sin utdannelse og du har blitt skikkelig etablert i yrkeslivet ?

Du er kun 21, å nyte hveranere et par år og bygge forholdet sterkere er virkelig å anbefale.

 

Dessuten, det å planlegge barn uten økonomisk sikkerhetsnett er bare dumt.

Joda, Nav og sosialkontoret er der om noen virkelig trenger det. Men å planlegge bruk av stønader blir helt feil.

"Det gjør ikke noe om ingen av oss har jobb, for vi har jo NAV, jeg vet at det ordner seg. Huff....

[Anonym bruker]

Det er bare dere som kan avgjøre om dere er klare eller ikke. Jeg tror det avhenger mest av hvor sterkt forholdet deres er, og at dette er en felles avgjørelse (må si at jeg blir litt skeptisk når dere skal slutte på pillen, men ikke prøve å bli gravid - jeg tror at hvis det skal funke på begge ha et sterkt ønske om å bli foreldre.)

Jeg fikk selv et planlagt barn mens både jeg og mannen var studenter, og det har gått kjempefint. Vi var veldig klare for barn, og hadde vært sammen i 9 år (og vi var over 25 begge to).

Praktisk og økonomisk har vi i hvert fall klart oss helt fint, selv som studenter i en av Norges dyreste byer, selv om det skal bli godt nå å få mer å rutte med. 

Anonymous poster hash: f9245...934

[Anonym bruker]

Det virker som om du allerede har bestemt deg, og da er det egentlig ingen vits å spørre om vår mening dersom du misliker svarene som ikke støtter valget du allerede har tatt. Men dog.

 

Jeg skal ikke uttale meg om alderen din, det er bare du som kan si om du føler deg klar for barn eller ikke. Jeg kjenner mange som ble mor før meg og som var langt mer moden enn jeg var, som fikk barn 33 år gammel. Du er ikke lenger et barn, så da kan du like godt få barn selv.

 

Men jeg synes forholdet deres burde fått testet seg litt til før dere fikk barn. Å få barn har vært den største påkjenningen på forholdet vårt EVER og gjennom de snart 20 årene vi har vært sammen har vi har gått gjennom diverse kriser, utroskap, pengeproblemer, sykdom, depresjon, you name it. Ingenting har vært like krevende som å få barn, like intenst og like...permanent. Det krever mye av begge parter, hele tiden. (Veldig kjekt og, vil ikke virke for negativ heller) Jeg tenker ikke først og fremst at dere skal kose dere sammen før dere får barn, men at dere bygger forholdet opp slik at det er klart til å tåle det meste. Jeg synes det er utrolig trist når jeg ser par som går fra hverandre mens de ha små barn; trist for barna, men også ufattelig trist for foreldrene.

 

Økonomi er en annen ting. Selvsagt kan du velge bevisst å sette deg i en sårbar situasjon både under svangerskap, permisjon og etter endt permisjon ved å bli gravid før du får barn. Som andre sier, det finnes støtteordninger for å hjelpe foreldre; men jeg er nå litt konservativ som mener at disse ordningene er først og fremst for de som blir uplanlagt gravid på et uheldig tidspunkt, ikke for at man skal planlegge å bli en sosial klient. Din fremtidig økonomi vil påvirkes av valget du tar, ikke bare i 1-2 år, men over en ganske lang periode. Det er tross alt ikke så krevende å vente til du har fått fast jobb (noen mndr?), ikke snakk om å vente til du har fått doktograd heller! Din økonomisk sikkerhet vil allerede være vanvittig mye bedre dersom du klarer å vente såpass. Jeg er også usikker på om dere har tenkt gjennom hvordan en baby vil påvirke din samboers mulighet til å avslutte studiene samtidig som han jobber ved siden. Det er helt klart at det går ann å ha barn når man har dårlig økonomi, men det er ikke slik at det er helt ideelt heller, og babytiden er egentlig veldig billig sammenlignet med det som kommer når de blir 2 år +.

 

Jeg tåler ikke noe hormonell prevensjon, og må derfor bruke kondom til vi er ferdig med barn og jeg steriliserer meg, og jeg forstår godt at du ønsker å slutte med p-pillen; men personlig, synes jeg det er ens ansvar som foreldre å planlegge for å gi barn maksimalt trygghet under oppveksten. Økonomien er den minste bekymringen i denne sammenhengen.

 

Selvsagt bare min mening, du tar det du vil ut av det.

 

Anonymous poster hash: 50f38...925

[Mamma4livet]

Det virker på meg som om du er moden for alderen og det går kanskje greit å få barn allerede nå. Vi fikk barn når vi var veldig unge, kun 19 år gamle. MEN det er en vesens forskjell da vi ble gravide uplanlagt. Det har gått helt fint, men det vet man jo aldri på forhånd.

 

Jeg har kun et spørsmål til deg (fordi du avviser alle fornuftige motargumenter fra å få barn så tidlig):

 

Hvorfor kan dere ikke vente 2 år? (Dersom forholdet fortsatt er sterkt og lysten er like sterk da så er det jo bare å sette i gang.)

[Anonym bruker]

Du gjør vel som du vil uansett men personlig ville jeg ventet til begge hadde fast jobb.

Barn er dyrt. Og selvom du har krav på fødselspenger så trenger dere også fars inntekt.

Hvis ikke må dere jo tigge julegaver her inne neste år. ;-)

 

Anonymous poster hash: 80321...4d5

[Anonym bruker]

Jeg var 21 da mitt første barn ble født.

 

Du vil angre på at du ikke reiste mer når barnet kommer til verden, det er jeg nesten sikker på.

 

Få deg fast jobb og vent til samboeren din er ferdig utdannet og har jobb, det er tryggere økonomisk for dere når barnet kommer.

 

Anonymous poster hash: b3007...9dc

[Anonym bruker]

For hvert svar du gir, hi, så blir jeg mer og mer sikker på at dette er utrolig lite gjennomtenkt av deg. Det virker som du lever på lykke og fromme, og virker veldig naiv. Jeg kjenner det så altfor godt igjen.

 

Aldersmessig kan du fint få barn, var selv 20 år da jeg fikk mitt første barn. Jeg hadde fast inntekt, var sammen med en stabil og voksen mann med god inntekt og jeg følte meg ferdig med festing. Og alt gikk bra de første 2 årene av barnets liv.

 

Men så nærmet jeg meg 23 år. Mine venninner var ute og reiste, studerte i utlandet, noen kom hjem etter endt studietid og festet en del. Det var da jeg begynte å føle på at jeg aldri hadde levd noe av voksenlivet uten barn. Jeg følte meg bundet på hender og føtter og jeg lengtet "ut i verden". Jeg beit det i meg i 2 år før jeg ga opp. Jentas far er verdens flotteste mann, snill som dagen er lang, flott far, omtenksom, arbeidsom og pliktoppfyllende. Og jeg er 100% overbevist om at vi hadde overlevd som par om jeg bare hadde vært noen år eldre da jeg fikk dattera mi. Men jeg hadde så hastverk med å bli voksen og trodde jeg var klar for voksenlivets ansvar. Men jeg fikk smertefullt erfare at det er mellom 20 og 25 år man forandrer seg mest.

 

Dette er kun mine erfaringer, og det trenger ikke bli sånn for deg. Men i dag har jeg flere venninner som fikk sitt første barn mellom 19 og 23 år. Alle følte som jeg, men av oss 5 er det kun ei som fortsatt er sammen med barnas far. (Vi er nå i midten av 30årene). Vi andre er alle på "runde 2" med ny mann og barn.

 

Mitt svar er selvfølgelig farget av egne, og andres, erfaringer, men jeg skal krysse fingrene for at det går bedre med dere.

 

Anonymous poster hash: a588d...2c4

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen dere skal vite at jeg tar til meg absolutt alt dere skriver, og jeg snakker med kjæresten om det- selv om jeg ikke nødvendigvis svarer på det her.

Jeg er veldig takknemlig for svar, både "negative" og "positive" svar om å få barn nå, og jeg var ute etter begge typer svar, ikke bare positive så klart. Vi har tatt til oss alt, diskutert, vurdert også får vi se hvordan ting blir

Jeg får jo ikke forklart akkurat hvordan situasjonen vår er, her inne, og dere kjenner jo ikke oss som personer eller forholdet vårt. Det er jo ikke alt jeg vil utlevere her inne heller, men jeg ser mange skriver ting som ikke helt passer til oss og vår livssituasjon selv om vi passer i forhold til alder. Dette er jo ikke til å unngå da dere ikke kjenner oss

Men igjen, takk for alle som har svart hittil!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

[Nussmuss]

21 år er ikke tidlig nei, men det spørs jo litt hva du har på plass når du er 21 år, hvor moden du eller dere er, og hvor sterkt forholdet er.

Jeg synes du virker veldig moden for alderen, og jeg tror dere hadde klart dere fint du sier jo at dere kommer til å klare dere økonomisk, og at andre ting har dere allerede snakket om selv. Så jeg synes dere burde gjøre det dere føler passer best for dere