Gå til innhold

Synes dere det er tidlig å bli gravid....


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg ville ventet.

 

For det første er ikke det å få barn noen dans på roser.

 

Dere har ikke vært sammen så lenge.  Nyt tiden, reis på ferie sammen bare dere to, gå på kino, gå ut og gjør ting sammen. Alt dette blir ikke så lett etter man har fått barn.

 

Vi var som dere, brukte ikke prevensjon, men tok det som det kom. Ble gravid kun et halvt år inn i forholdet, 21år gamle. Men jeg var 100% sikker på forholdet, vi er fortsatt sammen 9 år etter.

 

Det var et sjokk å få barn, fra å leve et ganske beskymringsfritt kjæresteliv til å bli foreldre. Men det gikk jo fint, og etter hvert fikk vi flere barn.

 

Men jeg ville ventet til jeg ble 25år hvis jeg var dere. Men jeg skjønner jo at dere vil, så jeg tror ikke noe vi andre her skriver vil ha noe påvirkning på deres valg. Lykke til

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Få deg en utdannelse og en jobb først. Jeg fikk barn selv da jeg var 19 og 21, og det har gått fint, men jeg har aldri kunnet ta utdanning i utlandet, ikke kunne reist, alltid måttet ta hensyn til ungene først og dermed aldri vært en "ordentlig" student. Og du kan tro du er voksen når du er 21, men det er du ikke. Men det skjønner du først mange år senere. Det er ingen krise om du får barn nå, men du gjør det mye lettere for deg selv om du venter til du er nærmere 30, og bruker tiden nå til å reise, utdanne deg og bli kjent med deg selv. 

Skrevet

Få deg en utdannelse og en jobb først. Jeg fikk barn selv da jeg var 19 og 21, og det har gått fint, men jeg har aldri kunnet ta utdanning i utlandet, ikke kunne reist, alltid måttet ta hensyn til ungene først og dermed aldri vært en "ordentlig" student. Og du kan tro du er voksen når du er 21, men det er du ikke. Men det skjønner du først mange år senere. Det er ingen krise om du får barn nå, men du gjør det mye lettere for deg selv om du venter til du er nærmere 30, og bruker tiden nå til å reise, utdanne deg og bli kjent med deg selv.

What she said. Få deg i allefall fast jobb først så har dere noe sikkerhet. Det er ingen krise å vente ett år eller to med barn, men får dere nå kan det aldri gjøres om. Man blir glad for de barna man får, men mange skulle nok (i etterpåklokskapens lys) sett at de ventet litt. Hadde vært sammen med samboren min i litt over ett år da jr kom. Etter et år flyttet vi hver for oss. Trodde vi var bunnsolide, men hvor godt kjenner nan EGENTLIG noen etter kun ett år? Det eronok lurt å bruke mer tud sammen før dere kjører den ultimate partesten. Lykke til uansett.

 

Anonymous poster hash: 13529...f74

Skrevet (endret)

Dere vil klare det helt fint! 
Ikke tenk på at dere må gå gjennom dib's kvalifiseringsrunde først.

Jeg tror den tiden man er klar for barn, er da barnet faktisk kommer, enten man er 21 eller 35. (snakker da ikke om tenåringsgraviditeter osv) 

At et barn krever mye, det trenger du heller ikke et helt forum til å fortelle deg, for dette vet du fra før. 
Dere skal så klart tenke nøye gjennom valget før dere velger å skaffe dere barn, men jeg ser ingen grunn til at dere ikke skal få det til. 

Det eneste, er at dere ikke har vært sammen lenge, men det har faktisk lite å si... 
nå går 50% av ekteskap til helvete uansett, enten de har vært sammen 1 uke eller 10 år før en graviditet. Det er så klart veldig trist, men hvis alle skulle sluttet å få barn før de var SIKRE på at forholdet ville vare... Så kunne ikke noen fått barn i det hele tatt. For slikt er aldri sikkert! 
 

Legger til: Prøv å få deg fast jobb først, slik at du i det minste får permisjon og foreldrepenger.

Endret av Bustetroll
Skrevet

Jeg var akkurat fyllt 21 når jeg blir mor. Og ble alenemor umiddelbart. Alt har gått fint for meg hvertfall. Men hvis jeg skulle gjort det igjen hadde jeg ventet. Det er lettere å studere uten en liten en som henger i beina dine. Selv om du ikke studerer nå, vil du gjerne det senere. Og det er bedre å få barn som student, ift at du kan ta fullt studielån som blir til stipend hele året du går hjemme ;)

Skrevet

Dere vil klare det helt fint!

Ikke tenk på at dere må gå gjennom dib's kvalifiseringsrunde først.

 

Jeg tror den tiden man er klar for barn, er da barnet faktisk kommer, enten man er 21 eller 35. (snakker da ikke om tenåringsgraviditeter osv)

 

At et barn krever mye, det trenger du heller ikke et helt forum til å fortelle deg, for dette vet du fra før.

Dere skal så klart tenke nøye gjennom valget før dere velger å skaffe dere barn, men jeg ser ingen grunn til at dere ikke skal få det til.

 

Det eneste, er at dere ikke har vært sammen lenge, men det har faktisk lite å si...

nå går 50% av ekteskap til helvete uansett, enten de har vært sammen 1 uke eller 10 år før en graviditet. Det er så klart veldig trist, men hvis alle skulle sluttet å få barn før de var SIKRE på at forholdet ville vare... Så kunne ikke noen fått barn i det hele tatt. For slikt er aldri sikkert!

 

Legger til: Prøv å få deg fast jobb først, slik at du i det minste får permisjon og foreldrepenger.

Tusen takk for veldig fint svar. Det er akkurat dette vi har i hodet også, det kan være like usikkert å få barn som 20 åring som når mann er 35.

Og når det gjelder det å få jobb, så er vi bestemt på at jeg skal ha fast jobb før vi slutter altså :) Selvom jeg ikke har skrevet det her, så er det noe vi vet ordner seg innen 6 av 10 mnd har gått.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Skrevet

 

Dere vil klare det helt fint!

Ikke tenk på at dere må gå gjennom dib's kvalifiseringsrunde først.

 

Jeg tror den tiden man er klar for barn, er da barnet faktisk kommer, enten man er 21 eller 35. (snakker da ikke om tenåringsgraviditeter osv)

 

At et barn krever mye, det trenger du heller ikke et helt forum til å fortelle deg, for dette vet du fra før.

Dere skal så klart tenke nøye gjennom valget før dere velger å skaffe dere barn, men jeg ser ingen grunn til at dere ikke skal få det til.

 

Det eneste, er at dere ikke har vært sammen lenge, men det har faktisk lite å si...

nå går 50% av ekteskap til helvete uansett, enten de har vært sammen 1 uke eller 10 år før en graviditet. Det er så klart veldig trist, men hvis alle skulle sluttet å få barn før de var SIKRE på at forholdet ville vare... Så kunne ikke noen fått barn i det hele tatt. For slikt er aldri sikkert!

 

Legger til: Prøv å få deg fast jobb først, slik at du i det minste får permisjon og foreldrepenger.

Tusen takk for veldig fint svar. Det er akkurat dette vi har i hodet også, det kan være like usikkert å få barn som 20 åring som når mann er 35.

Og når det gjelder det å få jobb, så er vi bestemt på at jeg skal ha fast jobb før vi slutter altså :) Selvom jeg ikke har skrevet det her, så er det noe vi vet ordner seg innen 6 av 10 mnd har gått.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

 

Men det er bra. 

Det er veldig sant at man kan se tilbake og tenkte at man skulle ønske man hadde gjort mer da man først hadde sjansen, men en ting som er, når man får barn tidlig, det er at da får man livet "tilbake" når man er i sin beste alder, som de fleste kvinner sier er 40'åra. Da kan man reise, og ha det gøy.

 

Jeg syntes nå det er dummere å bruke 35-40 år av livet på skole og utdanning og karriere, før man får barn, så er man nesten 60 før eldstemann flytter ut.. 

 

Skrevet

Nei, men det krever litt mer av dere. Isåfall må dere vite hva dere gjør, våge å måtte stå på mer enn andre mtp arbeidssituasjonen og klare å være voksne nok til å fikse det når det blir storm i parforholdet. Dere bør være veldig enige mtp oppdragelse og verdier, og begge klare til å bidra. Husk at fet kommer dager da minsten bare skriker, og ikke sover, dere skal ha eksamen og må på jobb. Og klær som skal vaskes, dere krangler og en vil på fest.... Hva da? Hvordan takler dere det? Og husk mor får ikke til dette alene, da blir det ofte brudd....

Skrevet

 

 

 

Dere vil klare det helt fint!

Ikke tenk på at dere må gå gjennom dib's kvalifiseringsrunde først.

 

Jeg tror den tiden man er klar for barn, er da barnet faktisk kommer, enten man er 21 eller 35. (snakker da ikke om tenåringsgraviditeter osv)

 

At et barn krever mye, det trenger du heller ikke et helt forum til å fortelle deg, for dette vet du fra før.

Dere skal så klart tenke nøye gjennom valget før dere velger å skaffe dere barn, men jeg ser ingen grunn til at dere ikke skal få det til.

 

Det eneste, er at dere ikke har vært sammen lenge, men det har faktisk lite å si...

nå går 50% av ekteskap til helvete uansett, enten de har vært sammen 1 uke eller 10 år før en graviditet. Det er så klart veldig trist, men hvis alle skulle sluttet å få barn før de var SIKRE på at forholdet ville vare... Så kunne ikke noen fått barn i det hele tatt. For slikt er aldri sikkert!

 

Legger til: Prøv å få deg fast jobb først, slik at du i det minste får permisjon og foreldrepenger.

Tusen takk for veldig fint svar. Det er akkurat dette vi har i hodet også, det kan være like usikkert å få barn som 20 åring som når mann er 35.

Og når det gjelder det å få jobb, så er vi bestemt på at jeg skal ha fast jobb før vi slutter altså :) Selvom jeg ikke har skrevet det her, så er det noe vi vet ordner seg innen 6 av 10 mnd har gått.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Men det er bra.

Det er veldig sant at man kan se tilbake og tenkte at man skulle ønske man hadde gjort mer da man først hadde sjansen, men en ting som er, når man får barn tidlig, det er at da får man livet "tilbake" når man er i sin beste alder, som de fleste kvinner sier er 40'åra. Da kan man reise, og ha det gøy.

 

Jeg syntes nå det er dummere å bruke 35-40 år av livet på skole og utdanning og karriere, før man får barn, så er man nesten 60 før eldstemann flytter ut..

Hehe, ikke sant. Er helt enig der! Alle sier at hvis jeg får barn nå, så blir starter jeg jo det livet alt for tidlig. Men kanskje det er alt for tidlig for noen, men ikke for oss! Vi er klare for å starte nå :)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Skrevet

 

 

 

Dere vil klare det helt fint!

Ikke tenk på at dere må gå gjennom dib's kvalifiseringsrunde først.

 

Jeg tror den tiden man er klar for barn, er da barnet faktisk kommer, enten man er 21 eller 35. (snakker da ikke om tenåringsgraviditeter osv)

 

At et barn krever mye, det trenger du heller ikke et helt forum til å fortelle deg, for dette vet du fra før.

Dere skal så klart tenke nøye gjennom valget før dere velger å skaffe dere barn, men jeg ser ingen grunn til at dere ikke skal få det til.

 

Det eneste, er at dere ikke har vært sammen lenge, men det har faktisk lite å si...

nå går 50% av ekteskap til helvete uansett, enten de har vært sammen 1 uke eller 10 år før en graviditet. Det er så klart veldig trist, men hvis alle skulle sluttet å få barn før de var SIKRE på at forholdet ville vare... Så kunne ikke noen fått barn i det hele tatt. For slikt er aldri sikkert!

 

Legger til: Prøv å få deg fast jobb først, slik at du i det minste får permisjon og foreldrepenger.

Tusen takk for veldig fint svar. Det er akkurat dette vi har i hodet også, det kan være like usikkert å få barn som 20 åring som når mann er 35.

Og når det gjelder det å få jobb, så er vi bestemt på at jeg skal ha fast jobb før vi slutter altså :) Selvom jeg ikke har skrevet det her, så er det noe vi vet ordner seg innen 6 av 10 mnd har gått.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Men det er bra.

Det er veldig sant at man kan se tilbake og tenkte at man skulle ønske man hadde gjort mer da man først hadde sjansen, men en ting som er, når man får barn tidlig, det er at da får man livet "tilbake" når man er i sin beste alder, som de fleste kvinner sier er 40'åra. Da kan man reise, og ha det gøy.

 

Jeg syntes nå det er dummere å bruke 35-40 år av livet på skole og utdanning og karriere, før man får barn, så er man nesten 60 før eldstemann flytter ut..

Hehe, ikke sant. Er helt enig der! Alle sier at hvis jeg får barn nå, så blir starter jeg jo det livet alt for tidlig. Men kanskje det er alt for tidlig for noen, men ikke for oss! Vi er klare for å starte nå :)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

 

Men da starter du nå. Det er bare du som kan bestemme det :) Lykke tiL!

Skrevet

Nei, men det krever litt mer av dere. Isåfall må dere vite hva dere gjør, våge å måtte stå på mer enn andre mtp arbeidssituasjonen og klare å være voksne nok til å fikse det når det blir storm i parforholdet. Dere bør være veldig enige mtp oppdragelse og verdier, og begge klare til å bidra. Husk at fet kommer dager da minsten bare skriker, og ikke sover, dere skal ha eksamen og må på jobb. Og klær som skal vaskes, dere krangler og en vil på fest.... Hva da? Hvordan takler dere det? Og husk mor får ikke til dette alene, da blir det ofte brudd....

Vi er et veldig sterkt forhold, og vi har allerede nå snakket om at vi skal jobbe med problemene våres når vi får det, i stedet for å ikke prøve og bare gjøre det slutt, og det er enda viktigere når vi får barn.

Det med at en vil på fest osv er nok ikke noe problem for akkurat oss, da vi gjerne lar hverandre få "fri" når man vil og når det passer seg sånn. I tillegg er vi ikke noe særlig ute og drikker, vi liker heller å invitere venner hjem til oss og kose oss der :)

Og det er ikke bare jeg, mor, som er med på dette her. Far også er veldig klar, og han har fått øvd seg(hehe), når vi var barnevakt. Da tok han hele legginga med skifting og alt, og neste kveld igjen gikk det kjempe fint.

 

Så vi er to som er veldig klare for dette :)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Skrevet

Ja, alt for tidlig. Det praktiske er en ting, det pleier og ordne seg. Noe helt annet som du ikke har styring over er modenhet og samkjøring som par. Når man har vært sammen så kort tid som dere, er jo ikke engang det solide grunnlaget lagt. I tillegg, som noen andre nevnte her, man modnes veldig i tjueårene, og sjansen for at dere "vokser fra hverandre" er stor.

Skrevet

Vi startet også tidlig, han var 21 og jeg 24 da hun ble født. Som studenter begge to med mange år igjen, hadde vi begge ekstrajobber ved siden av studiene. Var så sliten at det rant av øynene mine til tider. Kasta ut tv'n, hadde ikke tid til sånt. Men vi har og hadde et sterkt parforhold, selv om vi også hadde våre stormer. Ville gjort alt om og om igjen! :-)

Skrevet

Og du, vi gikk ikke glipp av noe - vi fikk bare mye mer!....

Skrevet

Og du, vi gikk ikke glipp av noe - vi fikk bare mye mer!....

Sant :) Det er det vi føler, vennene våres har også slått seg til ro, så føler ikke det er noe å gå glipp av. Det er heller at vi opplever alt, men på en helt annen måte enn andre på vår alder som vil feste og ha det gøy. Vi kan heller bruke tid på barnet vårt, reise og lage opplevelser og minner for barnet vårt, og det er mye mer verdifullt for meg- og oss :)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Skrevet

Synes det virker som dere virkelig er både modne og klare for dette :) Så om det er sånn, så prøv da vel. Dere klarer det nok, og barnet får nok verdens beste foreldre:) Virker som dere er villige til å legge livet deres etter barnet nå!

Skrevet

Og husk livet kan leves med barn også :-) spørsmålet blir heller hva man definerer som " å leve livet"... Vi var en måned i Thailand og reiste rundt med tre barn i august eksempelvis. Og i California i mars. Men jeg er lite på fyllefester. Vi lager gjerne sushi og drikker god vin når ungene er i seng, og har begge stort sosialt nettverk. Men de vennene jeg festet med da jeg var tjue ser jeg nesten aldri...

Skrevet

Og husk livet kan leves med barn også :-) spørsmålet blir heller hva man definerer som " å leve livet"... Vi var en måned i Thailand og reiste rundt med tre barn i august eksempelvis. Og i California i mars. Men jeg er lite på fyllefester. Vi lager gjerne sushi og drikker god vin når ungene er i seng, og har begge stort sosialt nettverk. Men de vennene jeg festet med da jeg var tjue ser jeg nesten aldri...

Var det jeg mente også, at det å leve livet for oss nå, det er å starte familielivet. Og reise osv kan vi fint gjøre med barn(noe vi heller vil), men på barnets premisser bare, og heller lage fine minner for barnet. Jeg er ikke en person som trenger å "leve livet" med festing og alt sånn der :) og det er ikke kjæresten min heller heldigvis, tror det er derfor vi har et så trygt og fast forhold som vi har!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a3864...e1f

Skrevet

Alt ordner seg hvis man vil!:-) er 24 år og tobarnsmor og studerer et profesjonsstudie. Mannen jobber og reiser en del. Vi hadde bare vært sammen i 1 år da jeg ble uplanlaagt gravid. Hvis dere føler dere klare, så go for it! Vi er heldige og har god økonomi, det hjelper oss såklart mye. Likevel tror jeg det viktigste er å ha et godt forhold! Og dette vet dere best:-) der det er vilje er det vei! Lykke til!:-)

 

Anonymous poster hash: 47e6c...c1e

Skrevet

Ja jeg synes det er tidlig å få barn når du er så ung, og bare har vært sammen med kjæresten i

1,5 år. Hvorfor så dårlig tid? Hadde helt klart ventet til dere hadde fast jobb begge to og vært lenger sammen. Det ordner seg sikkert, men hvorfor vil du ikke ha det mer stabilt før dere velger å få et slikt enormt ansvar et barn er? Siden du spør oss, hva synes du selv er gode grunner for å få barn nå?

 

Anonymous poster hash: 7f9d4...d53

Skrevet

Jeg ville ventet, ikke fordi du er 21 år, men fordi:

1.dere har bare vært sammen i 1,5år

2. Du har ikke fast jobb.

3. Samboeren din er student og har 2,5 år igjen av studiene.

 

Som student får man 8000(?) i mnd, hvis han i tillegg skal jobbe ved sidene av studiene så får han ledig liten tid sammen med deg og babyen. Du har heller ikke fast jobb, tror meg når vikarbyrådet finner ut at du er gravid fordi du er borte fra jobb pga kvalme, bekkenløsning osv så vil de tilby deg mindre jobb. Og engangsstønaden på 35000 eller noe sånt holder ikke lenge.

Du burde i hvertfall få deg fast jobb og jobbe slik du har rett på foreldrepenger.

 

Jeg ble uplanlagt gravid som 19 åring, fødte da jeg var 20 år. Jeg var student, men heldigvis hadde samboeren min fast jobb med god inntekt. Vi hadde aldri klart oss på bare fødselsstipend. Så få deg en fast jobb først.

Når man får barn er det gull verdt å ha økonomien i orden.

 

Anonymous poster hash: 4c1cd...e4b

Skrevet

Litt kanskje? :) Men jeg skal jo ikke si så mye jeg da, jeg var jo 17 og hadde 2 da jeg var 21 ;) (ikke heeelt planlagt kan man si ;) )

Skrevet

Du skriver at jobb vil ordne seg i løpet av 6 av 10 kommende mnd. Du bør være klar over at noen blir veldig dårlige fra dag 1 av svangerskapet.. Hva skal du da gjøre om du ikke får opparbeidet deg rett på sykepenger??? Nei, jeg anbefaler deg å roe deg ned med verpesyken og få deg en jobb FØR du blir gravid. Da er du sikker på at du ikke ender opp uten penger! Hjelpes, noen mnd venting er da verdt det i det lange løp?!? Hadde aldri verden turt å bli gravid uten jobb for så å kanskje bli så dårlig at jeg ikke klarte å engang begynne i en jobb,.. Da har du et stort problem! Get my point? :)

 

Anonymous poster hash: dfd9b...3e7

Skrevet

I tillegg til alle de gode argumentene ang alder, jobb og økonomi, så er det en ting som får mine varselklokker til å ringe; du skriver at du har hatt en tøff barndom osv. Veldig mange jentermed denne type bakgrunn får barn(altfor) tidlig, ut fra et ønske om å ha noen å elske og som elsker dem betingelsesløst.

Kanskje er det greit å begynne med en valp...?! (Noe dere jo har gjort.)

I motsetning til mange andre her inne,synes jeg ikke du virker moden og klar for å få virkeligheten slengt i trynet - noe som skjer den dagen du står der med et lite barn å ha ansvaret for.

 

Anonymous poster hash: 50669...540

Skrevet

Om jeg synes du er ung - ja.

Om jeg synes dere er for unge til å få barn - tja, jeg kjenner dere ikke, så det kan jeg strengt tatt ikke bedømme. Jeg kjenner noen på samme alder som ikke er i næææærheten av å være voksen en gang. Og jeg kjenner de på samme alder som er mer enn ansvarlige og modne nok til å bli foreldre. Hva dere er vil dere egentlig ikke finne ut før barnet evt er kommet ;)

 

Om en av dere i hvert fall bør få fast stilling før du blir gravid - helt klart! Men det har dere jo også avklart, at du skal ha fast stilling før du blir gravid. Jeg ville ikke gamblet på akkurat det. Ja, dere vil greie dere uansett på et eller annet vis. Men hvis du har en fast stilling så gjør dere det så mye enklere for dere selv på alle måter og unngår dermed en del belastninger på forholdet som ellers kan sette forholdet i fare - økonomiske bekymringer, bekymring for om du har noen jobb etter endt permisjon osv.

 

Uansett hva vi her inne måtte tro og synes, så er det bare dere som kan ta et valg. Og uansett hvor sikre dere er på valget dere tar, så kan dere likevel ikke være sikre på at dere velger riktig ;)

 

Vil bare ønske dere lykke til uansett hvordan dere gjør det :)

 

Ps - husk å begynne å ta folat, det bør man helst ha tatt minst tre måneder før man blir gravid.



Anonymous poster hash: ff124...95c

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...