Var vi mindre "bortskjemt" enn våre barn er?

[Anonym bruker]

Jeg var sikkert like bortskjemt som min datter kommer til å være mtp materialistiske ting. Jeg vokste opp på 90-tallet, hadde masse leker, en hel kasse med barbie og barbiehester osv. Fikk pusset opp rommet hvert fjerde år etter egen smak og ønsker, var på sydenferie ca en gang i året, hadde merkeklær som Miss Sixty, Killahbabe og Buffalosko fra 6.-7.klasse. Fikk mobiltelefon da jeg var 12 år, min datter kommer nok til å få tidligere. Har også blitt støttet økonomisk av foreldrene mine gjennom hele oppveksten i forhold til hobby, jeg fikk min første hest da jeg var 11, og fra jeg var 14 hadde jeg to. Har også blitt kjørt mye hit og dit. Tror i bunn og grunn at det ikke blir annerledes med mine barn enn det var med meg...

 

Anonymous poster hash: 457d3...260

[Anonym bruker]

Jeg var definitivt ikke bortskjemt nei. Er 43 år. Ønsket meg ekte Barbie hele oppveksten, men fikk det aldri. Har derfor overøst døtrene mine med barbiedukker fra de knapt kunne gå, for at de ikke skulle oppleve det samme som jeg...

 

Tror kanskje ikke de er så veldig takknemlige for det da. De rekker aldri å ønske seg noe før jeg kjøper det...

Anonymous poster hash: c3713...ceb

[Anonym bruker]

Jeg har hvert mer bortskjemt som barn enn det mine egne barn er. Foreldrene mine hadde en grei økonomi i tillegg til at jeg er enebarn. Bursdagsgavene og julegavene mine var som regel dyre. Jeg har ikke råd til like flotte klær og gaver til barna mine som jeg selv fikk. Men barna mine får like mye gaver med foreldrene mine som jeg fikk.

 

Sammenligner jeg barnebilder av meg selv og mannen min for eksempel ser jeg at jeg hadde det bedre mtp det materialistiske.

 

Anonymous poster hash: ecd75...b3d

[Anonym bruker]

 

Var aldri bortskjemt. Født i 1980. Far jobbet som skipper me vakter og mor var derfor hjemmeværende til jeg begynte på skolen. Hadde en barbie, som jeg fikk på ferietur i 1991-glemmer det aldri. Mor strikket alle ullklær og tidvis penklær. Juleklær ble bestilt fra f.eks Ellos eller Sparkjøp. Fikk klær 2-3 ganger i året, til 17. mai, til skolestart og til jul. Husker jeg fikk min første Henry Choice-bukse i 8. klasse og kjøpte straks etter en Levis for egne penger. Vi var med på masse aktiviteter, så var heldige der (oppvokst på bygda med korps, speider eller 4H, svømming, fotball og volleyball og tidvis kor). Fikk sportsutstyr til jul og bursdag, glemmer aldri at jeg fikk nye ski da jeg var ca 10 år, tidligere hadde jeg arvet broren min sine. Jeg er veldig glad for oppveksten min. Min første sykkel som 6 åring, fikk jeg til bursdagen. Sykler kjøpt i ettertid betalte jeg selv for oppsparte penger.

 

Prøver å overføre mye av dette til mine barn, kjøper ofte brukt barneutstyr, min mor strikker fortsatt raskere enn toget og vi har arvet mye klær. Prøver også å gi de utstyr til jul som ski, sykkel og akebrett. Kjøper ikke feks. rosa reimadress til eldstejenta, men i nøytral farge slik at lillebror kan arve (og selvsagt på 50% salg). Jeg er opptatt av at klærne skal være varme, holde barna tørre og selvsagt at de skal være pene, rene og hele å se på. Mine barn har mye leker som de har fått i gave, men det hadde jeg også da jeg var liten (dog ikke så mye "merke-leker" unntatt lego kanskje). Jeg hadde stor familie og fikk derfor mange bursdags -og julegaver.

Anonymous poster hash: c7d5b...b57

[Anonym bruker]

 

Absolutt.

Jeg fikk merkeklær og mobiltelefon på ungdomsskolen, var ikke snakk om at ungene føk rundt med nettbrett og dyre ting før den tid.

Men kommer an på foreldrene. Mine barn får lite, og er kjempetakknemlige for det de får. Ingen sutring og sure miner. Og absolutt ingen iphone eller nettbrett.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

Med mindre du er ekstremt ung så fantes ikke mobil og nettbrett når du var barn.

 

Jeg så min første mobil telefon når jeg var nesten 15 år. Den var på størrelse med en stresskoffert...

 

Hadde de fantes når vi var små hadde noen garantert hatt dem.

 

 

Satt på spissen. Det var bare ytterst få som hadde mobiltelefoner på ungdomsskolen, og det var absolutt ingen som fikk dette på ungdomsskolen, siden det ble sett på som galskap.

Nå får jo barn ned i toårsalderen nettbrett, noe jeg ser på som både galskap og en tragedie.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

[skjotta]

 

 

 

Absolutt.

Jeg fikk merkeklær og mobiltelefon på ungdomsskolen, var ikke snakk om at ungene føk rundt med nettbrett og dyre ting før den tid.

Men kommer an på foreldrene. Mine barn får lite, og er kjempetakknemlige for det de får. Ingen sutring og sure miner. Og absolutt ingen iphone eller nettbrett.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

Med mindre du er ekstremt ung så fantes ikke mobil og nettbrett når du var barn.

 

Jeg så min første mobil telefon når jeg var nesten 15 år. Den var på størrelse med en stresskoffert...

 

Hadde de fantes når vi var små hadde noen garantert hatt dem.

Satt på spissen. Det var bare ytterst få som hadde mobiltelefoner på ungdomsskolen, og det var absolutt ingen som fikk dette på ungdomsskolen, siden det ble sett på som galskap.

Nå får jo barn ned i toårsalderen nettbrett, noe jeg ser på som både galskap og en tragedie.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

Samfunnet endrer seg. Verdenen våre barn vokser opp i er mye mer innholdsrik når det kommer til produkter og teknologi. Disse tingene er lett tilgjengelige for alle i dag.

 

Når jeg vokste opp var det kuleste du kunne ha en telefon som hang på veggen (inne på rommet) og hadde utrolig lang snor slik at man kunne gå rundt med den.

 

Husker også min første Game Boy og commandore64... dette var det som var tilgjengelig og dermed det man hadde...

[Anonym bruker]

 

 

 

Absolutt.

Jeg fikk merkeklær og mobiltelefon på ungdomsskolen, var ikke snakk om at ungene føk rundt med nettbrett og dyre ting før den tid.

Men kommer an på foreldrene. Mine barn får lite, og er kjempetakknemlige for det de får. Ingen sutring og sure miner. Og absolutt ingen iphone eller nettbrett.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

Med mindre du er ekstremt ung så fantes ikke mobil og nettbrett når du var barn.

 

Jeg så min første mobil telefon når jeg var nesten 15 år. Den var på størrelse med en stresskoffert...

 

Hadde de fantes når vi var små hadde noen garantert hatt dem.

Satt på spissen. Det var bare ytterst få som hadde mobiltelefoner på ungdomsskolen, og det var absolutt ingen som fikk dette på ungdomsskolen, siden det ble sett på som galskap.

Nå får jo barn ned i toårsalderen nettbrett, noe jeg ser på som både galskap og en tragedie.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

Samfunnet endrer seg. Verdenen våre barn vokser opp i er mye mer innholdsrik når det kommer til produkter og teknologi. Disse tingene er lett tilgjengelige for alle i dag.

 

Når jeg vokste opp var det kuleste du kunne ha en telefon som hang på veggen (inne på rommet) og hadde utrolig lang snor slik at man kunne gå rundt med den.

 

Husker også min første Game Boy og commandore64... dette var det som var tilgjengelig og dermed det man hadde...

 

 

Det betyr ikke at de skal inn med morsmelken. Vi hadde datamaskin og litt av hvert da jeg vokste opp (For ikke å snakke om VHS) Men jeg fikk ikke lov til å herje løs på dette før jeg var eldre.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

[det er berre mordi]

Absolutt, men no var eg i den "heldige" situasjonen at mor mi anten sydde eller strikka omtrent alt eg hadde på meg. (Det er i alle fall det eg minnast (med gru;))

Eg hadde ei barbiedukke, og den hadde eg ønska meg i årevis før eg fekk den. Eg var i alle fall ikkje bortskjemt på slikt:) Jenta mi har meir enn eg nokon gong hadde, men eg trur ikkje ho har så mykje som alle dei andre på hennar alder. Eg prøver å halde igjen, men veit ikkje om eg er flink nok.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp på gård, og fikk tidlig forståelsen av at vi ikke kom til å få dyre ting.

Men føler meg ganske bortskjemt angående gårdsarbeid. Generasjonene før oss måtte hjelpe til med mye og hardt arbeid, mens jeg husker at det var leking, leking og atter leking.

Morsomt selvfølgelig, men det er nesten så vi ble litt vel bortskjemte i forhold til fritid.

Anonymous poster hash: 26198...c23

[Anonym bruker]

Jeg er 34 og vil si at mine unger har mye mye mer enn det jeg hadde som barn. Kan ikke huske det var noe særlig snakk om merkeklær før uti ungdomsskolen og da var det vero moda bukser i allskens farger som gjalt. Jeg hadde endel lego husker jeg og et par dukker som fortsatt lever i beste velgående. Fikk min første mobil da jeg flyttet hjemmefra som 18 åring.

Men jeg hadde en mor som var hjemmeværende og fikk servert middag hver dag når jeg kom hjem fra skolen, som hadde mye tid til oss barna og som virkelig har gjort alt for at vi skulle ha det så bra som mulig.

Anonymous poster hash: 3fcc2...17d

[Anonym bruker]

 

Hmm jeg er 42 og vil nok si at situasjonen er veldig annerledes ifht da jeg var jentunge.

 

Da jeg var barn, sydde min mor alle klærne til meg. Det var svært dyrt med klær. Jeg husker da den første billigklesbutikken kom (nr13) og på ungdomsskolen skulle alle ha seilersko om sommeren og isba om vinteren. 501 levisbukser var viktig. Etterhvert også med hull i. Slips, skjorte, frakk, bukseseler var også kule faktorer man kunne bruke - eller ball-genser. Milet dunjakke var toppen av lykke. Som barn var det ikke noe tema med merker. Absolutt alt sportsutstyr var arvet. Husker godt at pappa pusset opp et par treski til meg. De ble kjempeflotte!

 

Jeg hadde 2 dukker (og har dem fremdeles og husker selvsagt navnet på dem). Jeg var en av de heldige som hadde ordentlig simo dukkevogn. Når jeg ser på størrelsen, så var det nok noe man fikk i 5-årsalderen eller noe sånt. Jeg var heldig og hadde eget rom ( på 4.kvm). Der hadde jeg blant annet en skikkelig gammal skrivemaskin og den var veldig stas. Tegnepapiret var baksiden av gamle papirer fra pappas jobb og jeg har faktisk fremdels fargestiftene vi fikk i første klasse. Nå bruker min datter dem opp. Kjøpte min første nye sykkel da jeg var 12 og hadde spart nok. Jeg var også flink til å spare og fikk kjøpt meg et snoopy-spill etterhvert. Det var toppen av lykke!

 

Det var to barnehager i kommunen (ganske stor kommune). Plassene var stort sett forbeholdt skilsmissebarn og kommunalt ansatte som fikk rekrutteringsplass. Jeg hadde plass der siste året før skolestart og prisen var på svimlende 3.500 kroner (datids). Så og si hele lønningen til min mor forsvant i den regninga.

 

 

Anonymous poster hash: e6bf1...834

Haha, jeg er 38 og nå tok du meg rett tilbake til en svunnen tid! Herlig

 

Anonymous poster hash: 0d150...9ca

 

Samme her Er også 38 år ung

 

Anonymous poster hash: 8e33e...0ed

[Anonym bruker]

jeg vokste opp på 90-tallet, og var i alle fall ikke bortskjemt. Mamma og pappa var veldig opptatte av at leker fikk man til bursdag og jul, ikke ellers. Om det likevel hendte at man fikk en ting utenom disse anledningene, var det helt FANTASTISK. Og jeg mener helt helt ærlig at jeg ble glad for hver minste sokk på julaften. Det var jo morro med nye klær også! Husker feks. at når strømebukser ble hullete på føttene eller for korte i bena, så klippet bare mamma av føttene, så kunne de være stilongs med sokker til haha

Mamma har innrømmet at de kanskje var litt vel strenge, for vi spurte aldri om å få noe siden vi ikke forventet noe utenom jul og bursdag. Så da feks. klinkekuler var populært på skolen, så spurte vi ikke om få. Men jeg satt og snakket om det hjemme, og plutselig sier pappa: det er lov å spørre om å få ting da, når det er sånt som er populært på skolen. Så da dro vi og kjøpte 12 klinkekuler hver til meg og søsteren min hehe.

Jeg merket likevel aldri noe press til å ha hverken det ene eller det andre. jeg ønsket meg jo mye, men man fikk ikke alt man ønsket seg, sånn var livet bare, og jeg forventet det heller ikke. 

Det forandret seg i 7. klasse da. Da var det veldig viktig å ha klær fra Bik Bok feks. Den gangen så fikk man med en nøkkelring med en B i når man kjøpte plagg der, og jeg husker det var om å gjøre å ha så mange B-er hengende på sekken som mulig. For da kunne alle se hvor mange plagg du hadde derfra.... Jeg hadde to, fikk en genser og en joggebukse derfra av farmor. En jente i klassen min hadde sekken full!! Dette var den samme jenta som en gang sa til meg, da jeg kom i Miss Sixty bukse (arvet av kusine): Eh, har DU Miss Sixty bukse???? Tydeligvis var jeg ikke kul nok for å kunne ikle meg dette plagget......
Men nå brydde jeg meg ikke så veldig da, var sånn passe interessert. så jeg føler ikke jeg hadde noen traumatisk barndom selv om jeg ikke fikk alt mulig. Arvet mye fine klær av kusinene mine, og var fornøyd med det

Anonymous poster hash: cb0e3...563

[Anonym bruker]

Jeg var nok ikke mindre bortskjemt. Jeg fikk mobil da jeg begynte på skolen, og fikk plukke ut mine egne klær med en gang jeg ble interessert. Foreldrene mine hadde ok med penger, ikke noe mer enn det. Det som kanskje er annerledes med mine barn, er at "kravene" kommer tidligere - allerede i barnehagen blir barna bevisste på hva de vil ha, mens jeg ikke tenkte over sånne ting før på slutten av barneskolen, så lenge jeg hadde det jeg trengte. (er født i 90)
I tillegg er tingene barna vil ha dyrere nå enn før, føler jeg. Jeg kunne kjøpe en hel del for ukelønnen jeg fikk, men i dag hadde det knapt vært nok til et klesplagg, om man ikke går på billigkjedene. 

Anonymous poster hash: 8e476...cfd