Var vi mindre "bortskjemt" enn våre barn er?

[Mamma`n til Will& Ailo]

Når det kommer til merkeklær og leker?

 

Når jeg var liten så var det like vanlig med merkeklær og masse leker som det er i dag..

 

Hele rommet mitt var fylt opp med dukker,barbier, lego og lignende og alle mine kusiner og venninner hadde også rommet fult av leker.

 

Og når jeg ble tenåring så var det kun merkeklær jeg ønsket meg som : Levis, Adidas, Hilfiger osv.

 

Var det egentlig noe mindre merkepress når vi vokste opp?

[skjotta]

Nei, det var bare andre merker og ting enn det vi har i dag.

 

Men så er jeg ganske gammel da... husker Ball gensere og vide dongeribukser med smalt lærbelte ;-) og hårspray... masse masse hårspray. Og mødre som nektet å betale for saue-perm var bare såååå slemme!

[Mamma`n til Will& Ailo]

He he he skjotta, jeg husker også det fordi jeg har 2 eldre søstere

[Anonym bruker]

Jeg var ihvertfall det. Mine barn har masse fler leker enn det jeg hadde. Én Barbie dukke hadde jeg. Ingen merkeklær, men husker jeg hadde ett par sko som var populære. Mefisto, var det noe som het det?

 

Mine unger har flere bukser enn jeg noen gang har eid, tror jeg. Samme med gensere. Husker jeg i en alder av ca 10 fikk min første morgenkåpe. Rosa. Til jul.

 

Med det sagt, ser jeg ikke på unga mine som bortskjemte. Selv om de har hver sin pc og telefon. Og x antall barbier.

 

Anonymous poster hash: 9c1e3...71a

[Anonym bruker]

Jeg er født i 88 og hadde aldri merkeklær som liten. Første gangen jeg fikk noe sånt va Miss Sixty bukse da jeg gikk i 8. klasse. Det var aldri noe press om det, klær var liksom bare noe man hadde på seg, ferdig med det. Gikk ikke lurvete av den grunn

Jeg hadde mye leker, men det jeg ser forskjell på er at jeg var fornøyd med 2 twist i julekalenderen de dagene det var det. Min egen 6 åring ville nok falt av stolen... Så ja, jeg opplever at dagens barn vil ha mer fancy ting enn jeg var opptatt av som liten.

 

 

Anonymous poster hash: da026...5a8

[Anonym bruker]

Absolutt.

Jeg fikk merkeklær og mobiltelefon på ungdomsskolen, var ikke snakk om at ungene føk rundt med nettbrett og dyre ting før den tid.

Men kommer an på foreldrene. Mine barn får lite, og er kjempetakknemlige for det de får. Ingen sutring og sure miner. Og absolutt ingen iphone eller nettbrett.

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

[Anonym bruker]

Jeg var ikke bortskjemt, men de som fikk den haugen med gaver noen ramser opp at de gir til barna sine, de var bortskjemte ufordragelige drittunger. Eller kanskje jeg bare var misunnelig.

 

Merkepresset var der til en viss grad, men jeg brydde meg ikke om det. Jeg tror det var lettere å stå utenfor den gangen fordi vi var mange flere om det. Å ikke ha råd til de dyre merkene var helt normalt, og ikke noe JEG skammet meg over i allefall. Mulig jeg bare ikke visste bedre.

Anonymous poster hash: 4fef2...2cb

[Anonym bruker]

Hmm jeg er 42 og vil nok si at situasjonen er veldig annerledes ifht da jeg var jentunge.

 

Da jeg var barn, sydde min mor alle klærne til meg. Det var svært dyrt med klær. Jeg husker da den første billigklesbutikken kom (nr13) og på ungdomsskolen skulle alle ha seilersko om sommeren og isba om vinteren. 501 levisbukser var viktig. Etterhvert også med hull i. Slips, skjorte, frakk, bukseseler var også kule faktorer man kunne bruke - eller ball-genser. Milet dunjakke var toppen av lykke. Som barn var det ikke noe tema med merker. Absolutt alt sportsutstyr var arvet. Husker godt at pappa pusset opp et par treski til meg. De ble kjempeflotte!

 

Jeg hadde 2 dukker (og har dem fremdeles og husker selvsagt navnet på dem). Jeg var en av de heldige som hadde ordentlig simo dukkevogn. Når jeg ser på størrelsen, så var det nok noe man fikk i 5-årsalderen eller noe sånt. Jeg var heldig og hadde eget rom ( på 4.kvm). Der hadde jeg blant annet en skikkelig gammal skrivemaskin og den var veldig stas. Tegnepapiret var baksiden av gamle papirer fra pappas jobb og jeg har faktisk fremdels fargestiftene vi fikk i første klasse. Nå bruker min datter dem opp. Kjøpte min første nye sykkel da jeg var 12 og hadde spart nok. Jeg var også flink til å spare og fikk kjøpt meg et snoopy-spill etterhvert. Det var toppen av lykke!

 

Det var to barnehager i kommunen (ganske stor kommune). Plassene var stort sett forbeholdt skilsmissebarn og kommunalt ansatte som fikk rekrutteringsplass. Jeg hadde plass der siste året før skolestart og prisen var på svimlende 3.500 kroner (datids). Så og si hele lønningen til min mor forsvant i den regninga.

 

Anonymous poster hash: e6bf1...834

[Anonym bruker]

Jeg er 30, og når jeg ser tilbake på klassebilder fra jeg var liten, ser alle "like" ut. Alle har "samme" klær, og fokuset var ikke på merker. Ser man på klassebilder nå, ser man tydelig klasseskille (ihvertfall mange steder), med foreldre som trenger å skille seg ut når det kommer til merkeklær.. Jeg hadde flere familier som var mangemillionærer i klassen, men som barn visste vi aldri dette, siden "alle var like". Var utrolig deilig barndom!! Men, var nok stor forskjell på det rundt om i landet for 20 år siden også.

Anonymous poster hash: 0df3f...c1a

[skjotta]

 

Absolutt.

Jeg fikk merkeklær og mobiltelefon på ungdomsskolen, var ikke snakk om at ungene føk rundt med nettbrett og dyre ting før den tid.

Men kommer an på foreldrene. Mine barn får lite, og er kjempetakknemlige for det de får. Ingen sutring og sure miner. Og absolutt ingen iphone eller nettbrett.

 

Anonymous poster hash: d92ba...8b1

Med mindre du er ekstremt ung så fantes ikke mobil og nettbrett når du var barn.

 

Jeg så min første mobil telefon når jeg var nesten 15 år. Den var på størrelse med en stresskoffert...

 

Hadde de fantes når vi var små hadde noen garantert hatt dem.

[Anonym bruker]

 

Hmm jeg er 42 og vil nok si at situasjonen er veldig annerledes ifht da jeg var jentunge.

 

Da jeg var barn, sydde min mor alle klærne til meg. Det var svært dyrt med klær. Jeg husker da den første billigklesbutikken kom (nr13) og på ungdomsskolen skulle alle ha seilersko om sommeren og isba om vinteren. 501 levisbukser var viktig. Etterhvert også med hull i. Slips, skjorte, frakk, bukseseler var også kule faktorer man kunne bruke - eller ball-genser. Milet dunjakke var toppen av lykke. Som barn var det ikke noe tema med merker. Absolutt alt sportsutstyr var arvet. Husker godt at pappa pusset opp et par treski til meg. De ble kjempeflotte!

 

Jeg hadde 2 dukker (og har dem fremdeles og husker selvsagt navnet på dem). Jeg var en av de heldige som hadde ordentlig simo dukkevogn. Når jeg ser på størrelsen, så var det nok noe man fikk i 5-årsalderen eller noe sånt. Jeg var heldig og hadde eget rom ( på 4.kvm). Der hadde jeg blant annet en skikkelig gammal skrivemaskin og den var veldig stas. Tegnepapiret var baksiden av gamle papirer fra pappas jobb og jeg har faktisk fremdels fargestiftene vi fikk i første klasse. Nå bruker min datter dem opp. Kjøpte min første nye sykkel da jeg var 12 og hadde spart nok. Jeg var også flink til å spare og fikk kjøpt meg et snoopy-spill etterhvert. Det var toppen av lykke!

 

Det var to barnehager i kommunen (ganske stor kommune). Plassene var stort sett forbeholdt skilsmissebarn og kommunalt ansatte som fikk rekrutteringsplass. Jeg hadde plass der siste året før skolestart og prisen var på svimlende 3.500 kroner (datids). Så og si hele lønningen til min mor forsvant i den regninga.

 

 

Anonymous poster hash: e6bf1...834

Haha, jeg er 38 og nå tok du meg rett tilbake til en svunnen tid! Herlig

 

Anonymous poster hash: 0d150...9ca

[prekæs]

Det var ikke "merkepress på samme måten, tror jeg. Kan ikke forestille meg at mamma hang seg på trenden med å kjøpe merketøy til oss ungene. Vi hadde ullklær og hjemmesydde bobleklær og boblebukser. Klær var dyrt i forhold til nå og det lønte seg å sy, noe mamma var flink til. Tror også de fleste viste mer moderasjon og kunne/måtte begrense seg.

Da jeg var tenåring (for over 30 år siden) kostet en motebukse 600- 700 kr, og kan huske at pappa kom hjem og insistere på at en type av disse buksene skulle jeg få, koste hva det koste ville (han hadde sett en han synes var fin) Jeg hadde sett den samme, men hadde ikke spurt engang, helt utenkelig å få. Glemmer vel aldri følelsen av bare kunne gå å kjøpe den:)

Prøver selv å vise moderasjon ved innkjøp, trenger ikke skapene fulle av ting jeg ikke bruker og kjøper stort sett det jeg vil (muligens for jeg ikke vil så ofte) uavhengig av pris. Minstemann på 7 får være med å velge til seg selv, men har vel egentlig ikke den helt store klesinteressen.

[Anonym bruker]

Jeg var nok ikke mindre bortskjemt enn mine barn. Født i 90. Hadde masse leker, mer enn mine barn har tilsammen. Fikk mobil i 3. klasse og vi hadde miss sixty bukser fra 7. klasse.

 

Anonymous poster hash: 41916...c29

[Fertila]

Ja, det vil jeg hardnakket påstå. Jeg hadde forholdsvis lite leker, og ble ikke bombet på julaften og til bursdager.

Merkeklær var det lite av, men jeg hadde en levisbukse husker jeg. Den mener jeg vi kjøpte på salg. 

 

Jeg husker at vennene mine hadde mer leker enn jeg iallefall. Så det var alltid spennende og besøke vennene mine for å leke. 

 

Men jeg har ikke tatt noe skade av det, snarere tvert i mot. 

[Anonym bruker]

Jeg fikk aldri barbie, men "cindy" da barbie var for dyrt. Mens noen hadde "my little pony", flere hester, stall, klær osv, så fikk jeg og min søster en hver og "ett antrekk"...Fordi det var dyrt. Mamma strikket lugger, stilongser og gensere selv, og vi arvet en del av eldre søskenbarn. Jeg eide ikke en Levis bukse før jeg tjente egne penger og kjøpte selv, og jeg fikk aldri "poco Loco" genser, eller Ball genser. Permanent fikk jeg dog, da min mor gjorde det selv....Og det ble faktisk mye finere (hallo, det var jo aldri fint, ser jeg i etterid) enn hos de som gjorde det hos frisør og fikk klipt opp håret slik at de, når permanenten begynte og gå ut, så ut som skamklipte sauer...Min permanent fikk faktisk bare "vokse seg ut"..Den holdt seg "pen" lenge, ble naturlig etterhvert...Men fint? Den gang, ja

 

VI reiste på ferie kun annethvert år, og det var det. Vi fikk være med på EN aktivitet, og ble ALDRI kjørt. Måtte sykle. Og utsyt ble ofte kjøpt brukt der. TV var det bare en kanal, Kabel kom da jeg var ca 10, men hjemme hos os kom det ikke flere kanaler før jeg flyttet hjemmefra.

 

Så joda, barna mine har MYE mer enn jeg. Men ser jo at prisen på både klær, leker og møbler er nesten den samme som den var da mine foreldre var på min alder. En barbiedukke kostet ensten 200 kroner da, og de gjr den fortsatt. Levis buksa kostet over 500, nå koster de vel næremer 1000, men følger man med, får de noen modeller VELDIG billig....Den gang var det på langt nær "tilbud hele året"...For og si det sånn.  En vanlgi årslønn var jo under 100 000 den gang, renter på huslån var rundt 15%, så ser jo at det var helt andre tider. Vi har hatt en velstandsøkning vi ikke kan tro..

 

Ta julemat f.eks..Kalkunen kostet 59kr/kg da mine foreldre begynte med det på 70tallet. Det hadde tilsvart en kilospris på 384 kroner nå....Sofaen de kjøpte seg (den første de sparte til og kjøpte selv, altså ikke arv) kjøpte de i 85..Til 21 000...Det tilsvarer over 54 000 i år...En 3-2-1 salong.....Og som dere skjønner var ikke mien foreldre velsåtende, og det var ikke "dyrsofa", men på den tiden var det ikke mange "billigkjeder" hverken på mat butikkfrong, kleskjeder eller møbler.....

 

SÅ fordi prisene har økt så mye mindre enn inntektene, så er kjøpekraften hos gjennomsnittsnordmannen MYE større enn vha den var da jeg var lite..OG det medfører kanskje en "naturlig" bortskjemming av barn. Man hsuker jo hvor mye man ønsket eg ting, og hvor "utafor" man følte seg.. Men der jeg bode var vi ikke alene da..

Anonymous poster hash: 8cc3f...a44

[Anonym bruker]

Det var i hvert fall ikke noe merkepress mellom foreldrene slik det tydeligvis er idag. Husker vi unga brydde oss fint lite om merker mens vi var små. Om evt merkeklærne som fantes var for dyre så var det helt greit, det var liksom bare sånn det var. Mange gikk i hjemmesydde klær, og det var helt greit. Det viktigste var at klærne var varme og gode.

Oppvokst i en mindre by, så det var jo heller ikke flust med klesbutikker å velge i.

De fleste på barneskolen gikk kledd i klær som var kjøpt i byens klesbutikker (gjerne fra Adelsten) eller kjøpt på postordre som Ellos eller Josefsson.

 

Var først overgangen til ungdomsskolen de på trinnet mitt ble interessert i merkeklær, og da var det veldig viktig å få det. Tror en del av klærne jeg fikk grini meg til på den tiden er dyrere enn det jeg kjøper til meg selv idag

Anonymous poster hash: af433...8f8

[Anonym bruker]

Ja, helt klart for min egen del.

 

Jeg husker selvsagt Ball-gensere og andre "kule" merker, men jeg fikk stort sett aldri disse tingene. Mindre leker hadde vi også.

Var ikke noe problem å finne på ønsker til ønskelista den gangen, slik mange sliter med i dag.

 

Men klart- store individuelle forskjeller da som nå.

Jeg er forøvrig en av de gamle her inne, født i 75, og tenker at mange av dere som er født 10-15 år senere har vokst opp med en langt sterkere privatøkonomi.

 

Anonymous poster hash: ecebd...faa

[Anonym bruker]

 

Jeg fikk aldri barbie, men "cindy" da barbie var for dyrt. Mens noen hadde "my little pony", flere hester, stall, klær osv, så fikk jeg og min søster en hver og "ett antrekk"...Fordi det var dyrt. Mamma strikket lugger, stilongser og gensere selv, og vi arvet en del av eldre søskenbarn. Jeg eide ikke en Levis bukse før jeg tjente egne penger og kjøpte selv, og jeg fikk aldri "poco Loco" genser, eller Ball genser. Permanent fikk jeg dog, da min mor gjorde det selv....Og det ble faktisk mye finere (hallo, det var jo aldri fint, ser jeg i etterid) enn hos de som gjorde det hos frisør og fikk klipt opp håret slik at de, når permanenten begynte og gå ut, så ut som skamklipte sauer...Min permanent fikk faktisk bare "vokse seg ut"..Den holdt seg "pen" lenge, ble naturlig etterhvert...Men fint? Den gang, ja

 

VI reiste på ferie kun annethvert år, og det var det. Vi fikk være med på EN aktivitet, og ble ALDRI kjørt. Måtte sykle. Og utsyt ble ofte kjøpt brukt der. TV var det bare en kanal, Kabel kom da jeg var ca 10, men hjemme hos os kom det ikke flere kanaler før jeg flyttet hjemmefra.

 

Så joda, barna mine har MYE mer enn jeg. Men ser jo at prisen på både klær, leker og møbler er nesten den samme som den var da mine foreldre var på min alder. En barbiedukke kostet ensten 200 kroner da, og de gjr den fortsatt. Levis buksa kostet over 500, nå koster de vel næremer 1000, men følger man med, får de noen modeller VELDIG billig....Den gang var det på langt nær "tilbud hele året"...For og si det sånn.  En vanlgi årslønn var jo under 100 000 den gang, renter på huslån var rundt 15%, så ser jo at det var helt andre tider. Vi har hatt en velstandsøkning vi ikke kan tro..

 

Ta julemat f.eks..Kalkunen kostet 59kr/kg da mine foreldre begynte med det på 70tallet. Det hadde tilsvart en kilospris på 384 kroner nå....Sofaen de kjøpte seg (den første de sparte til og kjøpte selv, altså ikke arv) kjøpte de i 85..Til 21 000...Det tilsvarer over 54 000 i år...En 3-2-1 salong.....Og som dere skjønner var ikke mien foreldre velsåtende, og det var ikke "dyrsofa", men på den tiden var det ikke mange "billigkjeder" hverken på mat butikkfrong, kleskjeder eller møbler.....

 

SÅ fordi prisene har økt så mye mindre enn inntektene, så er kjøpekraften hos gjennomsnittsnordmannen MYE større enn vha den var da jeg var lite..OG det medfører kanskje en "naturlig" bortskjemming av barn. Man hsuker jo hvor mye man ønsket eg ting, og hvor "utafor" man følte seg.. Men der jeg bode var vi ikke alene da..

 

Anonymous poster hash: 8cc3f...a44

 

 

Veldig godt poeng med både priser og "tilgang" til billigere varer.

Jeg hadde dukkehus fra Lundeby, og ser at prisene på "interiør" ligger på omtrent det samme nå som på slutten av åttitallet, og da har jeg ikke regnet om til 2013-kroner eller sett i forhold til den jevne inntekten. Husker jeg husker det var sykt dyrt på den tiden.

Var "salg" to ganger i året, rett etter jul og rett etter skolestart. Ingen som hadde mulighet til å kjøpe noe på nettet da, nei

 

Anonymous poster hash: af433...8f8

[Anonym bruker]

Er oppvokst i Oslo (født i 78) og har aldri merket noe særlig til merkepress. Hadde jo sykt mye leker og sånn, men sånn blir det jo med masse familiemedlemmer og bursdager og juler.

Anonymous poster hash: 69682...eb6

[rytme]

Jeg er vokst opp på 90-tallet og jeg hadde også rommet fullt av leker. Jeg hadde haugevis av barbiedukker og andre populære leker. Jeg hadde også pakkekalender helt fra jeg var liten (men den inneholdt ting eller snop til ca 10 kr per pakke da....) 

 

Når det gjelder merkeklær så var det en del press på det på skolen (fra ca 11-12 års alderen, ikke før det) men jeg var ikke interessert i det. Var heller ikke likt på skolen uansett, tviler på merkeklær hadde utgjort noe forskjell. Hadde jeg ønsket meg merkeklær så hadde jeg sikkert fått litt. Min mor var ganske middels "spandabel" når det gjalt slike ting. Jeg manglet aldri noe, men fikk heller ikke alt jeg ba om sånn uten videre. Jeg jobbet også for penger, vasket badet og mitt eget rom hjemme, fikk 70 kr for dette i uken og satt barnevakt for mine fettere. Det kunne jeg kjøpe ting jeg ville ha sånn utenom jul og bursdag  

 

Det er en linje jeg prøver å sikte meg inn på selv

Endret 2. desember 2013 av rytme

[Rivjernet]

I forhold til generasjonen før oss, var vi nok veldig bortskjemt . Sånn har det vært i Norge , økonomien har blitt bedre og bedre, og dermed har kjøpekraften/kjøpepresset økt.

 

Personlig mener jeg at vi burde tas ett skritt tilbake og ikke hive oss på alt som "alle andre gjør". Jeg tror egentlig ikke majoriteten av norske barn har Canada goose jakker..

[Anonym bruker]

 

SÅ fordi prisene har økt så mye mindre enn inntektene, så er kjøpekraften hos gjennomsnittsnordmannen MYE større enn vha den var da jeg var lite..OG det medfører kanskje en "naturlig" bortskjemming av barn. Man hsuker jo hvor mye man ønsket eg ting, og hvor "utafor" man følte seg.. Men der jeg bode var vi ikke alene da..

 

Anonymous poster hash: 8cc3f...a44

 

 

Veldig godt poeng det der, jeg merker selv at jeg har så lyst til å gi barna mine alt det jeg selv ønsket meg og aldri fikk, for jeg har jo muligheten til det. Må bremse litt så de rekker å ønske seg noe selv også.

 

Anonymous poster hash: 4fef2...2cb

[skjotta]

Men, opplever BARNA merkepress når det kommer til klær, eller er det vi foreldre som kjenner på det?

 

Min 6 åring har ikke engang plukket opp at der finnes forskjellige merker påklær og leker og i hhvertfall ikke at noen merker er "bedre" enn andre...

 

Så for de som hadde dårlig råd når dere var barn, tror dere foreldrene deres kjente på merkepress og ønsket at de kunne gi barna sine mer?

[Anonym bruker]

Men, opplever BARNA merkepress når det kommer til klær, eller er det vi foreldre som kjenner på det?

 

Min 6 åring har ikke engang plukket opp at der finnes forskjellige merker påklær og leker og i hhvertfall ikke at noen merker er "bedre" enn andre...

 

Så for de som hadde dårlig råd når dere var barn, tror dere foreldrene deres kjente på merkepress og ønsket at de kunne gi barna sine mer?

 

Nei, jeg tror ike det. Forde DE hadde bedre råd enn sine foreldre igjen. Så selv om jeg sitter igjen med inntrykk av at vi har bedre råd til og girbarna mer enn hva mine foreldre gav meg, så er det grense. Grenser JEG finner helt naturlig og si nei til.Det være seg datateknologi, TV på rommet, jakke til 6000 oscv. Noe av det kunne vi lett tatt oss råd til, annet har vi ikke råd til, men jeg finner det heller ikke nødvendig. Tror mine foreldre følte det samme ovenfor oss. Da vi ikke fikk Levi's, eller 10 My Little Pony, osv...... De kunne sikkert kjøpt flere "ponyer" til oss, eller ei LEvis bukse, de hadde PENGENE; men de fant det unødvendig og kjøpe når det fantes andre alternativ...

 

Anonymous poster hash: 8cc3f...a44

[Anonym bruker]

Jeg personlig var helt klart langt fra så bortskjemt som mine barn er. Uten at mine barn er super bortskjemt de heller.

 

Men så vokste jeg opp i et hjem hvor jeg daglig fikk vite at jeg var uønsket og mindre verdt en mine søsken mm.

Hvor jeg fra ung alder måtte gjøre enormt mye husarbeid, hvor min mor godt kunne finne på å lage hva som i hennes øyne var en festmiddag til middag på bursdagen min helt uten å bry seg om at jeg var allergisk mot en del ingredienser og derfor måtte spise brødskiver. 

Så jeg var nok neppe den som er målestokken over en vanlig familie når jeg var ung.

 

Når jeg tenker på noen av venninnene mine fra den gang så er nok mine barn mindre bortskjemte. Men andre barn jeg kjenner til langt mer bortskjemte

Anonymous poster hash: c2e1a...8fd