I dag var dagen jeg ga opp...

[Anonym bruker]

I dag var dagen jeg innså at jeg ikke orker å kjempe mer. Så nå prøver jeg å innse at jeg aldri skal tilbake i jobb. Jeg har vært i delvis jobb frem til nå, men har tryglet helsevesen og nav om hjelp i over et år. Ingen er uenige om hva som feiler meg, det er bare ansvarsfraskrivelse herfra til evigheten, og jeg blir dårligere og dårligere, og nå er ikke bare det fysiske, men også det psykiske i kjelleren.

 

For over et år siden ba jeg om hjelp, jeg tryglet om hjelp, jeg har hatt konstruktive planer ift hva som kan få meg frisk igjen. Likevel står jeg her over et år etterpå, og har det verre enn den gangen. Jeg har grått, jeg har rast, ikke noe hjelper.

Dette har vært en så tøff prosess, som egentlig begynte for et par-tre år siden, at jeg nå trenger psykolog. Men pga feil, så står jeg ikke på noen lister. Ergo må jeg vente et helt nytt år på å komme til psykolog. Dvs, hvis jeg holder ut til da.

 

Verdens beste land å bo i mener det er helt greit å trenere saker, og ikke gi "lettvindt" hjelp som kunne fått meg tilbake til jobb på noen få måneder i fjor. Nå har jeg gått i over et år, har fått innvilget aap, skal gå og vente et år til før jeg kommer til psykolog, og det fysiske som feiler meg (som var utgangspunkt for alt) det "kommer vi til". Så når jeg om et år kan begynne hos psykolog, da har jeg i realiteten gått i nesten to år ute av arbeidslivet - helt unødvendig. Og på nav får jeg vite hvor heldig jeg er som kan få opp til fire år med aap-stønad.

 

Jeg orker ikke å kjempe mer, så nå innstiller jeg meg på å gå på sosialen og etter hvert blir det trolig uføretrygd.

 

Lenge leve det fornuftige velstandsnorge!

 

Dette er en del av det skattepengene går til!

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Huff da! Håper ting ordner seg for deg. Ikke godt å ha det slik!

 

Går det ikke an å komme fortere til psykolog enn ett år? Kan du snakke med fastlegen din om det er andre alternativer?

 

Jeg krysser fingrene for deg og håper du kommer ut av denne tunge dalen du er i. Livet er kort, du har bare ett!

Anonymous poster hash: 86a06...3eb

[Anonym bruker]

 

Huff da! Håper ting ordner seg for deg. Ikke godt å ha det slik!

 

Går det ikke an å komme fortere til psykolog enn ett år? Kan du snakke med fastlegen din om det er andre alternativer?

 

Jeg krysser fingrene for deg og håper du kommer ut av denne tunge dalen du er i. Livet er kort, du har bare ett!

 

Anonymous poster hash: 86a06...3eb

 

 

Takk. Men det er ingen annen utvei. Annet enn at jeg vinner i lotto.

 

Legen kan ikke gjøre noe for å få det til å gå hurtigere. Eneste muligheten er hvis jeg prøver å ta mitt eget liv...

 

Jeg har tryglet nav om hjelp, men de kan ikke gjøre noe. De kan godt betale aap på meg i flere år, men å betale en privat psykolog som kan korte ned på det slik at jeg er klar for å jobbe den dagen jeg blir fysisk frisk igjen, det kan de ikke. At de ville spart mye penger på å gjøre det slik, det spiller ingen rolle, for det er ikke slik systemet virker.

 

Så nå har jeg bestemt meg, jeg orker ikke lenger prøve, jeg orker ikke lenger kjempe. Jeg har kommet meg tilbake i jobb tidligere når leger sa det var umulig. Det er beintøft. Når jeg nå fikk en ny sykdom og møter enda mer motgang, så har jeg fått nok.

 

Mitt ene liv går forbi uten at det er noe jeg kan gjøre for det.

Kunnskap er uvesentlig, vilje er uvesentlig, egeninnsats er uvesentlig.

Ikke en gang gode fremtidsutsikter jobbmessig er vesentlig for nav - så lenge de bare kan følge systemet sitt.

Men nå får de det som de vil - enda en som faller ut av arbeidslivet.

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Veldig fortvilt situasjon! Hva slags symptomer har du da (håper du ikke syns jeg er frekk som spør - da får du bare se bort fra spørsmålet... :-))?

Anonymous poster hash: 8402a...f07

[Anonym bruker]

Sterkt forenklet så har jeg de fleste symptomer på ME, samt en del andre ting i tillegg som, om det forblir ubehandlet over tid, potensielt kan bli meget alvorlig og gi varig skade. Depresjon og stoffskifteproblemer er også en del av bildet - men det er sekundeært til hovedproblemet. Det er ikke ME. Det kommer av noe helt annet. Har ikke lyst å utbrodere, for det er så sjeldent. Det jeg har er sjeldent, og årsaken til at jeg har fått det er enda sjeldnere.

 

Så i prosessen for å finne ut hva som feilte meg har jeg blitt kaldt hypokonder, at jeg driver med selvdiagnostisering fordi jeg leser for mye på nett, at alt bare er psykisk osv.

Men det er altså en helt konkret fysisk årsak som igjen er forårsaket av noe like konkret og fysisk.

Siden det er så uvanlig er det også problem med å få tak i medisin som trengs for riktig behandling. Hadde jeg bodd i hvilket som helst u-land hadde jeg vært ferdigbehandlet for lenge siden.

 

Men denne prosessen har vært kjempetøff, og jeg har nok slitt i mange år med mye symptomer som jeg har bortforklart med stress, lite søvn osv. Jeg er utslitt fysisk og psykisk. Hadde inntil i dag fremdeles gåpå-vilje. Men etter enda et stange-hodet-i-veggen-møte med nav og fånyttes forsøkt å få tak i leger, så gir jeg opp. Jeg orker bare ikke kjempe lenger. Jeg får ta det i deres tempo, selv om jeg risikerer å aldri komme meg tilbake i jobb. Jeg har ingen vilje lenger til å kjempe, de har tatt knekken på min i utgangspunktet enormt sterke livslyst. Hadde jeg hatt økonomi til det kunne jeg reist til utlandet og fått behandling der, men jeg har ikke økonomi til det. Ergo er jeg fanget i et system som synes det er helt ok at jeg går i årevis uten å jobbe når jeg med riktig behandling og hjelp kunne vært tilbake på noen måneder.

 

Jeg sa i dag akkurat det du skriver - at livet er kort. Det er mitt liv de kaster bort. De koster meg mitt liv.

Det koster dem ingenting å kaste bort mitt liv....

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Lillababy]

kjære deg. du kan få henvisning til psykiatri-tenesta og du kan få henvisning til dps. om du ikkje kjenner til desse,kan du lesa på nettet. god betring

[Anonym bruker]

Husk at en psykolog ikke har noe trylleformular. Du blir ikke i perlehumør og arbeidsklar som et egg etter en time med psykolog. Ting tar tid, i tillegg blir ting gjerne verre før de blir bedre når man begynner å røre ved skuffelser, sinne, sorg og savn.

Jeg synes du kan prøve å legge fra deg denne NAV-skuffelsen og bare konsentrere deg om det fysiske og bli frisk. Etter hvert får du nok psykolog og er dermed i gang, men inntil da kan du jobbe med det fysiske og kanskje lese noen selvhjelpsbøker hvis du vil forberede deg litt.

Masse lykke til, håper ting går knirkefritt fra nå.

 

Anonymous poster hash: 9454f...162

[Anonym bruker]

kjære deg. du kan få henvisning til psykiatri-tenesta og du kan få henvisning til dps. om du ikkje kjenner til desse,kan du lesa på nettet. god betring

 

Nei, har fått beskjed at så lenge jeg ikke prøver å ta mitt eget liv så mener dps at jeg ikke trenger noe annet tilbud. Ergo er det bare å gå og vente uten hjelp inntil jeg kommer dit.

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Husk at en psykolog ikke har noe trylleformular. Du blir ikke i perlehumør og arbeidsklar som et egg etter en time med psykolog. Ting tar tid, i tillegg blir ting gjerne verre før de blir bedre når man begynner å røre ved skuffelser, sinne, sorg og savn.

Jeg synes du kan prøve å legge fra deg denne NAV-skuffelsen og bare konsentrere deg om det fysiske og bli frisk. Etter hvert får du nok psykolog og er dermed i gang, men inntil da kan du jobbe med det fysiske og kanskje lese noen selvhjelpsbøker hvis du vil forberede deg litt.

Masse lykke til, håper ting går knirkefritt fra nå.

 

Anonymous poster hash: 9454f...162

 

Det går ikke an å legge fra seg "denne NAV-skuffelsen" - for jeg får jo ikke kommet i gang med riktig behandling heller. Ergo blir jeg heller ikke fysisk frisk. Jeg har til nå gjort alt som jeg overhodet kan gjøre for å holde meg noenlunde på beina. Men nå har jeg ikke mulighet økonomisk lenger. Så nå slutter jeg med det også. Om noen måneder nå så er jeg veldig mye verre enn jeg er i dag. Men da blir jeg nok innlagt på sykehus, og har da kanskje pådratt meg varige skader - noe som er helt unødvendig - og må leve med det resten av livet.

 

Jeg forstår hva du mener, men jeg har prøvd alt dette uten å komme noen vei, uten at noe hjelper lenger

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Hva med media? Kanskje det kunne få fortgang på saken din. Jeg vet om ei som satte seg på NAV eller sosialen hver mnd med ungene og ringte avisen og sa hun var blakk. De pøste til slutt penger på henne. Ikke at det kan sammenlignes, men NAV får som regel fortgang i sakene når media er på saken.

Anonymous poster hash: 07590...655

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon og er endt opp med uføretrygd.. NAV er en stor vits...

Jeg stanget hodet i veggen i mange år.. Etter 5 år i nav systemet ble jeg uføretrygdet, enda jeg faktisk kan jobbe noe..

Her var det i utgangspunktet det fysiske som gjorde at jeg en dag ble sykemeldt.. Etter 1-2 år under nav, så gikk det utover det psykiske, og jeg trengte en psykolog, men det var lettere sagt enn gjordt å få time..Jeg datt også ut av ventelisten, og en dag rablet det, da ble jeg tatt inn til en barnepsykolog i kommunen, men det var ikke mye denne kunne hjelpe meg, for jeg var voksen, denne psykologen var en barnepsykolog, så jeg ble satt på ny venteliste, men endte tilslutt opp med et forbrukslån og en privat psykolog..

 

Nå har jeg vært ufør i noen år, gått til psykolog i like mange år og har helt på egenhånd klart å skaffe meg en jobb.. Ikke en full stilling, for det vil jeg aldri klare, men en deltidsstilling.

 

Jeg tror det er håp for alle, men for noen av oss er veien mer litt kronglete.. jeg tror det vil ordne seg for deg også tilslutt, selv om det ikke føles slik akkurat nå.

 

Har du forresten vurdert å prøve jussformidlingen? De tar saken din nesten helt gratis..

 

 

 

Anonymous poster hash: d971d...07f

[Mother Gothel]

Hva med å bare prøve å samle litt krefter en stund hvis du klarer det? Godta at du skal få penger fra NAV en stund, og slå deg til ro med det? (Vet av erfaring at det er veldig tungt!)

Kanskje du bare trenger å komme deg litt ovenpå igjen, for å klare en ny runde? 

[Lillababy]

eg kjenner godt til Dps, og ein treng ikkje vera suicidal for å få innpass der. prøv på nytt.

[Anonym bruker]

 

Hva med media? Kanskje det kunne få fortgang på saken din. Jeg vet om ei som satte seg på NAV eller sosialen hver mnd med ungene og ringte avisen og sa hun var blakk. De pøste til slutt penger på henne. Ikke at det kan sammenlignes, men NAV får som regel fortgang i sakene når media er på saken.

 

Anonymous poster hash: 07590...655

 

 

Jeg er så nedbrutt nå at jeg orker ikke media.

De store oppslagene som var i media tidligere i høst er bare en brøkdel av det jeg har opplevd.

 

De nye diskene deres i nye kontorer er også en vits her jeg bor. Selv om man står langt unna der folk står og snakker med den ansatte så er det umulig å ikke høre hva som blir sagt. Ikke av de som søker hjelp. Men av de ansatte i nav, som dermed bryter taushetsplikten. Sist jeg var innom fikk jeg opplysninger om personer som trengte nødhjelp på sosialen, om folks sykdommer.... ikke fordi personene pratet høyt, men fordi de ansatte prater så høyt at det høres til og med når man virkelig prøver å ikke høre etter.

Det er ulovlig. Likevel gjøres det hver eneste dag der. Jeg nekter nå å opplyse om noe som helst der, likevel presterer de å si høyt etter å ha fått navn på saksbehandler eller fødselsdato "åhja, det er slik stønad du går på ja!" (og så sier de det høyt, enten det er aap eller om det er sosialstønad).

 

Det systemet er laget slik at det psyker folk ned, det er laget på en slik måte at det føles ydmykende å trenge hjelp. Det er også et system som fører til lært håpløshet. Det er ikke det som er intensjonen, men det er slik det er i praksis. Hvis man kommer dit og har satt seg inn i ting (alt fra sin egen sykdom til lover og regler) og har en fornuftig (og ikke urimelig) plan for hvordan komme seg tilbake i jobb - da er man plutselig bedrevitende, frekk og prøver å grave til seg stønader som man ikke har rett på. At du ikke ber om alt du i følge loven faktisk har rett på, det er ikke så viktig.

 

Jeg har kjempet imot den totale mangelen på fornuft som er i det tungrodde systemet. Jeg vil bare jobbe. Men jeg hadde trengt hjelp en liten periode - noe de nå har trenert i over et år, og de er villig til å betale meg aap i fire år fremover fra nå. Og jeg har ikke lenger krefter eller vilje til å gjøre det lenger.

 

Dette er dustenorge i et nøtteskall. Hvis du tror (vet!) du er i stand til å jobbe, og til og med jobbe fullt, bare du får hjelp til å bli frisk - da skal nav sørge for å jekke deg ned slik at du ikke lenger blir i stand til å jobbe, da skal de psyke deg ned slik at du ikke greier mer. Da får du på deg at det "kun" er psyken, og de fysiske diagnosene er da glemt. Og når de endelig har fått deg dit - da må du i hvert fall ikke komme å tro at de skal gjøre det enkelt å søke uføretrygd heller.

 

Det er faen steike meg en så ekstrem ressurssløsing at det er til å bli kvalm av! De ødelegger folks liv!

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

det du har fått beskjed om ift dps stemmer ikke. det er heller ikke så lang ventetid på dps. dps driver ofte også gruppper, og har individuell terapi. det er ikke et tilbud kun for suicidale. 

Anonymous poster hash: f1e21...6f9

[Anonym bruker]

eg kjenner godt til Dps, og ein treng ikkje vera suicidal for å få innpass der. prøv på nytt.

 

Det har vært prøvd på nytt, samme svar da. Så da er det ulik praksis rundt omkring.

Etter at dps to ganger har avslått legens veldig tydelige søknad (hvor det stod at det hastet og at det var alvorlig), så har jeg ikke tillit til dem lenger heller. Så om de skulle godkjenne en søknad nå, så har de vært med på å kaste bort over et år av livet mitt pga svar som da kanskje ikke var riktige i utgangspunktet.

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Jeg tror det er stor forskjell på dps ettersom hvor man bor. Var selv suicidal en periode, da fikk jeg komme inn på akutt psykiatrisk på sykehuset, men det skal være ganske alvorlig før man kommer dit.
Fikk hjelp der en liten periode, men måtte forsatt vente i over et år før jeg fikk time på dps. De kunne da tilby en time hver 6 uke.

Anonymous poster hash: 65c2e...390

[Anonym bruker]

Hva med å bare prøve å samle litt krefter en stund hvis du klarer det? Godta at du skal få penger fra NAV en stund, og slå deg til ro med det? (Vet av erfaring at det er veldig tungt!)

Kanskje du bare trenger å komme deg litt ovenpå igjen, for å klare en ny runde? 

 

Problemet er bare at det som feiler meg vil gjøre meg sykere og sykere og mer og mer deprimert inntil jeg får behandlet det og kroppen kommer i balanse igjen. På toppen har jeg redselen for varige skader når det forverrer seg.

Hadde det ikke vært for det så kunne jeg nok ha klart å spare krefter. Men jeg får ikke mer fra nav enn at jeg jeg har sosialkontorets minstesatser, noe som ikke går når jeg desperat har prøvd å holde kroppen "flytende" inntil de kunne stille riktig diagnose og evt komme i gang med behandling. Nå har jeg ikke lenger penger til å holde meg "flytende" lenger heller.

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Prøv deg på et DPS! Du trenge ikkje vera suicidal. Der har dei mest sannsynlig et fagmiljø som kan hjelpa deg på fleire nivå. Du slepp krangle med NAV sjølv, slepp vente i veker på å oppnå kontakt med legen din. Be om ein individuell plan. Sett opp mål, kom deg inn på behandlingstilbudet som er tilgjengelig og krev det du har rett på

 

Anonymous poster hash: 5c15e...e1c

[Anonym bruker]

Det er litt vanskelig å forstå dette, men du sier du har en fysisk sykdom som du ikke får behandling for og derfor har blitt deprimert og utslitt psykisk, men heller ikke får time hos psykolog pga ventetid?

 

Nå vet jeg ingenting om hva du feiler fysisk, men du sier du har utviklet ME pga denne tilstanden? 

 

Jeg har selv ME, jeg fikk det etter en alvorlig runde med lungebetennelse hvor jeg var innlagt på sykehuset med intravenøs antibiotika og pustehjelp. Jeg har aldri blitt frisk etter dette, og det er nå snart 5 år siden, så jeg har vært i systemet en stund jeg også. 

 

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i hvordan du beskriver nav og helsetjenestene ellers, men jeg skjønner det er lokale forskjeller på dette. Uansett, det er fritt sykehusvalg i dette landet, og du har krav på henvisning til spesialist om du er syk. Jeg har selv fått velge om jeg vil henvises til Oslo eller Bergen for å møte ekspert-team på ME, det kan du også gjøre. Du sier det er stoffskifteproblematikk i bildet, da kan fastlegen din henvise til spesialist på dette, du kan selv velge hvilket sykehus du vil henvises til.

 

Nav kan ikke nekte deg behandling for fysisk sykdom, jeg skjønner ikke helt hva du har opplevd her når du sier det er nav sin skyld at du ikke har fått behandling for det du feiler.

 

Mange med ME blir deprimert av den diagnosen, det er en tøff sykdom å ha, jeg har fått tilbud om f.eks kognitiv terapi, dette kan de også hjelpe deg med å få igang fra det ME-senteret du evt blir henvist til.

 

Håper du finner ut av dette og får hjelpen du trenger, jeg skjønner ikke helt hva du mener når du sier du stanger hodet i veggen pga nav, men jeg håper det ordner seg.

 

Klem.

Anonymous poster hash: 238f8...1d1

[Anonym bruker]

 

Det er litt vanskelig å forstå dette, men du sier du har en fysisk sykdom som du ikke får behandling for og derfor har blitt deprimert og utslitt psykisk, men heller ikke får time hos psykolog pga ventetid?

 

Nå vet jeg ingenting om hva du feiler fysisk, men du sier du har utviklet ME pga denne tilstanden? 

 

Jeg har selv ME, jeg fikk det etter en alvorlig runde med lungebetennelse hvor jeg var innlagt på sykehuset med intravenøs antibiotika og pustehjelp. Jeg har aldri blitt frisk etter dette, og det er nå snart 5 år siden, så jeg har vært i systemet en stund jeg også. 

 

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i hvordan du beskriver nav og helsetjenestene ellers, men jeg skjønner det er lokale forskjeller på dette. Uansett, det er fritt sykehusvalg i dette landet, og du har krav på henvisning til spesialist om du er syk. Jeg har selv fått velge om jeg vil henvises til Oslo eller Bergen for å møte ekspert-team på ME, det kan du også gjøre. Du sier det er stoffskifteproblematikk i bildet, da kan fastlegen din henvise til spesialist på dette, du kan selv velge hvilket sykehus du vil henvises til.

 

Nav kan ikke nekte deg behandling for fysisk sykdom, jeg skjønner ikke helt hva du har opplevd her når du sier det er nav sin skyld at du ikke har fått behandling for det du feiler.

 

Mange med ME blir deprimert av den diagnosen, det er en tøff sykdom å ha, jeg har fått tilbud om f.eks kognitiv terapi, dette kan de også hjelpe deg med å få igang fra det ME-senteret du evt blir henvist til.

 

Håper du finner ut av dette og får hjelpen du trenger, jeg skjønner ikke helt hva du mener når du sier du stanger hodet i veggen pga nav, men jeg håper det ordner seg.

 

Klem.

 

Anonymous poster hash: 238f8...1d1

 

 

Jeg har ikke ME, men jeg har alle klassiske symptomer på det. Men det er forårsaket av noe helt annet. Jeg vet det er vanskelig å forstå, men jeg vil ikke skrive akkurat hva det er siden akkurat det jeg har og årsaken til det er så sjeldent. Legene bruker nettet selv for å prøve å finne ut noe om det, fordi de ikke kan noe om det selv, så hvis jeg skriver hva det er og hva som er årsaken, så vil denne tråden være det første legene får opp neste gang de søker. Det vil jeg ikke.

Her er det et sammensurium av uheldige ting, med diagnoser som leger ikke kan noe om, årsak til det som de kan enda mindre om, helsevesen som ikke tilbyr de testene som trengs for å diagnostisere, og medisiner som ikke gis fordi visstnok ingen trenger dem her i landet. Lover og regler som holder igjen.

 

Jeg har vært i kontakt med leger både her i landet og i utlandet, også på sykehus her i landet, men uten å finne noen som kan noe om det. Og når jeg nevner årsaken til det så blir de enda fjernere. Jeg vet at det finnes steder i utlandet jeg kunne blitt behandlet raskt, men det er private klinikker/sykehus, og det har jeg ikke penger til. Det har vært en lang, lang prosess for å i det hele tatt bli lyttet til. Absolutt alt annet ville de utelukke først før de ville høre på det jeg hadde funnet ut. Stoffskifteproblematikken er sekundær til hovedproblemet, ergo er det ingen vits å behandle det.

 

En ting er at depresjon er noe som er forståelig når man mister så mye funksjon som man gjør når man får en ME-lignende sykdom. Men her er det snakk om at kjemien i hjernen blir endret pga det som feiler meg og at depresjonen i tillegg kommer av den grunn.

Jeg skulle gjerne fått kognitiv terapi eller kommet til en psykolog, men det må jeg altså vente et år på.

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært i din situasjon og er endt opp med uføretrygd.. NAV er en stor vits...

Jeg stanget hodet i veggen i mange år.. Etter 5 år i nav systemet ble jeg uføretrygdet, enda jeg faktisk kan jobbe noe..

Her var det i utgangspunktet det fysiske som gjorde at jeg en dag ble sykemeldt.. Etter 1-2 år under nav, så gikk det utover det psykiske, og jeg trengte en psykolog, men det var lettere sagt enn gjordt å få time..Jeg datt også ut av ventelisten, og en dag rablet det, da ble jeg tatt inn til en barnepsykolog i kommunen, men det var ikke mye denne kunne hjelpe meg, for jeg var voksen, denne psykologen var en barnepsykolog, så jeg ble satt på ny venteliste, men endte tilslutt opp med et forbrukslån og en privat psykolog..

 

Nå har jeg vært ufør i noen år, gått til psykolog i like mange år og har helt på egenhånd klart å skaffe meg en jobb.. Ikke en full stilling, for det vil jeg aldri klare, men en deltidsstilling.

 

Jeg tror det er håp for alle, men for noen av oss er veien mer litt kronglete.. jeg tror det vil ordne seg for deg også tilslutt, selv om det ikke føles slik akkurat nå.

 

Har du forresten vurdert å prøve jussformidlingen? De tar saken din nesten helt gratis..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d971d...07f

 

 

Selv om det er fælt å høre at andre har lignende erfaring, så er det litt godt også, om du forstår...

Jeg føler at folk ikke vil tro hvor elendig systemet faktisk virker i mange tilfeller. Jeg tror det er lettere å skylde på den syke, enn på systemet som liksom skal være til hjelp.

 

Godt at du har greid å komme deg tilbake delvis i hvert fall!

 

Hvis jeg får litt mer overskudd så skal jeg sjekke ut det med jussformidlingen. Nå har jeg ikke overskudd til det.

 

Jeg greier ikke se noen utvei lenger, men håper du har rett i at det vil ordne seg - for oss begge to!

 

 

Anonymous poster hash: d97aa...101

[Anonym bruker]

Ikke gi opp er du snill. Vi mistet min søster i køen om å få hjelp. Hun var ikke mer enn 23 år, og ble sykemeldt de fant ikke ut hva som feilet henne tok hun til slutt selvmord. Da hun følte hun ikke var verdt noe lenger ble hun en god skuespiller og fikk en opptur som lurte oss til å tro hun var på bedringes vei, men hun hadde da satt en sluttdato.

 

Søk hjelp hos legen din og gi klar beskjed om hvis du ikke orker noe lenger og hvor langt nede du er.

 

KLEM

Anonymous poster hash: 38e64...b29

[Anonym bruker]

Borreliose?

 

Anonymous poster hash: 62722...94a

[Anonym bruker]

 

Ikke gi opp er du snill. Vi mistet min søster i køen om å få hjelp. Hun var ikke mer enn 23 år, og ble sykemeldt de fant ikke ut hva som feilet henne tok hun til slutt selvmord. Da hun følte hun ikke var verdt noe lenger ble hun en god skuespiller og fikk en opptur som lurte oss til å tro hun var på bedringes vei, men hun hadde da satt en sluttdato.

 

Søk hjelp hos legen din og gi klar beskjed om hvis du ikke orker noe lenger og hvor langt nede du er.

 

KLEM

 

Anonymous poster hash: 38e64...b29

 

 

Så trist med din søster!

 

Når man må gå så lenge og vente på hjelp, og i tillegg gjerne blir fortalt at man ikke er syk nok, så sendes det signal om at man ikke er noe verdt. Da er det lett for å ta på seg en maske slik søsteren din gjorde, tror jeg.

Jeg har alltid vært den som ikke ber om hjelp før jeg virkelig, virkelig trenger det. Men da er jeg også veldig tydelig på at jeg trenger det. Når man forteller rett ut hvor ille man har det og får beskjed om at man ikke er dårlig nok før man er suicidal, da gjør det noe med en. Det skal ikke være slik. Og i hvert fall ikke slik at man må prøve å ta selvmord før man får hjelp. Jeg opplever å få avslag av dps som aldri har snakket med meg, og det legen har skrevet tar de ikke hensyn til.

Dps lokalt har pga at de har gitt avslag to ganger på samme måte, mistet all troverdighet hos meg. Så til dem er det uaktuelt for meg å gå nå pga holdningene deres. Og hvis jeg skulle bli dårligere enn jeg er nå psykisk så er det de jeg må til... og å gå til behandling til noen man ikke har tillit til er nesten umulig.

 

Legen min er informert, men kommer ingen vei så lenge jeg ikke truer med å ta selvmord, eller faktisk prøver å gjøre det. Nav vil ikke dekke privat psykolog.

Jeg skal ta en ny ringerunde til psykologer til uken og høre om det er noen som har kortere venteliste. Men den eneste jeg har fått høre om som har kortere venteliste er en som først og fremst jobber mot barn og ungdom.

 

Jeg ønsker ikke å ikke leve, men ser at jeg kan komme dit om jeg ikke får hjelp med det ene eller andre snart.

 

Vondt å høre at du mistet din søster så unødvendig! Klem

 

Anonymous poster hash: d97aa...101