Blir alene i jula, mannen drar og jeg har inegn andre:(

[Anonym bruker]

Du skriver litt lite om konflikten med svigers. Man kan jo også akseptere at man er uenige?

I begynnelsen aksepterte ikke min svigermor at jeg var en "karrierekvinne" i hennes øyne og jeg vet at det er flere ting ved vår livsstil både svigers og mine egne foreldre er uenige i - og av og til legger de ikke skjul på det. De har også tendens til å behandle oss som barn når vi er på besøk, selv om vi har passert 40...og det er lite privatliv. Vi er jo også uenige i en del ting ved våre foreldres livsstil, men velger å være mer diplomatiske enn de er ovenfor oss. 

 

Men jeg velger å legge godviljen til og se på alt det positive - kanskje du også burde prøve på det?

Det finnes jo også løsninger som å bo på hotell eller planlegge egne ting mens dere er der.

Anonymous poster hash: e2c64...793

[ærlig talt]

Jeg hadde aldri stilt mannen min opp mot sine egne foreldre. I hvert fall ikke i en slik situasjon. De har faktisk bedt deg og det er du som velger å ikke dra. En mann vil fortsatt være glad i foreldrene sine, selv om de er voksne og "godt gift".

Snakk med mannen, og bli enige om hvordan dere gjør det om foreldrene hans blir ufine. Og snakk for Guds skyld ikke om politikk, det kan føre til mange diskusjoner og uenigheter i familier!

[Anonym bruker]

Konflikten mellom oss er gammel og veldig komplisert. Den har selvfølgelig flere sider her. Jeg har feiret med han familie stort sett hver jul fordi jeg ikke har noen andre muligheter (som jeg har sett ialllefall). Den første julen ble rett og slett uutholdedlig. De bor i Tromsø, på andre siden av landet og vi må derfor reise langt og kan ikke bare "stikke innom en av dagene". Vet en av feiringene ble jeg alvorlig syk og måtte innlegges. Det ble etterhvert tydelig at jeg lå for døden. Etter dager med venting ble jeg raskt bedre og kunne etterhvert forlate sykehuset for å dra tilbake til feiringen. Jeg var selvfølgelig medtatt over å være i en slik situasjon, men julen er viktig for min svigerfamilie og jeg ville være med på den for min manns del. I korte trekk var de sinte fordi jeg hadde tatt så mye tid og oppmerksomhet fra julen. Svigermor sa "nå har altså sønnen min brukt hele julen på å sitte med deg fordi du absolutt skulle ha ham hos deg hver dag". Det føltes ikke godt:( Diagnosen min kom først nå, 2 år etter og i mellomtiden har de bagatellisert sykdommen og sagt til alle i familien hvor hypokonder jeg er og at jeg sikkert gjorde dette for å få sympati. Gud, så godt det var å få diagnosen og vise dem at jeg snakket sant hele veien og at jeg er syk.

Hele julen resulterte i at de fikk familien til å vende seg helt imot meg og vise meg forrakt fordi de mente jeg var en "dramaqueen". Jeg har blitt kalt psykisk syk, at jeg bør innlegges slik at jeg kan innse at det aldri har feilt meg noe, at jeg tror jeg er noe som vil jobbe med politikk, og verst av alt; at det sikkert er en grunn til at min familie mishandlet meg og at jeg derfor sitter alene i julen.

 

Opp i alt dette har min mann så store problemer med å sette sin fot ned. Det tok 3 år før han sa at han ikke kom til å tolerere mer, men han vil allikevel nå at jeg skal bite tennene sammen slik at han slippe å få skyldfølelse overfor de. Jeg sto ved hans side i alle disse årene og tok imot. Nå vil jeg bare ikke ødelegge nok en jul. Jeg vil også oppleve det alle snakker om

Anonymous poster hash: e8bd6...e42