Hva var den største skuffelsen ved å bli mor?

[Anonym bruker]

Ingenting, egentlig! Mye har vært morsommere enn jeg trodde, også slike ting som trassalder og fantasifulle unger som sier og gjør mye rart. Vi er vel flinke til å bruke humor mot problemer.

 

Jo, forresten: oppdaget plutselig hvor mye det har å si at jeg og faren har vokst opp i to veldig forskjellige familier. Vi har i blant problemer med å bli enige om oppdragelsen.

Anonymous poster hash: e7bed...ccf

[Anonym bruker]

Barna er er det beste som har hendt meg, og totalt sett er det ingen ting som skuffer meg med det å være mor. Visse episoder kan jeg bli skuffet over, og det er når jeg har lagt sjela min i noe for at de skal ha det bra, og de da blir utakknemlige og setter lista enda høyere.

 

Anonymous poster hash: 0b5a0...1ca

[Anonym bruker]

Foreløbig det at vi begge har fått gule stafylokokker og antakelig fra barsel, gutten min er 3 uker. Men også at gutten ikke tar pupp. Og at svigermor har blitt til svigermonster fordi hun mener at det er viktigere at hun er bestemora enn at jeg er mora.

 

Anonymous poster hash: 6911e...f4b

[Anonym bruker]

Farmoren til barna er den største skuffelsen. Hun har vi ikke snakket med på 4 år fordi hun må ta hensyn til seg selv.

Anonymous poster hash: 56c55...7a8

[Anonym bruker]

At søvn virkelig betyr så masse..

Anonymous poster hash: e7b39...e60

[Anonym bruker]

Ingen skuffelser, men mange overraskelser! Først og fremst tok det ganske langt tid før jeg klarte å innfinne meg med at jeg med dette barnet hadde pådratt meg en livslang bekymring for at det har det bra, uansett alder...

Anonymous poster hash: 998f3...e69

[Anonym bruker]

At "JEG" har forsvunnet... nå sitter det en feit, sliten mamma foran data'n. Sluker kaffe'n før et berg av klesvask skal takles. De to minste sover, må være effektiv! Før var det en smart velstelt kvinne som ofret seg for jobb og karrière med langweekend i utlandet stadig vekk! Ikke en måned uten frisørbesøk, stadig vekk nye klær! Ikke missforstå! Jeg angrer ikke på noen av våre fire fantastisk barn! Men noen ganger er savnet etter den gamle "jeg" der bittelitt..

Anonymous poster hash: fc33a...535

[Hjertefru]

Ingen verdens ting... ikke alt blir som man tror, men vil ikke kalle det skuffelser...

[Anonym bruker]

Jeg synes i grunn det er blitt som jeg forventet. Det er mest overrasket over er at alle klager så sinnsykt ove noe som er så flott! Jeg vil mye heller ha våkenetter enn at det ikke ligger noen der i det hele tatt. 

Anonymous poster hash: 5cba0...bfd

[*SommerFrisk*]

Min eneste skuffelse ved å få barn, var at de begge var syke og måtte streve hardt etter at de ble født.
Når man blir forespeilet at alt er bra. Så kjemper de plutselig for livet....

 

Men den største lettelsen var også da de ble konstatert FRISKE etter lange dramatiske tider.



Ellers, så er jeg ikke -skuffet- over noenting.



Våkenetter og kresne unger, ser jeg på som utfordrende, men ikke skuffende.

[Elsker livet]

Jeg var rimelig forberedt på morsrollen, så det har ikke vært mange overraskelser eller skuffelser.

 

Det som kom litt overraskende på meg har nok vært ubehaget rundt det å ikke ha barnet med seg 24 timer i døgnet. Da tenker jeg på å dra på butikken alene mens babyen på 5mnd. er hjemme med far. Nyte å dra til en venninne noen timer mens babyen på 9 mnd. er hjemme. Eller å sende barnet på 1.5 på overnatting om ettermiddagen til neste formiddag. Slik ting har jeg ikke likt, og jeg har ikke kost meg med friheten jeg har fått.  Det har vært litt angspreget stressmoment av at noen viktig mangler. Jeg merker at jeg trenger langt mer tid på å forlate barna enn andre. Nå er yngste 2.5 år og jeg syns fremdeles det er litt ubehagelig å dra fra han fra en fredag til en søndag, selv om han blåser en lang marsj i at jeg er borte så lenge han har det gøy.

[mamma_til_verdens_beste]

Føler ikke at jeg på noen måte har fått skuffelser pga barnet mitt. Jeg hadde nok ikke forestilt meg å bli så sliten av søvnmangel den første tiden. Men det kaller jeg ingen skuffelse.

[LillaGorilla♥♥]

Skuffelser har jeg ikke fått, det å få barn har totalt sett vært utelukkende positivt. Jeg har det bedre med meg selv nå enn før jeg fikk barn.

 

MEN, jeg undres stadig over hvor lite søvn det faktisk går an å fungere på. 

 

Og jeg har blitt overrasket over hvor "hysterisk hønemor" jeg har blitt, jeg som ikke skulle bli det... Og hvor vanskelig det er å levere de små fra seg, og hvor _fysisk_ savnet føles når man er borte fra dem. Jeg har store problemer med å ha barnevakt til ungene, og til å overlate babyene til andre enn faren når de er små. 

[Trultemor85]

Ingen skuffelser av å bli mor

Min første skuffelse av andre grunner kom når melka ikke lenger mettet barna mine.

Eneste jeg kommer på

[Anonym bruker]

Vil ikke si at jeg er skuffet. Men det at datteren min ikke er helt som andre barn (har spesielle behov og henger etter i utviklingen fysisk og kognitivt), er vel det som er mest annerledes enn slik jeg tenkte meg at det skulle bli.

 

Anonymous poster hash: b7dd0...fd6

[Twintipp og himmelblå]

Synes ikke skuffet er et dekkende ord for noe når det kommer til morsrollen.

Hvis jeg skal benytte ordet skuffet, så må det være over meg selv de dagene jeg føler jeg ikke har vært en mor slik jeg ønsker å være. Samtidig som jeg trøster meg med at dette utelukkende er eksempler på at livet er dynamisk, og vi har dager fylt med glede og overskudd, men også noen dager der ting er hektisk og foreldrene slitne.

 

Det å bli mor har vært en enormt stor berikelse, og en reise til en destinasjon jeg virkelig ikke visste fantes. Et reismål med så mye ubetinget og grenseløs kjærlighet, så mye nye utfordringer, så mye nye steder jeg aldri visste om. Så stor glede de dagene en kjenner igjen disse nye stedene og navigerer seg igjennom som en verdensvant sjømann!

 

Nei, det er en sann og genuin bekymret form for kjærlighet og konstant selvransakelse, evne til nærmest selvutslettelse og godhet, ja meningen med livet, rett og slett!

[MrsMilla]

Første overraskelsen var vel da kroppen min ikke var laget for å føde som jeg hadde trodd - og de måtte fram med tanga.

 

Skuffelsene som har kommet har utelukkende vært på min forventning til hvordan jeg selv skulle takle situasjonen, og hadde nok trodd jeg var hakket tøffere enn jeg er.

Barna derimot har kun overrasket meg positivt med å bli bedre, søtere, flinkere, smartere og snillere enn jeg hadde trodd jeg skulle få til :-)  Tenker fortsatt mye på hvordan jeg klarte å få så utrolig fantastiske barn - de er over all forventning!

[Anonym bruker]

Den største skuffelsen er meg selv - at jeg har mindre tålmodighet enn jeg hadde trodd, at aktiviteter jeg trodde jeg skulle like å gjøre sammen med barna kjeder meg, at jeg ikke klarer å være den mammaen jeg hadde sett for meg at jeg skulle være, at jeg går i de fellene jeg lovte meg selv jeg skulle unngå før jeg fikk barn...

Anonymous poster hash: a6418...27d

[Rivjernet]

Å få så lite hjelp og støtte fra familien min. 

[Anonym bruker]

At far ikke svarte til mine forventninger og er en mye dårligere far enn jeg trodde og håpet på. Får nesten dårlig samvittighet av å skrive det. Han kan også være flink, men langt i fra det jeg ønsker meg i en far.

 

Anonymous poster hash: 82f39...0fb

Samme her..

 

Anonymous poster hash: f0d93...085

[Mandala]

Den største skuffelsen er nok meg selv som jeg så flere har skrevet. Nå er jeg veldig nærme den mammaen jeg vil være, men da barna var bhg-barn så var jeg utålmodig, ble fort irritert, taklet lite søvn dårlig, syns barneaktiviteter er kjedelige...

 

Et annet aber var at barnet mitt har en funksjonshemning. Skuffelse blir kanskje feil ord, hvertfall nå som situasjonen har fått vokse på meg. Det er mer et aber, en situasjon jeg ikke hadde regnet med, men på en annen måte enn en skuffelse. 

[Ugl@ ruger...]

Å bli mor har aldri vært noen skuffelse, men man kan bli skuffet over visse hendelser. Feks når man får en telefon der man får beskjed om at tenåringen ligger dritings i en grøft, da føler man seg uendelig gammel, skjemmes over at man selv har utsatt sine egne foreldre for det samme i samme alder og på det viset kolliderer med seg selv i døra så det synger, for så å bli skikkelg redd, sint og fortrenge at kua selv har vært kalv. ;-b