Føler meg presset til å ta medisiner

[Roheryn]

Jeg må bare spørre om en ting. Hvis angst for medisiner ikke er HIs hovedproblem - hvorfor skal en terapeut da bruke så mye tid på å fremprovoserer angsten, når det strengt tatt ikke er nødvendig med medisiner, bare at det muligens vil korte ned behandlingsperioden?

 

Hvis en terapeut hadde krevd at jeg skulle tatt med medisiner til hver time, medisiner som jeg i utgangspunktet hverken ville ha eller strengt tatt trengte veldig, da ville jeg blitt kjempeprovosert, følt meg presset - og trolig også nærmest fått en angst mot medisinene, fordi det føltes som en tvang og avsporing fra hovedproblemet.

 

Jeg forstår hvordan du tenker, hvis angst er hovedlidelse, så kan det kanskje ha en effekt å fremprovosere det. Men hvis angst for medisiner ikke er hovedproblemet så virker det som meg som en avsporing.

 

Igjen, jeg tar ikke stilling til hva som er best for HI, men synes det er en interessant problemstilling, for det er en del av helsevesenet som de senere årene har tatt i bruk mer og mer medikamenter, og hvor medisiner ofte blir gitt fordi det ikke finnes kapasitet i systemet til tradisjonell behandling.

 

Anonymous poster hash: 6a1c2...db1

 

Som sagt - jeg kan godt ta feil og det kan godt hende behandleren er en dust.

 

Men jeg ser for meg at hvis hun kommer dit for å bli kvitt plagene sine (generelt sett, ikke et spesifikt problem) så er det lettest å ta tak i og starte med det problemet som er åpenbart tilstede. Og uansett er det vel ofte sånn at psykiske plager henger sammen (litt som hvis man har problemer med hodepine og det viser seg at det er beinstilling som er problemet), og at det å ta tak i den enden som ligger løst framme kan hjelpe deg med å snøre opp alt sammen litt etter litt.

[Anonym bruker]

 

 

Kan det hende at behandleren din ser noe som du ikke ser - nemlig at du absolutt burde ta pillene, men at du på veien dit rett og slett må bearbeide pilleangsten? Det at han ber deg ta med pillene og sette dem på bordet mens du prater virker på meg ikke som press om at du skal ta dem, men en måte å bearbeide angsten din for dem...

 

Eller det trenger ikke være verre enn at han utsetter deg for noe han vet trigger irrasjonell angst i deg, for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Mer effektiv terapi... Kanskje, når angsten din for piller har avtatt, er det ikke lenger nødvendig å ta dem (ting henger ofte sammen, så hvis han får "tak i" pilleangsten kan det hende han greier å nøste opp mye annet samtidig...)

 

...eller det kan hende du bare er en nutcase som virkelig trenger piller (det var en spøk, før noen slakter meg)

Når du skriver for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Hva mener du? At jeg i timen skal gripe å ta dem?

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

 

Du overreagerer veldig på dette med medisiner... Altså; jeg er ikke for medisiner selv, og ville nok heller ikke tatt dem. Og jeg reagerer også fysisk på medisiner i den forstand at jeg gjerne kaster opp om jeg tar tabletter. Men du har en betydelig angstreaksjon på hele konseptet medisin, ikke bare det å ta dem, men det å snakke med dem, se dem osv.

 

Jeg tenker at behandleren her ser at han kan få deg til å reagere med angst hvis han setter et pilleglass foran deg, og så gripe tak i det og bearbeide angsten du får av å se tablettene. Ikke tvinge deg til å ta dem, men forsøke å behandle deg for angsten. Igjen; reaksjonen din på tablettene er blåst HELT ut av proposjoner. Og det er slett ikke sikkert han mener du SKAL ta dem, det kan hende han bare presser deg for å framprovosere reaksjonen din. Og kanskje også for å lære deg noe om å sette grenser for deg selv, bli sikrere på at du faktisk ikke trenger å gi etter?

 

...men jeg trenger ikke ha rett altså. Det kan jo også hende han bare er en dust. Du kan jo spørre hva motivet er?

 

 

Å si til en med angst at DU OVERREAGERER, er jo helt bak mål. Angst er jo en overreaksjon, men det erogså en hndling man ikke kan kontrollere. Den kommer på impuls. Man kan lære seg og kontrollere den. Men hjernen skjønner ikke at den overreagerer. Så og si det til en med angst hjelper jo svært lite.

Null hensikt.

 

 

Anonymous poster hash: 85efe...b47

[Anonym bruker]

Det er mulig jeg har oversett at du har skrevet det et sted her, men hvilke medisiner er det snakk om?

 

Jeg er veldig todelt i forhold til dette med medisiner. Er selv psykisk syk og har fått behandling i mange år på DPS. Jeg ble i starten medisinert på et lavt nivå og oppnådde noe effekt sammen med terapi. Etter en periode ble jeg dårligere. Samtidig fikk jeg ny behandler fordi den første sluttet på DPS. Den nye behandleren medisinerte meg noe voldsomt og kjørte bare på med mer og mer da effekten uteble. Jeg ble dårligere, fikk mer medisiner og mindre terapi. Fordi behandleren mente jeg trengte medisiner. Og jeg fikk en del bivirkninger. Jeg ble så dårlig at jeg ble innlagt. Der var det andre behandlere igjen som satte i gang med intensiv terapi. De kuttet umiddelbart mesteparten av medisinene, men jeg beholdt et veldig lavt nivå. Etter hvert somterapien ga effekt kuttet vi alle medisiner. Og jeg ble bedre enn på mange år.

 

Jeg ble syk på nytt etter en lengre periode, men nektet å medisineres. Heldigvis har jeg nå en flink terapeut som respekterer det. Jeg har på nytt kommet meg og jeg er fremdeles ikke medisinert på nytt.

 

Jeg vil bare formidle til deg at det alltid er ditt valg om du vil medisineres eller ikke, det er alltid du som har det siste ordet! Respekterer ikke behandleren dette kanskje du skal be om en annen behandler. Noen ganger er det riktig med medisinering på et lavt eller moderat nivå, det kommer an på problemet og på deg. Det er ikke sikkert det skader å prøve med en medisin, det kan hjelpe deg å bli raskere frisk. Og bivirkninger varierer fra person til person, ikke alle opplever dem. Mange medisiner på en gang, eller større doser enn normalen skal man derimot være veldig forsiktig med å akseptere. Her kommer det jo også an på medisinen, hvilken det er.

 

Ønsker deg all mulig lykke til! Husk at det er du som bestemmer!

 

Anonymous poster hash: 28e16...e4f

[Roheryn]

Å si til en med angst at DU OVERREAGERER, er jo helt bak mål. Angst er jo en overreaksjon, men det erogså en hndling man ikke kan kontrollere. Den kommer på impuls. Man kan lære seg og kontrollere den. Men hjernen skjønner ikke at den overreagerer. Så og si det til en med angst hjelper jo svært lite

 

Null hensikt.

 

Anonymous poster hash: 85efe...b47

 

Angst er en overreaksjon, og jeg foretrekker å kalle en spade for en spade. Hun får ikke mindre angst av at du pakker det inn i bomull. Jeg sier ikke at hun gjør det med vilje - men det framstår som ganske tydelig at hun har en reaksjon på tema medisinering som er langt ut over "normalen". Skal du kunne bli "frisk" fra angst, er det vel et absolutt minimumskrav å akseptere at angsten gjør at du overreagerer på en situasjon som strengt tatt er ganske ufarlig.

 

Og igjen: jeg sier på ingen måte at medisinering er riktig. Men det kan kanskje også hende at hennes gjennomgripende angst for medisinering rett og slett gjør henne helt ute av stand til å vurdere det... Kanskje har behandleren rett i at medisiner virkelig vil gjøre hverdagen enklere - men hennes angst for medisin gjør at hun overhode ikke er i stand til å se behovet... Hvem vet?

 

Det letteste, vil jeg tro, er å spørre

[Marsipanmor]

wow.. jeg blir litt sjokka over at folk her kan sitte å vurdere at du faktisk trenger medisinene..  Jeg aner ikke hva slags situasjon du er i.. hvis det er snakk om problemer med søvn, angst og depresjon tenker jeg i utgangspunktet at terapi den beste veien ut av dette.. evnt noe som hjelper med søvnen..

hvis du føler at du fungerer uten og er klar for å jobbe med problemene over tid så tenker jeg du skal få lov til dette... men det er viktig å snakke med behandleren din om det.. kanskje dere kan ta en samtale rundt hva det handler om dette at du ikke tørr å ta medisiner.. 

Lykke til