Føler meg presset til å ta medisiner

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er i tredve årene og det siste halvåret har jeg gått i behandling hos psykiater på Dps. Går jevnlig der, en gang i uken.

 

De første gangene har min behandler ikke mast om medisiner, men bare nevnt det hver gang. Sist gang fikk jeg resept på medisin, og den skulle jeg ta med. Jeg gjorde det, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ble bedt om det. Jeg har sagt mange ganger at jeg har angst for tabletter, og at jeg vil gjøre alt i min makt for å bli frisk uten medisiner. Men idag tok jeg den med, og vi snakket om den og hva mine tanker rundt den er.

 

Jeg sa, at hver gang vi snakker om medisin, så blir jeg litt uvel. Og den natten har jeg helt for jævlige drømmer, og angst sammen med hallusinasjoner. Vanskelig å forklare, men der å da føles det som om jeg går på dem.

Angsten har tatt overhånd, og jeg er redd for å bli kvalm, kaste opp( har angst for å kaste opp ), å bli en annen. Behandleren min vet alt dette, men allikevel så føler jeg meg presset. Vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare angsten min for medisin.

 

Behandleren min sier at bare samtaler ikke hjelper meg og at uten medisin vil det ta lang tid. Det er jeg klar over, men jeg tør bare ikke.

 

Er det noen som føler det som meg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

[Anonym bruker]

Og fått beskjed om å ta med medisinen hver gang til timen, at den bare står på bordet mens vi snakker. Ts.

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er i tredve årene og det siste halvåret har jeg gått i behandling hos psykiater på Dps. Går jevnlig der, en gang i uken.

 

De første gangene har min behandler ikke mast om medisiner, men bare nevnt det hver gang. Sist gang fikk jeg resept på medisin, og den skulle jeg ta med. Jeg gjorde det, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ble bedt om det. Jeg har sagt mange ganger at jeg har angst for tabletter, og at jeg vil gjøre alt i min makt for å bli frisk uten medisiner. Men idag tok jeg den med, og vi snakket om den og hva mine tanker rundt den er.

 

Jeg sa, at hver gang vi snakker om medisin, så blir jeg litt uvel. Og den natten har jeg helt for jævlige drømmer, og angst sammen med hallusinasjoner. Vanskelig å forklare, men der å da føles det som om jeg går på dem.

Angsten har tatt overhånd, og jeg er redd for å bli kvalm, kaste opp( har angst for å kaste opp ), å bli en annen. Behandleren min vet alt dette, men allikevel så føler jeg meg presset. Vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare angsten min for medisin.

 

Behandleren min sier at bare samtaler ikke hjelper meg og at uten medisin vil det ta lang tid. Det er jeg klar over, men jeg tør bare ikke.

 

Er det noen som føler det som meg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

 

Du kunne ha vært meg.

Dette er skremmende.

Jeg og har angst for å kaste opp, angst for personlighetsforstyrrelser pga medisinering og DPS prøver å tvinge meg til å ta dem. Wow... 

 

Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

[Anonym bruker]

alt i innlegget ditt tilsier jo at du faktisk trenger medisinene.

Anonymous poster hash: 8ce61...98c

[Anonym bruker]

 

HeiJeg er i tredve årene og det siste halvåret har jeg gått i behandling hos psykiater på Dps. Går jevnlig der, en gang i uken.De første gangene har min behandler ikke mast om medisiner, men bare nevnt det hver gang. Sist gang fikk jeg resept på medisin, og den skulle jeg ta med. Jeg gjorde det, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ble bedt om det. Jeg har sagt mange ganger at jeg har angst for tabletter, og at jeg vil gjøre alt i min makt for å bli frisk uten medisiner. Men idag tok jeg den med, og vi snakket om den og hva mine tanker rundt den er.Jeg sa, at hver gang vi snakker om medisin, så blir jeg litt uvel. Og den natten har jeg helt for jævlige drømmer, og angst sammen med hallusinasjoner. Vanskelig å forklare, men der å da føles det som om jeg går på dem.Angsten har tatt overhånd, og jeg er redd for å bli kvalm, kaste opp( har angst for å kaste opp ), å bli en annen. Behandleren min vet alt dette, men allikevel så føler jeg meg presset. Vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare angsten min for medisin.Behandleren min sier at bare samtaler ikke hjelper meg og at uten medisin vil det ta lang tid. Det er jeg klar over, men jeg tør bare ikke.Er det noen som føler det som meg?Anonymous poster hash: 300da...8b2

 Du kunne ha vært meg.Dette er skremmende.Jeg og har angst for å kaste opp, angst for personlighetsforstyrrelser pga medisinering og DPS prøver å tvinge meg til å ta dem. Wow...  Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

Seriøst? Verden er jammen meg ikke stor.

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

[C&M&H]

Når behandleren din vil at du skal ta medisiner der det jo fordi vedkommende mener det er best for deg. Som regel er medisiner og terapi sammen den beste behandlingen for å bli frisk. Depresjon handler også mye om "kjemi" og balanse av ulike signalstoffer i hjernen, og medisinene hjelper kroppen din til å komme opp på et "normalt" nivå. Da er det lettere å ta i mot terapi og bli frisk. Hva med å bare prøve?? Ikke sikkert det er så ille som du tenker. Har du noen rundt deg som kan hjelpe deg med angsten, partner/familie som kan støtte deg??

[Anonym bruker]

Du er jo et klassisk eksempel på en person som virkelig trenger medisiner da;) Det er jo bare å prøve, virker de ikke nei så slutter du på dem. Enkelt og greit.

 

 

Anonymous poster hash: 35f3f...a23

[Anonym bruker]

Du er jo et klassisk eksempel på en person som virkelig trenger medisiner da;) Det er jo bare å prøve, virker de ikke nei så slutter du på dem. Enkelt og greit.   Anonymous poster hash: 35f3f...a23

Jeg synes ikke at det var morsomt. Og for et svar.

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

[Anonym bruker]

Dere som sier at det "bare" er å ta medisinene vet ikke hva dere snakker om.

Jeg har opplevd alvorlig personlighetsforstyrrelse pga antidepressiva og havnet på psykiatrisk. 

Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

[Roheryn]

Kan det hende at behandleren din ser noe som du ikke ser - nemlig at du absolutt burde ta pillene, men at du på veien dit rett og slett må bearbeide pilleangsten? Det at han ber deg ta med pillene og sette dem på bordet mens du prater virker på meg ikke som press om at du skal ta dem, men en måte å bearbeide angsten din for dem...

 

Eller det trenger ikke være verre enn at han utsetter deg for noe han vet trigger irrasjonell angst i deg, for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Mer effektiv terapi... Kanskje, når angsten din for piller har avtatt, er det ikke lenger nødvendig å ta dem (ting henger ofte sammen, så hvis han får "tak i" pilleangsten kan det hende han greier å nøste opp mye annet samtidig...)

 

...eller det kan hende du bare er en nutcase som virkelig trenger piller (det var en spøk, før noen slakter meg)

Endret 25. oktober 2013 av Roheryn

[C&M&H]

 

Dere som sier at det "bare" er å ta medisinene vet ikke hva dere snakker om.

Jeg har opplevd alvorlig personlighetsforstyrrelse pga antidepressiva og havnet på psykiatrisk. 

 

Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

 

Det er jo veldig uheldig at det skjedde, men det er ingen vanlig reaksjon. Og blir dpresjonen for dyp hvavner man kanskje på psykiatrisk uansett så da er en like langt. Psykiatrisk er uansett ikken noen "straff" fordi man er syk, men et sted der man får hjelp til  å bli frisk og derfor et gode og ikke et onde...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvilken diagnose du har. Men jeg har det som deg. Jeg bruker kun medisiner hvis det er helt nødvendig. Jeg har god erfaring med alternativ medisn. Kinesiologi, akupunktur og healing. Jeg har brukt  det for angst og depresjon. Det har hjulpet meg slik at jeg ikke har blitt syk. Jeg har merket symptomene, men ved hjelp av alternativ medisin har symptomene sluppet taket. Jeg må trene, og tenke på kostholdet.

Er du høysensitiv?

Anonymous poster hash: 1a87e...256

[Anonym bruker]

Kan det hende at behandleren din ser noe som du ikke ser - nemlig at du absolutt burde ta pillene, men at du på veien dit rett og slett må bearbeide pilleangsten? Det at han ber deg ta med pillene og sette dem på bordet mens du prater virker på meg ikke som press om at du skal ta dem, men en måte å bearbeide angsten din for dem...

 

Eller det trenger ikke være verre enn at han utsetter deg for noe han vet trigger irrasjonell angst i deg, for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Mer effektiv terapi... Kanskje, når angsten din for piller har avtatt, er det ikke lenger nødvendig å ta dem (ting henger ofte sammen, så hvis han får "tak i" pilleangsten kan det hende han greier å nøste opp mye annet samtidig...)

 

...eller det kan hende du bare er en nutcase som virkelig trenger piller (det var en spøk, før noen slakter meg)

Når du skriver for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Hva mener du? At jeg i timen skal gripe å ta dem?

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

[Anonym bruker]

 

 

Dere som sier at det "bare" er å ta medisinene vet ikke hva dere snakker om.

Jeg har opplevd alvorlig personlighetsforstyrrelse pga antidepressiva og havnet på psykiatrisk. 

 

Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

 

Det er jo veldig uheldig at det skjedde, men det er ingen vanlig reaksjon. Og blir dpresjonen for dyp hvavner man kanskje på psykiatrisk uansett så da er en like langt. Psykiatrisk er uansett ikken noen "straff" fordi man er syk, men et sted der man får hjelp til  å bli frisk og derfor et gode og ikke et onde...

 

 

Jeg begynte behandling for OCD. Altså var det ingen depresjon inne i bildet (Isåfall en mild en) likevel havnet jeg på psykiatrisk med dissosiativ personlighetsforstyrrelse.

Det er heller ikke en uvanlig reaksjon, den står faktisk høyt oppe på listen over bivirkninger. En venn av meg tok livet av seg da han fikk en annen reaksjon.

Neida, psykiatrisk er ingen straff, men det er veldig kjedelig å miste år av livet sitt pga en bivirkning! Et par måneder etter jeg fikk kranglet meg av tablettene forsvant alle symptomer, så da er det VELDIG sårt.

 

Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg kuppet tråden din litt HI. Jeg blir bare så provosert når folk tror at noe innen psykiatri er "bare bare".

Anonymous poster hash: 1c4ba...8a7

[Anonym bruker]

Jeg tror at det er mye avhengig av hva som er årsaken til problemene dine også.

 

Jeg er i en lignende situasjon selv, får ikke komme til dps fordi jeg er "for frisk", men likevel mener dps (som aldri har møtt meg) at jeg trenger å medisineres.

 

For meg er problemene direkte linket til livssituasjon, en veldig vanskelig livssituasjon. Jeg har snakket med legen min om dette, og han er enig i at ja, jeg har store problemer, og ja, det er livssituasjonen som opprettholder det at jeg sliter.

 

Medisinene i seg selv kan på ingen måte endre min livssituasjon, det som må endres. Det må praktiske endringer til, ting som tar tid, dessverre lang tid. Jeg føler at jeg pr i dag "har kontroll" over min egen psyke, selv om jeg har det vanskelig. Fordi disse medisinene kan ha en god del bivirkninger, så føler jeg at hvis medisinene begynner å "rote" med kjemien i hjernen min, så har jeg ingen kontroll inntil evt positiv virkning av medisinene inntrer. Ikke alle får negative virkninger i begynnelsen, og for mange så kan det være redningen med slike medisiner. Men for meg, så har det vært viktig å spørre hva skjer om jeg er en av de som får mye bivirkninger i en startfase. Hvem skal være der for meg å se til at jeg faktisk kommer meg gjennom den perioden? Legen kan ikke være hos meg daglig, dps vil ikke følge meg opp, psykolog har et års ventetid....

 

Jeg har diskutert dette frem og tilbake med min lege, og han er blitt enig i at for meg så er ikke medisiner riktig - selv om han tror jeg kunne fått det enklere på mange måter hvis jeg er en av dem som ville hatt god effekt av dem. Men min lege er også en av de som har et veldig realistisk syn på virkninger og evt bivirkninger på medisiner. Ikke alle har det.

 

HI - du skriver at behandleren din har sagt at "bare samtaler ikke hjelper meg og at uten medisin vil det ta lang tid". Her virker det på meg som om behandleren sier to ting. På ene siden sier han at bare samtaler ikke vil hjelpe deg. På den andre siden sier han at uten medisiner så vil det ta lang tid.

Hvis det er slik at han har faglig grunnlag for å si at bare samtaler absolutt ikke vil være nok for at du skal bli bra - da synes jeg du skal vurdere å begynne med medisiner hvis de vil hjelpe deg ift den angsten du føler.

Men hvis det er slik at du kan bli bra, bare at det vil ta lengre tid uten medisiner - da tenker jeg at det må være ditt valg om du vil bruke medisinene eller ikke, så sant du ikke er en fare for deg selv eller omgivelsene.

 

Jeg er heldig som har en veldig oppegående, men jordnær lege som jeg kan prate fritt med. Hvis du har en god lege, så snakk med ham eller henne om den situasjonen du er i. Det er så viktig at du har et godt forhold til den som skal hjelpe deg videre, tillit er så viktig. Så se om du kan snakke med legen din og fortell hvor mye dette sliter på deg. Da får du også en annens mening på saken.

 

Jeg fortalte min historie for å vise at det er ulike muligheter. Kan hende har jeg valgt en vanskeligere/tyngre vei ved å velge bort medisiner. Men likevel så er det mitt valg.

 

Men det at jeg har fortalt deg min historie betyr ikke nødvendigvis at det er riktig for deg å gjøre det samme! Det har jeg ingen forutsetninger for å bedømme!

 

Men det virker på meg som om du ikke lenger har full tillit til den som behandler deg, at behandleren ikke greier å trygge deg i den angsten du har. Du kan, som jeg nevnte, snakke med legen din. Du kan også evt be om å få en annen behandler. Kanskje er de alle enige om at medisiner er riktig for deg, da får du vurdere det på nytt.

 

Det viktigste er at du føler trygghet og tiltro til den behandleren du har.

 

Lykke til!

 

Klem

Anonymous poster hash: 6a1c2...db1

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt du er redd for medisinene. Syns ikke det er noe rart. Kroppen din vet hva som er best. Jeg har også fått tilbud om medisiner. Men jeg har kjent veldig sterkt at det vil jeg ikke. Jeg har klart meg, pga jeg har fått hjelp av alternativ med. som jeg sa. For meg hjelper det ikke å snakke med psykolog. Det er fint å ha noen snakke med. Men det som har hjulpet mest er å endre tankemønstre. F.eks visualisering. Finne meg selv igjen som jeg gjør ved hjelp av healing. Og kinesiologi som hjelper meg med å rette opp i det indre. Det kan være alt mulig, gjenopprette fri flyt i energien. Signaler i kroppen. Helt utrolig er den metoden. Har brukt den på mine barn. Til og med leger er overrasket over positiv endring. Legevitenskapen kommer til kort noen ganger. Medisinene demper bare symptomene, gjør ikke noe med årsaken.

Når det er sagt, er det ikke sånn at jeg er i mot medisin. Medisin er en del av jobben min. Men, jeg vet det finnes alternative måter. Men så gjelder det å vite hvordan man skal gripe situasjonen ann.

jeg kjenner ikke deg, så du må gjøre det som er riktig for deg.

Jeg tror psykiateren din vet hva han gjør. men samtidig stoler ikke jeg hundre prosent på andre. Men jeg selv har veldig stor medisinsk kunnskap og kan vurdere selv.

Jeg håper det ordner seg for deg. Skjønner godt at det er vanskelig. Hvis fordelen veier opp for bakdelen så pleier jeg å tenke at da er det greit å ta medisin. Så lenge jeg ikke får ordnet det på et annet vis.

Jeg håper du klarer deg. Husk å ha tro på deg selv, og bestem deg for at dette skal du klare å leve med. Gjør det beste du kan for å få det bedre. Aktivitet er kjempe viktig. Jeg skulle gjerne ha hjulpet deg mer.

Anonymous poster hash: 1a87e...256

[Von Hertelhofen]

Jeg har også en mild utgave av din antimedisin holdning. Spesielt når det gjelder psykofarma. Det er skumle bivirkninger, og noen lan være vanedannende.

 

Da jeg fikk jenta mi fikk jeg en fødselsdepresjon. Mange maste på meg om medisiner, men jeg sto på mitt og nektet. Og faktisk så kom jeg utav det helt av meg selv uten å ha tilført kjemikalier til kroppen

 

Nå vet jeg ikke hva som "feiler" deg, så jeg kan selvfølgelig ikke råde deg til verken det ene eller det andre. Jeg forstår din skepsis, men samtidig er det viktig at du stoler på din behandler... Du kan jo sette et slags tidsperspektiv? Hvis du ikke blir frisk / bedre av samtaler ol innen et halvt år så kan du prøve medisiner?

[Anonym bruker]

Det er litt godt å se at noen av dere forstår min angst for medisin, og ikke bare sier, spis piller så blir du bra.

 

Behandleren min har sagt at UTEN medisin så vil det ta lengre tid å bli bedre mens MED medisin, så vil det forte litt prosessen.

 

Jeg har stor respekt for min behandler, jeg liker å gå dit, og jeg forstår og respekterer at han tar opp medisin men har prøvd å si mange ganger at skulle ønske at jeg ble forstått mtp at jeg tør ikke ta medisin, jeg tør bare ikke!!

Og jeg føler meg så hjelpeløs, må ta med medisin hver gang til behandling, jeg føler det som en press.

 

Jeg vil jo ikke ha det slik, hvem vil være deprimert, angstlidende, venneløs, familie viser ikke meg omsorg mtp den situasjonen jeg er i, jeg har ingen liv, jeg orker snart ikke mer.

 

MEN medisin tør jeg ikke ta, redd for å bli uvel, kaste opp, bli en annen, at jeg verken vil føle smerte eller glede.

 

Den medisinen jeg har fått av behandleren er ikke sterk, men det er bivirkninger. De vil hjelpe meg mtp søvnen og at det opplever vil minske det litt, at jeg ikke vil ha det så jævlig som jeg har det nå.

 

Ts

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

[Anonym bruker]

Ta dette opp med behandleren din neste gang. Fortell ham det du skriver her, at du har stor respekt for ham, at du liker å gå dit.

Men fortell også at det begynner å bli et stort problem for deg når du må ta med medisinen hver gang til ham, at du føler det som et press.

 

Hvis behandleren mener at det bare vil ta lengre tid uten medisiner, så spør om ikke han kan respektere ditt valg om å gjøre dette uten medisiner. Foreslå det en over her sier, at dere setter et tidsperspektiv på dette. At dere vurderer ting på nytt om f.eks. et halvt år. Da slipper du noe press nå.

Anonymous poster hash: 6a1c2...db1

[Anonym bruker]

Hvis du trenger noe for å sove anbefaler jeg Melatonin. Melatonin er naturlig i kroppen vår.

 

Anonymous poster hash: 1a87e...256

[Roheryn]

 

Kan det hende at behandleren din ser noe som du ikke ser - nemlig at du absolutt burde ta pillene, men at du på veien dit rett og slett må bearbeide pilleangsten? Det at han ber deg ta med pillene og sette dem på bordet mens du prater virker på meg ikke som press om at du skal ta dem, men en måte å bearbeide angsten din for dem...

 

Eller det trenger ikke være verre enn at han utsetter deg for noe han vet trigger irrasjonell angst i deg, for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Mer effektiv terapi... Kanskje, når angsten din for piller har avtatt, er det ikke lenger nødvendig å ta dem (ting henger ofte sammen, så hvis han får "tak i" pilleangsten kan det hende han greier å nøste opp mye annet samtidig...)

 

...eller det kan hende du bare er en nutcase som virkelig trenger piller (det var en spøk, før noen slakter meg)

Når du skriver for å kunne gripe tak i det når det oppstår. Hva mener du? At jeg i timen skal gripe å ta dem?

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

 

Du overreagerer veldig på dette med medisiner... Altså; jeg er ikke for medisiner selv, og ville nok heller ikke tatt dem. Og jeg reagerer også fysisk på medisiner i den forstand at jeg gjerne kaster opp om jeg tar tabletter. Men du har en betydelig angstreaksjon på hele konseptet medisin, ikke bare det å ta dem, men det å snakke med dem, se dem osv.

 

Jeg tenker at behandleren her ser at han kan få deg til å reagere med angst hvis han setter et pilleglass foran deg, og så gripe tak i det og bearbeide angsten du får av å se tablettene. Ikke tvinge deg til å ta dem, men forsøke å behandle deg for angsten. Igjen; reaksjonen din på tablettene er blåst HELT ut av proposjoner. Og det er slett ikke sikkert han mener du SKAL ta dem, det kan hende han bare presser deg for å framprovosere reaksjonen din. Og kanskje også for å lære deg noe om å sette grenser for deg selv, bli sikrere på at du faktisk ikke trenger å gi etter?

 

...men jeg trenger ikke ha rett altså. Det kan jo også hende han bare er en dust. Du kan jo spørre hva motivet er?

[Anonym bruker]

Jeg har også en slik angst for medisiner, føler at hvis jeg tar de pillene så mister jeg kontrollen.
Har hatt behandlere som har prøvd å tvinge meg til å ta piller, og jeg nekter plent. (Jeg har heldigvis en fastlege som også mente at det var helt feil å presse på meg medisiner jeg ikke vill ta)
Det er ingen ting som blir bedre ved bruk av tvang!

Ja, jeg ser at flere har hatt god effekt av å gå på medisiner, men det er ikke noe som passer meg og derfor vil jeg heller ikke la meg presse til det.

Så hvis du Hi, ikke vil ta pillene så syntes jeg ikke du skal gjøre det. Du er voksen og skal få bestemme selv

Anonymous poster hash: 530ed...7a3

[Anonym bruker]

Du overreagerer veldig på dette med medisiner... Altså; jeg er ikke for medisiner selv, og ville nok heller ikke tatt dem. Og jeg reagerer også fysisk på medisiner i den forstand at jeg gjerne kaster opp om jeg tar tabletter. Men du har en betydelig angstreaksjon på hele konseptet medisin, ikke bare det å ta dem, men det å snakke med dem, se dem osv.

 

 

Jeg tenker at behandleren her ser at han kan få deg til å reagere med angst hvis han setter et pilleglass foran deg, og så gripe tak i det og bearbeide angsten du får av å se tablettene. Ikke tvinge deg til å ta dem, men forsøke å behandle deg for angsten. Igjen; reaksjonen din på tablettene er blåst HELT ut av proposjoner. Og det er slett ikke sikkert han mener du SKAL ta dem, det kan hende han bare presser deg for å framprovosere reaksjonen din. Og kanskje også for å lære deg noe om å sette grenser for deg selv, bli sikrere på at du faktisk ikke trenger å gi etter?

 

...men jeg trenger ikke ha rett altså. Det kan jo også hende han bare er en dust. Du kan jo spørre hva motivet er?

 

 

Jeg må bare spørre om en ting. Hvis angst for medisiner ikke er HIs hovedproblem - hvorfor skal en terapeut da bruke så mye tid på å fremprovoserer angsten, når det strengt tatt ikke er nødvendig med medisiner, bare at det muligens vil korte ned behandlingsperioden?

 

Hvis en terapeut hadde krevd at jeg skulle tatt med medisiner til hver time, medisiner som jeg i utgangspunktet hverken ville ha eller strengt tatt trengte veldig, da ville jeg blitt kjempeprovosert, følt meg presset - og trolig også nærmest fått en angst mot medisinene, fordi det føltes som en tvang og avsporing fra hovedproblemet.

 

Jeg forstår hvordan du tenker, hvis angst er hovedlidelse, så kan det kanskje ha en effekt å fremprovosere det. Men hvis angst for medisiner ikke er hovedproblemet så virker det som meg som en avsporing.

 

Igjen, jeg tar ikke stilling til hva som er best for HI, men synes det er en interessant problemstilling, for det er en del av helsevesenet som de senere årene har tatt i bruk mer og mer medikamenter, og hvor medisiner ofte blir gitt fordi det ikke finnes kapasitet i systemet til tradisjonell behandling.

 

Anonymous poster hash: 6a1c2...db1

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er i tredve årene og det siste halvåret har jeg gått i behandling hos psykiater på Dps. Går jevnlig der, en gang i uken.

 

De første gangene har min behandler ikke mast om medisiner, men bare nevnt det hver gang. Sist gang fikk jeg resept på medisin, og den skulle jeg ta med. Jeg gjorde det, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ble bedt om det. Jeg har sagt mange ganger at jeg har angst for tabletter, og at jeg vil gjøre alt i min makt for å bli frisk uten medisiner. Men idag tok jeg den med, og vi snakket om den og hva mine tanker rundt den er.

 

Jeg sa, at hver gang vi snakker om medisin, så blir jeg litt uvel. Og den natten har jeg helt for jævlige drømmer, og angst sammen med hallusinasjoner. Vanskelig å forklare, men der å da føles det som om jeg går på dem.

Angsten har tatt overhånd, og jeg er redd for å bli kvalm, kaste opp( har angst for å kaste opp ), å bli en annen. Behandleren min vet alt dette, men allikevel så føler jeg meg presset. Vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare angsten min for medisin.

 

Behandleren min sier at bare samtaler ikke hjelper meg og at uten medisin vil det ta lang tid. Det er jeg klar over, men jeg tør bare ikke.

 

Er det noen som føler det som meg?

 

 

 

Anonymous poster hash: 300da...8b2

 

Du trenger nok medisiner, men jeg tror kanskje du skal hente ut medisinene og før du begynner på dem ta de med til behandler som h*n sier (står på bordet under timen) sånn at du sakte men sikkert kan vende deg til tablettene. Er sikkert en hensikt med at du skal ha de med til timen...

Hent de ut, ta og føl på boksen, snakke med behandler.

Etterhvert holde tablettene i hånda, mens du snakker med behandler.

Kanksje de etterhvert ikke er så skummle likevel.

 

Angst er ikke lett og leve med, og det er enda vanskeligere å bli kvitt.

Masse lykke til.

 

Anonymous poster hash: 85efe...b47