sjokkerende hvor mange som ikke liker andres barn

[Anonym bruker]

Håper det ikke gjelder noen av mine venner for da ville jeg ikke utsatt barna mine for disse menneskene over lenger tid for barn værer dette og skjønner mer enn dere tror

 

Anonymous poster hash: 5d299...ad3

[Anonym bruker]

Du trenger ikke lage ny tråd hver gang du er uenig med noen, vet du. Det er helt ok å skrive dette i den tråden som alt finnes om andres barn.

Anonymous poster hash: a2ded...203

[Anonym bruker]

Men i alle dager.. Lærer du barna dine at alle mennesker i verden liker dem? Har du tenkt på at det kanskje ikke er så dumt å lære dem at akkurat slik som at de ikke liker alle rundt seg, vil heller ikke alle like dem? Og at det faktisk er helt ok? Jeg ser virkelig ikke problemet ditt!

Anonymous poster hash: 1fd4c...4c3

[HvittHus]

På samme måte som man ikke liker alle voksne, er det naturlig at man ikke liker alle barn. Ser ikke noe problem med det, så lenge man oppfører seg høflig mot barnet.

[Anonym bruker]

Så du omgås mennesker du føler ikke liker deg bortsett fra på jobb eller? Ville du syntes det var behagelig å tilbringe masse tid med mennesker du føker ikke liker deg? Tenk deg om nå.

 

Anonymous poster hash: 5d299...ad3

[Anonym bruker]

De aller fleste barna jeg møter er frekke, masete og bråkete. De eier ikke oppdragelse i min verden.

Jeg behandler de høflig og ordentlig, men må jeg absolutt like dem??

Anonymous poster hash: 56da8...868

[Mandala]

Jeg tviler på at de værer det så veldig. Jeg har da passet venners barn og de virker fornøyde de. Klarer å være hyggelig og snill mot barnas venner også. Jeg er da voksen og har såpass selvinnsikt at jeg klarer å oppføre meg. 

[Virginia.]

Helt enig HI, det overrasker meg faktisk...

 

De som tror barna ikke merker det burde nok tro om igjen, for barn har sterke antenner og oppfatter vanligvis det- selv om det ikke nødvendigvis plager dem.

For de fleste barn betyr nok ikke dette så mye, siden de har mange nok som er glade i dem og liker dem rundt seg blant de nærmeste. Men jeg tenker mer på de barna som ikke har det, og som kanskje ikke heller da får oppriktig omtanke og blir satt pris på for den de er av andre voksne rundt seg heller....

Endret 24. oktober 2013 av Ibsenfrue

[Virginia.]

 

Du trenger ikke lage ny tråd hver gang du er uenig med noen, vet du. Det er helt ok å skrive dette i den tråden som alt finnes om andres barn.

 

Anonymous poster hash: a2ded...203

 

 

Ingen grunn til å ty til hersketeknikker i mangel på argumenter. Synes det var helt greit av HI å lage en egen tråd her.

[Virginia.]

 

Men i alle dager.. Lærer du barna dine at alle mennesker i verden liker dem? Har du tenkt på at det kanskje ikke er så dumt å lære dem at akkurat slik som at de ikke liker alle rundt seg, vil heller ikke alle like dem? Og at det faktisk er helt ok? Jeg ser virkelig ikke problemet ditt!

 

Anonymous poster hash: 1fd4c...4c3

 

 

Også merkelig at noen blir så kraftig provosert av, og må angripe, hovedinnlegget...  Da kan det også være lurt å tenke over hva i en selv som medvirker til at en blir det.

 

Det er naturligvis slik at en liker noen mennesker bedre enn andre. Men det er også en vesensforskjell på å like, og mislike...!

En del av innleggene tyder på at mange direkte misliker de aller fleste barn som ikke er deres egne, men skjuler det så godt de kan.

 

Dersom noen har slike følelser, så håper jeg også de har selvinnsikt nok til å ikke gå in i et yrke hvor de jobber direkte med barn, eller på noe tidspunkt ikke vurderer å være så egoistiske at de går inn i et forhold hvor de skal være steforeldre til et barn de misliker.

Det sistnevnte eksempelet ser man dessverre en del skremmende eksempler på her inne...

Endret 24. oktober 2013 av Ibsenfrue

[Gjest elisa bt]

Tror nok barna klarer seg helt fint jeg, selv om ikke alle de møter er like begeistret for dem. Da jeg var liten hadde min mor en venninne som ikke likte barn. Jeg vet at hun ikke likte barn, for jeg spurte en gang hvorfor hun ikke hadde noen selv. Da fortalte hun at hun egentlig ikke var så glad i barn. Hun slang på noe om at hun likte meg og broren min likevel, men jeg tror nok det var en hvit løgn. 

 

Hun var alltid hyggelig når vi møttes, men tok lite initiativ til samtaler o.l. med oss barna. Jeg pleide å synes det var kjekt når hun kom på besøk, selv om jeg ikke opplevde å bli det naturlige midtpunktet jeg var når mammas andre venner dukket opp.

 

I ettertid ser jeg at hun likte oss bedre jo eldre vi ble, og i 10-12 års alderen husker jeg jeg hadde mange spennende samtaler med denne damen, vi snakket om alt fra store etiske spørsmål til små dagligdagse ting. Jeg tror rett og slett at jeg da var blitt så stor at hun visste hvordan hun skulle forholde seg til meg. 

 

Selv om jeg som barn var fult klar over at denne damen ikke var like begeistret for meg som de andre vennene til foreldrene mine var, har jeg overhodet ikke tatt skade av dette. Jeg tror på mange måter at jeg som barn også hadde litt godt av denne realitetsorienteringen. Man har ikke vondt av å oppdage at man ikke kan være verdens midtpunkt i absolutt ale situasjoner hver eneste dag

 

Til #10

 

Du sier:

"Det er naturligvis slik at en liker noen mennesker bedre enn andre. Men det er også en vesensforskjell på å like, og mislike...!." 

 

Det er da også en himmelvid forskjell på å ikke like og å misslike! Hvis det er noe jeg ikke liker betyr ikke det nødvendigvis at jeg missliket det... Misslike er et sterkt ord,og så vidt jeg kan se er det du som drar det inn i debatten.

[Anonym bruker]

Dummeste jeg har hørt, gratulerer!

 

Anonymous poster hash: 80e4c...7b8

[☆☆☆]

Eg synes ikkje det er spesielt merkelig å like enkelte barn dårleg og andre bedre. Det som derimot hadde vore merkelig var om ein behandla eit barn dårleg pga at ein ikkje kjem overens med barnet.

[Anonym bruker]

Tror det er ytterst få som går rundt og er så veldig begeistret for andres barn

Anonymous poster hash: 0a11b...b47

[*Miss Marple*]

 

Tror det er ytterst få som går rundt og er så veldig begeistret for andres barn

 

Anonymous poster hash: 0a11b...b47

Der tror jeg du tar feil.

 

De fleste jeg kjenner syns det er gøy å være sammen med barn, uansett hvem de tilhører

[Anonym bruker]

Hvorfor er det sjokkerende ??

 

Anonymous poster hash: 420ae...6d3

[Anonym bruker]

Enig med deg HI! Jeg synes faktisk det er ganske sjokkerende at mange ikke liker barn.. Herregud, de er barn!

 

 

Anonymous poster hash: b3b4f...7b9

[Gjest Sekretøsa]

Jeg misliker ikke andres barn, men det faller meg faktisk ikke naturlig å skulle dulle og dalle med de...Jada, de er søte og fine, men de er ikke førstevalget når det kommer til fritidssysler:)

[Den perfekte mor, påan igjen]

Tydelig at jeg har gått glipp av ting her, men skjønner ikke hvordan du kan bli overrasket. Jeg sier som Saga Noren i broen, jeg liker ikke barn bare fordi de er barn. Men det betyr ikke at jeg misliker dem heller. De barna jeg kjenner liker jeg stort sett, men jeg får mer igjen ved å tilbringe tid med foreldrene deres enn med dem.

 

Det at de er barn er ikke en egenskap som gjør at de automatisk likes. At man ikke automatisk liker barn betyr på ingen måte at man misliker alle barn.

 

Jeg liker ikke alle voksne heller.

[Gjest ronja røverdatter]

Helt enig med Sekretøsa.  Jeg missliker ikke andres barn, eller om jeg gjør det så er det absolutt unntakstilfeller. Og jeg klarer fint å omgås barn i forskjellig sammenhenger, men jeg vil ikke si at jeg nødvendigvis liker andres barn i alle fall ikke i betydningen at jeg synes det er fantastisk flott å være sammen med dem.  Venners barn blir jeg vanligvis glad i fordi vi blir kjent med dem og har mye med dem å gjøre, men barn av bekjente og ukjente, det er bare barn rett og slett.

[Anonym bruker]

 

 

Tror det er ytterst få som går rundt og er så veldig begeistret for andres barn

 

Anonymous poster hash: 0a11b...b47

Der tror jeg du tar feil.

 

De fleste jeg kjenner syns det er gøy å være sammen med barn, uansett hvem de tilhører

Og de fleste jeg kjenner syns det er ganske så kjedelig å være sammen med andre barn enn sine egne.

 

Anonymous poster hash: 0149c...25a

[Piken på landet]

Piuuuu, jeg må si det var en lettelse for meg å lese denne tråden! Bare for å ha sagt det først som sist, jeg misliker ikke andres barn. Men jeg mangler en eller annen evne til å knytte meg veldig til andres barn, og til å få den samme kontakten med andres barn som jeg ser mange får til umiddelbart.

 

Jeg har faktisk følt meg ganske unormal, for jeg har venniner som med største iver og glede tar med seg en flokk av andres barn hjem fra skolen. De gjør det med den største selvfølgelighet, og syns ikke det er pes i det hele tatt. Jeg har flere ganger lurt på om det er spill for galleriet, men det er ikke det. Og jeg beundrer dem. Dette er damer som har dørene hjemme vid åpne. Nabobarn får komme å gå som de vil, alle er like velkomne. Om sommeren er selvsagt hagen deres samlingsplass nr 1.

 

Jeg kjenner jeg blir litt misunnelig, og skulle så gjerne ønske at jeg var sånn. Men jeg er desverre ikke det. Jeg lar ofte jentene ta med unger hjem fra skolen, men jeg må innrømme at jeg syns det er pes. Nå bor vi ikke slik til at hagen vår ikke hadde blitt et samlingspunkt uansett, og når jeg kjenner etter, så vet jeg jo at jeg ikke hadde kunnet fordra det. Jeg er altfor gla i privatlivets fred og ro, og den gode kontakten med andres barn kommer ikke naturlig. Jeg må anstrenge meg veldig for å få det til, og det sliter meg ut. Derfor er det for meg veldig tiltak å ha med andres barn hjem.

 

Jeg kan bake de flotteste muffins, og saftigste boller når de er her på besøk, slike ting elsker jeg. Men å få den gode kontakten, de oppriktig varme følelsene for andres barn, og gleden med å få låne dem, det sliter jeg med. Likt er det også med barna jeg er tante til. Jeg blir aldri drømmetanta.

 

Heldigvis har jeg en mann som er stikk motsatt. Han får denne gode kontakten med en gang, og ungene ELSKER han. Når vi har barneselskap e.l, så har han hele regien. Jeg bare lager kaker, står og smiler, og gleder meg til alle har blitt hentet. Ungene kommer hjem til foreldrene sine, og forteller om den sinnsykt kule pappaen Stine har. Skulle inderlig ønske at det var den kule mammaem. Men hun lager ihvertfall de kuleste kakene!!

 

 

 

 

[Helene Harepus]

Hvorfor er det sjokkerende? Jeg tror de færreste misliker barn prinsipielt. Men, jeg liker ikke alle mennesker og det er det barn i grunn er; små mennesker. Og akkurat som med andre (voksne) mennesker er det noen man liker og finner tonen med - og andre som er ganske slitsomme og lite hyggelig å omgås..

[Superdolly]

Hvorfor er det sjokkerende? Jeg tror de færreste misliker barn prinsipielt. Men, jeg liker ikke alle mennesker og det er det barn i grunn er; små mennesker. Og akkurat som med andre (voksne) mennesker er det noen man liker og finner tonen med - og andre som er ganske slitsomme og lite hyggelig å omgås..

Men det er jo mange som sier nettopp det: De liker ikke andre barn enn sine egne. Ikke at de ikke liker slitsomme og lite hyggelige barn, men alle.

 

Og det synes jeg er veldig merkelig. Å mislike en hel aldersgruppe sånn. Enn om noen skulle ha forkynt høyt og tydelig at de ikke liker folk mellom 18 og 30 år? Ingen i den aldersgruppen, bortsett fra egen nær familie?

 

Og jeg vet ikke om jeg ville brukt ordet sjokkerende, men meget merkelig er det. Det synes jeg faktisk. Barn er mennesker, som du ganske riktig påpeker. Bør man ikke da ta seg tiden til å Bli kjent med dem før man bestemmer seg for at man ikke liker dem? Eller er det greit å mislike folk basert kun på et kriterie - alder?

[Anonym bruker]

Med tanke på hvor mange frekke og uoppdragne barn det finnes, så er det overhodet ikke sjokkerene at mange ikke liker barn.

Anonymous poster hash: f2d83...9bf