Flere kvinner ser på Plan B som Plan A

[Anonym bruker]

Single Motherhood By Choice
For some millennials, it’s no longer plan B

 

“We didn’t grow up thinking that every family had a mom and a dad and 2.2 kids,” says Katie Larson, a 29-year- old healthcare worker from Minneapolis. Larson is planning to become pregnant on her own with a sperm donor.
“I’m from a non-traditional family myself, ” she says.
Her parents were never legally married and split up when she was eight. She has a step mom, an ex step dad, and a half brother who is her only biological sibling.
“My choice is not because I failed in a relationship,” she says. “I just don’t feel like I have to do everything in the traditional order.”
Instead, these women are forming networks of support through friends and extended family members.
...
Without a husband, I quickly discovered an alternative family of support: friends, neighbors, other single moms by choice, my extended family, and one amazing Au Pair named Lucie, from France, who a friend recently referred to as “ the best wife ever,” when I reported that she had made Duck Orange for dinner. In many ways, she is like a traditional wife: she takes care of Alexander, cooks, and washes his clothes all while I go out and win the bread. I call this community my “we,” the alternative to the traditional “we” that is compromised of a husband and wife.
kilde: https://medium.com/p/d7aa304d4553

 

Jeg opplever det samme i min omgangskrets, det er flere og flere som ser på Plan B som en Plan A. Hva vil skje med barna som vokser opp med alenemødre? Da tenker jeg på som i at barn ikke får oppleve en mamma og en pappa som elsker hverandre. Hva tenker dere om denne samfunnsutviklingen?

Anonymous poster hash: b5730...0b6

[Anonym bruker]

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

[Anonym bruker]

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

[Musemorbr /]

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Der lærte du meg noe nytt. Jeg trodde alltid at jeg og mamma var en familie. For en livsløgn det har vært. Kan noen vennligst spole tilbake til 1983 og informere oss om at i det min far velger å bli alkis, flytte til hovedstaden å ikke la høre fra seg på 4-5 år, opphører vår familie og vi blir til to separate enkeltpersoner som bor sammen?

[Rivjernet]

Jeg tenker at det er veldig synd.

Hun du siterte representerer et veldig kynisk livssyn, i mine øyne.

 

Det er ikke alltid drømmen om en kjernefamilie lar seg gjennomføre, men i utgangspunktet burde mye ligge til rette for det.

 

PS. Jeg mener foreldre av samme kjønn er likeverdige foreldre, men jeg mener man skal jobbe mot at barn skal ha 2 foreldre.

[Anonym bruker]

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

 

 

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

[Iiiiik]

Jeg har et par damer i min omgangskrets som har valgt å få barn alene. Forståelig synes jeg, når den biologiske klokka tikker høyere og høyere og de perfekte mennene stadig viser seg å være utro drittsekker eller psykisk syke rusmisbrukere. For meg er de helt klart likeverdige familier. De har dessuten ikke den kompliserende faktoren mange av de andre skilte har - de har ingen eks de skal prøve å samarbeide med og barnet har ikke en eller to bitre foreldre.

 

Definisjonen på en familie er vel "to eller flere personer som bor sammen og er knyttet til hverandre gjennom slektskap, ekteskap, adopsjon eller annet emosjonelt bånd". Så enkelt, ikke noe krav om to foreldre.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i 3 seriøse forhold og opplevd utroskap i alle 3. Min første mann og far til 2 av mine barn måtte jeg rett og slett rømme fra siden han ble mer og mer truende og til slutt tydde til fysisk vold mens barna så på. Jeg ble helt knust av å være i et forhold med ham på slutten. Etter at jeg brøt ut av forholdet ville han straffe meg ved å kutte all kontakt med barna våre. Far til barn nr 3 har også vært utro mot meg, på en veldig stygg måte som gjør at jeg sliter mye, men jeg valgte å fortsette familielivet. I motsetning til far til de to første så er han verken voldelig, psykisk manipulerende eller truende og tar godt vare på alle barna. Så i en situasjon der mange hadde gått har jeg bestemt meg for å bevare familien. Men jeg synes at da jeg var alene med de to første så var vi fortsatt en liten familie, selv om far valgte å bryte all kontakt.

Anonymous poster hash: 74196...beb

[Rivjernet]

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

[Anonym bruker]

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

 

 

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

[Rivjernet]

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

[Anonym bruker]

En GOD forelder som ØNSKER ett barn, kan gi ett barn en MYE bedre oppvekst enn 2 foreldre som ikke er like gode. Poenget er at det kommer an på PERSONENE. Det er INGEN automatikk i at 2 foreldre oppdrar ett barn på en bra måte. 

Anonymous poster hash: 691a1...965

[Anonym bruker]

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

 

Det å si at mor og barn ikke er en familie fordi det ikke er en barnefarder er jo bare slemt. Er ganske mange som er aleneforelder, selvvalgt eller ikke 

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

 

 

Å ha sånne meninger i 2013 er ganske uforståelig for meg 

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

 

 

At det er uforståelig for deg gjør dem ikke noe mindre til en familie.

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

[Rivjernet]

 

 

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

Å ha sånne meninger i 2013 er ganske uforståelig for meg

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det du ikke forstår?

[Rivjernet]

 

 

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

At det er uforståelig for deg gjør dem ikke noe mindre til en familie.

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Jeg sier ikke at de ikke er en familie. Jeg sier bare at jeg ikke forstår hvorfor noen aktivt velger å få barn når de vet at de blir alene. Jeg refererte til hovedinnlegget ikke til denne kvinnen som ble forlatt av sin mann.

 

Jeg har vært enslig forsørger til 2 barn selv og vet at det er steintøft!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

Å ha sånne meninger i 2013 er ganske uforståelig for meg

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det du ikke forstår?

 

Meningen din 

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

[Rivjernet]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

Å ha sånne meninger i 2013 er ganske uforståelig for meg

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det du ikke forstår?

Meningen din

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det med min mening du ikke forstår?

Jeg mener at jeg syns det er negativt å gå aktivt inn for å bli enslig forsørger, jeg mener at barn fortjener 2 foreldre.

Hva er så gammeldags med det?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familier

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig.

"Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.

 

Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.

Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?

 

Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!

 

Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.

 

Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?

 

Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.

Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

Å ha sånne meninger i 2013 er ganske uforståelig for meg

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det du ikke forstår?

Meningen din

 

Anonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det med min mening du ikke forstår?

Jeg mener at jeg syns det er negativt å gå aktivt inn for å bli enslig forsørger, jeg mener at barn fortjener 2 foreldre.

Hva er så gammeldags med det?

 

At du tror barn er avhengige av å ha to foreldre. Barn er avhengige av kjærlighet, omtanke, trygge rammer, tydelighet. Om det er en eller to foreldre som de deler livet sitt med er ikke noe et barns oppvekst er avhengig av.

 

Anonymous poster hash: 6da8c...46c

[Anonym bruker]

Jeg har stor forståelse for at noen velger å skaffe seg barn selv om de er alene, jeg vurderte det seriøst selv en periode, men jeg tror det har en del negative følger.

 

For det første tror jeg barn og spessielt gutter, har godt av å vokse opp med en mann i en tydelig farsrolle. Jeg tror også det er best for et barn å ha storfamilie på to sider for å få oppleve ulikheten.

I tillegg ser jeg jo på enslige venner med barn (da etter skilsmisse eller dødsfall) at det er veldig tøft å gi barna god nok oppfølging når de er alene med dem. Det dreier seg både om økonomi, tid og det å ha noen å diskutere med ol. Ofte virker det som om enslige mødre har vansker med å sette klare grenser og stå for dem enn par. Det virker som om mange gir lettere etter for press fra barna ol.

Anonymous poster hash: c2be9...07c

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så lenge barna vokser opp med god omsorg, mye kjærlighet og gode rollemodeller så mener jeg at alle typer familier er gode familierAnonymous poster hash: f0426...d1f

Enig med deg i det. Men vet ikke om jeg ville kalt det en familie når det ikke er noen barnefar der. Men enig med deg i at kjærligheten er viktig."Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig självt", Astrid Lindgren.Anonymous poster hash: b5730...0b6

Barnefar her i huset stakk da datteren vpr var baby. Siden har vi ikke sett ham eller hørt fra ham.Datteren min og jeg er selvsagt en familie. Hva annet er vi? Romkamerater i et kollektiv? Bestevenner? Slekt som bor sammen?Vi er en liten familie, men vi er en familie og vi er en god familie Anonymous poster hash: f0426...d1f

Det er jo overhodet ikke det samme!!Ingen kan spå fremtiden . Man kan bli enke, forlatt av mannen man elsker , osv. Det er noe annet en å med vitende vilje sette barn til verden alene!

Det er akkurat det samme. En voksen og 1 barn som bor sammen.Mener du at forhistorien er den som legger premissene for hva som er en familie og at det forventes at man forteller denne for å kunne bli definert som en familie, dersom man har grunn god nok?Anonymous poster hash: f0426...d1f

Ja faktisk. Man kan havne i en vanskelig situasjon og gjøre det beste ut av det, og på den måten gi barnet en god barndom.Men å med vitende vilje sette barn til verden når man vet man blir alene, er uforståelig for meg!

Å ha sånne meninger i 2013 er ganske uforståelig for megAnonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det du ikke forstår?

Meningen dinAnonymous poster hash: c9b2b...9ce

Hva er det med min mening du ikke forstår?Jeg mener at jeg syns det er negativt å gå aktivt inn for å bli enslig forsørger, jeg mener at barn fortjener 2 foreldre.Hva er så gammeldags med det?

At du tror barn er avhengige av å ha to foreldre. Barn er avhengige av kjærlighet, omtanke, trygge rammer, tydelighet. Om det er en eller to foreldre som de deler livet sitt med er ikke noe et barns oppvekst er avhengig av. Anonymous poster hash: 6da8c...46c

Helt enig. Men det er også mye lettere for alle parter når man er to og det burde være mulig å si det uten å bli anklaget for å være alenemorfiendtlig. Man er en familie selv om man er alene med barn. Men det er positivt å være to voksne (uavhengig av kjønn). Barnet får flere voksne å forholde seg til og det er sunt. Man får avlastning i hverdagen. Man kan diskutere med den andre parten og få andre impulser når man treffer på utfordringer med barnet. Man utgjør et eksempel for barnet om mellommenneskelige relasjoner i hverdagen. Man unngår at barnet blir midtpunktet i ens liv, det er kanskje det viktigste. Det faktisk noe usunt ved å være fusjonell med barnet sitt.

 

Alt dette er mulig å få til når man er enslig, blant annet ved å støtte seg til familien sin og nettverket sitt, men det er mer krevende enn når man er to. Av familiene med bare mor eller far som jeg kjenner, er det i hovedsak mødrene som har "laget barn alene" som sliter med å skape et balansert foreldreforhold til barnet sitt, kanskje fordi de har ønsket barnet så mye at de ikke klarer å la være å sette det i sentrum for alt (har forøvrig også observert det hos venner som slet veldig med å få det ene barnet de har, det er ikke forbeholdt alenemødre!).

 

Men jeg innrømmer glatt at jeg er ganske konservativ på denne fronten.

 

Anonymous poster hash: 699ea...d81

[Anonym bruker]

http://vgd.no/samfunn/barn-og-foreldre/tema/1083000/tittel/slik-kan-det-gaa-med-barn-uten-tilstedevaerende-far

 

Les: Barn uten far gjør det bra.

 

Forskning viser en stor forskjell på barn av alenemødre og donorbarn.

 

Anonymous poster hash: 70b10...2a9

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært i 3 seriøse forhold og opplevd utroskap i alle 3. Min første mann og far til 2 av mine barn måtte jeg rett og slett rømme fra siden han ble mer og mer truende og til slutt tydde til fysisk vold mens barna så på. Jeg ble helt knust av å være i et forhold med ham på slutten. Etter at jeg brøt ut av forholdet ville han straffe meg ved å kutte all kontakt med barna våre. Far til barn nr 3 har også vært utro mot meg, på en veldig stygg måte som gjør at jeg sliter mye, men jeg valgte å fortsette familielivet. I motsetning til far til de to første så er han verken voldelig, psykisk manipulerende eller truende og tar godt vare på alle barna. Så i en situasjon der mange hadde gått har jeg bestemt meg for å bevare familien. Men jeg synes at da jeg var alene med de to første så var vi fortsatt en liten familie, selv om far valgte å bryte all kontakt.

 

Anonymous poster hash: 74196...beb

 

 

 

Som å skrive om meg. Jeg har også vært i 3 seriøse forhold og opplevde utroskap i alle 3. Far til barn nr 1 og 2 kuttet kontakten for å straffe meg etter at jeg gikk, han ville ha i pose og sekk - både de horedamene sine og trygg kone hjemme som passet på barna. En kjæreste jeg hadde ca 2 år etter skilsmissen var utro kort tid etter at vi ble sammen, og det ble brudd. Min nåværende mann har hatt forhold på si for 2 år siden, med følelser og hele pakka, men vi jobbet oss tilbake til ekteskapet. Vi har to barn sammen, og han fungerer som en god farsfigur for mine to barn fra før. De to eldste hører aldri noe fra verken den biologiske faren eller hans familie, til tross for mine mange forsøk på å opprettholde kontakten.

 

Anonymous poster hash: 5e9f5...00d

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor og synes helt ærlig at det ikke er vanskeligere enn da vi var to. Det var jeg som sto for det meste økonomisk, kanskje derfor. Det var også jeg som gjorde det meste med barna. Livet er mye enklere nå med mindre vonde følelser og irritasjoner. Har avlastning ved behov hos øvrig familie...

 

Det beste for et barn er nok en kjernesunn familie med to foreldre som elsker og respekterer hverandre og barnet. Men, en kjernesunn familie med en foreldre som elsker og respekterer barnet er jammen meg ikke dårlig det heller. Tror barnet får et flott liv og mye bedre forutsetninger enn mange andre familier der det finnes to foreldre, men der alt kanskje ikke fungerer helt som det skal. Barn er kjempesensitive og plukker opp all dårlig stemning og internaliserer det. Disse barna slipper å måtte bli utsatt for noe slikt. 

 

Poenget er at to foreldre ofte ikke utgjør et sunt familiemiljø...så det å ha slikt negativt fokus på damene som velger å få barn alene blir helt feil synes jeg. 

Anonymous poster hash: 748c2...de0