Har noen av dere samboere med en som "gamer"?

[Anonym bruker]

 

 

 

Var samboer med en sånn før. Han satt kun hjemme og spilte med kompisene over internett, de møttes svært sjelden for å spille hos en av dem. Jeg har selv aldri spilt noe sånt og skjønte overhodet ikke greia. Synes det var veldig ødeleggende for forholdet og det ble etter hvert slutt, svært mye på grunn av spillingen hans. Han brukte nesten alle timene i døgnet på spilling, utenom når han var på jobb. Det resulterte i at vi gjorde aldri noe sammen og vi delte ingen interesser. Ble til slutt så lei av å ha alt datautstyret hans i stuen så han flyttet hele greia inn på gjesterommet og lagde det til pc-rom. Med det resultat at jeg nesten aldri så han.

 

Han hadde sjelden tid til å spise middag når den var klar, han var alltid midt i et "game". Vi kunne ikke legge oss samtidig for han måtte spille. Han kunne ikke "gå fra kompisene" i spillet, da ble han hengende etter. Vi var ganske unge på den tiden og jeg er sjeleglad for at vi ikke har barn, det gjorde det så mye enklere å gjøre det slutt. Til slutt var vi ikke lenger kjærester, vi var ikke engang "venner som bodde sammen". Vi var bare to stykker som bodde sammen som ikke delte noe som helst. Det var ikke et liv jeg ville ha.

Han har nå funnet seg ny dame som også spiller. Han kan ikke være sammen med en som ikke gjør det.

 

Du må slå knallhardt ned på dette her, ellers så kan dere ende som oss. (Det var World of warcraft i vårt tilfelle). Rollespill på nett er utrolig avhengighetsskapende og har ødelagt mange samliv og familier.

Uff, dette var ille!! Hadde det vært så ille her så hadde jeg nok gått for lengst. Det er trist at noe så "teit" kan ødelegge et forhold. Det er jo bare å begrense det.

 

Skal såklart slå knallhardt ned på dette. Ikke søren om dette skal ødelegge for oss:)

 

 

 

Anonymous poster hash: ea0ad...ab7

Ja, og jeg lot det skure og gå alt for lenge før jeg tok til vett. Han var ikke sånn da vi ble sammen, eller, han spilte litt, men det var når vi hadde vært sammen i 3 år at det ble skikkelig ille. Du må passe på at han ikke spiller noe mer enn han allerede gjør, og at det ikke går utover andre ting som søvn, mat, sosiale ting og selvfølgelig barna som er det viktigste. Nå vet jeg ikke hvor ille det er hos dere, men det kan være fint å sette seg ned å lage avtaler om når det er lov å spille (nesten som med en tenåring ). For eksempel at det kun er lov i helgen, evt ikke i helgen hvis du vil det, ikke lov når barna er våkne, ikke lov før andre plikter er gjort, og at dere skal ha totalt spillefri så og så mange dager i uken osv.. Huff, kjenner jeg forholder meg til menn som spiller på samme måte som jeg ville forholdt meg til en tenåring...

Kanskje pga at de aller fleste av oss mener at gaming hører til ungdomstiden eller ungkarslivet. Ikke til de som har barn og har en kjæreste som er gravid kanskje?

 

Det han sier at det er svært sosialt (ikke for oss to såklart). Han liker at ikke trenger å tenke på noe annet enn spillet. Det er en form for avslapping.

Hadde dette vært hans eneste interesse så hadde jeg ikke funnet meg i det. Han har mange andre sunne interesser og er flink til å være sammen med barnet. En fantastisk pappa.

Han har lovet å aldri spille foran barnet vårt mer. Det kommer jeg ikke til å finne meg i.

Og så lenge jeg kan få en del av hans tid også, så skal han såklart få spille litt:)

 

Anonymous poster hash: ea0ad...ab7

[Cat_Woman]

Min spiller litt, men ikke så mye at det går ut over oss på noen måte. Han kan sette seg og spille mens jeg surfer på nettet eller leser en bok om kveldene. Han spiller stort sett alene (evt online med kompiser av og til).

[Bananen]

Han tar seg noen helger vinterstid. Som regel setter jeg krav om at de er her, så jeg ikke blir så ensom. Så kan han ta i ett tak om det trengs med ungene. Det er fellesvenner han spiller med, og kun vi som har barn. I tillegg liker jeg å spille selv, selv om det er andre type spill.

 

Ellers blir det en kveld her og der på høsten/våren, men da kun over nett hvor de ikke sitter sammen.

 

Om sommeren spilles det ikke, av naturlige grunner; da er vi sent ute og nyter sommeren:)

[PintSizedDictator]

Exen min var slik, men jeg spiller selv og vi spilte ofte sammen (World of Warcraft). Har du prøvd å spille sammen med ham? Det kan jo hende du syns det er kjempe gøy og hvem vet, kanskje du gruser ham! Hva spiller han forresten?

 

Sånn ellers, så ser det jo ikke noe kult for deg hvis han bortprioriterer familien sin. Da burde han ta seg en pause. Og hvis du skal gi hans hobby en sjans så må han nesten gi noe tilbake, gjøre noe du liker.

[PintSizedDictator]

Jeg vil bare legge til at de som blir avhengige a spill, det være seg Wow eller Cod har problemer fra før av. De aller fleste av oss klarer å prioritere riktig. Det er ikke spillet som ødelegger, men enkeltindividets manglende evne til å forstå at det ikke er verdens undergang om kompisene eller guildet må klare seg uten deg en stund. Som oftest har spillkompisene stor forståelse for at familien kommer først.

 

Det er ikke så lenge siden det sto i avisen at Sjefer innen store konsern gjerne ansatte folk som hadde erfaring som raidledere i mmorpg. Man skal ha ganske så god teft for taktisk tenkning for å gjennomføre et raid i Wow. Eller, det var slik før, da det faktisk var vanskelig. Lederegenskaper har man også, når man klarer å samle opp til 40 ukjente og forskjellige mennesker og få de til å jobbe sammen mot et felles mål.

 

Bare sånn for å gi dere et litt annet syn på folk som spiller. Det er ikke bare bleikfeite geeks som har dette som en hobby Det er folk fra alle samfunnsklasser, i alle aldre.

[Anonym bruker]

Hos oss er fars faste plass i stolen foran dataen. Sitter han ikke der, så sover han.

 

Trist- JA.

Har tatt det opp og han har konkludert med at alle har hobbyer, han må få holde på med sin. Uheldig at dette gjelder 90- 99% av hans våkentid. Han er også arbeidsledig, så det blir en del.

 

Dette vil nok resultere i et brudd. Tror barna vil ha godt av en fornøyd mor og slippe en dårlig rollemodell.

 

 

 

Anonymous poster hash: a8bfd...60d

[Anonym bruker]

Ja.. Han spiller COD og Fifa. Før slo han på spillet i vårt felles oppholdsrom stua så snart muligheten bød seg. Det takla jeg ikke, så han får bare spille når jeg har lagt meg, eller er borte. Synes det er en stor tidstyv og asosialt at han opptar felles tv med skyting. Blir null kommunikasjon av det.

 

Nå spiller han på mobilen, og han har to tlf. Nok en runde med diskusjon i disse dager. Han sitter med mobilen i ansiktet dagen lang snart, og enser ikke at han blir snakket til. Utrivelig. Vi får vårt første barn i november, så gleder meg til at det blir slutt på spillinga og priorotert baby istedet.

 

Anonymous poster hash: 4e12e...273

[Anonym bruker]

Jeg vil bare legge til at de som blir avhengige a spill, det være seg Wow eller Cod har problemer fra før av. De aller fleste av oss klarer å prioritere riktig. Det er ikke spillet som ødelegger, men enkeltindividets manglende evne til å forstå at det ikke er verdens undergang om kompisene eller guildet må klare seg uten deg en stund. Som oftest har spillkompisene stor forståelse for at familien kommer først.

 

Det er ikke så lenge siden det sto i avisen at Sjefer innen store konsern gjerne ansatte folk som hadde erfaring som raidledere i mmorpg. Man skal ha ganske så god teft for taktisk tenkning for å gjennomføre et raid i Wow. Eller, det var slik før, da det faktisk var vanskelig. Lederegenskaper har man også, når man klarer å samle opp til 40 ukjente og forskjellige mennesker og få de til å jobbe sammen mot et felles mål.

 

Bare sånn for å gi dere et litt annet syn på folk som spiller. Det er ikke bare bleikfeite geeks som har dette som en hobby Det er folk fra alle samfunnsklasser, i alle aldre.

Jeg er helt enig!

Han har god utdannelse og er en skikkelig flott mann. Kompisene hans har jeg heller ingenting vondt å si om.

 

Som jeg skrev så har han også mange andre interesser og hobbyer, som også prioriteres. Hadde gamingen vært hans eneste interesse (da hadde han nok brukt enda mer tid på det), hadde jeg ikke tillatt det i så stor grad.

Det er nok bare meg det går utover. Ytterst sjeldent spiller han når barnet er våkent eller tilstede, takk og lov.

 

Han er heller ikke avhengig, men jeg synes bare at det går litt for mye av vår tid sammen. Og jeg savner det.

Jeg husker ikke helt hva han spiller. Et eller annet strategispill eller rollespill.

Han her spilt litt andre spill før og disse har jeg faktisk prøvd, men interessen fra min side er ikke der. Og jeg tror han synes det er helt greit for det er ikke så gøy å spille med noen som er elendig;)

 

 

Anonymous poster hash: ea0ad...ab7