Barneoppdragelse - vi er uenige. Hvem har rett?

[Anonym bruker]

Vi har en to åring med meget sterk vilje, som nå prøver ut viljen  som hun jo selvfølgelig skal.

Hadde nettopp en diskusjon med mannen, da jeg mener han er altfor ettergivende med henne. Tror ikke han orker skriking og tar derfor den letteste veien...

Merker nå at hun mest roper pappa og vil mest til han, og ikke meg

Eksempler:

- Jeg mener at vi må lære henne å vente - han mener ikke hun er moden for det ennå og at hun må få vår oppmerksomhet når hun trenger det. Er vel vår oppgave å lære henne det?

- Hvis hun skaper seg ved middagen, lover han dessert/is hvis hun ikke griser og spiser fint. Jeg synes det blir feil, og hvis hun griser/ikke spiser får hun en beskjed, ellers tar jeg vekk maten.

- Hver gang hun ber om det, tar han henne opp. Hvis jeg holder på med noe, forklarer jeg at hun må vente til jeg er ferdig (hvis det ikke er noe kritisk da)

- Ved legging ber hun om juice (uten sukker) mange ganger før hun sovner. Han mener det er viktig at hun får i seg nok væske i varmen, og vi løper inn og ut  Jeg mener hun bør bare få vann i så fall...

 

Synes dette med grensesetting er vanskelig selv - men mener at han er altfor ettergivende og at vi vil få problemer videre hvis vi ikke setter klarere grenser!

 

Hva mener du?

 

Anonymous poster hash: ae82a...c5a

[Anonym bruker]

Mannen din skaper et monster....

Anonymous poster hash: 34c9d...4c4

[Gjest Morn du]

Du har helt klart "retten på din side".  Hvis dere ikke begynner nå, når har han tenkt det skal begynne?  En unge som er vant til å få det som den vil hele tiden er ikke sjarmerende

[Anonym bruker]

Dere har nå rett begge to etter mitt syn. Klart barnet skal lære seg å vente, men ikke hver gang. 2åringer er veldig "her og nå" styrt, de har ganske kort hukommelse og dårlig tidsperspektiv. Bestem dere heller for hvilke situasjoner hun kan klare å vente, der dere også er superkonsekvente.

 

Snakk om dette sammen, forklar hva du mener er viktig og lytt til det mannen din sier. Dere blir nok enige.

ingen vits at du eller han kjører sololøp iallefall

Anonymous poster hash: cf712...e3b

[Anonym bruker]

Jeg er litt usikker på det med venting. Det kommer vel litt an på hva det gjelder, og hvor stort behovet hennes er tror jeg. Har en 2-åring selv, og synes også det er vanskelig å be ham vente, det er enklere å bare reagere med en gang for å unngå hyling og skriking, men hva som er det riktige å gjøre vet jeg altså ikke.

 

Men ellers er jeg helt klart enig med deg på resten av punktene. Opplever også at mannen min synes det er vanskelig å si nei, og jeg har flere ganger måttet forklare ham at han ikke er "snill" mot barnet om han får viljen sin hele tiden, at leggingen bare blir vanskeligere for hver gang han får ekstra oppmerksomhet, og at spising hverken skal belønnes eller være belønning. (Jeg har et trøblete forhold til mat selv, og vil for alt i verden ikke at sønnen min skal få det samme.)

 

Det med å love dessert etter middag ville forresten aldri fungert her, da blir han bare så opphengt i desserten, og da spiser han i allefall ikke noe mat. Når det gjelder drikke etter legging så har han en flaske med vann stående ved siden av puten i sengen slik at han kan drikke om han er tørst.

Anonymous poster hash: 56c6f...345

[Anonym bruker]

Juice???? Hvorfor i alle dager gir dere henne juice vede legging? Juice er da like skadelig for tennene om den er uten sukker. Barna mine drikker kun vann de....

 

Jeg mener du har rett i at mannen ikke setter nok grenser.

Anonymous poster hash: 92527...da2

[Gjest Antarctica]

Du har rett. Med måte, og korrigert for modenhet, må barnet lære alt det du prøver å lære. Din manns taktikk er å først lære henne alt feil, og så begynne å korrigere. Tungvint og plagsomt på sikt...

[Anonym bruker]

Hva med å belønne/rose god adferd, og la negativ adferd få negativ konsekvens? Hvis barnet kun får is når det først har vært ulydig, skjønner det jo ikke sammenheng mellom god adferd og belønning.

Anonymous poster hash: c8b24...067

[Anonym bruker]

Sånn har vi det hjemme også. Har vært mang en diskusjon om dette. Gutten er i dag 7 år og en skikkelig sytekopp. Henvender seg alltid til pappa for der får han det som han vil, og om jeg bryter inn blir han et lite monster.

Når vi er alene er han verdens snilleste sammen med meg.

Har vurdert å gå fra mannen bare pga. dette.

Anonymous poster hash: ef495...4cd

[Anonym bruker]

Juice etter tannpuss??? Dere garanterer i så fall hull i melketennene og det kommer til å bli grusomt vondt. Både når hullene kommer og når hun må til tannlegen. Dere må slutte på dagen!

 

Anonymous poster hash: b3c97...71b

[Gjest meg&mini]

Jeg mener at du har rett:)

[SameSara]

Helt enig med deg på alle punkter!

[Light of my life]

Du har selvfølgelig rett!

[Slalotte]

Du har rett..! Du får kjøpe en bok om oppdragelse eller finne noen artikler om emnet så du kan vise mannen din.. du finner nok ingen der som sier "tester barnet deg ut så gi etter" "gi gjerne juice istendenfor vann" "kom gjerne med bestikkelser når barnet ikke sitter rolig og spiser"..

[Anonym bruker]

Dere har  begge rett, men hvis dere har tenkt til å oppdra jenta så må dere stå sammen og samarbeide. Dere to må sette dere ned å lage familieregler som dere følger, en slags mal med et overordnet mål som sier noe om hva slags oppdragelse dere har tenkt til å gi. HVa slags resultat ønsker dere osv. En ting er iallefall sikkert at akkurat nå er det ingen av dere som oppdrar jenta siden det er hun som bestemmer...

Anonymous poster hash: 3681a...f31

[Anonym bruker]

Hehe... Her er far meget konflitksky (i hans familie blir konflikt tiet i hjel, vanskelig for han å forstå at trass er noe helt normalt). Vi har hatt diskusjonen om venting (ja da, de venting MÅ læres, kommer ikke av seg selv), bæring, innføring av sivilisert atferd til bords og vanlig høflighet (kommer heller ikke av seg selv), inntak av boller på tur (han hadde 6 mndrs perm, tror det ble boller hver dag!)...og sikkert mye mer!

 

Nå er sønnen vår 4,5 og jeg kan avkrefte at det er helt nødvendig å være 100% samkjørt i barneoppdragelsen. Det er nok å være enig i de store linjene, og at man er konsekvent selv. Ting gikk seg til på mitt vis til slutt, var bare litt slitsomt med far som gratispassasjer; ang. bæring er det morsomt at passert 1,5 år ble det aldri mas på mor ang. bæring i trapper (bor i 4. uten heis), mens han prøver seg enda titt og ofte med far.

 

Far er fremdeles mye mer ettergivende enn meg, og jeg forblir nok "heksen" som er pådriver for oppdragelsestiltak, men gutten er faktisk en veloppdratt gutt;. Jeg konstaterer dog at han hører mye mer på meg enn på faren, og skal han prøve seg på å tøye grenser, er det ikke meg han velger som bytte. Han kan også finne på å beordre faren rundt, aldri meg. Stakkars far får svi i perioder, men tar det med ro. Han er kjempe flink til p gjøre ting med sønnen sin, og de har et fint forhold for det.

 

Hva om du tar en diskusjon med han om prinsippene som begge mener er viktig i barneoppdragelse? Prøv å forstå hvorfor han mener noe er viktig, og vis han gjerne fakta om hvorfor andre ting ikke er så bra (tenker på juice drikkingen). Hvis den ene er for fri barneoppdragelse og den andre ikke er det kan det være vanskelig å finne en middelvei, men ellers skal det la seg gjøre å finne en løsning. (Min mann var forøvrig for fri oppdragelse helt til vår sønn kom til trassalderen og viste hvor sterk temperament han har; ble en helt annen sang etterpå)

 

Anonymous poster hash: bb475...f0a

[Anonym bruker]

Hvis ungen er tørst drikker hun vann, juice må dere slutte med pronto! 

 

Ellers mener jeg du har rett. 

Anonymous poster hash: 0f8c3...cb1

[nagini]

Jeg er enig med deg.

[Anonym bruker]

Vann er beste tørstedrikke. Og de må lære seg at de ikke er senteret i universet allerede fra de er født, selv om man gjør mer for en nyfødt enn hva man gjør med unger over halvåret.

 

DU har rett her. Din man vil lage et bortskjemt barn, som ikke evner å se at andre har noen som helst behov. Tenk deg at alle barna i barnehagen er vant til å få ALT dekket av ønsker hjemme. De krasjer i barnehagen, siden alle sammen tror de har førsteretten på alt. 

 

Husk det at dere oppdrar ikke bare et barn, men en fremtidig voksen. Hvordan vil dere den voksne skal være? Og dette gjelder helt fra fødselen.

Anonymous poster hash: 5d8e4...2d8

[Virginia.]

 

Mannen din skaper et monster....

 

Anonymous poster hash: 34c9d...4c4

 

For noe tull!

[Virginia.]

 

Vi har en to åring med meget sterk vilje, som nå prøver ut viljen  som hun jo selvfølgelig skal.

Hadde nettopp en diskusjon med mannen, da jeg mener han er altfor ettergivende med henne. Tror ikke han orker skriking og tar derfor den letteste veien...

Merker nå at hun mest roper pappa og vil mest til han, og ikke meg

Eksempler:

- Jeg mener at vi må lære henne å vente - han mener ikke hun er moden for det ennå og at hun må få vår oppmerksomhet når hun trenger det. Er vel vår oppgave å lære henne det?

- Hvis hun skaper seg ved middagen, lover han dessert/is hvis hun ikke griser og spiser fint. Jeg synes det blir feil, og hvis hun griser/ikke spiser får hun en beskjed, ellers tar jeg vekk maten.

- Hver gang hun ber om det, tar han henne opp. Hvis jeg holder på med noe, forklarer jeg at hun må vente til jeg er ferdig (hvis det ikke er noe kritisk da)

- Ved legging ber hun om juice (uten sukker) mange ganger før hun sovner. Han mener det er viktig at hun får i seg nok væske i varmen, og vi løper inn og ut  Jeg mener hun bør bare få vann i så fall...

 

Synes dette med grensesetting er vanskelig selv - men mener at han er altfor ettergivende og at vi vil få problemer videre hvis vi ikke setter klarere grenser!

 

Hva mener du?

 

 

Anonymous poster hash: ae82a...c5a

 

Det viktigste her er at dere er nogenlunde samkjørte, det største problemet er ikke den ene eller andre oppdragelsen, men deres "konflikt" om den.

 

- Vann som tørstedrikk, og ikke juice, er en kamp verd å ta. Hvis ikke har barnet et tannhelseproblem i ung alder pga syren i juicen.

 

- Å kreve at en 2- åring skal spise pent er å ha i overkant store forventninger. Det beste er verken å straffe eller belønne, men å rose mye etter hun har spist pent.

 

- Å med vilje, uten at det er behov for det, si at en 2- åring hele tiden må vente er rent tull og en ubevisst hersketeknikk som kun lærer barnet at dets behov er mindre viktig enn det meste annet i mamma og pappas liv. De skjønner fort at du egentlig ikke er opptatt, men en 2- åring har ingen forutsetninger for å forstå hvorfor du avviser dem. Hvis du faktisk er opptatt med noe, så kan du si at du skal hjelpe barnet så snart du er ledig.

Når de er over 3,5- 4 år har de forutsetninger for å forstå hvorfor de må vente.

[Anonym bruker]

 

 

- Hver gang hun ber om det, tar han henne opp. Hvis jeg holder på med noe, forklarer jeg at hun må vente til jeg er ferdig (hvis det ikke er noe kritisk da)

Anonymous poster hash: ae82a...c5a

 

 

- Å med vilje, uten at det er behov for det, si at en 2- åring hele tiden må vente er rent tull og en ubevisst hersketeknikk som kun lærer barnet at dets behov er mindre viktig enn det meste annet i mamma og pappas liv. De skjønner fort at du egentlig ikke er opptatt, men en 2- åring har ingen forutsetninger for å forstå hvorfor du avviser dem. Hvis du faktisk er opptatt med noe, så kan du si at du skal hjelpe barnet så snart du er ledig.

 

Hvor får du det fra at HI ikke faktisk er opptatt med noe når hun ber barnet vente? Konflikten er jo at barnet lærer å bli tatt opp og få forrang hos pappa også når han er opptatt, han ber henne aldri vente. Du skriver som om mor har selve ventingen som et eget læringsprosjekt og at hun bare later som om hun er opptatt. Det er jo ikke det HI skriver.

Selv er jeg helt kategorisk med at ingen av barna får sitte på fanget mitt mens jeg spiser eller komme inn på do til meg mens jeg sitter der. Selv fra de var bittesmå har de måttet finne seg i dette, og det handler jo ikke om venting for ventingens skyld, det dreier seg om andres primærbehov.

 

Anonymous poster hash: 43c36...37c

[Anonym bruker]

 

 

 

- Hver gang hun ber om det, tar han henne opp. Hvis jeg holder på med noe, forklarer jeg at hun må vente til jeg er ferdig (hvis det ikke er noe kritisk da)

Anonymous poster hash: ae82a...c5a

 

 

- Å med vilje, uten at det er behov for det, si at en 2- åring hele tiden må vente er rent tull og en ubevisst hersketeknikk som kun lærer barnet at dets behov er mindre viktig enn det meste annet i mamma og pappas liv. De skjønner fort at du egentlig ikke er opptatt, men en 2- åring har ingen forutsetninger for å forstå hvorfor du avviser dem. Hvis du faktisk er opptatt med noe, så kan du si at du skal hjelpe barnet så snart du er ledig.

 

Hvor får du det fra at HI ikke faktisk er opptatt med noe når hun ber barnet vente? Konflikten er jo at barnet lærer å bli tatt opp og få forrang hos pappa også når han er opptatt, han ber henne aldri vente. Du skriver som om mor har selve ventingen som et eget læringsprosjekt og at hun bare later som om hun er opptatt. Det er jo ikke det HI skriver.

Selv er jeg helt kategorisk med at ingen av barna får sitte på fanget mitt mens jeg spiser eller komme inn på do til meg mens jeg sitter der. Selv fra de var bittesmå har de måttet finne seg i dette, og det handler jo ikke om venting for ventingens skyld, det dreier seg om andres primærbehov.

 

Anonymous poster hash: 43c36...37c

 

 

 

Oi, barnet mitt får til og med sitte på fanget mitt når jeg er på do... Tipper han slutter å ville dette før eller senere helt av seg selv.

 

Anonymous poster hash: 56c6f...345

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

- Hver gang hun ber om det, tar han henne opp. Hvis jeg holder på med noe, forklarer jeg at hun må vente til jeg er ferdig (hvis det ikke er noe kritisk da)

Anonymous poster hash: ae82a...c5a

 

- Å med vilje, uten at det er behov for det, si at en 2- åring hele tiden må vente er rent tull og en ubevisst hersketeknikk som kun lærer barnet at dets behov er mindre viktig enn det meste annet i mamma og pappas liv. De skjønner fort at du egentlig ikke er opptatt, men en 2- åring har ingen forutsetninger for å forstå hvorfor du avviser dem. Hvis du faktisk er opptatt med noe, så kan du si at du skal hjelpe barnet så snart du er ledig.

Hvor får du det fra at HI ikke faktisk er opptatt med noe når hun ber barnet vente? Konflikten er jo at barnet lærer å bli tatt opp og få forrang hos pappa også når han er opptatt, han ber henne aldri vente. Du skriver som om mor har selve ventingen som et eget læringsprosjekt og at hun bare later som om hun er opptatt. Det er jo ikke det HI skriver.

Selv er jeg helt kategorisk med at ingen av barna får sitte på fanget mitt mens jeg spiser eller komme inn på do til meg mens jeg sitter der. Selv fra de var bittesmå har de måttet finne seg i dette, og det handler jo ikke om venting for ventingens skyld, det dreier seg om andres primærbehov.

 

Anonymous poster hash: 43c36...37c

Det var veldig strengt synes jeg. Her får barna sitte på fanget ved matbordet hvis de trenger det. Tror det er svært lenge siden treåringen benyttet seg av det. Sjelden mine ønsker å være med på do, men det går det også, så lenge de er små. Treåringen får ikke være med da, men de som er yngre får lov.

 

Anonymous poster hash: b3c97...71b

[Virginia.]

 

 

 

- Hver gang hun ber om det, tar han henne opp. Hvis jeg holder på med noe, forklarer jeg at hun må vente til jeg er ferdig (hvis det ikke er noe kritisk da)

Anonymous poster hash: ae82a...c5a

 

 

- Å med vilje, uten at det er behov for det, si at en 2- åring hele tiden må vente er rent tull og en ubevisst hersketeknikk som kun lærer barnet at dets behov er mindre viktig enn det meste annet i mamma og pappas liv. De skjønner fort at du egentlig ikke er opptatt, men en 2- åring har ingen forutsetninger for å forstå hvorfor du avviser dem. Hvis du faktisk er opptatt med noe, så kan du si at du skal hjelpe barnet så snart du er ledig.

 

Hvor får du det fra at HI ikke faktisk er opptatt med noe når hun ber barnet vente? Konflikten er jo at barnet lærer å bli tatt opp og få forrang hos pappa også når han er opptatt, han ber henne aldri vente. Du skriver som om mor har selve ventingen som et eget læringsprosjekt og at hun bare later som om hun er opptatt. Det er jo ikke det HI skriver.

Selv er jeg helt kategorisk med at ingen av barna får sitte på fanget mitt mens jeg spiser eller komme inn på do til meg mens jeg sitter der. Selv fra de var bittesmå har de måttet finne seg i dette, og det handler jo ikke om venting for ventingens skyld, det dreier seg om andres primærbehov.

 

Anonymous poster hash: 43c36...37c

 

Jeg leste nok hovedinnlegget litt raskt.... Hvis de faktisk er opptatt med noe, så er det en annen ting. Da gjør det naturligvis ikke noe om en toåring i blant får beskjed om at det må vente litt.

 

Men vi foreldre er generelt ofte opptatt med et eller annet også.... Jeg tror det er bra med en balanse; At barnet i blant må vente når det faktisk trengs, men at man som foreldre også i blant kan la seg avlede øyeblikkelig fra det man holder på med når barnet f.eks. vil vise en meitemarken i hagen eller tegningen de har laget.

Endret 30. juli 2013 av Ibsenfrue