Barn med høy iQ.

[Anonym bruker]

Min eldste datter har alltid vært veldig tidlig ute med det meste, og alltid ligget foran jevnaldrende med milepæler og annet. Vi bor i USA, så hun er tospråklig. Mannen min er forsker og har høy IQ, og det har jeg også. 

 

I barnehagen har de oppmuntret oss til å få søke slik at hun kan begynne tidligere på skolen slik at hun kan få den stimuli og utfordring hun ønsker seg. Hun ville gjerne begynne på skolen selv også, og etter grundig testing med IQ testing har hun blitt akseptert så hun kan få begynne i et 'gifted' program. Hun scoret over 130 på IQ-testen, og i tillegg har hun en modenhet tilsvarende en åtteåring. Hun fyller fem i desember.

 

Jeg tenker så mye på hvordan vi skal håndtere dette slik at hun ikke føler for mye forventninger og press. Hun er jo så ung! Likevel tviler jeg ikke på at det er riktig for henne å starte nå.

 

Er det noen andre her som er i den samme situasjonen, eller har erfaringer med smarte barn? Noen venner av familien har to jenter som også er veldig intelligente og begynte skolen tidligere. De virker sosialt avstumpet og ikke spesielt lykkelige nå som de er i slutten av tenårene. Jeg frykter at det samme skal skje med min datter om denne utviklingen fortsetter.

 

Takk for alle svar!

Anonymous poster hash: 5973c...898

[Anonym bruker]

Pris deg lykkelig over at dere bor i USA og fortsett å gjøre det, så går det nok strålende. Den norske egalitærtankegangen er ikke så utbredt der og de har utmerkede opplegg for gifted children.

Anonymous poster hash: 8f7c5...52b

[Anonym bruker]

Takk for svar! Det er det jeg også håper på. Jeg begynte nemlig også tidligere på skolen pga. dette, men jeg fikk absolutt ikke noe ekstra stimuli, og har inntrykk av at alle elevene helst skulle være så like akademisk som mulig. Dette var selvsagt i Norge, men frykten for at det skal skje med min egen datter ligger bak i hodet og ulmer. I tillegg er jeg altså redd for at hun kun skal dyrke det akademiske og dermed falle ut av det sosiale.

 

Takk for et ordentlig svar som i tillegg var beroligende. Jeg var redd dette ville bli oppfattet som et skryteinnlegg, for det er ikke så lett å ta det opp med folk.

 

HI.

 

 

Anonymous poster hash: 5973c...898

[Anonym bruker]

Det er vel vanskelig å passe inn overalt for evnerike tenåringer (som de du kjenner). Men kan det hjelpe å delta i organisert sport?

Har inntrykk av at de som ikke er med på organiserte aktiviteter etter skoletid, faller litt utenfor.

 

Ekstremt evnerike barn kan i dag få maksimal stimulering ved hjelp av spill og annet fra bokhandelen. Et dilemma for foreldrene kan være at når barnet får maksimal stimulering, vil det samtidig se ut som avstanden til "vanlige" barn øker.

 

Men man kan ikke akkurat nekte de evnerike barna å holde på med det de liker. Det kan skje at de blir en "lærer nr 2" på skolen. Hvis de selv ikke har mer å lære, kan de gå rundt og hjelpe de andre elevene.

 

 

Anonymous poster hash: dc984...b8f

[Anonym bruker]

Det som kan bli et problem er vel at hun blir vesentlig yngre enn klassekameratene sine og at hun da faller utenfor sosialt? Blir sikkert fort slik i begynnelsen, og dessverre har slike roller det med å bli hengende... I tillegg vil hun henge etter et år i forhold til festing, kjørekort osv, noe som er kjipt når man er tenåring. Er forskjell på når hun er født på året da, om hun er født nærmere jul blir hun to år yngre enn de eldste i klassen (om systemet er like i US?), og det er veldig mye. Er hun derimot fra først på året ser jeg ikke problemet i å starte et år tidligere.

 

Støtter forøvrig også forslaget om å delta på noe på fritiden. Selv kjedet jeg meg på skolen i hele barndommen og hadde sikkert fint klart akademisk å begynne før de i klassen min (er født i desember så var yngst i klassen), men sosialt hadde det nok blitt kjedelig. Jeg fikk heldigvis stimulert hjernen min gjennom blant annet å spille musikk på fritiden. Musikkundervisning er gjerne individuell, så da vil hun få den oppfølgingen som passer akkurat for henne. For min del førte dette til at jeg er profesjonell musiker idag Passer fint å spille strykeinstrumenter og piano når man er fem år, vil hun spille blåseinstrument er det bedre å vente til man er fysisk stor og sterk nok til å klare det.

 

 

Anonymous poster hash: 86d26...488

[Anonym bruker]

Hvis hun kommer inn på et program for begavede barn er kansje de andre også unge?Da tror jeg ikke det blir et så stort problem som hvis jun skal gå sammen med eldre elever. Selv om hun klarer det faglige lett vil det da være lett å falle utenfor sossialt.

 

Jeg har gått i klasse med to elever som var veldig inteligente og startet tidlig på skolen, den ene to år for tidlig. De slet begge to veldig sossialt. For det første var de altid barnslige i forhold til lek, kjærster ol og for det andre var de fysisk lite utviklet og dermed veldig dårlige i sport og andre fysiske ferdigheter i forhold til resten av klassen. For det sossialets del er det nok like viktig å kunne løpe fort og være god i fotball osm å være flink i de akademiske fagene.

 

Nå er heller ikke en IQ på 130 så høyt at det er eksepsjonelt på noen måte selv om det selvfølgelig er høyt. Jeg tror jeg ville snakket mye med skolen om hva som var best. Hvis det var mulig for henne å starte på skolen med jevnaldrende og heller få deler av undervisningen i andre grupper eller liknende tror jeg jeg ville foretrukket det fremfor tidlig skolestart.

Anonymous poster hash: 996bd...6c1

[skjotta]

Wow

 

Hvis hun kommer inn på et program for begavede barn er kansje de andre også unge?Da tror jeg ikke det blir et så stort problem som hvis jun skal gå sammen med eldre elever. Selv om hun klarer det faglige lett vil det da være lett å falle utenfor sossialt.

 

Jeg har gått i klasse med to elever som var veldig inteligente og startet tidlig på skolen, den ene to år for tidlig. De slet begge to veldig sossialt. For det første var de altid barnslige i forhold til lek, kjærster ol og for det andre var de fysisk lite utviklet og dermed veldig dårlige i sport og andre fysiske ferdigheter i forhold til resten av klassen. For det sossialets del er det nok like viktig å kunne løpe fort og være god i fotball osm å være flink i de akademiske fagene.

 

Nå er heller ikke en IQ på 130 så høyt at det er eksepsjonelt på noen måte selv om det selvfølgelig er høyt. Jeg tror jeg ville snakket mye med skolen om hva som var best. Hvis det var mulig for henne å starte på skolen med jevnaldrende og heller få deler av undervisningen i andre grupper eller liknende tror jeg jeg ville foretrukket det fremfor tidlig skolestart.

 

Anonymous poster hash: 996bd...6c1

130 er ganske så høyt når hun er 5 år....

 

La henne få akademisk stimuli på skolen og delta i fritidsaktiviteter med jevnaldrende? Gi henne arenaer der hun kan utfolde alle sider av seg selv.

 

Jeg er helt for at intelligente barn skal stimuleres, men jeg må innrømme at jeg synes det er enda viktigere å ivareta barndommen.

 

Finn en balanse som passer henne er det beste rådet jeg kan gi.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Tusen takk for kjempegode svar! Samtlige belyser akkurat det jeg tenker på som mulige utfordringer, og da kanskje spesielt når hun kommer i tenårene og puberteten.

 

Selv er jeg født tidlig på året, men var mer enn et kalenderår yngre enn de eldste i klassen. Likevel ble ikke dette noe problem for meg, dvs. ikke før russetida startet. 

De andre utviklingsmessige fordelene jeg hadde ble raskt og effektivt skrellet vekk innen fjerdeklasse begynte. Jeg håper datteren min kan få en mer tilrettelagt læring, slik at hun kan få utvikle seg slik hun vil og oppnå sitt fulle potensiale.

 

Skolen hun skal begynne på har et kjempebra opplegg med god individualisert tilrettelegging for alle barna i klassen hun skal gå i, og hun er bare et par måneder for ung for den vanlige "cut-off" datoen for registrering. Likevel kan det komme til å bli elever i klassen som er opptil to år eldre enn henne. Grunnen til dette er at foreldre gjerne kan holde barna tilbake om de ikke virker helt skolemodne. Det er flere av guttene i klassen i barnahagen som skal vente med å begynne til neste år. Dette kalles ofte "redshirting".

 

Testingen hun måtte gjennom var sikkert mye den samme som jeg da jeg måtte gjennom som seksåring. Det tok nesten en halv dag, og besto av samtaler, generell info, observasjon/lek/samtale. IQ-testen var bare en del av dette, og resultatet ble altså at IQ-en hennes var over 130. Det er visst vanskelig å fastslå  nøyaktig når barn er så unge som fire siden så mye avhenger av dagsform og andre faktorer.

 

Noe annet jeg bekymrer meg for er at hun skal få det jeg kaller Flink Pike -syndromet. Hun har endel slike trekk; er bl.a. fryktelig snusfornuftig, korrekt og er innimellom overdrevet opptatt av kotyme og etikette.

Derfor gjør vi endel crazy ting sammen, og jeg sørger for å lokke frem den ukontrollerte, frie latteren minst en gang hver dag. Vi bruker heller aldri ord som 'perfekt' eller fokuserer på utseende og kropp. Vi prøver også å bygge selvtilliten hennes opp på flere områder enn bare det at hun er 'smart og flink'. Integritet, instinkter og individualitet vektlegges veldig. 

 

Uff. Dette blir veldig langt, men jeg tenker mye på at jenta mi skal bli en hel og velbalansert person, så det var veldig godt å lufte dette med dere. 

 

Takk igjen for fantastiske svar! Ha en fin kveld, alle sammen!

 

HI

Anonymous poster hash: 5973c...898

[skjotta]

 

HI her.

 

Tusen takk for kjempegode svar! Samtlige belyser akkurat det jeg tenker på som mulige utfordringer, og da kanskje spesielt når hun kommer i tenårene og puberteten.

 

Selv er jeg født tidlig på året, men var mer enn et kalenderår yngre enn de eldste i klassen. Likevel ble ikke dette noe problem for meg, dvs. ikke før russetida startet. 

De andre utviklingsmessige fordelene jeg hadde ble raskt og effektivt skrellet vekk innen fjerdeklasse begynte. Jeg håper datteren min kan få en mer tilrettelagt læring, slik at hun kan få utvikle seg slik hun vil og oppnå sitt fulle potensiale.

 

Skolen hun skal begynne på har et kjempebra opplegg med god individualisert tilrettelegging for alle barna i klassen hun skal gå i, og hun er bare et par måneder for ung for den vanlige "cut-off" datoen for registrering. Likevel kan det komme til å bli elever i klassen som er opptil to år eldre enn henne. Grunnen til dette er at foreldre gjerne kan holde barna tilbake om de ikke virker helt skolemodne. Det er flere av guttene i klassen i barnahagen som skal vente med å begynne til neste år. Dette kalles ofte "redshirting".

 

Testingen hun måtte gjennom var sikkert mye den samme som jeg da jeg måtte gjennom som seksåring. Det tok nesten en halv dag, og besto av samtaler, generell info, observasjon/lek/samtale. IQ-testen var bare en del av dette, og resultatet ble altså at IQ-en hennes var over 130. Det er visst vanskelig å fastslå  nøyaktig når barn er så unge som fire siden så mye avhenger av dagsform og andre faktorer.

 

Noe annet jeg bekymrer meg for er at hun skal få det jeg kaller Flink Pike -syndromet. Hun har endel slike trekk; er bl.a. fryktelig snusfornuftig, korrekt og er innimellom overdrevet opptatt av kotyme og etikette.

Derfor gjør vi endel crazy ting sammen, og jeg sørger for å lokke frem den ukontrollerte, frie latteren minst en gang hver dag. Vi bruker heller aldri ord som 'perfekt' eller fokuserer på utseende og kropp. Vi prøver også å bygge selvtilliten hennes opp på flere områder enn bare det at hun er 'smart og flink'. Integritet, instinkter og individualitet vektlegges veldig. 

 

Uff. Dette blir veldig langt, men jeg tenker mye på at jenta mi skal bli en hel og velbalansert person, så det var veldig godt å lufte dette med dere. 

 

Takk igjen for fantastiske svar! Ha en fin kveld, alle sammen!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5973c...898

 

får litt lyst til å nevne at mange barn, både med fremskyndet eller utsatt skolestart, opplever at ulikhetene utjevnes rundt 4 klasse. i den alderen blir rett og slett forskjellene mindre. de som blomstrer sent kommer ut i full blomst og de som blomstret tidlig har roet utviklingen ned naturlig. derfor vi ikke anbefaler utsatt skolestart selv om 5-6 åringen "ligger litt etter"

 

MEN det er utrolig viktig å passe på at tidlig blomstrere blir utfordret på sitt nivå hele tiden, slik at utviklingen opprettholdes så lenge den kan.

[Anonym bruker]

Kan ikke si annet enn at i Norge er det en hemsko å være et såkalt begavet barn. Jeg var det selv, leste flytende ved 3 1/2 års alder og i småskolen måtte jeg regne mattebøkene mine om igjen for ikke å komme for langt ut av tur med klassen.

I 4. klasse fikk jeg endelig begynne å arbeide med 6.klassebøker, og det jeg lærte av en veldig god mattelærer i 5.klasse fløt jeg på til jeg var ferdig med ungdomsskolen. Behøvde aldri lære noe mer, hele pensumet var dekt innenfor geometri, brøk, algebra og hva det ellers var som sto på pensumlista. Men sånt blir man jo bare lat av.

 

Og det verste er at "alle" rundt en tar det for gitt at den som er boklighet begavet i tillegg er veldig snobbete og stolt av sine evner, og snakker det ned så ofte de kan. Også voksne, f eks foreldre til skolekamerater, kunne snakke dritt uten å ha grunnlag for det. Det virker som at det er viktig å jekke ned dem man tror kan komme til å bli noe mer enn en selv her på jord, karrieremessig eller på annen måte. Nerdestempelet skulle stadig brukes, uten at det var berettiget. Det var mye misunnelse, og den forsto jeg lite av, for jeg opplevde min egen situasjon som det motsatte av misunnelsesverdig!

 

Begavede unge underkommuniserer sine kunnskaper og evner, fordi det ikke har status å være "skolelys". Det var også en masse baksnakking og mistenkeliggjøring om hvorvidt jeg var lærernes kjæledegge og dermed hadde kommet urettmessig til de gode karakterene, og ikke minst ble det antatt at den som har høy IQ ikke samtidig kan ha høy EQ. Det kunne folk også få seg til å si høyt, sånn, jaså, du er hun flinke, ja jeg har hørt om deg; ja bare du husker at IQ ikke er det samme som EQ, man kan godt være gløgg og likevel være elendig med mennesker!

 

Etter sånne tirader kan man jo spørre seg hvem som hadde dårlig EQ: de som prater sånn til en nærmest fremmed, eller de som er alvorlig "handicappet" av sin høye begavelse...? Jeg vet heller ikke hvorfor man automatisk antar at folk som meg, som lærer og husker nye ting på første forsøk, nødvendigvis skal være så tett i pappen når det gjelder å lære situasjonsfornemmelse, replikker og ansiktsuttrykk. Det er da noe av det letteste å lære hvis man har øynene åpne (og er blitt vant til å trippe på tå for ikke å provosere andre).

 

Faktisk så er det sånn at jeg nå, i voksen alder, syns mange andre voksne er utrolig gjennomsiktige. Den analytiske evnen bruker man jo ikke bare i matematikkoppgaver, man bruker den i aller høyeste grad i sosiale settinger. I relasjoner med menn har jeg lært å avlese når de lyver, for eksempel, og har ikke til dags dato opplevd at jeg bommer. Små tegn som lar seg analysere, i ansikt, blikk, mimikk, timing og ordvalg er ikke det minste vanskeligere eller mindre logisk enn et mattestykke. En pluss en er to der også!

 

Samme gjelder å avlese om folk blir såra eller fornærma, ofte bare å legge sammen indikasjonene. Mannen min er utdannet til å jobbe med mennesker/kommunikasjon, og ser det atskillig dårligere enn jeg. Han kan påstå at en person ikke ble såra av en replikk, for vedkommende hadde jo ledd sammen med de andre. Mens jeg så at det var et stivt glis, og at personen forsvant ut på do 30 sekunder etter. Det er bare å legge sammen to og to, det også. Men vi brilleslangene som er "for glupe" kan jo ikke påstå å være menneskekjennere i tillegg, for da går vi inn på enemerkene til alle de andre, som trenger å ha en knagg å henge sin selvfølelse på.

 

Nå er jamen ungene begynt å vise samme tendenser. Den eldste ble fort jekket ned og ga opp matte (som han var gnistrende god til) fordi det etterhvert bare ble flere og flere stykker av samme vanskegrad. Det føltes som en straff for ham. Når han f eks var klar for å begynne å regne multiplikasjon med tosifrete faktorer, fikk han i stedet 30 til 40 regnestykket i hjemmelekse, med faktorer under 10 (lille gangetabell), men med pålegg om å føre dem fint inn i boka! Sånn at han skulle bruke like mye tid på matten som de andre elevene. Kan skjønne, hvis noen i klassen bruker en halvtime på matten, så skulle han også fores med så mye meningsløs tidtrøyte at det la beslag på samme halvtimen... Det var som om selv læreren hadde som prosjekt at gutten ikke skulle tro han var noe "spesielt". Så nå, som ungdomsskoleelev, saboterer han faget og hygger seg med kompiser i stedet. For det går som sagt an å være sosial og intelligent på en gang!

 

Den yngste er enda kvikkere og jobber nå med bøker som ligger 2 til 3 år over klassenormen. Spiller også et instrument, og har sunget reint siden 2 års alder. Men jeg føler trang til å holde dette "hemmelig" for skolen, selv om det ikke går an. Jeg skulle ønske jeg heller kunne gi de stimuli som behøvdes, bare gjøre det hjemme i det skjulte, og ikke la det komme ut blant skolens elever og foreldre at det er noe som helst uvanlig med mitt barn. Jeg ønsker ikke at det skal bli med dem som med meg.

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

[Anonym bruker]

*boklig begavet (autocorrecten gikk litt amok)

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

[Anonym bruker]

Jeg har aldri målt IQ-en min, men jeg led under å være en klassisk underyter som lærte og tok alt instinktivt og på strak arm. Dermed lærte jeg ikke å lære gjennom å sette meg ned å jobbe med noe før jeg var langt ut i studiene. Ingen brydde seg om at jeg tok alt så raskt - jeg bare løste ekstra mattebøker etc. og var ellers oppslukt av hester. Jeg har aldri gjort en lekse, skulket en del "meningsløse", kjedelige timer og gadd til slutt ikke å få bedre karakterer enn akkurat passelig, mest 5 og noe 4. Beskjeden og høysensitiv ville jeg ikke skille meg ut fra hopen - og det "lykkes" jeg godt med. Lærere skjønte lite når jeg glimtet til med toppkarakterer på eksamener og nasjonale prøver med eksterne sensorer.

 

Først i voksen alder har jeg skjønt at jeg er litt smart og at det bør brukes godt. Men jeg merker at den labre innsatsen som ung har hatt konsekvenser. Jeg burde f.eks. studert noe annet enn jeg gjorde.

 

Nå er jenten vår på fire år veldig flink, samt dessverre veldig perfeksjonistisk, sensitiv og veldig opptatt av rettferdighet og å ikke skille seg ut hun også. Barnehagen skryter av at hun er og scorer på tester som en seksåring, men jeg har ennå ikke fått meg til å spørre mer rundt dette. Jeg er født i januar, så derfor skyldte jeg på det når jeg såg og følte meg mer moden og voksen enn de andre. Jenten vår er født mot sommeren. Burde vi teste IQ-en hennes? Oppmuntre henne på noe vis? Hver gang vi introduserer henne for noe nytt - solsystemet, fotosyntesen - slike ting - så blir hun som en svamp og vi må se på bilder og videoer på nettet. Vi har kun tilfeldig kommet borti slike ting, men det er åpenbart at hun elsker å lære og gruble på slike temaer. Hun regner godt ("bare vet det inni kroppen min, mamma"), leser ikke helt enda, men "later som" og kan bli svært fornærmet om "feil" blir avslørt. Som faren har hun nesten noe lignende som fotografisk hukommelse.

 

Anonymous poster hash: 83f6c...70a

[Anonym bruker]

Jeg hadde helt klart gått for det. Har selv lidd under å være flere år foran de andre i klassen, og gått i den klassiske fellen å bli lat og ta mine egne ferdigheter for gitt. Skulle ønske jeg hadde fått et liknende opplegg som datteren din har mulighet til.

 

Opplegget virker, slik du beskriver det, veldig bra, og ikke minst virker du reflektert og engasjert, og kommer til å plukke det opp dersom det blir noen problemer. Det har jo også veldig mye å si!

 

Lykke til, datteren din er heldig som får disse mulighetene!

 

Anonymous poster hash: 082ab...a8d

[Anonym bruker]

Tenkte å legge til at selv om det var slik i Norge så er det heldigvis ikke slik over alt. Og dersom de klarer å ta vare på henne på det menneskelige plan er det veldig bra at hun får tilbudet. Husk på dersom man går i en klasse der alle er 2 år eldre, kommer de også i puberteten før henne, får kjærester osv. Da kan man føle seg veldig utenfor.

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

[skjotta]

Jeg synes det er fantastisk at så mange forhelliger usa sitt "gifted program" og snakker om "nerdestempel"...

 

Dere er klar over at nerd er ett amerikansk/engelsk ord? At vi i norge bruker det fordi vi ikke har noe tilsvarende på norsk?

 

I usa dyrkes det å være aller aller best, og få land i verden har vel en så brutal mobbekultur som usa? Mobbingen er til og med satt inn i akseptert og organisert form via såkaldt "hazing"...

 

Nei, takke meg til Norge. Ja, man holder en litt lav profil og briefing blir sett ned på, men man får også respekt for jobben man gjør i stedet for statussymboler, klesmerker, utseende. ...

[Julie (:]

Tror du burde skjekke lykkeligebarn.no. Der ligger det mange gode råd! Tror mine foreldre burde sett det, de fikk nemlig beskjed om av helsesøster da jeg var liten at de ikke skulle stimulere meg noe særlig angående tall/ bokstaver så jeg ikke skulle ligge foran da jeg begynte på skolen! Da kunne jeg visst risikere å kjede meg. Det gjorde jeg allikevel i minst 10 år...

[Anonym bruker]

 

 

Nå er heller ikke en IQ på 130 så høyt at det er eksepsjonelt på noen måte selv om det selvfølgelig er høyt.Anonymous poster hash: 996bd...6c1

130 er ganske så høyt når hun er 5 år....

I en annen tråd her på forumet presiseres det at snittet av en test alltid er 100, dvs at "normalbrukeren" innenfor den gruppen testen er laget for skal prestere til kvotienten 100. Så hvis brukergruppen er barn, vil et barn med gjennomsnittlig intelligens oppnå en score på 100. Og begavet barn vil f eks oppnå 130. Det er ikke sånn at testen er lik for alle, og at det dermed er ekstra imponerende når en femåring scorer høyt, som hvis det hadde dreide seg om en objektiv størrelse (en femåring som løser ligninger er mer imponerende enn en 13-åring som løser de samme osv)

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fantastisk at så mange forhelliger usa sitt "gifted program" og snakker om "nerdestempel"...

Dere er klar over at nerd er ett amerikansk/engelsk ord? At vi i norge bruker det fordi vi ikke har noe tilsvarende på norsk?

I usa dyrkes det å være aller aller best, og få land i verden har vel en så brutal mobbekultur som usa? Mobbingen er til og med satt inn i akseptert og organisert form via såkaldt "hazing"...

Nei, takke meg til Norge. Ja, man holder en litt lav profil og briefing blir sett ned på, men man får også respekt for jobben man gjør i stedet for statussymboler, klesmerker, utseende. ...

Snakker dessverre av erfaring mht norsk mobbekultur, ikke amerikansk. Om nerd er et utenlandsk eller norsk ord spiller liten rolle, jantelov er et norsk ord og oppsummerer i bunn og grunn det hele.

Har ikke bodd i USA og forherliger ikke opplegget deres, men i andre land i tillegg til Norge. Og kan derfor slå fast at det å ligge foran gjennomsnittet er lavstatus i Norge, enten du liker det eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fantastisk at så mange forhelliger usa sitt "gifted program" og snakker om "nerdestempel"...

 

Dere er klar over at nerd er ett amerikansk/engelsk ord? At vi i norge bruker det fordi vi ikke har noe tilsvarende på norsk?

 

I usa dyrkes det å være aller aller best, og få land i verden har vel en så brutal mobbekultur som usa? Mobbingen er til og med satt inn i akseptert og organisert form via såkaldt "hazing"...

 

Nei, takke meg til Norge. Ja, man holder en litt lav profil og briefing blir sett ned på, men man får også respekt for jobben man gjør i stedet for statussymboler, klesmerker, utseende. ...

 

Si hva du vil, utdanning i USA er i de fleste tilfeller langt foran den norske. De er også bedre rustet til å ta seg av begavede barn.

 

Anonymous poster hash: 18a23...c9e

[skjotta]

 

 

 

Nå er heller ikke en IQ på 130 så høyt at det er eksepsjonelt på noen måte selv om det selvfølgelig er høyt.Anonymous poster hash: 996bd...6c1

130 er ganske så høyt når hun er 5 år....

I en annen tråd her på forumet presiseres det at snittet av en test alltid er 100, dvs at "normalbrukeren" innenfor den gruppen testen er laget for skal prestere til kvotienten 100. Så hvis brukergruppen er barn, vil et barn med gjennomsnittlig intelligens oppnå en score på 100. Og begavet barn vil f eks oppnå 130. Det er ikke sånn at testen er lik for alle, og at det dermed er ekstra imponerende når en femåring scorer høyt, som hvis det hadde dreide seg om en objektiv størrelse (en femåring som løser ligninger er mer imponerende enn en 13-åring som løser de samme osv)

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

Har du sett testene? 130 av en 5 åring er høyt. Testene går på aldersintervall og 5 år er i nedre del av intervall. Få 100 barn klarer å faktisk score 100 fordi der er utrolig mange faktorer i en 5 årings utvikling som en iq test ikke tar hensyn til. De fleste scorer betraktelig høyere som voksne enn som barn.

[skjotta]

 

Jeg synes det er fantastisk at så mange forhelliger usa sitt "gifted program" og snakker om "nerdestempel"...

Dere er klar over at nerd er ett amerikansk/engelsk ord? At vi i norge bruker det fordi vi ikke har noe tilsvarende på norsk?

I usa dyrkes det å være aller aller best, og få land i verden har vel en så brutal mobbekultur som usa? Mobbingen er til og med satt inn i akseptert og organisert form via såkaldt "hazing"...

Nei, takke meg til Norge. Ja, man holder en litt lav profil og briefing blir sett ned på, men man får også respekt for jobben man gjør i stedet for statussymboler, klesmerker, utseende. ...

Snakker dessverre av erfaring mht norsk mobbekultur, ikke amerikansk. Om nerd er et utenlandsk eller norsk ord spiller liten rolle, jantelov er et norsk ord og oppsummerer i bunn og grunn det hele.

Har ikke bodd i USA og forherliger ikke opplegget deres, men i andre land i tillegg til Norge. Og kan derfor slå fast at det å ligge foran gjennomsnittet er lavstatus i Norge, enten du liker det eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 3a106...2d1

Jeg har erfart begge og den ene er ikke bedre enn den andre, men jeg synes voksne nordmenn er langt "voksnere" enn amerikanere, da deres verdier ligger ganske langt unna våre... (basert på min erfaring, ikke sim en generalisering av hele det amerikanske kontinentet. ..)

[skjotta]

 

 

Jeg synes det er fantastisk at så mange forhelliger usa sitt "gifted program" og snakker om "nerdestempel"...

 

Dere er klar over at nerd er ett amerikansk/engelsk ord? At vi i norge bruker det fordi vi ikke har noe tilsvarende på norsk?

 

I usa dyrkes det å være aller aller best, og få land i verden har vel en så brutal mobbekultur som usa? Mobbingen er til og med satt inn i akseptert og organisert form via såkaldt "hazing"...

 

Nei, takke meg til Norge. Ja, man holder en litt lav profil og briefing blir sett ned på, men man får også respekt for jobben man gjør i stedet for statussymboler, klesmerker, utseende. ...

Si hva du vil, utdanning i USA er i de fleste tilfeller langt foran den norske. De er også bedre rustet til å ta seg av begavede barn.

 

Anonymous poster hash: 18a23...c9e

Jeg er helt enig. Men mobberkulturen, janteloven, nerdestempelet... de er de samme her og der.

[Anonym bruker]

Hvordan vet dere at utdanningsprogrammene er så mye bedre i USA en i Norge? Utifra det jeg har lest/sett så er offentlig skole i USA forbeholdt i hovedsak de "lavere" klassene. Folk med penger og status betaler i dyre dommer for å få barna inn på privat skole.

 

Samme tilbudet har vi og i Norge. Men, imotsetting så er den offentlige skolen bra her. Men, dette krever ofte et samarbeid med hjemmet. Vi må stille opp for barna våre og kreve det de har rett på. I følge utdanningsloven så har alle barna krav på individuell opplæring.

 

Men, dette skjer desverre ikke alltid av seg selv. Det er faktisk ikke alltid like enkelt for en lærer med 27 elever å klare å få full oversikt over alle barna til en hver tid i et klasserom. Derfor må vi som foreldre på bane for å få hjelpt de å bli oppmerksom. Ser vi at leksen er for lett eller at barnet kjeder seg så må vi si i fra.

 

Men, tilbake til HI sitt spørsmål. Min største bekymring hadde vært det sosiale. Spesielt når barnet blir eldre og det blir snakk om aldersgrenser. Da både på kino, utested, sertifikat osv.

 

Men, her blir det nesten et pest eller kolera spørsmål. Skal man fremskynde skolestart og gi barnet utfordringene det treng allerede nå, eller vente til barnet er riktig alder og kreve at skolesystemet legger opp undervisningen i forhold til nivået barnet ligger på?

 

Jeg kjenner til noen få tilfeller der tidlig skolestart har fungert utmerket. Men, har og desverre sett flere eksempel der det ikke har gått bra pga barnet ikke har vært fysisk klar for klasserommet. Det kan være en utfordring for et 5 år gammelt barn å sitte stille i et klasserom med 20-25 andre og måtte vente på tur.

 

Ta en prat med barnehagen og hør hva de mener. Intellektuelt er nok barnet ditt klart. Men, er det virkelig modent nok? Men, du kjenner barnet ditt best

 

Anonymous poster hash: 2800f...7d3

[MetteSK]

Det er jeg som har skrevetr om IQ testen i den andre tråden.

HI skriver ikke hvilken test som er brukt. I USA brukes vanligvis WPPSI III (eller IV) for barn på 5 år. Gjennomsnittet vil være 100 også på denne testen. 130 er 3 std avvik over gjennomsnittet og dette barnet har da en IQ for sitt aldersnivå som kun 2 % av alle 5åringer standardisert for testen (altså i usa) har. Imponerende

[Anonym bruker]

Jeg har aldri målt IQ-en min, men jeg led under å være en klassisk underyter som lærte og tok alt instinktivt og på strak arm. Dermed lærte jeg ikke å lære gjennom å sette meg ned å jobbe med noe før jeg var langt ut i studiene. Ingen brydde seg om at jeg tok alt så raskt - jeg bare løste ekstra mattebøker etc. og var ellers oppslukt av hester. Jeg har aldri gjort en lekse, skulket en del "meningsløse", kjedelige timer og gadd til slutt ikke å få bedre karakterer enn akkurat passelig, mest 5 og noe 4. Beskjeden og høysensitiv ville jeg ikke skille meg ut fra hopen - og det "lykkes" jeg godt med. Lærere skjønte lite når jeg glimtet til med toppkarakterer på eksamener og nasjonale prøver med eksterne sensorer.

 

Først i voksen alder har jeg skjønt at jeg er litt smart og at det bør brukes godt. Men jeg merker at den labre innsatsen som ung har hatt konsekvenser. Jeg burde f.eks. studert noe annet enn jeg gjorde.

 

Nå er jenten vår på fire år veldig flink, samt dessverre veldig perfeksjonistisk, sensitiv og veldig opptatt av rettferdighet og å ikke skille seg ut hun også. Barnehagen skryter av at hun er og scorer på tester som en seksåring, men jeg har ennå ikke fått meg til å spørre mer rundt dette. Jeg er født i januar, så derfor skyldte jeg på det når jeg såg og følte meg mer moden og voksen enn de andre. Jenten vår er født mot sommeren. Burde vi teste IQ-en hennes? Oppmuntre henne på noe vis? Hver gang vi introduserer henne for noe nytt - solsystemet, fotosyntesen - slike ting - så blir hun som en svamp og vi må se på bilder og videoer på nettet. Vi har kun tilfeldig kommet borti slike ting, men det er åpenbart at hun elsker å lære og gruble på slike temaer. Hun regner godt ("bare vet det inni kroppen min, mamma"), leser ikke helt enda, men "later som" og kan bli svært fornærmet om "feil" blir avslørt. Som faren har hun nesten noe lignende som fotografisk hukommelse.

 

Anonymous poster hash: 83f6c...70a

 He-he..Akkurat som meg du. Jeg fikk også ekstra bøker og rutte med i timen, gjorde aldri ei lekse, go prøver pugget jeg til kvelden før.Også gjennom videregående. Med det resultat at da jeg begynte og studere kunne jeg ikke noe som helst om lekser, studieteknikk og var nesten hjelpesløs når det kom til og lære meg store deler av stoffet på egen hånd. SOm man jo må på høyere utdanning: Der går man jo gjennom stoff selv først, så kommer man på forelsesing og man kan spørre opp om ting man ikke forstod..har man ikke gjennomgått pensum, så mister man sjansen til det..

 

Men fikk tålelige karakterer, jeg lærer fort når jeg MÅ, men skippertakmetoden er lite egnet til og huske stoff over tid.

 

Supert at man har "giftet classes" i Amerika, men uansett hvordan man vrir og vender på det, hvor moden barnet er så tror jeg det og være barn, sammen med andre" normale" barn, fra samme nærmiljø. er viktig. Ikke bare en gang eller to i uken, men i hverdagen. Vi har en privatskole der vi bor, To av kullet til jenta mi går der. Selv om de bor midt oppi "sentrum" der 90% av klassen bor, så er de IKKE integrert på  samme måte. Heldigvis er de to, men uansett. De er også med på aktiviteter sammen med "mengden"; men de har lite felles når de ikke deler skoledag og da heller ikke mer enn to ettermiddager i uka på aktivitet...VI har jo prøvd og involvere de, i samarbeid med deres foreldre, men de trekker mot barn i klassen på den private skolen de går på. OG disse bor langt unna,- så da blir det mye mer sjelden kontakt med venner, enn hva det ville vært om de gikk på den offentlige skolen.

 

Vet ikke hvordan det vil bli hos dere, men ser for meg at på barnetrinn så har man skoler hvor "nærmiljøet" går, også er disse "spesialskolene" samlingssted for unger fra et større geografisk opmråde. Noe som gjøre utenomskolelig omgang vanskelig. Det er skolekamerater man heslt vil være med,- tror jeg. De tilbringer jo lange dager der, og mesteparten av det de opplever gjennom uka, skjer der...Da er det greit og dele det med venner man også treffer på fritida..

 

Anonymous poster hash: a6564...0e3