En helt vanlig familie....

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en som har 2 barn fra før med 2 forskjellige.

Vi har nå en gutt på 2 år sammen og jeg skjemmes litt over å si det, men jeg kunne ønke jeg hadde ventet med å få barn. Jeg ønsker noen ganger bare at jeg og en mann startet en familie, fikk 3 barn og levde lykkelig alle våres dager....

 

Ja, det er min egen "feil", blendet av forelskelse, så ikke da alle problemene med dine,mine våre familien....jeg blir ikke vant til dette livet.

Jeg føler jeg er midt imellom alle.

Jeg er bare sammen med mannen nå pga barnet vårt. Vil ikke at han også skal havne i enda en slik familie....:S

 

Hvordan fungerer det for dere andre med dine,mine, våre barn???

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

[Anonym bruker]

Hei,

 

var i samme situasjon som deg. Var skikkelig tungt de første 4 årene, men nå går det veldig bra. Tror det er en kombinasjon av at barna har blitt eldre, jeg mer vant til situasjonen og litt mindre samvær.

 

Først hadde vi de 50/50, men så flyttet mor, så de er her annenhver helg. Nå har vi mye mer tid sammen som kjernefamilien, og mer overskudd når barna hans er her!

 

Vurderte å gå en periode selv, men nå har vi det kjempebra og fått 2 barn sammen! Så vi er 4 barn og 2 voksne annenhver helg.

 

Lykke til!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 5e4c8...661

[Anonym bruker]

Hei!

 

Takk for svar!:-)

 

Så bra at det ordnet seg for dere:-)

Vi har vær sammen i 4 år nå, men jeg klarer ikke helt å godta denne familiesituasjonen:S

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg dratt for lenge siden.

Jeg føler også på det at "ting blir urettferdig"...

Kjøper jeg noe til vår unge, må jeg liksom kjøpe til de andre også.Føler ikke jeg kan kjøpe bare til vår unge og ikke de.Og alt av ting til vårt barn kjøpes for mine penger, så dermed blir det jo trippelt for meg å betale.

 

Når jeg skal ha ferie er det når de er her.

Jeg har lyst å dra på feire en gang med bare "vår"familie. Jeg har lyst på en rolig ferie for en gangs skyld i et annet land, men det kommer sikkert ikke til å skje....alt må jo være likt!(selv om de andre to barna får dra på sydenferie sammen med mødrene sine)....

så i år ble det ingen ferie pga vi hadde ikke råd til å ta alle med.

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt med meg ungen på ferie når de andre var på ferie med mødrene dems. Trenger ikke alltid høre på mannen vet du. Du har vel egne menninger og valg du også.

Anonymous poster hash: 143a1...0bd

[Anonym bruker]

Det trenger ikke være helt likt bestandig. Hvorfor skal de andre barna hans ha dobbelt opp av sydenferie feks? Det er jo urettferdig at ikke deres felles barn da får dra på ferie, når de får dra med ene foreldren.

Og kanskje du kan kjøpe ting til deres barn når hans unger ikke er der?

Forstår at det er vanskelig med mine dine og våre...men har dere tenkt på slik familieterapi for å få noen gode råd?

Anonymous poster hash: 47537...71d

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

 

De er her ganske ofte, men jeg prøver å kjøpe mest ting til vår unge når de ikke er her...

Ja det er jo egentlig urettferdig at vår unge ikke får ferie og de andre får, men jeg tenker så på alt!

Kanksje jeg må gi mere blaffen??

Jeg vil ikke at det skal begrense hva vår unge får/oppleve etc. pga de andre 2 barna...men jeg er så redd for å gjøre forskjell...

 

Familieterapi er ikke akutuelt, har luftet det tidligere for mannen:S

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

[Gemini77]

Nå fikk jeg veldig vondt inni meg.. Eksmannen min og jeg har to barn sammen som har vært hele livet våres i vår "kjernefamilie". De er fortsatt hele livet våres men nå bor de i to forskjellige hjem. Verdens beste jente og gutt som vi har 50-50 og jeg og eksen samarbeider veldig bra. Nå i ferien har han introdusert barna til hand nye kjæreste. De har vært sammen et år og nå møttes de. Hun er 30 år og uten barn så jeg ser jo for meg at hun ønsker også sine egne.

 

At mine barn da plutselig skal bli "annenrangs" i hans hjem er vondt å kjenne på. At de ikke er like mye en del av familien.

 

Jeg har funnet meg en mann med voksne barn og vi skal ikke ha noen sammen. Så barna mine er i fokus her i huset. Og de er jo det også hos pappa'n nå.

 

Når dere tenker og skriver slik så tenk på at disse barna dere omtaler faktisk har vært den "kjernefamilien" dere prater om og hele verden for sine foreldre da de bodde sammen. Det er de fortsatt, bare i to forskjellige hjem. Hvordan hadde der følt om det var barna fra deres kjernefamilie som plutselig kom i denne situasjonen og så blir sett på som et irritasjonsmoment og ikke likestilt de andre.

 

Beklager men dette innlegget kjente jeg satt seg dypt inn i hjerterota mi...

[Anonym bruker]

Ja, kjenner på følelsen av "skulle ønske" noen ganger men det er mest fordi det er slitsomt å forholde seg til en tidligere partner som ofte ikke er enig med dine regler osv. Det er vanskelig fordi det handler så mye om å ofre noe og svelge noen kameler osv. Når det er sagt så vil jeg bare si til hun over at barna dine blir ikke annen rangs selv om de skulle få flere barn selv.

 

F.eks er min mann sin datter hans første fødte, og hans eneste datter. Dette i seg selv gjør henne spesiell. Akkurat som vår sønn er min nr 1. Han jeg lærte og feilet med. Han jeg oppdaget hva morskjærlighet er og som jeg for første gang får oppleve hvordan barn vokser opp og blir seg selv.

 

Når det er sagt så må man tenke "rettferdig" men f.eks i vårt tilfelle så er det ikke riktig å ikke dra på ferie alene med barna når ikke storesøster er her. Hun får som regel dobbelt opp siden vi bruker å inkludere henne men i år skal jeg føde og da ble det ikke noen sommerferie. Hun skal 16 dager til syden med mor så da har vi bestemt å besøke våre barns oldemor i Ålesund i 1 uke i høst. Hun skal ikke være med pga 2 grunner: det er 10 års aldersforskjell så nesten umulig å tilfredstille en 14 åring, 4 åring og en på 3 mnd. Pluss at jeg vil være bare oss når vi viser henne frem første gang. Ser ikke noe galt med det!

 

 

Anonymous poster hash: 09fa4...d9c

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg veldig vondt inni meg.. Eksmannen min og jeg har to barn sammen som har vært hele livet våres i vår "kjernefamilie". De er fortsatt hele livet våres men nå bor de i to forskjellige hjem. Verdens beste jente og gutt som vi har 50-50 og jeg og eksen samarbeider veldig bra. Nå i ferien har han introdusert barna til hand nye kjæreste. De har vært sammen et år og nå møttes de. Hun er 30 år og uten barn så jeg ser jo for meg at hun ønsker også sine egne.

 

At mine barn da plutselig skal bli "annenrangs" i hans hjem er vondt å kjenne på. At de ikke er like mye en del av familien.

 

Jeg har funnet meg en mann med voksne barn og vi skal ikke ha noen sammen. Så barna mine er i fokus her i huset. Og de er jo det også hos pappa'n nå.

 

Når dere tenker og skriver slik så tenk på at disse barna dere omtaler faktisk har vært den "kjernefamilien" dere prater om og hele verden for sine foreldre da de bodde sammen. Det er de fortsatt, bare i to forskjellige hjem. Hvordan hadde der følt om det var barna fra deres kjernefamilie som plutselig kom i denne situasjonen og så blir sett på som et irritasjonsmoment og ikke likestilt de andre.

 

Beklager men dette innlegget kjente jeg satt seg dypt inn i hjerterota mi...

Jeg tenker at du har vanvittige forventninger om du tror at dine barnet skal være som egne for en stemor... Det betyr ikke at de er annenrangs. For far er alle barna like, selvsagt! Men du skjønner vel selv at for stemor vil hennes egne barn ha en ekstra spesiell plass? Dette er en av ulempene man velger for barna sine om man går fra hverandre. Men det er da ingen krise mer mindre de faktisk er annenrangs da, men det er ikke gitt basert på det du skriver.

 

Anonymous poster hash: 29b83...5ae

[Anonym bruker]

Det at du synes det er slitsomt burde vel si sitt om hvordan alle barn som opplever foreldrenes samlivsbrudd har det tenker jeg. Du har valgt det selv og innså det litt sent men men... Barn som opplever samlivsbrudd har ikke bedt om det og det burde du jo tenke på for barnet ditt sin del. I tillegg burde det være en tankevekker for alle dere med dine, mine og våre barn. 

Anonymous poster hash: 208dd...faf

[Gemini77]

 

Nå fikk jeg veldig vondt inni meg.. Eksmannen min og jeg har to barn sammen som har vært hele livet våres i vår "kjernefamilie". De er fortsatt hele livet våres men nå bor de i to forskjellige hjem. Verdens beste jente og gutt som vi har 50-50 og jeg og eksen samarbeider veldig bra. Nå i ferien har han introdusert barna til hand nye kjæreste. De har vært sammen et år og nå møttes de. Hun er 30 år og uten barn så jeg ser jo for meg at hun ønsker også sine egne.

 

At mine barn da plutselig skal bli "annenrangs" i hans hjem er vondt å kjenne på. At de ikke er like mye en del av familien.

 

Jeg har funnet meg en mann med voksne barn og vi skal ikke ha noen sammen. Så barna mine er i fokus her i huset. Og de er jo det også hos pappa'n nå.

 

Når dere tenker og skriver slik så tenk på at disse barna dere omtaler faktisk har vært den "kjernefamilien" dere prater om og hele verden for sine foreldre da de bodde sammen. Det er de fortsatt, bare i to forskjellige hjem. Hvordan hadde der følt om det var barna fra deres kjernefamilie som plutselig kom i denne situasjonen og så blir sett på som et irritasjonsmoment og ikke likestilt de andre.

 

Beklager men dette innlegget kjente jeg satt seg dypt inn i hjerterota mi...

Jeg tenker at du har vanvittige forventninger om du tror at dine barnet skal være som egne for en stemor... Det betyr ikke at de er annenrangs. For far er alle barna like, selvsagt! Men du skjønner vel selv at for stemor vil hennes egne barn ha en ekstra spesiell plass? Dette er en av ulempene man velger for barna sine om man går fra hverandre. Men det er da ingen krise mer mindre de faktisk er annenrangs da, men det er ikke gitt basert på det du skriver.

 

Anonymous poster hash: 29b83...5ae

Jeg forventer absolutt ikke at våre barn skal bli som hennes egne. Jøss misforstår du meningen med det jeg skrev. Jeg skriver jo at jeg regner med hun vil ha egne barn i fremtiden.

 

Det jeg prøver å formidle er at de er en del av familien og likeverdige nye barn. Når noen skriver at "jeg har så lyst til å dra på ferie med bare VÅR familie" så gjør det vondt. For jeg ønsker ikke at våre barn ikke skal bli sett på som en del av deres familie.

[Anonym bruker]

det må da være lov å ønske å dra på ferie med "vår" familie en gang. Hva er feil med det?

de andre 2 får jo dra på ferie uansett.

Jeg gjør ikke forskjell på dem, men akurat nå kunne jeg ønske meg en ferie med bare "oss".

Samlivet vårt skranter og jeg vil ha en pause før det er for sent.....:S

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

[Anonym bruker]

Er det så ille å gjøre forskjell da? Barn som vokser opp sammen med søsken og begge foreldrene opplever jo og forskjellsbehandling uten at det blir noe ramaskrik..

 

Det er jo ikke alltid at eldste får klær selv om minste gjør det. Noen ganger er det omvendt osv.

Når de blir eldre så kan det til ogmed skje at man reiser på ferie med bare noen av barna, mens noen kanskje er hjemme for å jobbe eller på ferie med andre.. (tenker da ungdomskole\vgs\voksne) Så dere kan jo fint dra på ferie sammen bare dere.. Tror du må slappe litt mer av, og gi litt mer blaffen..

Anonymous poster hash: 8327d...8e3

[Anonym bruker]

ja jeg burde kanskje gi litt mere blaffen, men føler man blir uglesett da!!!Føler ikke noe blir rett når man er stemor....man gjør sitt beste, men..det er visst ikke nok for enkelte...:S

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

[Gjest sug lut]

 

det må da være lov å ønske å dra på ferie med "vår" familie en gang. Hva er feil med det?

de andre 2 får jo dra på ferie uansett.

Jeg gjør ikke forskjell på dem, men akurat nå kunne jeg ønske meg en ferie med bare "oss".

Samlivet vårt skranter og jeg vil ha en pause før det er for sent.....:S

 

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

 

Problemet er vel i bunn og grunn at du har et "oss" som er avhengig av at stebarna ikke er der.

[Anonym bruker]

vell, når stebarna ikke er her er det jo oss...det er vi som bor hele tiden sammen.De får være med på alt. Tilogmed en kjærlighetstur vi skulle på når vi hadde vært sammen i 3 mnd, så tok vi med dem!Vi har ikke vært noen sted uten barna.

Deres mødre igjen mener at det er greit å ta med de andre barna deres på feire når deres barn er hos oss. Hvorfor kan ikke vi også gjøre det......

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

[Anonym bruker]

 

Ja, kjenner på følelsen av "skulle ønske" noen ganger men det er mest fordi det er slitsomt å forholde seg til en tidligere partner som ofte ikke er enig med dine regler osv. Det er vanskelig fordi det handler så mye om å ofre noe og svelge noen kameler osv. Når det er sagt så vil jeg bare si til hun over at barna dine blir ikke annen rangs selv om de skulle få flere barn selv.

 

F.eks er min mann sin datter hans første fødte, og hans eneste datter. Dette i seg selv gjør henne spesiell. Akkurat som vår sønn er min nr 1. Han jeg lærte og feilet med. Han jeg oppdaget hva morskjærlighet er og som jeg for første gang får oppleve hvordan barn vokser opp og blir seg selv.

 

Når det er sagt så må man tenke "rettferdig" men f.eks i vårt tilfelle så er det ikke riktig å ikke dra på ferie alene med barna når ikke storesøster er her. Hun får som regel dobbelt opp siden vi bruker å inkludere henne men i år skal jeg føde og da ble det ikke noen sommerferie. Hun skal 16 dager til syden med mor så da har vi bestemt å besøke våre barns oldemor i Ålesund i 1 uke i høst. Hun skal ikke være med pga 2 grunner: det er 10 års aldersforskjell så nesten umulig å tilfredstille en 14 åring, 4 åring og en på 3 mnd. Pluss at jeg vil være bare oss når vi viser henne frem første gang. Ser ikke noe galt med det!

 

 

 

Anonymous poster hash: 09fa4...d9c

 

Jeg var med deg helt til de to siste setningene... Men her skinner det igjennom...

Jeg har selv barn fra 3 til 14 år, og jeg kan tenke meg at stedatteren din på 14 hadde kjedet seg om hun måtte være hos fremmede voksne en uke (ville ihvertfall min 14 år gamle datter gjort om jeg hadde dratt henne med til småsøsknas besteforeldre), så jeg skjønner at dere drar uten henne.

 

Men grunn nummer 2 avslører deg.. Hvorfor bare være "dere"? 14 åringen er egentlig ikke en del av familien din eller, ihvertfall ikke sånn innerst inne langt nedi storetåa?

 

Anonymous poster hash: 53628...166

[Anonym bruker]

Her er vi fulltallig familie kun når alle barna er her.

 

Anonymous poster hash: 48472...415

[Anonym bruker]

Vi er en familie bestående av mine, dine og vårt, 5 barn til sammen. Hans to fra før er hos oss 40 %, ene min hele tiden og den eldste bor for seg selv og er 22 år.

Vi har det slik at han kjøper til sine, jeg til mine og begge til felles barn. Jeg tenker aldri på at jeg MÅ kjøpe til alle når jeg er ute og handler.

 

Når det kommer til ferie er det dessverre slik at vi ikke alltid kan få ferie når vi ønsker fra jobben, og noen ganger kræsjer det med min ferie og moren til stebarna, mannen min er selvstendig og tar ferie når han ønsker. Vi reiser på ferie når vi kan, noen ganger er alle barna med, andre ganger ikke. Hvis man skal gå å tenke på at man ikke kan ditt og datt for da er ikke alle samlet osv blir det slitsomt å forholde seg til, og det skaper problemer.

 

Sett deg ned med mannen din og bli enige om hvordan dere skal organisere dere. Fint at du tar hensyn til hans barn selvfølgelig, men det kan du ikke gjøre til enhver tid.

Anonymous poster hash: 90fdf...027

[håperpåvinterbarn]

 

 

 

det må da være lov å ønske å dra på ferie med "vår" familie en gang. Hva er feil med det?

de andre 2 får jo dra på ferie uansett.

Jeg gjør ikke forskjell på dem, men akurat nå kunne jeg ønske meg en ferie med bare "oss".

Samlivet vårt skranter og jeg vil ha en pause før det er for sent.....:S

 

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

 

Problemet er vel i bunn og grunn at du har et "oss" som er avhengig av at stebarna ikke er der.

Så nøyaktig og godt beskrevet sug lut, kunne ikke sagt det bedre selv. Signerer denne.

[Anonym bruker]

 

 

 

det må da være lov å ønske å dra på ferie med "vår" familie en gang. Hva er feil med det?

de andre 2 får jo dra på ferie uansett.

Jeg gjør ikke forskjell på dem, men akurat nå kunne jeg ønske meg en ferie med bare "oss".

Samlivet vårt skranter og jeg vil ha en pause før det er for sent.....:S

 

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

Problemet er vel i bunn og grunn at du har et "oss" som er avhengig av at stebarna ikke er der.

Så nøyaktig og godt beskrevet sug lut, kunne ikke sagt det bedre selv. Signerer denne.

 

 

Men hvorfor skal man egentlig ikke få lov til å tenke litt sånn av og til? Jeg er skilt og hadde ikke reagert på om eksen, samboeren hans og deres felles barn hadde reist på ferie alene en gang i ny og ne. Våre to felles barn får jo i pose og sekk. Dobbelt så mange turer, dobbelt så mange fornøyelsesparker, osv. 

 

Jeg skjønner godt at man har behov for å bare være seg, sin kjære og sitt eget kjøtt og blod alene innimellom. Jeg har stebarn selv og har så absolutt dette behovet og det har også min nåværende mann. Hovedregelen er alle eller ingen, men av og til reiser vi bare med hans barn eller bare med mine. 

 

 

Anonymous poster hash: 3d993...a6d

[Gemini77]

La oss snu det litt... her er det kun snakk om mødre som er sammen med en mann med barn fra tidligere forhold. Jeg vet at det er mange kvinner her inne som har barn fra tidligere forhold også og fått flere barn med ny partner. Ville dere dratt på ferie med bare fellesbarna og ikke tatt med barna deres fra tidligere forhold? For som som dere argumenterer det her så får jo disse særkullsbarna dobbelt opp så da gjelder vel det også deres egne fra tidligere forhold?

Ville dere virkelig tatt en uke til syden med kun fellesbarn ikke datteren din eller sønnen din som du har fra før? Eller gjelder dette kun menn med barn fra tidligere forhold?

Endret 19. juli 2013 av Gemini77

[Anonym bruker]

 

Hei!

 

Takk for svar!:-)

 

Så bra at det ordnet seg for dere:-)

Vi har vær sammen i 4 år nå, men jeg klarer ikke helt å godta denne familiesituasjonen:S

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg dratt for lenge siden.

Jeg føler også på det at "ting blir urettferdig"...

Kjøper jeg noe til vår unge, må jeg liksom kjøpe til de andre også.Føler ikke jeg kan kjøpe bare til vår unge og ikke de.Og alt av ting til vårt barn kjøpes for mine penger, så dermed blir det jo trippelt for meg å betale.

 

Når jeg skal ha ferie er det når de er her.

Jeg har lyst å dra på feire en gang med bare "vår"familie. Jeg har lyst på en rolig ferie for en gangs skyld i et annet land, men det kommer sikkert ikke til å skje....alt må jo være likt!(selv om de andre to barna får dra på sydenferie sammen med mødrene sine)....

så i år ble det ingen ferie pga vi hadde ikke råd til å ta alle med.

 

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

Her har vi ungene hans 2 uker i ferien, men vi har 4 uker ferie. Så vi får reist alene på ferie annethvert år, så har vi med de annethvert år. De reiser med moren sin annethvert år også, så det er ikke urettferdig. Å ta med alle på ferie hvert år går ikke økonomisk, så det skjønner de.

 

I tillegg er deg jeg som tjener mest penger i vår familie, så selvsagt kommer det mine/felles barn til gode. Særkullsbarna har en egen mor, som har valgt å jobbe redusert.

 

At jeg jobber og tjener mye, kommer mine barn til gode, et bevisst valg jeg tidlig har tatt. Jeg kjøper alt jeg vil til felles barn, men gnir det ikke inn til særkullsbarn. Og unngår å handle mens de er hos oss, med mindre de får det samme.

 

Faren betaler mange tusen i bidrag i mnd, så jeg har virkelig ikke dårlig samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 5e4c8...661

[nistepakka]

La oss snu det litt... her er det kun snakk om mødre som er sammen med en mann med barn fra tidligere forhold. Jeg vet at det er mange kvinner her inne som har barn fra tidligere forhold også og fått flere barn med ny partner. Ville dere dratt på ferie med bare fellesbarna og ikke tatt med barna deres fra tidligere forhold? For som som dere argumenterer det her så får jo disse særkullsbarna dobbelt opp så da gjelder vel det også deres egne fra tidligere forhold?

Ville dere virkelig tatt en uke til syden med kun fellesbarn ikke datteren din eller sønnen din som du har fra før? Eller gjelder dette kun menn med barn fra tidligere forhold?

 

Vi har gjort det. Dro på ferie med mannens barn mens mine var på påskeferie med pappaen sin. Ser ikke helt problemet med å gjøre sånt en gang i blant.

[Anonym bruker]

 

 

 

det må da være lov å ønske å dra på ferie med "vår" familie en gang. Hva er feil med det?

de andre 2 får jo dra på ferie uansett.

Jeg gjør ikke forskjell på dem, men akurat nå kunne jeg ønske meg en ferie med bare "oss".

Samlivet vårt skranter og jeg vil ha en pause før det er for sent.....:S

 

Anonymous poster hash: 8a8bb...ac9

 

Problemet er vel i bunn og grunn at du har et "oss" som er avhengig av at stebarna ikke er der.

Selvsagt er det et oss. Et oss, som har hverdagen sammen. Et oss som ikke bare består av helgekos og morsomme aktiviteter.

 

Ideelt sett er man kanskje ett fellesskap, men i praksis er de fleste særkullsbarn kun hos far annenhver helg og dessverre ikke en del av hverdagen. På godt og vondt.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 5e4c8...661