Barn i voksensenga..

[Anonym bruker]

Lar dere barna få sove sammen med dere hvis de våkner og kommer inn i løpet av natten? Hvor gamle er de?

 

Noen som har latt de gjøre det, og så sluttet? Hvordan gjorde dere det i såfall?

 

Anonymous poster hash: d3ce1...875

[Gjest Julia1984]

Ja, 3 og snart 6 år. Barneårene går så fort!! Våkner de om natten og er redde eller lei seg.....klart de får komme inn til oss. Aviser aldri barna mine om de ønsker nærhet uavhengig av tid på døgnet eller alder.

[Anonym bruker]

Ikke gjør det, du gjør deg selv en bjørnetjeneste..for er en kjempejobb å få dem til å slutte med det. Og både de og du trenger en god natts søvn. led dem tilbake til rommet sitt, ro dem ned og la dem sovne i sin egen seng igjen. Da lærer de bedre å regulere seg selv senere når de blir større og..

 

Anonymous poster hash: 68af1...4a5

[Anonym bruker]

Nei, ingen av ungene har noen gang sovet i vår seng.

 

De har sovet på vårt rom i egen seng til de har vært mellom 2 og 3 år, da har de flyttet på eget rom. Det er utrolig sjelden noen våkner om natta, kan gå år mellom hver gang det skjer og om det skulle skje blir de fulgt tilbake til egne senger, får kos, klem og det de måtte trenge der, sitter gjerne på sengekanten til de har sovnet igjen før vi går tilbake til voksensengen og sover videre.

 

På morgenen kommer de inn og koser før vi står opp.

 

Har aldri avvist barna selv om vi ikke vil ha de i vår seng, både jeg og mannen sover dårlig med barn i sengen siden det blir for trangt. Bruker heller litt tid på å følge de tilbake og sitte der til de sovner enn å ligge resten av natten våken med små tåser sparkende i ryggen.

Anonymous poster hash: 82def...a33

[Anonym bruker]

Ja å di er 6 og 8 men det er langt fra kvar natt di kommer inn, begge har vet mye i mni seng helt fra di va små men det har omtrent godt automatisk å venne di av men måttå en periode med minste ha enn madrass på gulvet på roommet vårt som han måtte legge seg på i stedet for mi seng. Dette virket å han kommer nå kunn om han har mareritt

 

Anonymous poster hash: 36d80...67c

[Anonym bruker]

Ja, gutt på snart åtte som fortsatt kommer inn på natta. Hender jeg se der han tilbake hvis jeg våkner, men som regel våkner jeg ikke av at han kommer inn. Tror ikke han har tenkt å slutte med det med det første.

 

Anonymous poster hash: 0e1d0...078

[Gjest Julia1984]

Er så uenig!!

Barna regulerer dette selv. Barna våre går alltid og legger seg i egne senger uten problem. Jeg aviser IKKE et barn som våkner av mareritt eller lei seg.

 

Når det er sagt, barna våre sover alltid i vår seng når de er syke, dvs feber og omgangssyke!!

[Anonym bruker]

Jeg sier heller aldri nei til barna mine om de har mareritt, har sovet urolig eller ønsker nærhet. Dette går over av seg selv en dag uansett. Jeg var sånn selv og er veldig glad jeg ikke ble avist av mamma når jeg var redd. Hun representerte tryggheten uansett på døgnet

 

Anonymous poster hash: a6cec...9ae

[nistepakka]

Ja, ungene får ligge sammen med meg om de kommer på natta og er redde. Som regel sover de fint hos seg selv, men jeg sier selvsagt ikke nei til verken 4-åringen eller 7-åringen om de kommer gråtende og har hatt mareritt. Skulle bare mangle at de får være trygge hos mamma om natta om de trenger det.

[Anonym bruker]

3-åringen kommer som regel over i senga vår iløpet av natta, og det synes jeg bare er koselig. 5-åringen trives best i egen seng, og det har hun alltid gjort. Så det er forskjell på barn også

Anonymous poster hash: f388f...8fa

[Dini]

Dette her må nok være noe som er opp til hver og enkelt.

Jeg hadde selv aldri avvist et barn som er redd eller syk og vil ha trøst og kos av mamma/pappa så lenge en klarer å få seg noe søvn i løpet av natten. Man må ofre litt søvn for barna sine opp igjennom, sånn er det bare

Men jeg ville ikke ha latt det være en vane at det er helt greit å sove i mamma og pappa sin seng, er viktig at de lærer seg at det er trygt og godt å sove i egen seng også. 

Nå skal jeg ikke snakke for høyt, kan jo være det skjærer seg. Har tross alt bare ett barn (om 3 mnd har jeg 2) og det kan jo fort være det endrer seg når hun/de blir større. Enn så lenge sover hun på eget rom i egen seng og sover helt greit der (med unntak av fryktelig tidlige morgenener..).

Men, som sagt, er vel opp til hver enkelt. 

[Mamma_til_2]

mine barn 20mnd og 6 år kommer begge inn av og til, og selvfølgelig får d ligge sammen med oss! det er langt fra hver natt/ uke så det plager ikke oss.

 

Barn trenger og få føle nærhet når de føler behov om det er dag eller natt!

[Anonym bruker]

Eldste har aldri sovet hos oss. Han har aldri hatt behov for det.

 

Yngste sov hos oss innimellom frem til hun ble ett år. Etter det har det vært umulig å roe henne i vår seng.

 

Vi avviser aldri barna våre, vi står opp og går inn til dem, gir dem trøst og kos.

 

Barn er forskjellige. Noen har behov for nærhet om natta, andre ikke.

 

Anonymous poster hash: cf6f5...803

[Anonym bruker]

Vår eldste er 9 år og den som oftest kommer inn til oss om natta. Jeg har aldri avvist han. Han plages med såkalt natteskrekk, en slags ekstremvariant av mareritt som ligner mest på angstanfall. Ikke så uvanlig blant gutter i den alderen, i følge legen. Og pleier å gå over av seg selv.

 

Det som hjelper mest når han er vettskremt, kaldsvetter, pulsen går i X-hundre og han kaver fordi han fortsatt "ser" monstrene fra marerittet levende foran seg, er en trygg voksen som holder han tett inntil seg og gjentar trøstende ord gang på gang. Vi kan selvsagt gjøre dette i hans egen seng, men det tar tid å roe han ned, og vi voksne er jo trøtte vi også og da blir det lettest å la han ligge i voksensenga. Vi har også opplevd at hvis vi etterlater han alene i egen seng etter et slikt anfall, så får han bare et nytt kort tid etter.

 

Den andre broren er 6 år og har ikke slike mareritt, og sover nesten alltid natta over i egen seng. Men også han har alltid fått komme til oss hvis han trengte det. Nå er det bare en sjelden gang på lange helgemorgener han kan komme for å varme seg litt og helst vekke oss syvsovere  . Jeg er enig med dem som sier at man kan la barna regulere dette selv. Vi har gjort det, og de har aldri kommet hver natt. Det har de vært for trøtte til?

 

Hvorfor må man alltid tenkte så himla langt fram i tid, egentlig? "Hvis jeg lar to-åringen få komme opp i voksensenga denne ene gangen, så må jeg kanskje i framtida avvenne han fra å gjøre dette hver natt når han er 10 år gammel?" To-åringen er LITEN og trenger foreldrene sine, det innebærer også kroppskontakt og kos, er det så farlig da? Slapp av litt!

Anonymous poster hash: a14e2...437

[Anonym bruker]

Her kommer treåringen i perioder, men hun på ett havner stort sett i vår seng i løpet av natta. Slik var det med første også, sov ofte med oss, men når minste nattammet så orket han ikke grininga tror jeg, for sluttet helt å komme...

 

Anonymous poster hash: 2d69d...bbc

[❤lille stjerne❤]

Ja, det får hun lov til når hun vil! Jeg synes bare det er koselig, den tida går så fort, plutselig er hun for stor til en klem. Hun er 5 år og har alltid fått ligge hos oss når hun vil. Hun ligger stort sett i egen seng, men i blant har hun behov for extra nærhet og lugge inntil og da kommer hun.

[☆☆☆]

Vi hentar ho om ho synes det er på tide å stå opp før vi synes det. Siste veka har ikkje det vore problemer med det dog, har vekt henne kl 10

[Anonym bruker]

Mine unger har sovet lite i vår seng etter at de ylte året. Det er ikke det samme som å si at vi ikke trøster dem når de har mareritt og trenger trøst. Det skjer bare på deres eget rom. Vi avviser ingen, men opp i sengen vår kommer de ikke. Da sover ingen godt. De roer seg ikke der, og da er det ikke noe poeng.

 

Våre løsninger har vært å ha madrass ved siden av sengen vår, sånn at de kan sove på rommet vårt, madrass på gulvet ved siden av sengen til minste, der har jeg sovet hver natt i nesten 6 mnd...

 

Største kommer noen netter inn, og da sover hun med oss, fordi vi ikke våkner når hun kommer. Da er det greit, men turning og tøysing i sengen vår midt på natten, det er ikke aktuelt...

Anonymous poster hash: 66ede...832

[Anonym bruker]

Er så uenig!!

Barna regulerer dette selv. Barna våre går alltid og legger seg i egne senger uten problem. Jeg aviser IKKE et barn som våkner av mareritt eller lei seg.

 

Når det er sagt, barna våre sover alltid i vår seng når de er syke, dvs feber og omgangssyke!!

 

Verden er da ikke så svart/hvit som du fremstiller det her. Jeg har aldri avvist et barn som våkner om natta selv om jeg ikke har de i senga mi. De roper og jeg går inn til dem, kan fint ligge ved siden av, sitte på sengekanten, følge på do, hente litt vann eller hva de nå har behov for og være der til de sovner igjen.

 

Et barn trenger da ikke føle seg avvist om det ikke sover i foreldresengen. Som sagt har de sovet inne på vårt rom i egen seng til de har vært 2-3 år gamle og etter det har de ytterst sjelden trengt oss om natta, og skulle de gjøre det roper de på oss, har aldri opplevd at de har kommet inn til oss eller bedt om å sove i vår seng. Er 100% sikker på at de føler seg trygge, elsket og langt fra avvist likevel altså. Barna våre får så mye kos, klem og trygghet at det heller er sånn at de avviser oss fordi de blir lei av det enn omvendt

 

Anonymous poster hash: 82def...a33

[Anonym bruker]

 

 

Er så uenig!!

Barna regulerer dette selv. Barna våre går alltid og legger seg i egne senger uten problem. Jeg aviser IKKE et barn som våkner av mareritt eller lei seg.

 

Når det er sagt, barna våre sover alltid i vår seng når de er syke, dvs feber og omgangssyke!!

Verden er da ikke så svart/hvit som du fremstiller det her. Jeg har aldri avvist et barn som våkner om natta selv om jeg ikke har de i senga mi. De roper og jeg går inn til dem, kan fint ligge ved siden av, sitte på sengekanten, følge på do, hente litt vann eller hva de nå har behov for og være der til de sovner igjen.

 

Et barn trenger da ikke føle seg avvist om det ikke sover i foreldresengen. Som sagt har de sovet inne på vårt rom i egen seng til de har vært 2-3 år gamle og etter det har de ytterst sjelden trengt oss om natta, og skulle de gjøre det roper de på oss, har aldri opplevd at de har kommet inn til oss eller bedt om å sove i vår seng. Er 100% sikker på at de føler seg trygge, elsket og langt fra avvist likevel altså. Barna våre får så mye kos, klem og trygghet at det heller er sånn at de avviser oss fordi de blir lei av det enn omvendt

 

Anonymous poster hash: 82def...a33

Nå handlet denne tråden om barn som ønsket å komme i foreldresengen!! Der aviser tydeligvis du!!

 

Anonymous poster hash: a6cec...9ae

[LillaGorilla♥♥]

Om barna mine trenger den tryggheten og nærheten, så får de det.

[Anonym bruker]

3-åringen kommer oppi hver natt. Ikke noe problem å få de til å sove i senga si, skjedde automatisk når de ble rundt 4 med begge storesøsknene. Ingen problem, bare kos å ha de der!

 

Anonymous poster hash: e4b8f...eea

[DaTuMa]

Jeg følger tilbake og sitter heller der til barnet sovner. Er det feks på grunn av mareritt er det noe annet, da er det greit

[Anonym bruker]

De får komme i foreldresengen hvis de er redde eller trenger nærhet. Det er trygt og koselig for alle parter.

Det har aldr blitt noe problem, og har regulert seg selv når de blir eldre.

Fpr det er jo nettopp det: barna blir så fort store, og vips, så er sjansen til å sovne med en myk, varm, søt liten godklump med bustete silkehår og lubne hender i sengen borte for alltid. Det er ikke tull! Småbarnstiden forsvinner mellom fingrene dine akkurat nå.

 

 

 

Anonymous poster hash: dcf27...42f

[Mikkemafian]

Dere får det til å høres ut som at alle foreldre som ikke har barna i voksensengen avviser ungene og ikke trøster dem når det trengs!

 

Når mine unger kommer inn på natta, så sier de "mamma, jeg er redd". Da sitter vi i loftstuen litt, ungen på fanget, koser, og klemmer. Så går vi inn på rommet deres, de legger seg, jeg sitter ved siden av en liten stund, og så sier jeg. "Natta vennen, hvis du blir redd igjen, så må du bare finne mamma, vet du."

 

De ligger ikke i sengen vår, men de blir tatt på alvor når det gjelder mareritt, vondt i magen, redd, klør på myggestikk osv likevel.