overreagerer jeg? :( er så såret

[Gjest yrild]

Jeg ville invitert faren min til dere uten henne og sagt at det er veldig viktig for deg at dere får snakket litt sammen.

 

At de må være for seg selv fem timer midt i 17 maiferiengen er veeeeeldig spesielt og ikke spesielt hyggelig for hverken dere eller barna, men ikke så ille som at dereplanlegger en ferie sammen og så bestemmer de seg for å væere alene... Og dere kan ikke telte i hagen for det blir litt mye!?

 

Den eneste muligheten du har er å snakke med faren din, men det finnes en gaug med pappaer som tøfler etter damene sine og ødelegger ethvert forhold til sine barn desverre...!

[Gjest Julia1984]

HI.

Vet det vil gjøre fryktelig vondt, men dette sliter så enormt på deg at jeg synes du skulle stille faren din et ultimatum. Enten tar han tak i problemet eller så er du faktisk nødt til å kutte han 100% ut fordi det sliter sånn på deg!!

Faren din kommer sikkert til å leve i mange mange år til....skal du gå slik og bli såret, irriterer seg gang på gang, år etter år?

 

Vet du, livet er altfor kort til det. Faren din må få et valg og så får han ta konsekvenser av det. Makan til tøffel som han er!

[R0zaku]

Ja det er kanskje det eneste å gjøre nå uansett. Glemte å fortelle at etter vi fikk beskjed om at de bare ville dra med hennes barn til det stedet vi planla sammen, og jeg ble lei meg og sa hva jeg mente, så fikk pappa den brilliante ideen om at vi kunne dra på en annen ferie, da bare med oss. For det var sånn stemor ville ha det. Virker som hun vil splitte oss? At vi ikke skal være "one big happy family" men, de visste jo hele tiden at samboeren min kun fikk ferie første å andre uken i juli. Og jeg sa at hvis det er aktuelt med ferie så får de ta og finne noe. For jeg gadd ikke engang til og engasjere meg i en ferie som ikke skal bli noe av. Men den ferien han og stemor skulle arrangere har jeg aldri hørt noe mere om .

[Anonym bruker]

 

Det jeg stusser over i HI er at du ønsker at kontakt mellom deg og din far skal skje kun på dine premisser. Slik jeg har forstått er du nå voksen og har egne barn. Jeg mener at foreldre kun skal sette sine behov bak barnets 24 timer i døgnet når barnet bor hjemme. Når barnet selv er voksent og har fått egen familie mener jeg at foreldrene har rett til å leve eget liv litt. Forstår godt at de ikke vil ha alle ferier sammen med bittesmåbarn på 1 og 3 år, og at de vil nyte hverandre og kjærligheten også. Hvis det faktisk er slik at du forventer at du alltid skal være med på alt de gjør, som ferier osv. Du er sikkert alene med disse barna uten noe særlig til avlastning? Har vært i samme båt selv og klarte jammen å finne på ting med barna uten at mine foreldre (som for øvrig bor slik at jeg ikke ser dem mer enn 2 ganger i året) måtte være med og dulle med meg.

 

Hadde jeg blitt kjæreste med en mann som hadde VOKSNE barn så hadde jeg heller ikke godtatt at disse barna og barnebarna skulle være med overalt. Og du skriver at DU planla et opplegg som far og stemor skulle følge på 17. mai? Er ikke det vanlig å høre med andre som du vil skal inkluderes i dine planer om disse planene passer for dem eller ikke? Unnskyld meg, men jeg synes du høres veldig hjelpeløs ut hvis du er avhengig av at du har din far med deg overalt du og ungene dine ferdes. Mulig jeg har misforstått. Men for eksempel mine svigerforeldre har flere barn og en flust med barnebarn, og drar likevel på de fleste ferier alene i campingvogna si. Ingen av barna eller barnebarna deres er sure for det. Hadde de måttet ha med seg 20 stk på ferier og lignende hver gang så tror jeg at de hadde sluttet å reise ut av huset.

 

Anonymous poster hash: 5ef0a...723

Det er lenge siden jeg har lest SÅ mye vås i ett og samme innlegg!

 

Selvfølgelig er det ingen som forventer at våre foreldre skal stå på pinne for oss når vi har blitt voksne og har flyttet hjemmefra!

 

Men i min verden er det vanlig at foreldre/besteforeldre faktisk ØNSKER å være sammen med barn og barnebarn. At de selv legger til rette for en koselig tid med familien og gjerne tilpasser seg etter barnebarna sitt tempo/timeplan.

 

Hadde jeg bedt mine foreldre til meg på 17.mai så hadde de selvfølgelig feiret dagen på vår måte. Det gjør de faktisk selv om de bor 5 minutter unna. De hadde ihvertfall ikke gått og lagt seg, og de er nå 70 år! Og skulle fx mamma trenge å legge seg nedpå, så hadde jo pappa fortsatt blitt med oss. Og hvem sover egentlig i 5 timer på dagen på 17.mai!?

 

Og skulle vi trenge å overnatte en natt så hadde de skviset oss inn der det er ledig, ikke latt oss måtte ligge i telt i hagen, og IHVERTFALL IKKE sagt nei om vi hadde foreslått det! Men foreldrene mine ville aldri hatt samvittighet til å la oss ligge i telt. Da hadde de slått opp feltsenger, brukt sofaen.. Ett eller annet..

 

For å være ærlig så høres det nesten ut som at de bare bruker hennes barn som unnskyldning. Kan stemor ha et horn i siden til deg for noe? Eller så hennes barn ufattelig bortskjemte! Nei hi, jeg ville prøvd å finne ut den egentlige grunnen til oppførselen deres, for i mine øyne er ikke dette normal oppførsel!

 

 

Anonymous poster hash: 354bf...d19

[Moosh]

Så trist det må være for deg, HI. Jeg blir også sint på dine vegne.

Dere som forsvarer faren og stemoren til Hi og kommer med unnskyldninger på deres vegne, har dere noen gang hatt familie? Det er faktisk slik at familier kan planlegge ferier sammen uten at noen er tafatte. De fleste besteforeldre liker å være med barnebarna sine! Det skal ikke være en plikt.

Jeg hadde også vært veldig såret om jeg var HI.

[R0zaku]

Ja er ganske sikker på at hun ikke liker meg ja. Hun vil jo nesten aldri bli ned ned hit når pappa drar. Mener ikke at hun skal være med hver gang, men hun deltar ikke engang i mine barns bursdager og barnedåp. Det syns jeg var trist. Forrige 17 mai kunne hun ikke være med hit fordi hun var syk. Noen timer senere poster hun innlegg på Facebook at hun feirer 17 mai med gode venner.

 

I høst hadde jeg en alvorlig fødsels depresjon og jeg var hos pappa og stemor i 4 dager uten barn. Siste dagen jeg var der spurte jeg om vi kunne finne på noe før jeg dro dagen etter. Noen timer senere tar hun på seg refleksvest og jakke, pappa spør hva son er galt, og hun gir han bare ett ulmet blikk, ser på meg og klasker igjen døra. Pappa pyntet på sannheten da og sa at det var fordi hun ble deprimert av og ha deprimerte mennesker rundt seg. Når hun kom hjem senere på kvelen så hun ikke på meg engang og sa ikke ett ord dagene før dette var det meste hun sa til meg at jeg og sofaen hennes var blitt gode venner. Skikkelig ironisk

[klg,2 boys now:)]

Jeg tenker at du får prøve og skjerme deg selv.trekk deg unna og la de ta kontakt med deg.

Ikke dra etter de og ligge i telt finn på noe annet du med din familie.

Så får du heler si til faren hvis han spør at du ønsker og gjøre noe med FAMILIEN din ikke bli sittende utenfor..huff føler med deg.det fasinerer meg med disse mannfolkene som får "ny" familie de greier ikke og kombinere det med den gamle.de lar seg bli overstyrt av disse nye damene merkelig fenomen

[Musemorbr /]

Dra på dagstur og telt et annet sted på vei hjem. Da får barna dine likevel en fin dag med bestefar. Selv bør du ta en lang prat med din far. Vær ærlig og forklar at du føler at det har gått inflasjon i å bryte avtaler. Kanskje innser han at det har gått for langt. Mannen er jo glad i dere, så gi han en sjanse til å ta tak i problemet.

[R0zaku]

Sa fra i går at jeg ikke gadd prare mere med han om det. Of at vi ikke kom på dagstur. Jeg er ikke interessert i og ødelegge den fantastiske ferien dems. Syns det er trist. de vet at jeg er alene med ungene hele uken når samboer er på jobb. Ikke kjenner jeg så mange her vi bor heller da vi ikke har bodd her så lenge.

[LittLykkelig]

Det er alltid flere sider av en sak. Med fare for å ta feil, kan det tenkes at de synes det er for slitsomt å være sammen med dere? Hvis hun har barn på ti år og dine er 1 og 3 år, så er det kanskje minst styr å velge de eldste? Kan det være at hun synes du oppfører deg barnslig og er for avhengig av å være "barnet til pappa"? Høres ut som dere er to veldig forskjellige personer og at hun stusset på at du dro fra mann og barn i dagevis for å sitte deprimert på sofaen deres.. Tror dere har kommet skjevt ut rett og slett. Forresten så hadde ikke min far heller giddet å dra på masse barneaktiviteter og flere tog med en 1 og 3 åring. De ville også valgt en rolig champagnefeiring med gode venner. Tipper de er på en plass i livet der de ønsker å nyte friheten sin og prioritere seg selv. Men faren din bør ha guts nok til å si det til deg på en ordentlig måte.

[R0zaku]

Dette med ferien var jo dems forslag. Når vi prater om dette i flere uker og de bestiller seg egen tur dit vi skulle dra sammen så syns jeg det er sårt. Faren min bor fire timer unna . Så vi ses en gang i mnd max.

[Anonym bruker]

Skjønner til dels hvordan du har det. Min far var en periode sammen med en dame som helt tydelig tok avstand til meg og mitt barn. Det er snakk om at vi kom på besøk en uke i året siden jeg bor på en annen kant av landet. Jeg måtte kjøpe egen mat når vi var der, kom hennes barn var det fritt frem av alt (også min mat). Hun overså barnet mitt totalt. Tok ikke lange tiden før jeg hadde henne totalt i vranga. Var veldig mange episoder opp gjennom åra.

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt faren min på en liten prøve. Ikke ta kontakt med han og se hvor lang tid det går før du hører noe fra han. Bemerker han det så sier du det som det er at du har holdt deg litt unna fordi du ikke føler deg velkommen i livet hans lengre.

 

Anonymous poster hash: e42c3...749

[Anonym bruker]

Du har to valg, slutte å syte og komme deg videre, eller fortsette å grine hver gang du tenker på faren din. Buhu, get on with it. Høres ut som du ikke kan ta et hint, han har valgt henne foran deg, lev med det. Ja, han får sikkert dårlig samvittighet og derfor prøver han å møte dere av og til, men det er jo tydelig at han ikke synes det er SÅ farlig siden han gang på gang gjør som kona sier.

 

Ergo, du betyr ikke nok for ham. Så la ham beholde henne og la dem være i fred, venner kan du skaffe deg og du er gift. Du trenger ikke faren din.

Anonymous poster hash: 4058f...851

[Gjest Lykkeliggift_]

Det er alltid flere sider av en sak. Med fare for å ta feil, kan det tenkes at de synes det er for slitsomt å være sammen med dere? Hvis hun har barn på ti år og dine er 1 og 3 år, så er det kanskje minst styr å velge de eldste? Kan det være at hun synes du oppfører deg barnslig og er for avhengig av å være "barnet til pappa"? Høres ut som dere er to veldig forskjellige personer og at hun stusset på at du dro fra mann og barn i dagevis for å sitte deprimert på sofaen deres.. Tror dere har kommet skjevt ut rett og slett. Forresten så hadde ikke min far heller giddet å dra på masse barneaktiviteter og flere tog med en 1 og 3 åring. De ville også valgt en rolig champagnefeiring med gode venner. Tipper de er på en plass i livet der de ønsker å nyte friheten sin og prioritere seg selv. Men faren din bør ha guts nok til å si det til deg på en ordentlig måte.

 

 

Jeg reagerer litt på at alt er så svart/hvitt. Selv om man kan være for syk til å dra langt av gårde og omgås 1- og 3-åring så kan man samtidig være i form til å sitte i sofaen og drikke champagne og spise kake som vennene kom med. Ser nesten ut at HI mener at STEMOREN hennes (kanskje feil å kalle henne stemor når faren har blitt sammen med henne da HI ble voksen) skal stille opp på alle mulige aktiviteter med barn i svært krevende alder. Jeg har selv 3 barn og vet hvor slitsomt det kan være å ha 2 små flyende rundt i beina, særlig når de en dag er i dårlig humør, trasser, hyler.

 

HI, jeg synes både du og stemor/far er barnslige. Ja, du er alene med ungene hele uka, men det er fortsatt DINE unger. DU og samboer har det primære ansvaret for dem, ikke besteforeldrene og stebesteforeldrene. Det er heller ikke deres feil at du ikke blir kjent med noen der du bor, man har som voksen ansvar for å ordne sånne ting selv. Jeg har foreldre som jeg ser svært sjeldent fordi de bor langt unna og har ikke mulighet til å besøke oss så ofte. Jeg har også vært alene i årevis med 2 små, altså HELT alene uten mann eller annen avlastning. Hadde heller ingen venner, så vet hvordan du har det. Prøv å prate rolig med far og kjæresten hans uten å bli barnslig og komme med beskyldninger og angrep. Prøv å myke opp det du skriver i innlegget her.

[Gjest skogskaninen]

Slik oppførsel er helt uhørt i vår familie. Når jeg leser noen av svarene om at man ikke kan forvente at foreldre stiller opp for voksne barn, blir jeg ufattelig takknemlig for at jeg har en så varm og god familie der alle stiller opp for hverandre, liten og stor.

Skjønner godt at folk vil slappe av alene og ha fri for små barn, men dette var en veldig spesiell og lite fin oppførsel.

Jeg skjønner veldig godt at du er såret over denne behandlingen. Jeg synes du skal invitere faren din og ha en rolig samtale der du forteller hvordan denne oppførselen påvirker deg. Og at dersom det fortsetter, ser du ikke hvordan du skal orke å prøve å ha et forhold til dem. La han forstå at han vil miste deg, en naturlig konsekvens av å stadig bli avvist. Hvis han er vanskelig å snakke med, kan du skrive et brev. 

Dersom det ikke virker, ville jeg tatt avstand. Ikke godt for psyken din å bli behandlet slik.