Dere som ikke har venninner: Hvem prater dere med?

[Anonym bruker]

Evt hvordan holder dere ut å ikke ha noen å prate med? Da tenker jeg på alt fra vanlig småsnakk til dypere samtaler.

 

Jeg har ingen å prate med. Ingen jeg kan ringe for å fortelle om nye ting barna har lært seg, problemer på jobb, krangler med kjæresten etc.

Ingen å planlegge/dra på ferieturer, middager eller filmkveld med.

 

Jeg prater selvfølgelig med samboeren min, men det blir ikke det samme.

Min mor og jeg har ikke et nært forhold.

 

Vurdere å melde meg inn i et kor eller noe, kanskje klaffer jeg med noen der. Men inntil det skulle skje må jeg leve på håpet. Det er virkelig en vondt følelse å føle seg så ensom!

 

 

 

Anonymous poster hash: a2a65...5cb

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat på samme måte som deg.

 

Litt dypere snakking skjer her inne eller med mannen min.

Er skikkelig deprimerende å tenke på at det kan ende med å være like ensomt resten av livet. Men av en eller annen grunn blir det aldri noe mer ut av nye kontakter som dukker opp..

Anonymous poster hash: 3b297...576

[Anonym bruker]

Min mann for store ting. Har noen bekjenter for de små og hverdagspraten, som slettes ikke er hver dag. En god kompis som bor i utlandet hvis det er min mann som er problemet, og noen venninner som alle bor noen timer unna med fly som jeg prøver å beholde som venninner men som blir stadig mer som bekjenter pga avstand. Samt min mor og far derom jeg vil teste ut hypoteser, godt å ha flere standpunkter.

 

Men jeg klarer meg veldig selv egentlig.

 

Anonymous poster hash: 3b857...f5c

[Anonym bruker]

Har venninner, men snakker uansett mest med mannen, han som er min beste venn, og vi kan snakke om alt.

 

Anonymous poster hash: 2092d...5b2

[Anonym bruker]

Prater jo mye med samboeren min. Har ikke noe nært forhold til mor selv om vi sees regelmessig. Forteller om de store linjene til henne, men tanker, følelser, betraktninger og små ubetydelige opplevelser deler jeg kun med samboeren min.

 

Savner egentlig ikke en samtalepartner for hverdagspraten, men for de nære litt såre ting har jeg et udekket behov for å bli møtt og sett. Jeg vil ikke bruke opp samboeren min og holder dermed igjen endel.

 

Anonymous poster hash: 76fe7...23b

[Himmel og hav]

Søsken, svigerinner, foreldre, svigermor, men først og fremst mannen min. I tillegg til å være min ektevidde husbond, så er han også min aller beste venn.

[valkyrien]

Mannen min og stemoren til mannen min er vel de jeg prater mest med. Nå har jeg ei bekjent som er i ferd med å bli en god venninne, så kanskje det er håp for meg og

[Anonym bruker]

Før jeg traff mannen min hadde jeg 3-4 nære venninner som jeg snakket med ofte. Men da jeg traff han fadet de ut en etter en. Nå snakker jeg mer sjeldent med de om alt slik jeg gjorde før. Noen har jeg bare mistet helt kontakt med. Deler det meste med mannen min, men innemellom savner jeg å ta telefonen opp og skravle i timesvis med venninner om alt mulig rart. Har en venninne jeg ringer om jobbting, en jeg ringer om ting med barna. Ellers har jeg fått noen nye venninner i barselgruppen som jeg deler mye med. 

Anonymous poster hash: defc7...79d

[Tigerpote]

Jeg pleier å stoppe fremmede på gata, eller ta det her.

[Anonym bruker]

Jeg er en veldig åpen person og liker å snakke med de fleste og om det meste. Deler en del av privatlivet mitt med mine arb.kolleger faktisk. Det gjelder bare å være åpen og starte en samtale, dele ting med andre. Det blir fort hyggelige samtaler og diskusjoner ut av det. Jeg tror man må gi litt av seg selv for å få noe tilbake.

 

Anonymous poster hash: 357d8...661

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mange venner. Er over 30 nå. Hadde to-tre nære venner på videregående, men vi flyttet til ulike deler av landet for å studere etter videregående, og mistet kontakten. Ble i samme periode sammen med mannen min, og kuttet en del av min omgangskrets (mer eller mindre bevisst) da jeg ble sammen med ham. Han bodde et stykke unna, og vi var mest hos ham i helgene. Er litt sammen med hans venner, men de har aldri blitt mine venner. Jeg opplever at det er vanskelig å treffe nye venner som voksen. De fleste har allerede venner fra før av, og alle andre ender opp som "bekjente" som man kan snakke med om løst og fast, vær og vind osv.

 

Anonymous poster hash: 7b93e...80b

[Anonym bruker]

Har ingen å snakke med. Hverken venner, familie eller andre. Ikke om slike dype ting. Overfladiske ting kan jeg snakke med hvem som helst med.

 

Jeg har det helt likt som deg, HI. Fryktelig ensom og skulle gjerne hatt ei veninne. Det er veldig tungt.. Savner å ha noen p dele ting med. Gode og dårlige, gøyale og triste. Hvor bor du, HI?

 

Anonymous poster hash: f02d0...10b

[Anonym bruker]

Fant ut at min lillesøster er verdens beste venninne

 

Anonymous poster hash: 043ea...cc2

[Anonym bruker]

Med samboer snakker ejg med det meste, men mitt innerste som jeg pleide å dele og lufte for venninnene mine holder jeg for meg selv.

Innimellom er mamma en god person å få luftet ut litt til, men det er jo grenser for hva mamma skal vite og hva jeg vil at ho skal vite..

Mitt sosiale liv er de få gangene jeg er på jobben til mannen og skravler litt overfladisk med de damene der, eller om jeg treffer konene til noen av mannens kollegaer/kompiser.

 

Jeg flyttet til andre siden av landet for min mann og hans jobb, ingen av mine gamle venninner som jeg har prøvd hardt å opprettholde vennskapet med gidder å svare på mld eller når jeg ringer lengre, så har gitt opp å ta kontakt.

Jeg bor på et lite tettsted hvor det ikke er all verdens av tilbud til fritid og de som bor her er som en kjetting av familie og vennegjenger som gjør det veldig vanskelig å komme inn. Har bodd her i 5 år snart og har prøvd alt i boka men har gitt opp det og nå, så holder meg for meg selv, er hyggelig når jeg først møter noen kjente ansikter. Tenkte da jeg skulle få mitt første barn at barselgruppa kom til å bli mitt innpass og kankjse bli godt kjent med i hvertfall en, men nei barselgruppa besto av meg og bare meg.. Det blir ikke født så mange barn her skjønte jeg.. Det har blitt litt sånn at jeg ikke orker å gjøre en innsats for jeg vet hvordan det ender. Jeg studerer hjemmefra for det meste, og bruker tiden min på skolearbeid, familien og trening.

Gleder meg til vi flytter herifra når jeg skal ut i jobb etter endt utdanning og forhåpentlig få bygd opp et nytt nettverk.

Hadde jeg vist at det kom til å bli sånn som dette hadde jeg aldri gått med på å flytte hit i utgangspunktet, for har mistet så mye av meg selv..

Anonymous poster hash: f1f92...068

[Anonym bruker]

Ingen har det som deg..

 

Anonymous poster hash: fbd2e...f5c

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Mannen og mamma, hun er min beste venninne.

Det som plager meg mest egentlig med å ikke ha noen nære venninner lengre er for eksempel hva gjør jeg med forlover i bryllupet som vi forhåpentlig snart skal ha etter snart ti år sammen.

Alle dersom var nære før bor spredt rundt i verden eller Norge og mange har jeg mistet helt kontakten med, andre den daglige kontakten med.

Vi flyttet for 6 år siden til Oslo og etter det har jeg fått hyggelige kollegaer men aldri funnet en skikkelig god venninne.

Nå flytter vi igjen, kanskje jeg møter noen der?

[Anonym bruker]

Har heller ingen nære og gode venner......men har to fra barselgruppa som jeg treffer en gang i mnd ca, og får jo pratet om de litt "overfladiske" tingene da. Men bortsett fra det så er det mannen min jeg må prate med, og det fungerer jo i grunn fint - han er jo min beste venn, min alt

 

Min mor og jeg har ikke et godt og nært forhold. Når hun spør hvordan det går kan jeg kun svare overfladisk "alt er fint med oss", og vi sees sjelden (kanskje en gang hver 5 mnd)  til tross for at vi bare bor 25minutter med bil unna hverandre). Hun er lite interesert i å tilbringe tid med barnebarn osv, mer opptatt av seg og sitt.

 

har også to søstre, men de klarer ikke å holde på hemmligheter, og ting man sier blir fortalt vidre, så har lært å holde munn og holde ting roverfladisk med de også !!

 

 

Anonymous poster hash: cc14c...292

[Bondejenta&lillegutt]

Evt hvordan holder dere ut å ikke ha noen å prate med? Da tenker jeg på alt fra vanlig småsnakk til dypere samtaler.

Jeg har ingen å prate med. Ingen jeg kan ringe for å fortelle om nye ting barna har lært seg, problemer på jobb, krangler med kjæresten etc.

Ingen å planlegge/dra på ferieturer, middager eller filmkveld med.

Jeg prater selvfølgelig med samboeren min, men det blir ikke det samme.

Min mor og jeg har ikke et nært forhold.

Vurdere å melde meg inn i et kor eller noe, kanskje klaffer jeg med noen der. Men inntil det skulle skje må jeg leve på håpet. Det er virkelig en vondt følelse å føle seg så ensom! Anonymous poster hash: a2a65...5cb

Min søster er min sånn snakke med alt om, og så,har eg ett veldig nært forhold til min mor...

Har jo venninner, men er bare ved store andledninger at d passer seg å treffes, barn og jobb og det at vi bor langt vekke er avgjørende faktorer..

Men selv om eg har både søster og mor, så er d jo ikkje helt s samme da, en venninne i nabohuset hadde vært veldig kjekt å ha..

Men hvis du liker å synge , så,hvorfor ikkje melde seg inn i kor?!? Kjempe fin måte å treffe andre med samme intr på syns du skal go for it

[Anonym bruker]

Har ingen å snakke med. Hverken venner, familie eller andre. Ikke om slike dype ting. Overfladiske ting kan jeg snakke med hvem som helst med.

Jeg har det helt likt som deg, HI. Fryktelig ensom og skulle gjerne hatt ei veninne. Det er veldig tungt.. Savner å ha noen p dele ting med. Gode og dårlige, gøyale og triste. Hvor bor du, HI?Anonymous poster hash: f02d0...10b

Ja, det er tungt.. Bor litt utenfor Trondheim!

 

Anonymous poster hash: a2a65...5cb

[Anonym bruker]

Mannen og mamma, hun er min beste venninne.

Det som plager meg mest egentlig med å ikke ha noen nære venninner lengre er for eksempel hva gjør jeg med forlover i bryllupet som vi forhåpentlig snart skal ha etter snart ti år sammen.

Alle dersom var nære før bor spredt rundt i verden eller Norge og mange har jeg mistet helt kontakten med, andre den daglige kontakten med.

Vi flyttet for 6 år siden til Oslo og etter det har jeg fått hyggelige kollegaer men aldri funnet en skikkelig god venninne.

Nå flytter vi igjen, kanskje jeg møter noen der?

 

Det med bryllup har jeg også tenkt på, og det er nok det som er grunnen til at vi ennå ikke har giftet oss. Vurderer å ha en liten vielse på tinghuset, med bare et par vitner til stede.

Jeg har en kollega jeg går greit over ens med, men det blir aldri noe ordentlig vennskap. Jeg tar av og til med meg barna på besøk til hennes barn (hun kommer aldri hit), så da får jeg jo pratet litt løst. Men dette er ikke en person jeg forteller om mine innerste tanker og følelser, så nære er vi ikke blitt etter 3 års bekjentskap.

 

Anonymous poster hash: a2a65...5cb

[Anonym bruker]

Har heller ingen nære og gode venner......men har to fra barselgruppa som jeg treffer en gang i mnd ca, og får jo pratet om de litt "overfladiske" tingene da. Men bortsett fra det så er det mannen min jeg må prate med, og det fungerer jo i grunn fint - han er jo min beste venn, min alt  Min mor og jeg har ikke et godt og nært forhold. Når hun spør hvordan det går kan jeg kun svare overfladisk "alt er fint med oss", og vi sees sjelden (kanskje en gang hver 5 mnd)  til tross for at vi bare bor 25minutter med bil unna hverandre). Hun er lite interesert i å tilbringe tid med barnebarn osv, mer opptatt av seg og sitt. har også to søstre, men de klarer ikke å holde på hemmligheter, og ting man sier blir fortalt vidre, så har lært å holde munn og holde ting roverfladisk med de også !!   Anonymous poster hash: cc14c...292

Det hørtes ut som det er min mor du skriver om, hun er akkurat lik!

Vi treffes oftere enn hver 5.mnd - men det er kun fordi vi tar initiativ til å be oss selv på kaffe/middag slik at barna skal få se besteforeldrene sine.

 

Anonymous poster hash: a2a65...5cb

[Anonym bruker]

Dere er jo heldige som føler dere kan snakke med mennen deres om alt, da! Jeg har flere venninner, men har ikke så ofte kontakten med dem. Jeg syns vi (jeg) har kunnet åpne oss mer med årene, og det viser seg jo at vi sliter mye med de samme tingene. Så kanskje det er noe med å ta sjansen på å åpne seg for andre? Jeg skulle ønske jeg fikk til bedre å snakke med mannen min...

 

Anonymous poster hash: 43986...28c

[Anonym bruker]

Foresten, jeg er ikke så nær venn til noen av mine venner (min nærmeste har andre de er mer nærme/mer sammen med) så jeg blir forlover noen gang, så kanskje noen av dere vil ha meg

 

Nr 23

 

Anonymous poster hash: 43986...28c

[Anonym bruker]

Mamma og ektefellen. Har ikke behov for andre.

Anonymous poster hash: 45ff5...e5b

[Anonym bruker]

Jeg er en veldig åpen person og liker å snakke med de fleste og om det meste. Deler en del av privatlivet mitt med mine arb.kolleger faktisk. Det gjelder bare å være åpen og starte en samtale, dele ting med andre. Det blir fort hyggelige samtaler og diskusjoner ut av det. Jeg tror man må gi litt av seg selv for å få noe tilbake.Anonymous poster hash: 357d8...661

Så du er en sånn slitsom, grenseløs kollega som legger ut om privatlivet på jobb? Har et par sånne på jobben og folk trekker seg unna og holder diskret avstand, men baktaler og latterliggjør dem når de ikke hører. Tror ikke de det gjelder merker så mye, for folk er høflige og vennlige mot dem, men holder avstand.

 

Anonymous poster hash: f8bd4...e2d