Skulle ønske jeg var død.

[Anonym bruker]

Ta å få en time til legen din Snakk med han og spør om han kan henvise deg til psykolog.

Anonymous poster hash: 02a63...3be

[Papegøyeblomst]

På tide å gjøre noe med livet sitt med andre ord.

Altså noe annet enn hva du gjør nå siden det ikke har fungert spesielt bra.

 

Hva med å endre litt drastisk på saker og ting? Typisk tenke over hva du vil med livet ditt, hvor du vil og hva du vil? Og styre deretter. Da må du være litt uredd og ta deg selv "i nakkaskinnet"" og løfte deg opp litt.

 

Kanskje begynne å trene eller spille bridge eller whatever som du liker å gjøre? Kanskje styre ut av kranglene, og la ham også styre seg inn på nye interesser og nye venner slik som du?

 

Trenger ikke å bety slutten på forholdet heller forsåvidt, men kanskje dere trenger å rive dere litt opp med rota og finne på noe annet både sammen og hver for dere?

 

Vil isåfall anbefale å dele husogheim-plikter i to, samt inntektsplikten i to slik at dere har en rettferdig ordning og likt utgangspunkt.

 

Og husk at om det er så ille som du mener, så har du mye å vinne på å prøve å endre livet ditt!

Beklager, men jeg blir litt provosert av sånne svar... Er man dypt deprimert er man ikke i stand til å "ta seg selv i nakkeskinnet" eller spille Bridge.

Dette er ikke snakk om å bare være litt nedfor og trist, dette er alvorlig, og de fleste trenger profesjonell hjelp, og /eller medisinering til å komme seg videre.

[Anonym bruker]

En stor klem til deg HI :-)

 

En Psykolog hadde nok vært god og snakke med kanskje? Om barna er i barnehage kan du gå dit imens, eller at pappaen ser etter dem ?

Hva med foreldre/kollegaer i barnehagen/studier/jobb? Du kan ikke gå rundt slik kjære deg :-(

Jeg bor også i Rogaland, Stavanger. Om du ønsker noen å snakke med så er du hjertelig velkommen til å snakke med meg. Har barnefri annenhver helg

 

Klem :-)

 

Anonymous poster hash: 24e1d...e4d

[Anonym bruker]

Jeg tenker og du må komme deg til legen og kanskje prøve å skrive deg inn på en DPS. Du trenger samtaler, øvelser i mestring av disse tankene som du har for tiden, og medisiner kanskje. 

 

Første steget for å få det bedre er at du ber om hjelp. 

Anonymous poster hash: 5baa9...b28

[Anonym bruker]

På tide å gjøre noe med livet sitt med andre ord.

Altså noe annet enn hva du gjør nå siden det ikke har fungert spesielt bra.

 

Hva med å endre litt drastisk på saker og ting? Typisk tenke over hva du vil med livet ditt, hvor du vil og hva du vil? Og styre deretter. Da må du være litt uredd og ta deg selv "i nakkaskinnet"" og løfte deg opp litt.

 

Kanskje begynne å trene eller spille bridge eller whatever som du liker å gjøre? Kanskje styre ut av kranglene, og la ham også styre seg inn på nye interesser og nye venner slik som du?

 

Trenger ikke å bety slutten på forholdet heller forsåvidt, men kanskje dere trenger å rive dere litt opp med rota og finne på noe annet både sammen og hver for dere?

 

Vil isåfall anbefale å dele husogheim-plikter i to, samt inntektsplikten i to slik at dere har en rettferdig ordning og likt utgangspunkt.

 

Og husk at om det er så ille som du mener, så har du mye å vinne på å prøve å endre livet ditt!

 

Har ikke økonomi til å gjøre noe som koster. Ikke en gang en frisørtime for øyeblikket. 

Jeg er hjemme med barn og mannen jobber. Planen var å studere om et års tid. Nå jobber jeg 20% stilling. Elendig arbeidsmiljø på jobben.

Har ikke barn i barnehagen, så har ikke blitt kjent med noen der. Har gått en del til åpen barnehage, men ikke blitt kjent med noen utover at vi skravler litt der.  

Jeg har også trent i noen måneder, men gikk tom for lyst og energi til det for en god stund siden.. 

 

Jeg har ikke billappen, så kommer meg ikke rundt. Blir bare sittende hjemme uten å kjenne noen. Og jeg har virkelig prøvd å blitt kjent med noen, men det har bare ikke klaffet. Som innflytter har folk som regel sitt og sine, og da er det vanskelig å stifte nettverk.. Dermed ensomheten.

Hadde mange venner før, men nå føler jeg nesten at huset har blitt et fengsel. Er så mye dårlig energi her. Mannen har kun et par venner her han og. Har lite barnevakt, siden vi har småbarn.

 

Jeg skulle ønske vi bare kunne ta oss i nakkeskinnet, og vi prøver hele tiden. Skulle ønske jeg var som de fleste andre. Vil komme meg ut av dette. Dagene er så uendelig lange, og når mannen kommer hjem er det som regel kun plikter på lista, etterfulgt av dårlig stemning oss i mellom. Jeg får virkelig ikke dagene til å gå. Jeg gruer meg til å stå opp hver dag. Har ingenting å se fram til lengere. Livet mitt og framtiden min ser så svart og tung ut. Er livredd for å være ensom for alltid. Jeg hadde gjort alt for en dag eller en helg hvor jeg koste meg, lo og ikke følte på alt det tunge.

Jeg har så lyst til å leve igjen!  

 

Jeg føler meg helt ødelagt i hodet. Jeg er så mye sint. Så er jeg frustrert. Så lei. Så lei meg. Så sliten. Og sånn går det! Blir så sliten av å ikke ha det litt mere stabilt. 

 

Vil takke for mange gode svar, og takk for at jeg får dele det med dere. Det er godt for meg.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Anonym bruker]

En stor klem til deg HI :-)

 

En Psykolog hadde nok vært god og snakke med kanskje? Om barna er i barnehage kan du gå dit imens, eller at pappaen ser etter dem ?

Hva med foreldre/kollegaer i barnehagen/studier/jobb? Du kan ikke gå rundt slik kjære deg :-(

Jeg bor også i Rogaland, Stavanger. Om du ønsker noen å snakke med så er du hjertelig velkommen til å snakke med meg. Har barnefri annenhver helg

 

Klem :-)

 

Anonymous poster hash: 24e1d...e4d

Jeg bor også i nærheten..  

 

Jeg tror også en psykolog kunne vært god å snakke med. Jeg tror ikke jeg hadde trengt det om jeg hadde hatt gode veninner, men når jeg bærer alt selv så klarer jeg ikke håndtere tankene og følelsene. Da renner det ofte over for meg..litt for ofte. 

 

Om du ser innlegget over, så studerer jeg ikke og jobber bare 20% stilling. Er hjemme med barn. Jeg kjenner absolutt ingen andre enn mannens familie. Har ikke blitt kjent med noen etter at jeg flyttet. Føler jeg står ganske fast.

 

Så jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått startet å snakke med psykolog heller, når ingen kan passe barnet.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Anonym bruker]

Også vil jeg bare rette opp i en ting.. Jeg vil ikke dø. Det er bare for tungt å leve, men jeg vil leve.

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[MrsMilla]

 

På tide å gjøre noe med livet sitt med andre ord.

Altså noe annet enn hva du gjør nå siden det ikke har fungert spesielt bra.

 

Hva med å endre litt drastisk på saker og ting? Typisk tenke over hva du vil med livet ditt, hvor du vil og hva du vil? Og styre deretter. Da må du være litt uredd og ta deg selv "i nakkaskinnet"" og løfte deg opp litt.

 

Kanskje begynne å trene eller spille bridge eller whatever som du liker å gjøre? Kanskje styre ut av kranglene, og la ham også styre seg inn på nye interesser og nye venner slik som du?

 

Trenger ikke å bety slutten på forholdet heller forsåvidt, men kanskje dere trenger å rive dere litt opp med rota og finne på noe annet både sammen og hver for dere?

 

Vil isåfall anbefale å dele husogheim-plikter i to, samt inntektsplikten i to slik at dere har en rettferdig ordning og likt utgangspunkt.

 

Og husk at om det er så ille som du mener, så har du mye å vinne på å prøve å endre livet ditt!

Har ikke økonomi til å gjøre noe som koster. Ikke en gang en frisørtime for øyeblikket. 

Jeg er hjemme med barn og mannen jobber. Planen var å studere om et års tid. Nå jobber jeg 20% stilling. Elendig arbeidsmiljø på jobben.

Har ikke barn i barnehagen, så har ikke blitt kjent med noen der. Har gått en del til åpen barnehage, men ikke blitt kjent med noen utover at vi skravler litt der.  

Jeg har også trent i noen måneder, men gikk tom for lyst og energi til det for en god stund siden.. 

 

Jeg har ikke billappen, så kommer meg ikke rundt. Blir bare sittende hjemme uten å kjenne noen. Og jeg har virkelig prøvd å blitt kjent med noen, men det har bare ikke klaffet. Som innflytter har folk som regel sitt og sine, og da er det vanskelig å stifte nettverk.. Dermed ensomheten.

Hadde mange venner før, men nå føler jeg nesten at huset har blitt et fengsel. Er så mye dårlig energi her. Mannen har kun et par venner her han og. Har lite barnevakt, siden vi har småbarn.

 

Jeg skulle ønske vi bare kunne ta oss i nakkeskinnet, og vi prøver hele tiden. Skulle ønske jeg var som de fleste andre. Vil komme meg ut av dette. Dagene er så uendelig lange, og når mannen kommer hjem er det som regel kun plikter på lista, etterfulgt av dårlig stemning oss i mellom. Jeg får virkelig ikke dagene til å gå. Jeg gruer meg til å stå opp hver dag. Har ingenting å se fram til lengere. Livet mitt og framtiden min ser så svart og tung ut. Er livredd for å være ensom for alltid. Jeg hadde gjort alt for en dag eller en helg hvor jeg koste meg, lo og ikke følte på alt det tunge.

Jeg har så lyst til å leve igjen!  

 

Jeg føler meg helt ødelagt i hodet. Jeg er så mye sint. Så er jeg frustrert. Så lei. Så lei meg. Så sliten. Og sånn går det! Blir så sliten av å ikke ha det litt mere stabilt. 

 

Vil takke for mange gode svar, og takk for at jeg får dele det med dere. Det er godt for meg.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

 

Temmelig vanskelig situasjon ja, ser jeg.

Prøver uansett å finne noe positivt her, da å gå andre veien aldeles ikke hjelper - noe må jo skje så du føler deg bedre!

 

Det ene er jo omgivelsene og det sosiale omkring - og om det ikke funker er det jo så viktig med et parforhold der dere finner styrke, men så har dere jo ikke det heller.

 

Hva du tror selv? Hvor er den beste enden å starte? Snakke med fagfolk for å prøve å løse forholdet først, eller få igang det sosiale og utvikle seg personlig?

 

Hva kan få opp selvtilliten din?

[MrsMilla]

 

På tide å gjøre noe med livet sitt med andre ord.

Altså noe annet enn hva du gjør nå siden det ikke har fungert spesielt bra.

 

Hva med å endre litt drastisk på saker og ting? Typisk tenke over hva du vil med livet ditt, hvor du vil og hva du vil? Og styre deretter. Da må du være litt uredd og ta deg selv "i nakkaskinnet"" og løfte deg opp litt.

 

Kanskje begynne å trene eller spille bridge eller whatever som du liker å gjøre? Kanskje styre ut av kranglene, og la ham også styre seg inn på nye interesser og nye venner slik som du?

 

Trenger ikke å bety slutten på forholdet heller forsåvidt, men kanskje dere trenger å rive dere litt opp med rota og finne på noe annet både sammen og hver for dere?

 

Vil isåfall anbefale å dele husogheim-plikter i to, samt inntektsplikten i to slik at dere har en rettferdig ordning og likt utgangspunkt.

 

Og husk at om det er så ille som du mener, så har du mye å vinne på å prøve å endre livet ditt!

Beklager, men jeg blir litt provosert av sånne svar... Er man dypt deprimert er man ikke i stand til å "ta seg selv i nakkeskinnet" eller spille Bridge.

Dette er ikke snakk om å bare være litt nedfor og trist, dette er alvorlig, og de fleste trenger profesjonell hjelp, og /eller medisinering til å komme seg videre.

 

Det forutsetter at det HI har er en sykdom eller en tilstand som krever profesjonell hjelp. Det vet forsåvidt ikke vi. Mange kan bli temmelig deprimerte av å ha et liv som ikke fungerer, har bekjente som har likende liv/bakgrunn som HI og ser at det faktisk hjelper å endre på livssituasjonen når det er nettopp livssituasjonen som gjør at de er deprimerte!

 

HI sier hun mistrives sterkt fordi hun er isolert, har dårlig arbeidsmiljø og et forhold som ikke fungerer. Dermed er det naturlig at ved å endre på noe av dette så vil hun oppleve økt livskvalitet.

 

Ønsker også heller å komme med innspill som kanskje kan bidra positivt for HI mpt å komme seg videre og opp av kjelleren, altså noe som bidrar med positiv energi, og tror å kun satse på at fagfolk skal trekke henne opp, så er det mulig å prøve å endre tankemønster selv, se sine egne muligheter, kanskje endre små ting slik at det føles litt bedre i hverdagen.

 

Klart hun bør søke profesjonell hjelp om situasjonen er så ille at det er nødvendig, men det kan ikke skade å komme med positive hint kontra å kun dvele på hvor vanskelig alt er.

 

Min beste venninne er dypt deprimert og tungt medisinert, så jeg er ikke helt ukjent på det området.

[LillaGorilla♥♥]

Du sier du ikke har venner, og ikke mannen din heller. Dere er tilflyttere?

Hvorfor ikke ta noen av oss som skriver her og bor i nærheten av deg (jeg bor ikke så veldig langt fra deg, tror jeg ) på ordet og ta kontakt privat?

Jeg er også tilflyttet og har de fleste av vennene mine på en annen kant av landet, men har faktisk blitt kjent med flere her på Dib som jeg enda har kontakt med og finner på ting med fra tid til annen. 

Vi har jo alle barn og er i "tidsklemma", så vi har forståelse for at man ikke alltid kan være med på alt, alltid, uten at det gjør noe for vennskapet.

 

Jeg går også hjemme med baby for tiden, så jeg har endel tid til overs. Og jeg har heller ikke lappen, men en mann som kan kjøre meg dit jeg trenger- det kan vel din også?

 

Uansett, mannen din kan du ikke ta ansvaret for, hvis han ikke vil kommunisere, ta hensyn, gå i terapi, fikse ting osv, så er det fint lite du egentlig får gjort med det. Det eneste du kan gjøre noe med er deg selv. Det er bare du som kan ta det første skrittet, enten det nå betyr å ta kontakt med hjelpeapparatet, snakke med naboen, gå fra mannen, ta en tur til psyklog- eller sende en pm til noen av oss her inne. Hvis noe av det kan hjelpe deg, så hvorfor ikke?

Som sagt, du har bare ett liv, og det er da ikke meningen at du skal gå rundt og være evig ulykkelig..

[Anonym bruker]

Du er ikke alene... <3 vi er mange som føler oss ensomme i forholdet. Det er utrolig utrooolig tungt. Og det verste er når du føler så sterkt og mye, men blir avvist og ignorert. Ikke respektert... mannen din ønsker nok å komme nærmere deg igjen. Har dere pratet om hvordan dere kan prøve å gjøre det bedre? Ofte kan misforståelser føre til mye drama og sinne... lykke til kjære deg. Husk at mange elsker deg og hadde blitt totalt knust om du ikke var her lenger <3 prøv å gjøre noe med forholdet deres, prat sammen, finn på ting... prøv å le... prøv å gjøre ting bare for deg selv. Ta et langt bad, les en god bok...sender deg en stooor klem. Su fortjener det aller beste. Husk det.

 

Anonymous poster hash: ee72c...381

[littlemisstrouble]

Jeg kjenner også på følelsen av å være utrooolig ensom, spesielt når samboeren min er bortreist på jobb. Barnet mitt er det eneste som holder meg oppe i slike stunder. Har en del bekjente men ingen nære venner som jeg kan snakke med "alt" om, og ringe når som helst. På utsiden tror nok folk jeg har det bra men... Håper det går bedre med deg, og send meg gjerne en mld om du vil prate. Bor også i Rogaland.