Skulle ønske jeg var død.

[Anonym bruker]

Har nesten ikke familie. Forholdet til mannen er på bunn. Vi ser ikke hverandre lengere. Forstår ikke hverandre. Kjemper i mot hverandre. Vi er ikke sjelevenner lengere. Vi har hatt en nedtur i et par år nå, og nå er jeg så sliten av at vi ikke kan ha det bra. Det er alt jeg ønsker. Er så livredd for at vi ikke skal finne tilbake til hverandre. Jeg er deprimert til tider og humøret svinger. Det tar sånn på livskvaliteten å inke ha det bra med han jeg bor og deler barn med. Jeg sr mere ensom med mann, enn jeg ville vært som singel.

 

Jeg har ingen venner lengere etter jeg flyttet og stiftet familie. Fremtiden ser tung og vanskelig ut med den veien vi skal gå mtp studier, bolig og økonomi.

Jeg har ikke vært lykkelig på lenge og begynner å bli redd jeg aldri skal bli det. alle rundt meg smiler, er kreative, reiser, lever og ser ut til å klare alt jeg ikke klarer. Jeg begynner å slite med sinne mitt. Jeg er så mye sint! Jeg begynner å bli urolig i kroppen.

Jeg står å skriker og skriker, men ingen ser meg. Så ensom og ingen å snakke med. Ingen som forstår meg. I hvertfall ikke noen som ikke får betalt for det...

 

Jeg klarer meg greit i hverdagen, på sett og vis. Føler jeg mestrer å være en kjærlig og leken mor. Men når kvelden kommer og energien er brukt opp, eller noe negativt skjer, da knekker jeg sammen på innsiden.

 

Nå føler jeg det ikke så ekstremt hele tiden, men nå eksploderte det for meg. Måtte bare få det ut.

 

 

I kveld knakk jeg sammen på badegulvet. Følte ikke jeg skulle få puste. Ble bare liggende å skrike lydløst. Det var etter nok en krangel med mannen. Jeg gråt og prøvde å nå inn til han. Han nærmest ignorerte meg. Fordi han er egoistisk, men også fordi det er blitt så vanlig at vi krangler og at jeg gråter, så det skal litt til for at denne gangen skal bety noe. Uansett hva vi sier til hverandre så klarer vi ikke heise ned ned veggen som er mellom oss.

 

I kveld kom jeg til å tenke på en ting.. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg tatt livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Anonym bruker]

Huff, jeg kjenner meg dessverre igjen i det du skriver...

 

Anonymous poster hash: 29a2c...3e0

[Nullstress;)]

vei ikke helt hva jeg skel si

 

men vil sende deg en STOOOOOR klem <3

 

hvor bor du? kanskje vi kunne møtes? trenger ikke snakke om noe du ikke vil!

 

jeg vil ikke legge ut noe her, men ar opplevd ALTFOR mye vondt selv

[SophiesMum<3]

Du må søke hjelp umiddelbart! Tenk på barnet ditt. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og jeg fikk god hjelp av å snakke med psykolog. Jeg brukte og min mamma som samtalepartner og det var også viktig for å få meg på rett vei igjen.

 

Snakk med legen din, så hjelper han deg videre.

 

Vil også bare sende deg en stor klem :-)

Endret 2. juli 2013 av SophiesMum<3

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen jeg også, og det er dessverre slik det er.

Alle føler at alle andre lever et bedre liv, uten at det er sant.

Hvor i landet bor du?

Anonymous poster hash: e3208...74d

[Gjest marie-s]

Har du forsøkt å få venner her, det er mulig vet du. Hva med andre du studerer med eller andre foreldre i barnehagen?

[Anonym bruker]

Det er sant.. Tror ikke en eneste person vet om hvordan jeg egentlig har det. Har hatt et tungt liv, men de to siste årene har jeg virkelig hatt vanskelig for å orke å se at dagene har mening.

Har heller ingen å snakke med. Har ikke ei veninne som er så nær. Familie har jeg ikke i det heletatt. Har ikke kontakt med foreldrene mine. Men det værste er å bo med en mann jeg ikke har følelsesmessig kontakt med.

 

Den siste tiden har jeg kjent på bunnløs fortvilelse over livssituasjon, depresjon, ensomhet og forholdet til mannen.

 

 

Jeg bor i Rogaland. Hva med dere?

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Toocute]

Hoff så kjipt, sender deg en klem...Kjenner til ensomheten selv av og til, jeg bor selv i Rogaland.

[Fru Ugle]

Føler med deg.....har vært på bunnen mange ganger selv, og ønsket å dø. Men så fikk jeg hjelp fra en kristen terapeut som reddet meg... Hadde angst og var bundet til en følelsesmessig forstyrret mann som lekte med livet og framtiden min. Men jeg har gode nyheter til deg min venn! Det finnes HÅP for deg! Det finnes en vei ut av depresjonen det høres ut som at du har. Gud har ALLTID en god plan og vei for deg, hvis du ber Han om å vise deg den. Du må gi ham ditt liv, og da skal du aldri angre. Be han om å komme inn i livet ditt, og jeg skal love deg at det skal skje forandringer! Jesus elsker deg og vil hjelpe deg og bære din smerte og bekymringer.

 

I tillegg kan du ta kontakt med en lokal menighet, frikirke, pinsemenighet el.lignende, og be om sjelesorg. Og du kan delta der, de kan gi deg den familien du ikke har, fordi gjennom Jesus har vi fått en ny familie, nemlig brødre og søstre i troen! og ikke minst, en menighet og bønnegruppe kan hjelpe deg med ekteskapet ditt. De kan BE for deg og mannen din, og det er Alfa og Omega i et ekteskap. Jeg har opplevd ufattelige bønnesvar gjennom min TRO og BØNN! Tro kan flytte fjell, tro og bønn kan endre en manns hjerte, deg selv og ditt liv.

 

Bestem deg for å be Jesus komme inn i ditt liv, les i Salmenes bok (Det Gamle Testamentet), les Salme 91. Veldig fin salme til en som er langt nede. Eller salme 23.

 

Ber for deg i natt! Ikke gi opp at du kan få et bedre liv! For det får du hvis du vandrer med Jesus.

 

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt det sånn.

 

En stor klem fra meg også.

Anonymous poster hash: fdb07...ed2

[Gjest Ruby-Anne]

Kjære deg da.. Du har tydeligvis vært veldig lenge nede på bunnen, og jeg kan ikke sette meg selv inn i din situasjon, mtp. det og mannen din. Hvordan dere nå har det enn da dere var sjelevenner før, som du beskrev det. Men du skal vite at du er enormt sterk! At du overhodet klarer å være en kjærlig og leken mor med barnet ditt, å ta på denne "maska" som viser kun frem et smil til barnet ditt, kun DET er noe enormt stort og flott, og det bør du fryde deg over at du klarer det!   Jeg kjenner meg så voldsomt godt igjen i det du beskriver depresjonen din og alt det andre, det er ikke lett. Og jeg har selv prøvd flere ganger å ta selvmord, men det er og har aldri noen ganger vært en riktig så nok god utvei for absolutt ingen rundt deg, men nå er det deg vi fokuserer på nå.
Det jeg syns du bør gjøre, er å ha en skikkelig diskjusjon med mannen din, uansett om det overhodet er mulig eller er kliss umulius, så reverser det sinnet ditt til vilje. Ren vilje der du sier til mannen din;" Nei, nok er nok! Nå skal vi sette oss ned og ha en skikkelig diskusjon!"
Hvor du skal ta det onde ved roten. Spør han om hva han vil. OM han vil... beklager for at jeg sier dette, men om han vil forlate deg, så la han gjør det. Ingen kan hindre det i som er ment til å skje. For han er tydeligvis ikke bra for deg! Når han ignoerer deg på den måten.. kan vi overhode kalle han for et mannfolk eller(?)

Tenk heller på den vanvittige styrken du har i deg! Du har et barn som elsker deg og er avhengig av deg! Tenk så herlig følelse det må vær! Jeg kan ikke få barn, så tenk på den store gaven du har fått i ditt liv   Ikke la deg bryte ned, for du vet du er sterk!
Snakk med mannen din, få ordnet opp i det. Uten å gjøre noe med den saken der, vil det bare forbli en tikkende bombe. Vet det er lettere sagt enn gjort, men mist hodet og ta tak det onde ved rota!
Ønsker deg vel og ve og lykke til!   Du ser det er en del personer her som bryr seg om hva du skriver, så de tenker på deg! Jeg tenker på deg!

Endret 3. juli 2013 av Ariana018

[Papegøyeblomst]

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

 

 

Ring dem med èn gang! De kan hjelpe deg med å nøste opp og sortere ting, og hjelpe deg med hvor og hvordan du kan henvende deg videre.

 

Ellers så har alle legevakter et psykiatrisk mottak ( som regel begrensede åpningstider)

 

Du trenger ikke ha det sånn. Ofte når man har suicidale tanker, vil man ikke dø. Men smerten ved å leve blir for uutholdelig....

Men du trenger hjelp. Og det er en lang vei og gå. Men du kan få det bedre.

Skal ikke gå i detalj om mine egne erfaringer, men realiteten er at jeg hver dag må gjøre et bevisst valg om å leve. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt holder meg i live, er sønnen min. Jeg kan aldri forlate ham.

 

Jeg håper du klarer å få hjelp..

[Anonym bruker]

 

 

Føler med deg.....har vært på bunnen mange ganger selv, og ønsket å dø. Men så fikk jeg hjelp fra en kristen terapeut som reddet meg... Hadde angst og var bundet til en følelsesmessig forstyrret mann som lekte med livet og framtiden min. Men jeg har gode nyheter til deg min venn! Det finnes HÅP for deg! Det finnes en vei ut av depresjonen det høres ut som at du har. Gud har ALLTID en god plan og vei for deg, hvis du ber Han om å vise deg den. Du må gi ham ditt liv, og da skal du aldri angre. Be han om å komme inn i livet ditt, og jeg skal love deg at det skal skje forandringer! Jesus elsker deg og vil hjelpe deg og bære din smerte og bekymringer.

I tillegg kan du ta kontakt med en lokal menighet, frikirke, pinsemenighet el.lignende, og be om sjelesorg. Og du kan delta der, de kan gi deg den familien du ikke har, fordi gjennom Jesus har vi fått en ny familie, nemlig brødre og søstre i troen! og ikke minst, en menighet og bønnegruppe kan hjelpe deg med ekteskapet ditt. De kan BE for deg og mannen din, og det er Alfa og Omega i et ekteskap. Jeg har opplevd ufattelige bønnesvar gjennom min TRO og BØNN! Tro kan flytte fjell, tro og bønn kan endre en manns hjerte, deg selv og ditt liv.

Bestem deg for å be Jesus komme inn i ditt liv, les i Salmenes bok (Det Gamle Testamentet), les Salme 91. Veldig fin salme til en som er langt nede. Eller salme 23.

Ber for deg i natt! Ikke gi opp at du kan få et bedre liv! For det får du hvis du vandrer med Jesus.

Å blås! Anonymous poster hash: 37d77...0a7

Hvis du ikke har noe oppløftende å si, kan du jo heller holde kjeft! Hvis du ikke har fått det med deg, er det en dypt ulykkelig og deprimert person som ønsker støtte! Hva er poenget med å rakke ned på andres positive svar da? Nei forresten, ikke svar! Gå og legg deg. Drittsekk.

 

28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» 

29 Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. 

30  Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ 

31 Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» 

32 Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. 

33  Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.» 

34 Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.

 

 

 

Anonymous poster hash: 708c2...b32

[SnekkerPelle]

Drit i Gud, finn troen på deg selv.

[Anonym bruker]

Har nesten ikke familie. Forholdet til mannen er på bunn. Vi ser ikke hverandre lengere. Forstår ikke hverandre. Kjemper i mot hverandre. Vi er ikke sjelevenner lengere. Vi har hatt en nedtur i et par år nå, og nå er jeg så sliten av at vi ikke kan ha det bra. Det er alt jeg ønsker. Er så livredd for at vi ikke skal finne tilbake til hverandre. Jeg er deprimert til tider og humøret svinger. Det tar sånn på livskvaliteten å inke ha det bra med han jeg bor og deler barn med. Jeg sr mere ensom med mann, enn jeg ville vært som singel.

 

Jeg har ingen venner lengere etter jeg flyttet og stiftet familie. Fremtiden ser tung og vanskelig ut med den veien vi skal gå mtp studier, bolig og økonomi.

Jeg har ikke vært lykkelig på lenge og begynner å bli redd jeg aldri skal bli det. alle rundt meg smiler, er kreative, reiser, lever og ser ut til å klare alt jeg ikke klarer. Jeg begynner å slite med sinne mitt. Jeg er så mye sint! Jeg begynner å bli urolig i kroppen.

Jeg står å skriker og skriker, men ingen ser meg. Så ensom og ingen å snakke med. Ingen som forstår meg. I hvertfall ikke noen som ikke får betalt for det...

 

Jeg klarer meg greit i hverdagen, på sett og vis. Føler jeg mestrer å være en kjærlig og leken mor. Men når kvelden kommer og energien er brukt opp, eller noe negativt skjer, da knekker jeg sammen på innsiden.

 

Nå føler jeg det ikke så ekstremt hele tiden, men nå eksploderte det for meg. Måtte bare få det ut.

 

 

I kveld knakk jeg sammen på badegulvet. Følte ikke jeg skulle få puste. Ble bare liggende å skrike lydløst. Det var etter nok en krangel med mannen. Jeg gråt og prøvde å nå inn til han. Han nærmest ignorerte meg. Fordi han er egoistisk, men også fordi det er blitt så vanlig at vi krangler og at jeg gråter, så det skal litt til for at denne gangen skal bety noe. Uansett hva vi sier til hverandre så klarer vi ikke heise ned ned veggen som er mellom oss.

 

I kveld kom jeg til å tenke på en ting.. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg tatt livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

Sånn har jeg det også.... Kjenner meg altfor godt igjen!! :-/

 

Anonymous poster hash: 21568...6a8

[Iiiiik]

Jeg vil tenke at du og mannen bør oppsøke familievernkontoret. Å ha vært sjelevenner og ikke være det lenger, det kan reverseres. Jeg tror kanskje det er letteste vei til å gjenvinne det som vel gir deg den største tapsopplevelsen - at han tilsynelatende ikke bryr seg når du er bunnløst fortvilet. Sannsynligvis er han også fortvilet og føler seg maktesløs. Kanskje er dere der at han tenker at samme hva han gjør så er det galt. Samme hva han sier, er det ikke godt nok. Det er typiske tegn ved moderate depresjoner (som jeg vil tro at du har), at man oppfatter det meste negativt og tillegger andre negative intensjoner. 

 

Når det gjelder det at "alle andre" har det mye bedre enn deg og dere, så tror jeg ikke det stemmer. Hva tror du utenforstående tenker om deg da? Og om dere? 

 

Det er i hvert fall viktig at dere bryter den onde sirkelen dere nå er inne i. Enten ved at du selv oppsøker hjelp eller ved at du får ham med deg til familievernkontoret. 

[Ennai]

Vi er flere som har det slik.. Hvis du ønsker å snakke, kan du bare sende meg ei melding. Jeg avslører ikke hvem du er. Jeg har det ganske likt som deg og er villig til å vise nick her for at du skal få mulighet til å få noen "likesinnede" å prate med. Jeg forstår så alt for godt hvordan du har det hi..

[Anonym bruker]

Jeg vil tenke at du og mannen bør oppsøke familievernkontoret. Å ha vært sjelevenner og ikke være det lenger, det kan reverseres. Jeg tror kanskje det er letteste vei til å gjenvinne det som vel gir deg den største tapsopplevelsen - at han tilsynelatende ikke bryr seg når du er bunnløst fortvilet. Sannsynligvis er han også fortvilet og føler seg maktesløs. Kanskje er dere der at han tenker at samme hva han gjør så er det galt. Samme hva han sier, er det ikke godt nok. Det er typiske tegn ved moderate depresjoner (som jeg vil tro at du har), at man oppfatter det meste negativt og tillegger andre negative intensjoner. 

 

Når det gjelder det at "alle andre" har det mye bedre enn deg og dere, så tror jeg ikke det stemmer. Hva tror du utenforstående tenker om deg da? Og om dere? 

 

Det er i hvert fall viktig at dere bryter den onde sirkelen dere nå er inne i. Enten ved at du selv oppsøker hjelp eller ved at du får ham med deg til familievernkontoret. 

 

Takk for svar. Tenker at andre tror jeg er lykkelig. At livet med barn, nytt bosted og mann er så flott. Og slitsomt. 

Tror ikke jeg er alene om å ha det slik, men jeg tror heller ikke andre krangler med mannen sin så ofte, føler seg deppa så ofte, redd for framtida og blir så fort fortvila og sint som meg. Jeg er ei bombe av følelser. Skal ingenting til for at jeg griner og føler meg ulykkelig. Det er noen år siden jeg følte meg lykkelig sist, eller at livet var bra i lengere enn et par timer.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Anonym bruker]

 

Har nesten ikke familie. Forholdet til mannen er på bunn. Vi ser ikke hverandre lengere. Forstår ikke hverandre. Kjemper i mot hverandre. Vi er ikke sjelevenner lengere. Vi har hatt en nedtur i et par år nå, og nå er jeg så sliten av at vi ikke kan ha det bra. Det er alt jeg ønsker. Er så livredd for at vi ikke skal finne tilbake til hverandre. Jeg er deprimert til tider og humøret svinger. Det tar sånn på livskvaliteten å inke ha det bra med han jeg bor og deler barn med. Jeg sr mere ensom med mann, enn jeg ville vært som singel.

 

Jeg har ingen venner lengere etter jeg flyttet og stiftet familie. Fremtiden ser tung og vanskelig ut med den veien vi skal gå mtp studier, bolig og økonomi.

Jeg har ikke vært lykkelig på lenge og begynner å bli redd jeg aldri skal bli det. alle rundt meg smiler, er kreative, reiser, lever og ser ut til å klare alt jeg ikke klarer. Jeg begynner å slite med sinne mitt. Jeg er så mye sint! Jeg begynner å bli urolig i kroppen.

Jeg står å skriker og skriker, men ingen ser meg. Så ensom og ingen å snakke med. Ingen som forstår meg. I hvertfall ikke noen som ikke får betalt for det...

 

Jeg klarer meg greit i hverdagen, på sett og vis. Føler jeg mestrer å være en kjærlig og leken mor. Men når kvelden kommer og energien er brukt opp, eller noe negativt skjer, da knekker jeg sammen på innsiden.

 

Nå føler jeg det ikke så ekstremt hele tiden, men nå eksploderte det for meg. Måtte bare få det ut.

 

 

I kveld knakk jeg sammen på badegulvet. Følte ikke jeg skulle få puste. Ble bare liggende å skrike lydløst. Det var etter nok en krangel med mannen. Jeg gråt og prøvde å nå inn til han. Han nærmest ignorerte meg. Fordi han er egoistisk, men også fordi det er blitt så vanlig at vi krangler og at jeg gråter, så det skal litt til for at denne gangen skal bety noe. Uansett hva vi sier til hverandre så klarer vi ikke heise ned ned veggen som er mellom oss.

 

I kveld kom jeg til å tenke på en ting.. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg tatt livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

Sånn har jeg det også.... Kjenner meg altfor godt igjen!! :-/

 

Anonymous poster hash: 21568...6a8

 

Hvordan har du det?:/

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Anonym bruker]

http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen

 

 

Ring dem med èn gang! De kan hjelpe deg med å nøste opp og sortere ting, og hjelpe deg med hvor og hvordan du kan henvende deg videre.

 

Ellers så har alle legevakter et psykiatrisk mottak ( som regel begrensede åpningstider)

 

Du trenger ikke ha det sånn. Ofte når man har suicidale tanker, vil man ikke dø. Men smerten ved å leve blir for uutholdelig....

Men du trenger hjelp. Og det er en lang vei og gå. Men du kan få det bedre.

Skal ikke gå i detalj om mine egne erfaringer, men realiteten er at jeg hver dag må gjøre et bevisst valg om å leve. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt holder meg i live, er sønnen min. Jeg kan aldri forlate ham.

 

Jeg håper du klarer å få hjelp..

 

Takk for link.. Har vært å sjekket det ut.. Greit å ha nr i bakhodet, selv om jeg tviler på at jeg tør ringe. Jeg håper også du finner en annen grunn til å leve videre en gang, annet enn bare sønnen din. Det fortjener du.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[Iiiiik]

Nei, jeg tror heller ikke at "alle andre" har det like vanskelig som deg. Selv om jeg heller ikke tror de har det så bra som vi kanskje drømmer om de fleste av oss. Håper du får hjelp til å takle det du gjennomlever nå, enten sammen med ham du elsker eller alene.

[Anonym bruker]

Kjære deg da.. Du har tydeligvis vært veldig lenge nede på bunnen, og jeg kan ikke sette meg selv inn i din situasjon, mtp. det og mannen din. Hvordan dere nå har det enn da dere var sjelevenner før, som du beskrev det. Men du skal vite at du er enormt sterk! At du overhodet klarer å være en kjærlig og leken mor med barnet ditt, å ta på denne "maska" som viser kun frem et smil til barnet ditt, kun DET er noe enormt stort og flott, og det bør du fryde deg over at du klarer det!   Jeg kjenner meg så voldsomt godt igjen i det du beskriver depresjonen din og alt det andre, det er ikke lett. Og jeg har selv prøvd flere ganger å ta selvmord, men det er og har aldri noen ganger vært en riktig så nok god utvei for absolutt ingen rundt deg, men nå er det deg vi fokuserer på nå.

Det jeg syns du bør gjøre, er å ha en skikkelig diskjusjon med mannen din, uansett om det overhodet er mulig eller er kliss umulius, så reverser det sinnet ditt til vilje. Ren vilje der du sier til mannen din;" Nei, nok er nok! Nå skal vi sette oss ned og ha en skikkelig diskusjon!"

Hvor du skal ta det onde ved roten. Spør han om hva han vil. OM han vil... beklager for at jeg sier dette, men om han vil forlate deg, så la han gjør det. Ingen kan hindre det i som er ment til å skje. For han er tydeligvis ikke bra for deg! Når han ignoerer deg på den måten.. kan vi overhode kalle han for et mannfolk eller(?)

 

Tenk heller på den vanvittige styrken du har i deg! Du har et barn som elsker deg og er avhengig av deg! Tenk så herlig følelse det må vær! Jeg kan ikke få barn, så tenk på den store gaven du har fått i ditt liv   Ikke la deg bryte ned, for du vet du er sterk!

Snakk med mannen din, få ordnet opp i det. Uten å gjøre noe med den saken der, vil det bare forbli en tikkende bombe. Vet det er lettere sagt enn gjort, men mist hodet og ta tak det onde ved rota!

Ønsker deg vel og ve og lykke til!   Du ser det er en del personer her som bryr seg om hva du skriver, så de tenker på deg! Jeg tenker på deg!

Vi er desverre kommet til et punkt der alt er snakket om. Vi har mistet respekten for hverandre, og alt er snakket i hjel. Så det er vanskelig å si at NOK er NOK og nå må det bli SLUTT. Det prøver vi hver gang, men det går ikke. Alle ord, tårer, samtaler og ting å si er brukt opp. Vi når bare ikke fram til hverandre lengere.. Vi kommuniserer dårlig og er veldig forskjellige. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare å ordne opp i problemene våre når vi ikke får til å snakke sammen. 

 

Han er en bra mann. Vi er bare kommet langt ned. Og jeg er minst like ille som han. Uutholdelig å ha det slik. Jeg har kontaktet familieværnkontorer, og vi skulle få en time til høsten.. Glad for det, men skulle ønske det kunne skje NÅ, for jeg blir gal snart.. Og føler det ødelegger hele sommeren.. 

 

Oh, skal ikke plage deg mere med mine problemer. Egentlig ville jeg bare takke deg for det gode, lange svaret ditt. Det hjelper, og det betyr veldig mye for meg. Takk tl deg og alle som svarer meg.

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[LillaGorilla♥♥]

Kjære deg, dette må være vondt. 

Du sier du ikke har noen å snakke med, men har du prøvd? Prøvd å åpne deg, å innrømme at du ikke er lykkelig? For hvis du gir inntrykk av å være det, å ha det "perfekte" liv, hvordan kan noen hjelpe deg da?

Noen ganger må vi bare tørre å være svak, for å komme innpå folk, få dem til å forstå og for å få hjelp.

 

Hva er det verste som kan skje om du nevner dette for en venninne, fastlegen, et familiemedlem, eller en hjelpetelefon?

For både din egen del, og barna dine sin skyld, må du tørre å be om hjelp, for sånn som dette er det uholdbart å ha det. Du har bare ett liv, og det skal jo være best mulig!

 

Forresten, så bor jeg også i Rogaland. Du kan gjerne sende meg en privat melding om du vil "ventilere" litt, og trenger flere venner.

 

Klem til deg

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette må være vondt. 

Du sier du ikke har noen å snakke med, men har du prøvd? Prøvd å åpne deg, å innrømme at du ikke er lykkelig? For hvis du gir inntrykk av å være det, å ha det "perfekte" liv, hvordan kan noen hjelpe deg da?

Noen ganger må vi bare tørre å være svak, for å komme innpå folk, få dem til å forstå og for å få hjelp.

 

Hva er det verste som kan skje om du nevner dette for en venninne, fastlegen, et familiemedlem, eller en hjelpetelefon?

For både din egen del, og barna dine sin skyld, må du tørre å be om hjelp, for sånn som dette er det uholdbart å ha det. Du har bare ett liv, og det skal jo være best mulig!

 

Forresten, så bor jeg også i Rogaland. Du kan gjerne sende meg en privat melding om du vil "ventilere" litt, og trenger flere venner.

 

Klem til deg

 

Takk for svar. Jeg har snakket med noen. Veninnen min (som ikke bor her) vet om det. Mannen vet veldig godt hvordan jeg har det, og svigerfamilien min vet litt.. Ikke 100% hvor dårlig det står til, men de vet litt.. 

Hva jeg innerst tenker og føler er det vel egentlig bare jeg..og DIB som vet:p

 

Har tatt kontakt med familieværnskontoret nå. Skal få parterapi i høst. De hadde ikke ledig før da, ettersom de går ut i ferie i neste uke.

Har tenkt på psykolog, men jeg får meg ikke til å gjøre det.. Har ingen til å passe barnet mitt når jeg skulle ha vært der, heller..

 

 

Anonymous poster hash: 7dfcc...1ee

[MrsMilla]

På tide å gjøre noe med livet sitt med andre ord.

Altså noe annet enn hva du gjør nå siden det ikke har fungert spesielt bra.

 

Hva med å endre litt drastisk på saker og ting? Typisk tenke over hva du vil med livet ditt, hvor du vil og hva du vil? Og styre deretter. Da må du være litt uredd og ta deg selv "i nakkaskinnet"" og løfte deg opp litt.

 

Kanskje begynne å trene eller spille bridge eller whatever som du liker å gjøre? Kanskje styre ut av kranglene, og la ham også styre seg inn på nye interesser og nye venner slik som du?

 

Trenger ikke å bety slutten på forholdet heller forsåvidt, men kanskje dere trenger å rive dere litt opp med rota og finne på noe annet både sammen og hver for dere?

 

Vil isåfall anbefale å dele husogheim-plikter i to, samt inntektsplikten i to slik at dere har en rettferdig ordning og likt utgangspunkt.

 

Og husk at om det er så ille som du mener, så har du mye å vinne på å prøve å endre livet ditt!