Noen som lever i et forhold som det her?

[Anonym bruker]

Som fullstendig mangler alt som heter spenning, begjær og lidenskap? Her har vi dessverre et sånt forhold. Savner å bli begjært, se at mannen tenner på meg, viser at han bryr seg, trøster meg hvis han SER jeg har det vanskelig og savner meg når jeg er borte. Tanken om å aldri oppleve det igjen er trist, men må nok venne meg til tilværelsen på en eller annen måte.

 

Noen flere?

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Siamese Hellhound]

Det hørtes trist ut. Hvorfor er du nødt til å venne deg til en sånn tilværelse?

[Anonym bruker]

Hvorfor må du venne deg til det? I stedet for å akseptere at forholdet deres er slik akkurat nå, har du forsøkt å gjøre noe med det? Lidenskap, omsorg og empati i et forhold er noe begge parter må jobbe med å skape. Noen ganger er en part litt mer 'kjølig' enn den andre, det er helt vanlig og kan ha flere smårsaker. Da er det den andres jobb å arbeide for å snu trenden og få opp interessen hos den andre igjen. Det er det som heter å gi og ta.

 

Dette høres kanskje litt feil ut, men det jeg prøver å si er at man noen ganger må gi mer enn man får, andre ganger er det den andre som må gi mer enn ham/hun får.

 

Hilsen en av de som har hatt et langt, lykkelig forhold fra den andre tråden.

 

Anonymous poster hash: e53b6...517

[Anonym bruker]

Hvorfor må du venne deg til det? I stedet for å akseptere at forholdet deres er slik akkurat nå, har du forsøkt å gjøre noe med det? Lidenskap, omsorg og empati i et forhold er noe begge parter må jobbe med å skape. Noen ganger er en part litt mer 'kjølig' enn den andre, det er helt vanlig og kan ha flere smårsaker. Da er det den andres jobb å arbeide for å snu trenden og få opp interessen hos den andre igjen. Det er det som heter å gi og ta.

 

Dette høres kanskje litt feil ut, men det jeg prøver å si er at man noen ganger må gi mer enn man får, andre ganger er det den andre som må gi mer enn ham/hun får.

 

Hilsen en av de som har hatt et langt, lykkelig forhold fra den andre tråden.

 

Anonymous poster hash: e53b6...517

[Gjest Sekretøsa]

Hadde det sånn ja, helt til jeg tok til vett og fant en som likte meg

[Anonym bruker]

Hvorfor må du venne deg til det? I stedet for å akseptere at forholdet deres er slik akkurat nå, har du forsøkt å gjøre noe med det? Lidenskap, omsorg og empati i et forhold er noe begge parter må jobbe med å skape. Noen ganger er en part litt mer 'kjølig' enn den andre, det er helt vanlig og kan ha flere smårsaker. Da er det den andres jobb å arbeide for å snu trenden og få opp interessen hos den andre igjen. Det er det som heter å gi og ta.

 

Dette høres kanskje litt feil ut, men det jeg prøver å si er at man noen ganger må gi mer enn man får, andre ganger er det den andre som må gi mer enn ham/hun får.

 

Hilsen en av de som har hatt et langt, lykkelig forhold fra den andre tråden.

 

Anonymous poster hash: e53b6...517

 

 

Føler at jeg ikke har mer å gi nå. Har gitt mer enn jeg fikk i over 1 år. Prøver å gjøre noe fint for mannen, bryr meg, lar ham hvile, få pusterom, andre ganger flørter jeg og gir ham uttrykk for at jeg begjærer ham. Likevel kun taushet, surhet og null oppmerksomhet tilbake. Å finne seg noen andre er uaktuelt av flere grunner, og å bo alene er heller ikke aktuelt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

 

Hvorfor må du venne deg til det? I stedet for å akseptere at forholdet deres er slik akkurat nå, har du forsøkt å gjøre noe med det? Lidenskap, omsorg og empati i et forhold er noe begge parter må jobbe med å skape. Noen ganger er en part litt mer 'kjølig' enn den andre, det er helt vanlig og kan ha flere smårsaker. Da er det den andres jobb å arbeide for å snu trenden og få opp interessen hos den andre igjen. Det er det som heter å gi og ta.

 

Dette høres kanskje litt feil ut, men det jeg prøver å si er at man noen ganger må gi mer enn man får, andre ganger er det den andre som må gi mer enn ham/hun får.

 

Hilsen en av de som har hatt et langt, lykkelig forhold fra den andre tråden.

 

Anonymous poster hash: e53b6...517

 

 

Føler at jeg ikke har mer å gi nå. Har gitt mer enn jeg fikk i over 1 år. Prøver å gjøre noe fint for mannen, bryr meg, lar ham hvile, få pusterom, andre ganger flørter jeg og gir ham uttrykk for at jeg begjærer ham. Likevel kun taushet, surhet og null oppmerksomhet tilbake. Å finne seg noen andre er uaktuelt av flere grunner, og å bo alene er heller ikke aktuelt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

 

Les boka "Kjærlighetens fem språk". Der skriver forfatteren om at vi alle har ulike kjærlighetsspråk og nøkkelen er å finne partnerens kjærlighetsspråk:-) 

 

Anonymous poster hash: 4a9dc...277

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor må du venne deg til det? I stedet for å akseptere at forholdet deres er slik akkurat nå, har du forsøkt å gjøre noe med det? Lidenskap, omsorg og empati i et forhold er noe begge parter må jobbe med å skape. Noen ganger er en part litt mer 'kjølig' enn den andre, det er helt vanlig og kan ha flere smårsaker. Da er det den andres jobb å arbeide for å snu trenden og få opp interessen hos den andre igjen. Det er det som heter å gi og ta.

 

Dette høres kanskje litt feil ut, men det jeg prøver å si er at man noen ganger må gi mer enn man får, andre ganger er det den andre som må gi mer enn ham/hun får.

 

Hilsen en av de som har hatt et langt, lykkelig forhold fra den andre tråden.

 

Anonymous poster hash: e53b6...517

 

 

Føler at jeg ikke har mer å gi nå. Har gitt mer enn jeg fikk i over 1 år. Prøver å gjøre noe fint for mannen, bryr meg, lar ham hvile, få pusterom, andre ganger flørter jeg og gir ham uttrykk for at jeg begjærer ham. Likevel kun taushet, surhet og null oppmerksomhet tilbake. Å finne seg noen andre er uaktuelt av flere grunner, og å bo alene er heller ikke aktuelt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

 

Les boka "Kjærlighetens fem språk". Der skriver forfatteren om at vi alle har ulike kjærlighetsspråk og nøkkelen er å finne partnerens kjærlighetsspråk:-) 

 

Anonymous poster hash: 4a9dc...277

 

 

 

Problemet er ikke kjærlighetsspråk men konstant avvisning og det at han overhode ikke bryr seg. Han kan legge ut i lange baner om at han har vondt her og der, sliten osv og mener at han har førsterett på å hvile. Hvis jeg er veldig dårlig eller sliten/har vondt spør han aldri hvordan det går eller tilbyr meg å hvile. Han har også sagt et par ganger at han ikke vil ha sex med meg som direkte avvisning etter at jeg tok på sexy undertøy, laget middag, vært flørtende, tilbudt massasje osv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

Da har du selv valgt å ikke gjøre noe med det. Du har forsøkt alt, han er ikke interessert. Hva du nå velger å gjøre videre er opp til deg. Leve i et dårlig forhold, eller få det bedre.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

[Anonym bruker]

Da har du selv valgt å ikke gjøre noe med det. Du har forsøkt alt, han er ikke interessert. Hva du nå velger å gjøre videre er opp til deg. Leve i et dårlig forhold, eller få det bedre.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

 

 

Jeg får det ikke bedre alene, heller ikke barna. Som sagt, finne noen ny er ikke aktuelt av flere årsaker, blant annet fordi ingen vil ha meg (vil ikke utdype hvorfor).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

 

 

Da har du selv valgt å ikke gjøre noe med det. Du har forsøkt alt, han er ikke interessert. Hva du nå velger å gjøre videre er opp til deg. Leve i et dårlig forhold, eller få det bedre.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

 

Jeg får det ikke bedre alene, heller ikke barna. Som sagt, finne noen ny er ikke aktuelt av flere årsaker, blant annet fordi ingen vil ha meg (vil ikke utdype hvorfor).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

Hvorfor får du det ikke bedre? Det er jeg helt sikker på at du får! Dessuten får barna Det mye bedre når du er lykkelig!! Og, jeg er sikker på at det er mange som vil ha deg! Man skal ikke ta til takke med det man ikke ønsker!

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

[Anonym bruker]

 

 

Da har du selv valgt å ikke gjøre noe med det. Du har forsøkt alt, han er ikke interessert. Hva du nå velger å gjøre videre er opp til deg. Leve i et dårlig forhold, eller få det bedre.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

 

Jeg får det ikke bedre alene, heller ikke barna. Som sagt, finne noen ny er ikke aktuelt av flere årsaker, blant annet fordi ingen vil ha meg (vil ikke utdype hvorfor).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

Hvorfor får du det ikke bedre? Det er jeg helt sikker på at du får! Dessuten får barna Det mye bedre når du er lykkelig!! Og, jeg er sikker på at det er mange som vil ha deg! Man skal ikke ta til takke med det man ikke ønsker!

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

 

 

 

Jeg har vært alene i en årrekke før jeg traff mannen, og nei, jeg var overhode ikke lykkelig. Har bare hatt negative erfaringer med menn før og ønsker derfor ikke nye negative erfaringer. Mannen er verken voldelig, utro, alkoholiker eller arbeidsledig.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

 

 

 

Da har du selv valgt å ikke gjøre noe med det. Du har forsøkt alt, han er ikke interessert. Hva du nå velger å gjøre videre er opp til deg. Leve i et dårlig forhold, eller få det bedre.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

 

Jeg får det ikke bedre alene, heller ikke barna. Som sagt, finne noen ny er ikke aktuelt av flere årsaker, blant annet fordi ingen vil ha meg (vil ikke utdype hvorfor).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

Hvorfor får du det ikke bedre? Det er jeg helt sikker på at du får! Dessuten får barna Det mye bedre når du er lykkelig!! Og, jeg er sikker på at det er mange som vil ha deg! Man skal ikke ta til takke med det man ikke ønsker!

 

Anonymous poster hash: c8abc...c85

 

 

 

Jeg har vært alene i en årrekke før jeg traff mannen, og nei, jeg var overhode ikke lykkelig. Har bare hatt negative erfaringer med menn før og ønsker derfor ikke nye negative erfaringer. Mannen er verken voldelig, utro, alkoholiker eller arbeidsledig.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

Har dere prøvd parterapi? Kanskje det kan hjelpe.

 

Anonymous poster hash: 4a9dc...277

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke gå til parterapi? Kanskje mannen har det som deg, faktisk. Dere kan uttrykke ting forskjellig, og dermed også misforstå hverandre. 

Du skriver at du har gitt mer enn du har fått i ett år... Jeg vil gi alt til mannen min, til barna mine, jeg gjør alt for dem, og jeg krever ikke akkurat at jeg skal få noe igjen, og i hvert fall ikke MER! Kanskje du formulerte deg dårlig, ikke vet jeg. 

Jeg har troen på at ethvert forhold KAN reddes, men begge parter må gå inn for det. Vil ikke mannen, hvorfor skal du ville? Da har han på en måte gitt tillatelse til at du kan dra din vei, og du kan gjøre det med god grunn. Om dere har barn, merker nok dem at ikke alt er som det skal mellom dere, så det beste er vel å forsøke å ordne opp i dette her? Eller gå fra ham. Ikke venne deg til det! Hva er vel det for slags tøys...

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

[Anonym bruker]

 

Hvorfor ikke gå til parterapi? Kanskje mannen har det som deg, faktisk. Dere kan uttrykke ting forskjellig, og dermed også misforstå hverandre. 

 

Du skriver at du har gitt mer enn du har fått i ett år... Jeg vil gi alt til mannen min, til barna mine, jeg gjør alt for dem, og jeg krever ikke akkurat at jeg skal få noe igjen, og i hvert fall ikke MER! Kanskje du formulerte deg dårlig, ikke vet jeg. 

 

Jeg har troen på at ethvert forhold KAN reddes, men begge parter må gå inn for det. Vil ikke mannen, hvorfor skal du ville? Da har han på en måte gitt tillatelse til at du kan dra din vei, og du kan gjøre det med god grunn. Om dere har barn, merker nok dem at ikke alt er som det skal mellom dere, så det beste er vel å forsøke å ordne opp i dette her? Eller gå fra ham. Ikke venne deg til det! Hva er vel det for slags tøys...

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

 

 

 

Så du mener at du er villig til å gi alt til mannen, men ikke forvente noe tilbake, han kan behandle deg som luft og du vil likevel gi alt til ham? Der er ikke jeg altså...

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor ikke gå til parterapi? Kanskje mannen har det som deg, faktisk. Dere kan uttrykke ting forskjellig, og dermed også misforstå hverandre. 

 

Du skriver at du har gitt mer enn du har fått i ett år... Jeg vil gi alt til mannen min, til barna mine, jeg gjør alt for dem, og jeg krever ikke akkurat at jeg skal få noe igjen, og i hvert fall ikke MER! Kanskje du formulerte deg dårlig, ikke vet jeg. 

 

Jeg har troen på at ethvert forhold KAN reddes, men begge parter må gå inn for det. Vil ikke mannen, hvorfor skal du ville? Da har han på en måte gitt tillatelse til at du kan dra din vei, og du kan gjøre det med god grunn. Om dere har barn, merker nok dem at ikke alt er som det skal mellom dere, så det beste er vel å forsøke å ordne opp i dette her? Eller gå fra ham. Ikke venne deg til det! Hva er vel det for slags tøys...

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

 

 

 

Så du mener at du er villig til å gi alt til mannen, men ikke forvente noe tilbake, han kan behandle deg som luft og du vil likevel gi alt til ham? Der er ikke jeg altså...

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

Jeg skrev at jeg ikke krevde noe igjen. Klart jeg forventer, det kan jeg ikke unngå, jeg er lagd slik. Men jeg har jo også skrevet et avsnitt til som du virker helt til å glemme bort... Jeg skrev at om mannen ikke vil jobbe for forholdet, så hvorfor skulle vel du... Dette gjelder for meg også. Jeg gir et råd som jeg mener er riktig, og som jeg selv følger. Ville ikke mannen min ha jobbet for forholdet, så hadde ikke jeg heller gjort det. Da ville jeg dratt min vei, for forholdet ville vært en død sak med kun en part som vil ordne opp. Jeg alene kan ikke få et parforhold til å funke slik at begge blir lykkelige. Det kan ingen.  

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvorfor ikke gå til parterapi? Kanskje mannen har det som deg, faktisk. Dere kan uttrykke ting forskjellig, og dermed også misforstå hverandre. 

 

Du skriver at du har gitt mer enn du har fått i ett år... Jeg vil gi alt til mannen min, til barna mine, jeg gjør alt for dem, og jeg krever ikke akkurat at jeg skal få noe igjen, og i hvert fall ikke MER! Kanskje du formulerte deg dårlig, ikke vet jeg. 

 

Jeg har troen på at ethvert forhold KAN reddes, men begge parter må gå inn for det. Vil ikke mannen, hvorfor skal du ville? Da har han på en måte gitt tillatelse til at du kan dra din vei, og du kan gjøre det med god grunn. Om dere har barn, merker nok dem at ikke alt er som det skal mellom dere, så det beste er vel å forsøke å ordne opp i dette her? Eller gå fra ham. Ikke venne deg til det! Hva er vel det for slags tøys...

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

 

 

 

Så du mener at du er villig til å gi alt til mannen, men ikke forvente noe tilbake, han kan behandle deg som luft og du vil likevel gi alt til ham? Der er ikke jeg altså...

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

Jeg skrev at jeg ikke krevde noe igjen. Klart jeg forventer, det kan jeg ikke unngå, jeg er lagd slik. Men jeg har jo også skrevet et avsnitt til som du virker helt til å glemme bort... Jeg skrev at om mannen ikke vil jobbe for forholdet, så hvorfor skulle vel du... Dette gjelder for meg også. Jeg gir et råd som jeg mener er riktig, og som jeg selv følger. Ville ikke mannen min ha jobbet for forholdet, så hadde ikke jeg heller gjort det. Da ville jeg dratt min vei, for forholdet ville vært en død sak med kun en part som vil ordne opp. Jeg alene kan ikke få et parforhold til å funke slik at begge blir lykkelige. Det kan ingen.  

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

 

 

 

Er enig med deg i det siste ja. Men for barnas skyld, siden barna har opplevd vold fra far til mor før (de har en annen far) slik at jeg måtte forlate faren, så synes jeg det blir dumt å kun tenke på meg selv og bli alene med alt det medfører psykisk og emosjonelt sånn at de forblir uten farsfigur til de er store og flytter hjemmefra, så lenge mannen er snill mot dem, ikke drikker, ikke er utro, skriker til meg eller utover vold.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

Har du egentlig snakket med amnnen din om hvordan du har det? Det er vel første steg? Skal dere begge to leve i et dødt forhold resten av livet fordi barna ikke skal miste en farsfigur?

 

Anonymous poster hash: e265a...b45

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hvorfor ikke gå til parterapi? Kanskje mannen har det som deg, faktisk. Dere kan uttrykke ting forskjellig, og dermed også misforstå hverandre. 

 

Du skriver at du har gitt mer enn du har fått i ett år... Jeg vil gi alt til mannen min, til barna mine, jeg gjør alt for dem, og jeg krever ikke akkurat at jeg skal få noe igjen, og i hvert fall ikke MER! Kanskje du formulerte deg dårlig, ikke vet jeg. 

 

Jeg har troen på at ethvert forhold KAN reddes, men begge parter må gå inn for det. Vil ikke mannen, hvorfor skal du ville? Da har han på en måte gitt tillatelse til at du kan dra din vei, og du kan gjøre det med god grunn. Om dere har barn, merker nok dem at ikke alt er som det skal mellom dere, så det beste er vel å forsøke å ordne opp i dette her? Eller gå fra ham. Ikke venne deg til det! Hva er vel det for slags tøys...

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

 

 

 

Så du mener at du er villig til å gi alt til mannen, men ikke forvente noe tilbake, han kan behandle deg som luft og du vil likevel gi alt til ham? Der er ikke jeg altså...

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

Jeg skrev at jeg ikke krevde noe igjen. Klart jeg forventer, det kan jeg ikke unngå, jeg er lagd slik. Men jeg har jo også skrevet et avsnitt til som du virker helt til å glemme bort... Jeg skrev at om mannen ikke vil jobbe for forholdet, så hvorfor skulle vel du... Dette gjelder for meg også. Jeg gir et råd som jeg mener er riktig, og som jeg selv følger. Ville ikke mannen min ha jobbet for forholdet, så hadde ikke jeg heller gjort det. Da ville jeg dratt min vei, for forholdet ville vært en død sak med kun en part som vil ordne opp. Jeg alene kan ikke få et parforhold til å funke slik at begge blir lykkelige. Det kan ingen.  

 

Anonymous poster hash: 6ac0a...62c

 

 

 

Er enig med deg i det siste ja. Men for barnas skyld, siden barna har opplevd vold fra far til mor før (de har en annen far) slik at jeg måtte forlate faren, så synes jeg det blir dumt å kun tenke på meg selv og bli alene med alt det medfører psykisk og emosjonelt sånn at de forblir uten farsfigur til de er store og flytter hjemmefra, så lenge mannen er snill mot dem, ikke drikker, ikke er utro, skriker til meg eller utover vold.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

 

Jeg tror du misforstår hvordan barn ser på foreldrene sine og hva de ønsker.. Det er ingen barn som vil vokse opp med vissheten om at mamma kun er sammen med stefar pga ungene. Det at han ikke gjør noe dumt betyr ikke at han gjør noe så bra at det rettferdiggjør at du skal bli.

 

Når det er sagt høres du patetisk ut, og du burde kommet deg til psykolog som kan hjelpe deg med selvtillitten din fort som faen. Få en objektiv vurdering på det du selv mener er galt med deg, mest sannsynlig er du helt normal, men har blitt herpa i huet av tidligere idioter som har behandlet deg som en dørmatte.

 

Du har to valg, la livet dure og gå til du en dag ligger i grava og har hatt et helt for jævlig kjipt liv, eller du kan gjøre noe med livet ditt og kanskje få det bra med deg selv og innse at du kan klare deg helt fint alene, frem til en skikkelig mann kommer rekende. Kanskje det aldri skjer, men heller alene og happy enn sammen med en ego drittsekk som strengt tatt bare betaler regningene dine og gir deg tak over hodet.

Så langt har du sunket nå, at du tar til takke med dritten. Det er på tide å krype ut av skallet og ta grep om deg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 79428...91b

[Anonym bruker]

han betaler ikke regningene mine eller gir meg tak over hodet, det er jeg som tjener mest og eier huset. Klarer meg helt fint alene praktisk og økonomisk, men har prøvd å lære å like singellivet en rekke år, og det gikk ikke. Så jeg vet at jeg ikke blir lykkelig av å leve alene resten av livet, uten kjærlighet, sex osv.

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

[Anonym bruker]

han betaler ikke regningene mine eller gir meg tak over hodet, det er jeg som tjener mest og eier huset. Klarer meg helt fint alene praktisk og økonomisk, men har prøvd å lære å like singellivet en rekke år, og det gikk ikke. Så jeg vet at jeg ikke blir lykkelig av å leve alene resten av livet, uten kjærlighet, sex osv.

 

Anonymous poster hash: 5850a...b74

Sa ikke du akkurat at du ikke får kjærlighet og sex i forholdet du er i nå da? Hva er forskjellen på nå og singeltilværelsen?

 

Undrer helt oppriktig. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 79428...91b

[Anonym bruker]

Gud, du høres ut som et skikkelig offer. Selvfølgelig har du ansvar for å skape deg et lykkelig liv. Å leve i et et så trist og kjærlighetsløst forholdsom du beskriver, er det siste jeg unner barna mine.

 

Anonymous poster hash: e8977...6db

[Siamese Hellhound]

Nå er det jo en gang sånn at hvis man er så veldig selvutslettende som det du ser ut til å være, så blir de rundt deg vant til at du er et menneske som ikke forventer seg noen ting. Da er det lett for at dine behov havner i glemmeboka.

 

Jeg er sikker på at du ikke er et så stusslig menneske som du vil ha det til. Men hvis du har så lave tanker om deg selv (ingen vil ha meg, jeg klarer ikke å leve alene, osv), så er det kanskje ikke det beste for et forhold. Du må først innse at du er mer enn bra nok. Det virker som om du har hatt erfaringer fra tidligere som har brutt deg ned. Kanskje det er lurt å søke hjelp for å komme seg videre?

 

Hvis da mannen din ikke vil ha deg på den ene eller andre måten, så er det ikke fordi du ikke er bra nok, det er faktisk fordi han enten ikke skjønner bedre, eller kanskje dere rett og slett ikke passer sammen.

 

Men det er faktisk du sjøl som må ta grep her, ellers skjer det nok fint lite.

[Von Hertelhofen]

Det virker som om det største problemet verken er mannen eller mangel på kjærlighet og oppmerksomhet fra han. Men at du ikke elsker deg selv!

 

Det virker som om du har en del ting på stell som økonomi og jobb, så du kan umulig være så svak som du beskriver deg selv. Det er på tide du får litt selvrespekt og selvtillit!

 

Ingen trenger en mann for å være lykkelig, lykke kan du kun skape selv. Så for ungene og ikke minst din egen så bør du hive mannen på hue og ræva ut

 

Og hvis du bor i nærheten av meg så skal jeg med glede komme å gi deg en peptalk, for du fortjener bedre en en slik mannelort!!