Blir man like glad i barn nr 2, 3, 4 osv? Helt ærlig?

[skinnfilla]

Jepp, elsker dem begge to:) og jeg trodde heller ikke det var mulig....

[Mamma til tre gutter]

Sjølvsagt

[Anonym bruker]

Selvsagt...

Anonymous poster hash: c84c6...c85

[Tired mama]

 

 

Er så redd for å sette den minste til side siden jeg har et så nært forhold til eldste. Redd for å ikke orke å dekke nyfødte sine behov. Vil jeg like eldste best osv?? Vonde tanker

 

Anonymous poster hash: bf442...f72

Skjønner deg godt jeg. For storebror kom den intense morskjærligheten først når han ble 6-7 mnd gammel, etter en tøff barselperiode og etter hvert fødselsdepresjon. Nå er han to år og jeg elsker ham så inderlig at det gjør vondt, slik de aller fleste mødre føler for sine små

 

Jeg var veldig klar over at det ville ta tid å elske nr 2 like høyt. Jeg er ikke en slik mor som begynner å stortute straks ungen dras ut og alt er bare kjærlighet og rosa skyer. Det jeg opplever for mine nyfødte er en enorm beskyttertrang og følelsen av at jeg må beskytte dem og ta meg av dem med alle mine krefter og midler. Kjærligheten kommer gradvis for meg. Nå er lillebror 9 uker og morskjærligheten vokser seg stadig sterkere. Men jeg kan ærlig si at kjærligheten min for storebror fremdeles er litt sterkere. For meg høres det helt logisk ut mtp at med storebror ha jeg to år med minner, opplevelser og kjærlighet. Men jeg er helt trygg på at kjærligheten min for lillebror kommer til å bli like altoppslukende som for storebror veldig snart. Og heldigvis har morskjærligheten kommet mye raskere denne gangen

Gratulerer med nr. 2 Madolyn! :-)

 

Jeg husker deg veldig godt fra da din førstemann var baby og hvor mye du sleit med søvn etc. Er minstemann roligere?

[Anonym bruker]

Synes det virker som de fleste er mest glad i yngste jeg... 

Anonymous poster hash: 74778...0f3

[Anonym bruker]

Skjønner tankene dine. Min var 5 år når nr 2 kom, og jeg lurte på hvordan i alle dager dette skulle gå. Men du kommer til å oppleve at det er plass til flere i hjertet ditt, det er ikke sånn at du plutselig må ta av det du føler for eldste og investere i yngste. Du kommer fortsatt til å elske din eldste like høyt, men det vil være to ulike former for følelser, fordi den eldste har du nå også utviklet respekt for, og dere kommuniserer på et helt anet plan. Når minste kommer vil du sansynligvis legge merke til at du kommer til å elske den nye, sammen med den eldste. Sammen skal dere beskytte den minste, du vil oppdage at det går an å elske den eldste enda mer enn du gjorde, enda mer enn du trodde var mulig, og du vil oppdage at et morshjertet ditt er grenseløst stort!

 

Og oj, så rotete, men kjærligheten for sin barn kan ikke beskrives i ord, skal vi stole på de dikterne som allerede har prøvd i mange hundre år!

Anonymous poster hash: 12e6d...378

[Gjest Vicky Pollard]

Haha, bekymret meg for det samme. Ikke noe problem. Kjærligheten har ingen begrensinger

[*Smiley*]

Ja. Elsker alle like høyt:) Helt ærlig!

[MrsMommy]

Både jeg og mannen har den samtalen ofte I graviditeten med nr 2 gikk den som følger; 'hvordan er det mulig og eøske neste mann like mye??' Nå går det i denne duren; 'helt fantastisk at det går ann å elske 2 mennesker så mye!!'

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jeg er mamma til fire barn og alle har like stor plass i hjertet mitt.

 

Helt sant!

 

Men jeg hadde samme tenker som deg da jeg ventet nr to, tror det er ganske vanlig å bekymre seg litt over det.

[Anonym bruker]

Ja, man blir like glad i alle barna. Men man skjermer nok yngstemann litt ekstra de første årene ;-)

 

Anonymous poster hash: c1bd7...417

[Anonym bruker]

Jeg tror nok at du vil føle at du elsker dem på to forskjellige måter, fordi de er to ulike individer. Men ikke noe mer eller mindre av den grunn :-)

Anonymous poster hash: dac3b...742

[HeltLykkelig ♥♥]

Åja!

Jeg elsker begge barna mine like høyt, så høyt at det gjør vondt, og jeg har ingen å miste.

 

Jeg elsker slett ikke minsten mindre enn eldste, selv om vi er nært knyttet sammen, og jeg elsker heller ikke eldste mindre fordi jeg har fått en baby.

 

Men jeg elsker dem på litt ulik måte, eldste er flink, snill, stor og selvstendig, og spesiell fordi hun er min førstefødte. Minsten er liten, søt, deilig, myk og god og helt avhengig av meg, og spesiell fordi han er minst. Begge to er de like vakre, skjønne og fantastiske.

for et flott svar! Akkurat slik føler jeg det også

 

Hi, jeg hadde de samme tanker og bekymringer som deg, men for min del var det ingenting å bekymre seg for.

[Monajenten]

Ja det blir man Jeg har tre, og kjærligheten for de eldste har også blitt sterkere for hvert barn selv om jeg ikke trodde det gikk an

Når man får nr. 2 så vet man hva det vil si å elske et barn, så for min del kom morskjærligheten faktisk fortere med andremann.

Men som sagt, man elsker alle barna sine, hjertet deles ikke på antall barn, men vokser for hvert barn Mine tre er vidt forskjellige individer med ulike personligheter, og de er så nydelige og fantastiske alle mann De har ulike kvaliteter og egenskaper som jeg setter stor pris på, og de lærer meg om livet på en helt unik måte

Sukk, hehe.

[<3 mine søte små<3]

Jeg har to, og elsker dem over allt på jord

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Sånn tenkte jeg og, også ble jeg helt overveldet da nr. 2 kom...første perioden følte jeg faktisk sterkere for nr. 2.

 

Nei, jeg er ikke en dårlig eller kald mor. Jeg slet med disse følelsene i starten, men det gikk heldigvis over. Nå er de helt likestilt.

 

Anonymous poster hash: cd922...e88

 

Sikkert ikke så uvanlig. Hadde det litt på samme måte i begynnelsen med nr to, jeg var veldig ambivalent, men det er jo fordi vi er laget slik, at når vi føder så tar jo både kropp og sinn over. Vi blir hormonelle og skal for alt i verden beskytte den lille bylten vi akkurat har født. Det er jo en god ting og disse hormonene går jo igrunn fort over og da hadde vi mye mamma og første-tid sammen. Det er jo bare å være obs på det og prøve å få "overgangen" så smooth som mulig.

[Trultemor85]

Bekymret meg for det når jeg ventet nr 2 selv, men hjertet ble bare større og like glad i de begge

Nå venter jeg nr 3 og bekymrer meg ikke for det

[Sølvpanter]

Ja!!!! Elsker alle fire barna mine like høyt, men gjerne på ulike måter. Alle har egenskaper som jeg setter stor pris på, og egenskaper jeg ikke er fullt så glad i

[Anonym bruker]

Jeg er mamma til fire barn og alle har like stor plass i hjertet mitt.

Helt sant!

Men jeg hadde samme tenker som deg da jeg ventet nr to, tror det er ganske vanlig å bekymre seg litt over det.

Heter du Trude ?

 

Anonymous poster hash: 4e58d...fc9

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

 

Jeg er mamma til fire barn og alle har like stor plass i hjertet mitt.

Helt sant!

Men jeg hadde samme tenker som deg da jeg ventet nr to, tror det er ganske vanlig å bekymre seg litt over det.

Heter du Trude ?

 

Anonymous poster hash: 4e58d...fc9

Nei.

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja jeg ble det ihvertfall:-)

Har 3 nå og er like glad i alle tre. Helt fantastiske barn:-)

Ble faktisk fortere glad i nr 2 og nr 3 enn i nr 1. Med nr 1 tok det noen uker før morsfølelsen var der. De første dagene var han på en måte bare en baby jeg passet på og så ble jeg mer og mer glad i han etter hvert. Men med de to andre var det som om morsfølelsen var der allerede når de ble født.

 

Anonymous poster hash: b81cc...d7b

 

Denne signerer jeg! Hadde det på akkurat samme måten selv, og selv om jeg ikke trodde det var mulig på forhånd så elsker jeg de to jentene mine like høyt, og av hele mitt hjerte

 

 

Anonymous poster hash: 8e7f4...01b

Signerer også den første her Tok litt tid med første, men de to neste kom det med en gang. Elsker alle mine 3 små så høyt som det går an

 

Anonymous poster hash: 54699...65d

[Rivjernet]

Jepp, tro det eller ei! Tror man er ganske avhengig av den kjærlighetsfølelsen for å kunne gjøre en god jobb som foreldre . Det å få barn er ganske mye arbeid og krever ganske mye sv en, uten den sterke kjærligheten tror jeg ikke man ville klart å sette seg selv i andre rekke!

[lykkelig x3 <3]

Har 4 barn, tror hjertet renner over av morskjærlighet snart❤ Fantastisk!

[Madolyn]

 

 

Er så redd for å sette den minste til side siden jeg har et så nært forhold til eldste. Redd for å ikke orke å dekke nyfødte sine behov. Vil jeg like eldste best osv?? Vonde tanker Anonymous poster hash: bf442...f72

Skjønner deg godt jeg. For storebror kom den intense morskjærligheten først når han ble 6-7 mnd gammel, etter en tøff barselperiode og etter hvert fødselsdepresjon. Nå er han to år og jeg elsker ham så inderlig at det gjør vondt, slik de aller fleste mødre føler for sine små

Jeg var veldig klar over at det ville ta tid å elske nr 2 like høyt. Jeg er ikke en slik mor som begynner å stortute straks ungen dras ut og alt er bare kjærlighet og rosa skyer. Det jeg opplever for mine nyfødte er en enorm beskyttertrang og følelsen av at jeg må beskytte dem og ta meg av dem med alle mine krefter og midler. Kjærligheten kommer gradvis for meg. Nå er lillebror 9 uker og morskjærligheten vokser seg stadig sterkere. Men jeg kan ærlig si at kjærligheten min for storebror fremdeles er litt sterkere. For meg høres det helt logisk ut mtp at med storebror ha jeg to år med minner, opplevelser og kjærlighet. Men jeg er helt trygg på at kjærligheten min for lillebror kommer til å bli like altoppslukende som for storebror veldig snart. Og heldigvis har morskjærligheten kommet mye raskere denne gangen

Gratulerer med nr. 2 Madolyn! :-)

Jeg husker deg veldig godt fra da din førstemann var baby og hvor mye du sleit med søvn etc. Er minstemann roligere?

Så koselig å bli husket :-) Lillebror er en helt annen baby ja *bank i bordet*. Han trives i bil og sover godt på nettene. Smiler masse og ligger gjerne 5 min i babygymmen :-) Her er livet ti ganger lettere med 2-åring og baby nr 2 enn baby nr 1 var alene :-)

Endret 24. juni 2013 av Madolyn

[Anonym bruker]

Jeg er bare kjempe redd for å ikke elske nr 3 som kommer om 3 uker

Svangerskapet er overhodet ikke planlagt. Hadde morsfølelse for begge mine da de var i magen og ville at tiden skulle gå fort for å kunne møte dem. Men denne gangen er det helt annerledes, jeg har ingen følelser for h*n, ingen glede over bevegelsene, ikke bestemt navn, vil at tiden skal gå sakte, har kjøpt kun det som trengs, ikke søte små klær.

Det er egentlig veldig trist fordi jeg vil innest inne være glad over det barnet, men kan bare ikke

 

Anonymous poster hash: 839fa...7d9