Livet med mann og barn passer ikke for meg...

[☆☆☆]

 

Ja, jeg føler det på samme måte. Jeg ville heller aldri ha barn, men endte opp gravid på prevansjon. Nå har jeg og mannen tre barn, fordi han ville ha flere (han er en fantastisk pappa) og fordi jeg ikke ville la barnet være enebarn. Jeg elsker hele familien min, men å gå gravid og være i permisjon passer meg virkelig ikke! Jeg har stort behov for egentid, og med det siste barnet valgte jeg å gå tilbake i jobb da babyen var seks uker. Bare en dag i uka i begynnelsen med ammefri og det hele. Jeg har ikke angret et sekund på det, for et år til med bare å være hjemme hadde garantert gjort meg sprø. Nå når barnet er over året begynner ting å falle på plass igjen, og de to eldste er gøyale å være med. Det verste er når de har besøk av andre, for jeg liker fremdeles ikke andre sine unger (selv om noen av dem vokser på meg). Jeg ville under ingen omstendigheter behandle et barn dårlig av den grunn. Jeg eier da folkeskikk.

 

Jeg synes det er ganske hårreisende at noen mener at du trenger terapi bare fordi du ikke trives med å gå og dulle hjemme. Vi er alle forskjellige, og du må bare finne ut hvordan det fungerer best for deres familie.

 

 

 

Anonymous poster hash: d737e...d2c

Er vel ikkje overraskande her inne at mange synes opplevingar som ikkje er deira eigne er sjuke, det einaste som overraskar meg er at ingen har foreslått ei diagnose..

[Siamese Hellhound]

Synes du fikk mange kjipe svar her. Jeg skjønner deg godt, jeg, for meg var det et sjokk å bli mor. Det tok lang tid å bli komfortabel i rollen. Både det å hele tida ha et menneske som er fullstendig avhengig av deg og som aldri får nok av deg og det å aldri få tid til å være bare seg sjøl, er vanskelig å bli vant ttil.

 

Dessuten er jo mange sånne babyting kjedelige, alt styret med å få dem til å sove osv, og ikke særlig intellektuelt stimulerende. Jeg har aldri vært noe 'babymenneske'.

 

Men jeg er forferdelig glad i barna mine! Og det blir mer og mer morsomt med dem. Det er utrolig gøy når de begynner å snakke og lager sin helt egne logikk ut av det du prøver å lære dem.

 

Og nå har jeg en ny baby og synes det er litt styr, men mest kos. Hold ut, det blir bedre! Kanskje du en gang tar deg i å savne tida da du var den store favorittpersonen i dette lille mennesket sin verden...

[Spiffie]

Jeg føler ikke som deg, men kan svare likevel siden jeg har evnen til å føle empati og til å sette meg inn i andres følelser...

 

Som flere her sier: permisjonstiden med bitteliten baby er ikke for alle. Livet forandrer seg stort når du er tilbake i jobb og får anledning til å være deg selv og ikke bare mamma. Med noen timer borte fra barnet hver dag vil du kanskje også få anledning til å savne henne? Og så vokser hun til og dere vil ha en helt annen relasjon enn den dere har nå. Jeg synes babyer er fine og søte og gode å kose med, men jeg digger også å snakke med og undres sammen med fireåringen.

 

Ønsker deg lykke til og håper du finner ut at senere faser i livet med barn er bedre for deg

Endret 18. juni 2013 av Spiffie

[Anonym bruker]

Jeg tenker at ting kan bli annerledes når du er ute i jobb. Ikke alle trives i permisjon, for noen passer det rett og slett ikke. Jeg var selv glad da jeg gikk ut i jobb igjen etter permisjonen, det må jeg bare innrømme, selv om jeg syntes permisjon var ok, i alle fall med andremann (med første hadde jeg fødselsdepr.). Men ofte ganske monotont, lite voksenkontakt, har ingen ting å snakke med andre voksne om annet enn bæsj og søvn, liksom... 

 

Gi det litt tid, det er en helt annen tilværelse med jobb og barnehage enn når man er i permisjonsbobla. Kanskje det passer deg mye bedre. Ikke ta noen store avgjørelser nå.

Anonymous poster hash: 56053...e29

[Anonym bruker]

Får frysninger av slike kvinner. Stakkars barnet ditt!

 

Anonymous poster hash: 6f962...1ec

[lol:-)]

Jeg overser deres svar og spør om noen andre føler det sånn? Var ikke ute etter negative kommentarer men hjelp og råd. HI Anonymous poster hash: d6055...d8d

. Jeg forstår hva du mener. Jeg skulle heller ikke ha barn, ble gravid på prevensjon. Valgte å beholde, men koste meg ikke som gravid. Å være hjemme i permisjon var heller ikke noe for meg. Det gikk jo på ingen måte utover ungen, men livskvaliteten min sank i denne perioden. Jeg har funnet ut at jeg er alt for egoistisk til å kose meg i perioden der ungen er helt avhengig av meg. Jeg har aldri lagt skjul på dette, og det har hjulpet en del, man får det iallfall ikke bedre av å late som man trives. Folk har ledd med meg når har fortalt om mitt"tragiske" liv. Jeg har elsket ungene , men ikke situasjonen. Ting blir heldigvis bedre. Når eldste var åtte, var jeg gal nok til å sette livet mitt på vent igjen. Jeg har angret og angret, men vet jo at ting blir bedre om litt. Og jeg var faktisk med mine fulle fem når jeg valgte å gjøre dette i gjen. Nå er det snart barnehage på minsteinnskudd, og jobb på meg igjen, jeg gleder med som en liten unge.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok det er endel kvinner som føler som du, hi, men det er tabubelagt. Delvis snakkes det ikke om og delvis diagnostiseres det som barseldepresjon.

 

For de fleste kvinner er nok barseltiden preget av ambivalente følelser. Man kjenner på mye av det du nevner og har det vanskelig med å omstille seg til et nytt liv, en ny måte å tenke på, og nærmest en ny måte å være på.. du erlangt fra alene om å ikke trives i permisjon eller til å synes det er dørgende kjedelig å stable klosser på tiende dagen. Men, for de aller fleste er det dog også positive følelser blandet inn i dette kaoset. Kjærlighet til den lille, ydmyket, takknemlighet, forundring og begeistring..

 

Kjenner du på dette også? Du sier du er "friskmeldt" av flete psykologer. Da regner jeg nesten med at du må oppleve disse gledene, siden de følelsene er en forutsetning for god tilknytning til barnet.

 

Kan det hende at du tenker veldig mye? Og er veldig opptatt tankemessig av at dette livet ikke passer for deg?

 

Jeg kjenner på endel av det du sier og jeg brukte veldig lang tid på å knytte meg til eldstemann. Først da han var rundt to år føltejeg meg trygg på at jeg virkelig elsket han. Da nestmann kom var det dom om noe nytt åpnet seg i meg. Jeg elsket henne fra første stund og skjønte der ogda at ikkealt haddevært som det skulle med eldstemann.

 

Jeg tenker nå at jeg ikke våget eller evnet å elske førstemann fullt ut og derfor ble de negative sidene ved å være mor mye mer fremtredende og synlige.

 

Det er ikke unikt å dtreve med morsrollen, men jeg håper at du ikke svdkriver deg selv eller innfinner deg mef at det ikke er for deg. Jeg mener dumågidet alt du har for ditt barns skyld. Da mener jeg ikke all din tid, men dubør ta et dypdykk ned i di egen psyke og emosjonalitet for å se omdu kan klare å skspe en orden i kaoset og våge å åpne deg litt mer forbarnet ditt.

 

Jeg ønsker deg madde lykke til klem

 

Anonymous poster hash: b68db...790

[Anonym bruker]

Jeg synes det er helt legitime følelser du snakker om her. Og, ja, tabubelagte. Dette er mer normalt enn vi tror.

Selv følte jeg meg til tider kvalt da barna var bittesmå, men det har kommet seg. Selv begynte jeg å jobbe da baby var 1 uke gammel (spesiell jobb man ikke kan ta fri fra så lett), og pappaen og jeg har hele veien delt permisjon. 

 

Hvis du kan leve det livet med mann og barn du har, men på samme tid få tid nok for deg selv og egne ting og godta at du har disse følelsene, kan det kanskje gå? Det er ikke alle som passer til den gjengse oppfatningen av hva en kvinne bør være.

 

Anbefaler Torill Moi's bok, Hva er en kvinne.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 172e7...23c

[Himmel og hav]

Jeg tenker at det er stor forskjell på å være glad i og for barnet sitt, og å oppleve morsrollen som den "eneste og største lykke". Jeg synes i grunnen ikke det er rart i det hele tatt. Vi er alle forskjellige. Jeg og venninnene mine har ikke lik smak når det gjelder te engang, så hvorfor er det naturlig å tro at kvinner har like preferanser når det kommer til slike skjellsettende valg som mann og barn! 

 

Det finnes ikke én mammamal. Heller ikke én samlivsmal. Det viktigste er at du, barnet ditt og mannen din trives. Jeg vil ikke spå om det blir "bedre" (i betydningen komfortabel i morsrollen) når du begynner å jobbe igjen, men jeg kjenner flere som har opplevd det slik at når de får bruke hodet og kroppen til voksenting, så er det mer igjen å gi til en liten tass på kvelden. Jeg vet også familier som har valgt å leve hver for seg, men som fortsatt er en familie og får det til å fungere. Om ikke du er den fødte babymammaen, så kanskje du finner deg mer hjemme i rollen som leksehjelper, fotballtrener og samtalepartner. Bare ikke tro at du er udugelig som mor fordi du ikke nitrives med blomstrete forkle og gulpeflekker.

 

Veien som forelder blir mye til mens man går. Jeg trodde ikke jeg likte store unger, men det var jommen stas det også Om du og mannen din har en god kommunikasjon om dette, så finner dere nok gode løsninger, og om de ikke er A4, så betyr det bare at de er annerledes - ikke nødvendigvis dårligere enn villa, volvo og vovvov.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke syntes livet som mamma var noe særlig før ungene har rundet 3-4 år. Har alltid elsket ungene mine, men gøy å være mamma har det i grunn ikke vært før det har gått noen år. Baby og alt som følger med er ikke veldig stas, men man må gjennom det for å komme ut på den andre siden. 

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 49c00...a04

[nistepakka]

Får frysninger av slike kvinner. Stakkars barnet ditt!

 

Anonymous poster hash: 6f962...1ec

 

Jeg må vel si jeg synes mer synd på ditt, som tydeligvis har en mor blottet for empati.

[HeltLykkelig ♥♥]

Jeg kan ikke si jeg har det likesan som deg, men jeg kan forstå følelsene dine.

 

Jeg kan uten å skjemmes si jeg gleder meg til babyen er større.. Det gjorde je også med forrige. Nå er hun 2,5 år og jeg elsker den alderen hun er i nå. Synes det er koslig med lillebroren som nå er 3 mnd, men kan helt ærlig si at jeg synes dagene blir kjempelange og at jeg til tider føler meg litt fanget. Jeg elsker babyen min, men vet jeg kommer til å trives mye mer når ham bikker 1,5 år.

 

Shoot me..

[Heihånåerdetjuligjen]

Så jævlig dumt av deg det var å beholde barnet. Stakkars mann og barn...

 

Jeg har ikke ord...

 

Anonymous poster hash: d13ea...283

Herregud så slemt å si

 

HI, så leit at du føler det sånn, det må være fryktelig

 

Jeg tror at når barnet bare blir større, og du venner deg mer og mer til mammarollen, så blir det bedre. Det blir mindre slit og friheten blir større. Du blir vant til det livet og dets rutiner. Når mannen din vet om dine tanker rundt dette, så burde han også trø til slik at du kan få litt egentid innimellom. Småting i hverdagen som gjør veldig godt

Du må komme til en konklusjon om at nå er livet ditt blitt som det er blitt. Det er ingen angreknapp, og du er tross alt veldig heldig som har fått et nydelig barn. Bare gi det litt tid.

 

Jeg husker veldig godt selv at jeg slet med følelsen av å miste meg selv. Jeg var ukomfortabel med egen kropp, og ikke minst at friheten min plutselig var borte. I mitt tilfelle var barnet veldig ønsket, men overgangen til å bli mor hadde jeg aldri forestilt meg skulle være så tøff.

Det skulle jo bare være herlig og bare være en glede liksom........Og det er jo heller ikke noe man tør si høyt, i fare for å være en ubrukelig mor og et fryktelig menneske.

 

Nå har jeg to barn, og det er nå straks 10 og 13. Jeg har plutselig undervei fått friheten min tilbake, samtidig som jeg aldri i verden ville byttet livet mitt med en som var singel og barnløs

 

Lykke til med tankene dine. Min erfaring er at det bedrer seg. Du må bare gi det litt tid

[Anonym bruker]

Hei!!

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og har nok i stor grad følt det samme som du føler. Foskjellen er vel kanskje at jeg ØNSKET meg barn, gjerne flere barn:)

 

Men jeg er absolutt ikke en person som trives med å gå hjemme og dulle med baby. Jeg trives ikke med amming og bleieskift. Jeg er en av de som snakker høyt om at jeg aldri kunne tenke med et liv som hjemmeværende, og som mener at familien absolutt ikke er alt her i livet.

 

Jeg har tatt en lang utdannelse og trives svært godt i jobb. Da nr. 2 ble født begynte jeg i jobb etter 2 mnd mens mannen var hjemme-pappa. For oss så fungerte det fantastisk flott, selv om alle rundt oss synes vi (og spesielt jeg) var gale!

 

Jeg er avhengig av et liv hvor det også er som for MEG, et liv hvor dagene ikke bare består av barn, husarbeid, amtlaging og logistikk. Jeg er avheng av å bruke hodet mitt til andre ting enn å beregne hvor mye erstatning det skal oppi flaska med 100 ml vann (for å sette det på spissen).

 

Selvfølgelig har jeg ikke samme frihet nå som tidligere. det hadde jeg heller ikek forventet. Men ungene blir større og det blir stadig lettere å få til me-time. Jeg ahr en jobb jeg elsker og som samtidig innebærer litt reising. Jeg får muligheten til å oppleve ting alene eller sammen med venner. og vi sørger av  til for å ha barnevakt slik at mannen og jeg kan oppleve ting sammen. I somemr skal vi faktisk ha barnevakt i en hel uke og bare digge oss selv:) (men det skal man visst ikke si for høyt her inne).

 

Samtidige som både jeg og mannen er i jobb begge to og kalrer å presse inn litt egentid her og der, er vi også utrolig aktive med ungene. De får være med på mange opplevelser og reiser som andre barn ikke får muligheten til. Vi er tilstedeværende i hverdagen (minst en av oss) og aktive på ungenes arenaer.

 

For oss har nøkkelsen til suksess vært vært god planlegging, anerkjennelse av den andres behov for egentid samt muligheten til viktig stimulans i arbeidslivet. Nå vi er sammen med ungene er vi VIKRELIG sammen med de - og ikke halvveis tilstede. Vi får bryne oss på andre voksne og voksne problemstillinger i arbeidslivet eller i de godt planlagte smutthullene:)

Anonymous poster hash: 010ef...e67