Livet med mann og barn passer ikke for meg...

[Anonym bruker]

Selv om jeg elsker de utrolig høyt begge to, men jeg klarer ikke å passe inn i en mamma/kjæreste rolle når dette er et liv jeg aldri hadde tenkt å leve.

 

Jeg er en av de damene som ikke ville ha barn. Kunne aldri falt meg inn. Jeg kan tollerere barna til mine venninner, men der går grensa.

 

Ble så klart gravid på prevensjon (noen uker før jeg egentlig skulle ha sterilisert meg). Jeg valgte å beholde, selv om valget aldri har føltes riktig. Hele graviditeten hatet jeg og kan ikke si at jeg har kost meg dette året i permisjon heller.

 

Har snakket med mannen med familie, legen, helsesøster og en psykolog som mener at jeg er frisk både fysisk og psykisk.

 

Så er det noen andre der ute som føler det samme og ikke kan slå seg til ro med det livet som leves nå?

 

Nå begynner jobben igjen og kan ikke vente på å kunne fokusere på andre ting enn bare familie. Kan ikke forklare hvor mye jeg misliker å gå hjemme. Føler at livet med barn er kjedelig, lite hodebry og utrolig fastlåst.

 

Det er sårt å føle det sånn, men jeg passer ikke inn i det livet som de fleste damer regner som normalt.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[Anonym bruker]

Så jævlig dumt av deg det var å beholde barnet. Stakkars mann og barn...

 

Jeg har ikke ord...

 

Anonymous poster hash: d13ea...283

[Anonym bruker]

Hva føler du føler barnet ditt? Du høres egoistisk ut - håper mannen din tar seg godt av barnet.

Anonymous poster hash: 40a52...7d1

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mange damer som _tror_ at mammarollen og konerollen er det eneste saliggjørende og normale, men det er fordi de ikke har vurdert alternativene, men fulgt strømmen som dumme sauer. Mange av dem burde absolutt funnet på andre ting å foreta seg.

Anonymous poster hash: b961e...2c8

[Anonym bruker]

Jo forresten, hvis du misliker familielivet sånn så går du fra mannen å lar han ha hovedomsorgen for barnet deres. Så kan du leve det livet du egentlig vil...

 

Anonymous poster hash: d13ea...283

[Anonym bruker]

Jeg overser deres svar og spør om noen andre føler det sånn?

 

Var ikke ute etter negative kommentarer men hjelp og råd.

 

HI

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[Anonym bruker]

Barnet ditt merker om du liker å være mamma eller ikke, så enten må du virkelig skjerpe deg eller så er det nesten best for barnet å slippe å ha kontakt med deg... Synes det er ekstremt umodent av deg å tillate deg å tenke slike tanker nå når barnet ditt er der og trenger deg...

Anonymous poster hash: 7eb0e...9d4

[Fjollemor]

Du har en baby ikke sant? Babylivet er ikke for alle, en føler seg lett låst og ens egne behov har en overhodet ikke tid til. Med større barn så blir det lettere, og intellektuell stimuli får en også av å være sammen med store barn. Tro meg De samtalene jeg har med min femåring er helt fantastisk! 

Jeg hadde ikke konstatert så fort at livet med barn ikke passer for deg, de første årene er ofte de verste. Og du har jo ikke hatt så lang tid på å vende deg til din nye rolle. Tenk om du skulle begynt i en ny jobb innefor et helt nytt fagfelt, det ville jo tatt noen år før du var helt konfortabel med den nye rollen der. Mammalivet er overveldende, og ikke noe en finner ut av i en kort permisjon. 

[khm]

Utrolig konstruktive svar, ser at det ikke er høyde for mangfold på dib eller at noen kanskje ikke passer inn i det mange definerer som "normalt". Så nå var det feil og beholde barnet? Er det ikke bestandig galt å ta abort? Synes liksom det er tonen her inne.

Hun valgte å beholde det, synes det står respekt av at hun ikke tok abort siden hun ikke visste hvordan hun ville reagere. Nå er situasjonen som den er, men betyr ikke at den vil være sånn for alltid. Har da lest om mange som plutselig får en sterk kjærlighet for barnet år etter at det kommer til.

Man kan gå i samtale terapi og få ut følelsene sine på en ærlig måte, kanskje se om der ligger mer under. Dette er da ikke feil, bare annerledes.

[Anonym bruker]

Terapi, først alene og så med partner. Lykke til!

Anonymous poster hash: b961e...2c8

[Anonym bruker]

 

Barnet ditt merker om du liker å være mamma eller ikke, så enten må du virkelig skjerpe deg eller så er det nesten best for barnet å slippe å ha kontakt med deg... Synes det er ekstremt umodent av deg å tillate deg å tenke slike tanker nå når barnet ditt er der og trenger deg...

 

Anonymous poster hash: 7eb0e...9d4

 

 

Jeg må da få lov til å tenke det jeg vil selv med barn. Regner med du har egne tanker også?

 

Gutten er mammadalt til de grader. Vi får bare skryt av helsestasjon og han er en trygg og blid gutt. Han og mannen har det ikke fælt. Jeg gir dem all min kjrælighet og vi har det godt sammen

 

Men jeg er vist unormal og skjønner at mine tanker og følelser er noe jeg aldri burde snakke om igjen. For med deres holdninger mot meg her inne som spør om gode råd og hjelp blir nedlasset med kritikk osv!

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[☆☆☆]

Det er ikkje sikkert du vil kjenne det slik når du får komme tilbake til jobb, gi deg sjølv litt tid. Du er ikkje aleine om å mislike permisjon, det er ingen automatikk i at du er ei dårleg mor av den grunn.

[Anonym bruker]

 

Terapi, først alene og så med partner. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: b961e...2c8

 

 

Leser du innlegget så har jeg gått ditt og jeg er friskmeldt ( var aldri deprimert og er det heller ikke), men skjønner at jeg er syk etter de svarene jeg har fått her inne. Men takk for rådet

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[Groosalugg]

Jeg er enig med fjollemor. Jeg tror du vil føle det annerledes når du begynner å jobbe, og barnet ditt vokser til.Babytiden, og permisjonen er ikke for alle. Jeg ofte her inne at menn som ikke gidder å hjelpe til med babyen blir unnskyldt med at de ikke takler babytiden, men kommer på banen når barnet blir eldre. Sannsynligvis er det slik for enkelte mødre også, men ikke alle tør å si det da det forventes at mammaer skal elske baby og permisjon osv.

[khm]

 

 

 

Barnet ditt merker om du liker å være mamma eller ikke, så enten må du virkelig skjerpe deg eller så er det nesten best for barnet å slippe å ha kontakt med deg... Synes det er ekstremt umodent av deg å tillate deg å tenke slike tanker nå når barnet ditt er der og trenger deg...

 

Anonymous poster hash: 7eb0e...9d4

 

Jeg må da få lov til å tenke det jeg vil selv med barn. Regner med du har egne tanker også?

 

Gutten er mammadalt til de grader. Vi får bare skryt av helsestasjon og han er en trygg og blid gutt. Han og mannen har det ikke fælt. Jeg gir dem all min kjrælighet og vi har det godt sammen

 

Men jeg er vist unormal og skjønner at mine tanker og følelser er noe jeg aldri burde snakke om igjen. For med deres holdninger mot meg her inne som spør om gode råd og hjelp blir nedlasset med kritikk osv!

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

Et godt tips er å ikke ta det mange anonyme skriver personlig, du siler lett ut de useriøse. Noen har bare ett stort behov for å rakke ned på alle andre som ikke er som dem.

 

Du er ikke unormal langt derifra! Overveldet er kanskje ett bedre ord:)

[Anonym bruker]

Utrolig konstruktive svar, ser at det ikke er høyde for mangfold på dib eller at noen kanskje ikke passer inn i det mange definerer som "normalt". Så nå var det feil og beholde barnet? Er det ikke bestandig galt å ta abort? Synes liksom det er tonen her inne.

Hun valgte å beholde det, synes det står respekt av at hun ikke tok abort siden hun ikke visste hvordan hun ville reagere. Nå er situasjonen som den er, men betyr ikke at den vil være sånn for alltid. Har da lest om mange som plutselig får en sterk kjærlighet for barnet år etter at det kommer til.

Man kan gå i samtale terapi og få ut følelsene sine på en ærlig måte, kanskje se om der ligger mer under. Dette er da ikke feil, bare annerledes.

 

Takk for et bra svar.

 

Men skjønner at jeg puttet hånden i vepsebolet

 

Får prøve å finne et forum som ikke dømmer de som har det vanskelig (helt ny her inne), og trudde det virkelig ikke fantes voksne mennesker med sånne svar.

 

Kan dere ikke sette dere inn i min situasjon så ikke svar. derfor jeg spurte om  det er noen som føler det samme?

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[Anonym bruker]

 

Leser du innlegget så har jeg gått ditt og jeg er friskmeldt ( var aldri deprimert og er det heller ikke), men skjønner at jeg er syk etter de svarene jeg har fått her inne. Men takk for rådet

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

 

Jeg har da lest innlegget ditt (det er forresten småfrekt av deg å antyde noe annet), men sier du at når du er "friskmeldt" av en enkelt psykolog, så betyr det at du aldri mer har behov for terapi (=samtaler) hverken for deg selv eller sammen med mannen din? Da får jeg bare ønske deg lykke til.  

 

Anonymous poster hash: b961e...2c8

[Anonym bruker]

Jeg er enig med fjollemor. Jeg tror du vil føle det annerledes når du begynner å jobbe, og barnet ditt vokser til.Babytiden, og permisjonen er ikke for alle. Jeg ofte her inne at menn som ikke gidder å hjelpe til med babyen blir unnskyldt med at de ikke takler babytiden, men kommer på banen når barnet blir eldre. Sannsynligvis er det slik for enkelte mødre også, men ikke alle tør å si det da det forventes at mammaer skal elske baby og permisjon osv.

 

Syns du hadde et utrolig bra poeng, for det er ofte at mannfolka melder seg ut. Men hører det aldri om mødre. Så trur nok jeg heller skal spørre menn om dette problemet siden BIM mødrene her inne er perfekte.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[soleia]

Hei!

Eg er og einig med Fjollemor, og synes det har vore mange tragiske svar til deg her, hi.  Det står respekt av at du valde å behalde babyen, og at du tydelegvis tek deg fint av guten din

Eg elskar livet som mor saman med familien min, men det var veldig uvant då me fekk førstemann.  Eg har ikkje trivdes spesiellt i permisjonane.  Eg syntes verda mi vart veldig begrensa, og trivdes ikkje med å vere åleine med baby heile dagen og ha mykje mindre vaksenkontakt enn eg har i jobben min.  Eg følte og at eg ikkje fekk brukt hovudet mitt slik som før. 

Så for meg var det godt å få komme i normal gjenge med ein kombinasjon av jobb og familie.  Det er ganske mange som har det slik.  Fortalte det til ein kollega av meg  og ho sa det var likt for henne og.  Eldste barnet hadde spurt om ho ikkje snart skulle byrje å jobbe at då ho var i permisjon med tredjemann, for ho var så sinna og sur når ho gjekk heime.

Eg er sikker på at dette går seg til når livet kjem meir i normalt gjenge når permisjonen er over. Klem til deg

[Anonym bruker]

 

 

Leser du innlegget så har jeg gått ditt og jeg er friskmeldt ( var aldri deprimert og er det heller ikke), men skjønner at jeg er syk etter de svarene jeg har fått her inne. Men takk for rådet

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

 

Jeg har da lest innlegget ditt (det er forresten småfrekt av deg å antyde noe annet), men sier du at når du er "friskmeldt" av en enkelt psykolog, så betyr det at du aldri mer har behov for terapi (=samtaler) hverken for deg selv eller sammen med mannen din? Da får jeg bare ønske deg lykke til.  

 

Anonymous poster hash: b961e...2c8

 

 

Har aldri hvert deprimert og følt dette om barn lenge før jeg fikk et. Legen min gjennom 20 år, helsestasjon og tre psykologer (som har sendt meg videre siden de ikke finner noen feil). Så ja jeg kan si at jeg er friskmeldt når jeg aldri har hvert syk på noen måte.

 

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

[☆☆☆]

 

 

Jeg er enig med fjollemor. Jeg tror du vil føle det annerledes når du begynner å jobbe, og barnet ditt vokser til.Babytiden, og permisjonen er ikke for alle. Jeg ofte her inne at menn som ikke gidder å hjelpe til med babyen blir unnskyldt med at de ikke takler babytiden, men kommer på banen når barnet blir eldre. Sannsynligvis er det slik for enkelte mødre også, men ikke alle tør å si det da det forventes at mammaer skal elske baby og permisjon osv.

Syns du hadde et utrolig bra poeng, for det er ofte at mannfolka melder seg ut. Men hører det aldri om mødre. Så trur nok jeg heller skal spørre menn om dette problemet siden BIM mødrene her inne er perfekte.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: d6055...d8d

Du er ikkje aleine. Hadde ein kunne fått ein eittåring i staden for baby ser eg ikkje vekk frå at eg hadde valgt det (men då med keisersnitt ), babytida er langsom og for det meste kjedeleg synes eg. Men eg er ikkje meir skremt enn at eg gjer det ein gong til.

 

Eg gledar meg eg er ferdig med babyar for godt, sjølv om dei er søte og elskelege

[Fjollemor]

 

Jeg er enig med fjollemor. Jeg tror du vil føle det annerledes når du begynner å jobbe, og barnet ditt vokser til.Babytiden, og permisjonen er ikke for alle. Jeg ofte her inne at menn som ikke gidder å hjelpe til med babyen blir unnskyldt med at de ikke takler babytiden, men kommer på banen når barnet blir eldre. Sannsynligvis er det slik for enkelte mødre også, men ikke alle tør å si det da det forventes at mammaer skal elske baby og permisjon osv.

 

Syns du hadde et utrolig bra poeng, for det er ofte at mannfolka melder seg ut. Men hører det aldri om mødre. Så trur nok jeg heller skal spørre menn om dette problemet siden BIM mødrene her inne er perfekte.

 

HI

 

 

Her virker det som om du ikke har lest alle svarene du har fått :-) Kanskje du dømmer deg selv så hardt for det du føler at du ikke ser at vi er ganske mange her inne som ikke kaller deg syk eller en dårlig mor. Les en  gang til og se litt etter hva flere av oss skriver til deg. 

 

Du får full forståelse for at det er ikke lett å bli mamma, og at det ikke passer  alle å være hjemme med baby! Jeg er mamma og jeg innrømmer åpent til alle at babytid er ikke noe for meg, selv om jeg nå venter en til. Jeg er ikke en dårlig mamma for det, og i min omgangskrets er det svært vanlig å snakke om den utilstrekkeligheten vi føler som mamma. Kjenne på "var det dette vi skulle gjøre" ? Jeg ser veldig mange som ikke dømmer deg, som sagt    

 

 

 

[Gjest yrild]

Jeg kan ikke si at jeg har det som deg, men jeg begynte å jobbe litt da mine barn var 5 mnd. På en side syntes jeg det var tøft og vanskelig, men samtidig utrooooolig deilig med noen timers fokus på jobben som jeg jo også liker :-)

 

Tror ikke det nytter å tvinge seg inn i noe man ikke er, men jeg vil tro at du er glad i mannen din og barnet for det?

 

For barnet sin del så håper jeg at pappaen har mer feminine kvaliteter så barnet ikke blir værende emosjonellt alene.

 

Du er nok tildels maskulin i din væremåte og det er ikke feil, men utypisk for den vanlige mammaen.

 

Finn din vei og ta vare på barnet oppe i det hele :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler det på samme måte. Jeg ville heller aldri ha barn, men endte opp gravid på prevansjon. Nå har jeg og mannen tre barn, fordi han ville ha flere (han er en fantastisk pappa) og fordi jeg ikke ville la barnet være enebarn. Jeg elsker hele familien min, men å gå gravid og være i permisjon passer meg virkelig ikke! Jeg har stort behov for egentid, og med det siste barnet valgte jeg å gå tilbake i jobb da babyen var seks uker. Bare en dag i uka i begynnelsen med ammefri og det hele. Jeg har ikke angret et sekund på det, for et år til med bare å være hjemme hadde garantert gjort meg sprø. Nå når barnet er over året begynner ting å falle på plass igjen, og de to eldste er gøyale å være med. Det verste er når de har besøk av andre, for jeg liker fremdeles ikke andre sine unger (selv om noen av dem vokser på meg). Jeg ville under ingen omstendigheter behandle et barn dårlig av den grunn. Jeg eier da folkeskikk.

 

Jeg synes det er ganske hårreisende at noen mener at du trenger terapi bare fordi du ikke trives med å gå og dulle hjemme. Vi er alle forskjellige, og du må bare finne ut hvordan det fungerer best for deres familie.

 

 

Anonymous poster hash: d737e...d2c

[håperpåvinterbarn]

Jeg gleder meg til ungene er større og klarer mer selv (planlegger en til snart). Babytiden er kjedelig selv om jeg kanskje ikke følte det så sterkt som du gjør. Jeg løste det ved å studere på siden (en dag i uken). Kjenner flere mødre som har gjort det samme samt flere som har jobbet opp til 50% hele tiden (har hatt veldig fleksible jobber da). Du er ikke nødvendigvis "umoderlig", det finnes mange måter å være en god mamma på! Jeg tror mye løser seg for deg når du kommer i jobb, når ungen blir større og du kan finne på ting sammen med ungen . Jeg koser meg nå som ungen er 3 år. Masse moro nå

 

 

Lykke til!! Det ordner seg!