Fordeler med å være enebarn?

[Anonym bruker]

Nå er det alltid individuelle forskjeller, slik man ikke kan konkludere med at enebarn blir slik og slik. Men noe vet man ut fra forskning på området:

 

Men enebarn har flest fellestrekk med eldstemann i en større søskenflokk; de har statistisk sett bittelitt høyere intelligens enn sine søsken, blir litt oftere ledere og tar oftere ansvar for å ta vare på andre- f.eks. sine gamle foreldre. 

Statistisk sett skårer enebarn helt likt som barn med søsken når det gjelder empati, omtanke for andre og evne til å dele.

 

Selv om enebarn ikke har søsken, så betyr ikke dette at de er forskånet fra krangler, uvennskap og erting i omgangskretsen, - for dette opplever de aller fleste barn noe av på et tidspunkt og får erfaring med. Men enebarn slipper selvfølgelig unna skikkelige søskenkrangler med f.eks. lugging, sparking, drittkasting, skylding på hverandre, hyl og skrik.

Anonymous poster hash: 8f7c0...a6e

[Honningmelon]

Jeg er enebarn og ser faktisk ingen fordeler med det...

[danse mamma]

Jeg er enebarn og har alltid vært sikker på at jeg ville ha fler enn et barn. Jeg har alltid savnet søsken og savnet ble bare større og større da jeg ble eldre egentlig.

Hadde en bra oppvekst og ble ikke bortskjemt på matrielle ting men på oppmerksomhet og kjærlighet :-)

Jeg var veldig heldig og fikk en bestevenninne da vi var små som også var enebarn, dette gjorde at jeg hadde noen å være sammen med som også ble med på ferieturer og lignende.

Sikkert mange som trives som enebarn og for noen familier er det av forskjellige grunner det som fungerer men jeg er veldig glad for at snuppa nå skal bli storesøster :-)

[Anonym bruker]

 

Man blir mer selvstendig. Man får bedre oppfølging av foreldrene, både i forhold til skole, fritidsaktiviteter og emosjonelt. Man får mer tid med foreldrene, og bedre råd. Man slipper så mye krangling. Man lærer å underholde seg selv.

 

Anonymous poster hash: 86433...f84

 

 

Hvorfor blir de mer selvstendige?

Har to eksempler på det stikk motsatte i familie/omgangskrets.

 

Ene er en mann på snart 30 år, han er ikke bortskjemt på materialistiske ting men har jo blitt hjulpet med absolutt alt hele oppveksten gjennom. Pappaen har sittet ved siden av han å gjort lekser hele veien og han er veldig lite selvstendig i sitt arbeide, han må ha noen ved siden av han til å bekrefte at han gjør ting riktig hele tiden. Han har aldri fylt ut en søknad, aldri tatt en avgjørelse uten å diskutere opp og ned og i mente med sine foreldre, han klarer til dags dato omtrent ikke velge hvilke TV-modell han skal kjøpe uten å ringe pappa først.

 

Andre er en gutt på 11 år, pappaen hans mener seriøst at siden han har bare en sønn skal han sørge for at den sønnen går gjennom livet med minst mulig motstand og problemer. Ungen er ihvertfall ikke selvstendig, makan til curling-oppdragelse har jeg aldri sett maken til. Jeg frykter seriøst for denne ungens mentale helse den dagen han må stå på egne ben og selv ta konsekvensen av egne valg.

 

Jeg vil påstå at barn som vokser opp med søsken blir mer selvstendige fordi de er nødt til å klare seg mer selv mens de venter på tur

 

Nå er selvfølgelig disse to eksemplene mine litt ekstreme da, jeg håper og tror at de fleste foreldre er litt mer gjennomtenkt i sin oppdragelse...

 

Anonymous poster hash: 6c26e...122

 

Det finnes selvfølgelig foreldre som er ekte curlingforeldre og duller med barna, men min erfaring er at dette har lite med om de er enebarn å gjøre eller ikke.

 

Jeg tror ellers at enebarn ofte får et nærere forhold til sine foreldre enn dem med mange søsken,- mange ganger kanskje litt nærere enn de selv skulle ønske, siden de er det eneste barnet foreldrene har og deres hovedkilde til både praktisk hjelp, glede og skuffelse.

 

Jeg ringer selv mine foreldre flere ganger i uken, og siden jeg for tiden ikke har noen samboer og tar alle avgjørelser og håndterer hverdagsutfordringer alene, så er det hyggelig og kanskje også fornuftig å få innspill fra venner og foreldre på noe . De færreste tar de beste avgjørelsene helt alene, til og med presidenten har og utredninger og rådgivere .

 

 

Anonymous poster hash: 8f7c0...a6e

[Anonym bruker]

 

Man blir mer selvstendig. Man får bedre oppfølging av foreldrene, både i forhold til skole, fritidsaktiviteter og emosjonelt. Man får mer tid med foreldrene, og bedre råd. Man slipper så mye krangling. Man lærer å underholde seg selv.

 

Anonymous poster hash: 86433...f84

 

 

Hvorfor blir de mer selvstendige?

Har to eksempler på det stikk motsatte i familie/omgangskrets.

 

Ene er en mann på snart 30 år, han er ikke bortskjemt på materialistiske ting men har jo blitt hjulpet med absolutt alt hele oppveksten gjennom. Pappaen har sittet ved siden av han å gjort lekser hele veien og han er veldig lite selvstendig i sitt arbeide, han må ha noen ved siden av han til å bekrefte at han gjør ting riktig hele tiden. Han har aldri fylt ut en søknad, aldri tatt en avgjørelse uten å diskutere opp og ned og i mente med sine foreldre, han klarer til dags dato omtrent ikke velge hvilke TV-modell han skal kjøpe uten å ringe pappa først.

 

Andre er en gutt på 11 år, pappaen hans mener seriøst at siden han har bare en sønn skal han sørge for at den sønnen går gjennom livet med minst mulig motstand og problemer. Ungen er ihvertfall ikke selvstendig, makan til curling-oppdragelse har jeg aldri sett maken til. Jeg frykter seriøst for denne ungens mentale helse den dagen han må stå på egne ben og selv ta konsekvensen av egne valg.

 

Jeg vil påstå at barn som vokser opp med søsken blir mer selvstendige fordi de er nødt til å klare seg mer selv mens de venter på tur

 

Nå er selvfølgelig disse to eksemplene mine litt ekstreme da, jeg håper og tror at de fleste foreldre er litt mer gjennomtenkt i sin oppdragelse...

 

Anonymous poster hash: 6c26e...122

 

Det finnes selvfølgelig foreldre som er ekte curlingforeldre og duller med barna, men min erfaring er at dette har lite med om de er enebarn å gjøre eller ikke.

 

Jeg tror ellers at enebarn ofte får et nærere forhold til sine foreldre enn dem med mange søsken,- mange ganger kanskje litt nærere enn de selv skulle ønske, siden de er det eneste barnet foreldrene har og deres hovedkilde til både praktisk hjelp, glede og skuffelse.

 

Jeg ringer selv mine foreldre flere ganger i uken, og siden jeg for tiden ikke har noen samboer og tar alle avgjørelser og håndterer hverdagsutfordringer alene, så er det hyggelig og kanskje også fornuftig å få innspill fra venner og foreldre på noe .

De færreste tar de beste avgjørelsene helt alene, til og med presidenten har utredninger og rådgivere .

 

Anonymous poster hash: 8f7c0...a6e

[Anonym bruker]

Jeg kjenner to enebarn ganske godt. De er vidt forskjellige typer, men fellestrekket mellom dem er at de er veldig selvsikre og trygge mennesker. De er begge faktisk usedvanlig selvstendige, og har tatt utradisjonelle valg, den ene mtp yrke, den andre mtp livspartner og familesituasjon.

 

Jeg synes de har en ro jeg ikke ser hos mine andre venninner. Det kan hende det er tilfeldig, men jeg tror ikke det.

Anonymous poster hash: 961c0...22c

[Anonym bruker]

Mitt barn er enebarn og vil forbli enebarn. Jeg kan ikke få flere barn og jeg håper at livet hennes ikke blir så skrekkelig som mange her skisserer

Anonymous poster hash: 89f1c...a01

[Anonym bruker]

En av fordelene er at du arver alt den dagen foreldra går bort. Slipper å krangle om arv og alt som har med penger å gjøre. Du kan cashe inn alle millionene og dele ut til barn og barnebarn som det passer deg fordi du har råd og ingen legger seg oppi det.

Anonymous poster hash: e3ded...e29

[Urwa]

Enebarn er ensomt Og dt er grunnen til at jeg har valgt å få 4 barn. Jeg savner fortsatt å ha søsken selvom jeg er voksen og selvstendig

[Anonym bruker]

Jeg er fra en stor søskenflokk, men på min manns side er det flere enebarn.

 

Jeg tror ikke de ser så mange fordeler, de har alle valgt å få flere barn hver.

Ensomt i høytider, ferier ol.

Mye ansvar når foreldrene blir eldre.

 

Når min familie samles nå er vi nesten 20 vi har et veldig nært forhold, gjør masse sammen.

Er hverandres bestevenner.

Ferieturer fra oppveksten hvor vi var fire tenåringer sammen- kjempegøy!

Har derfor valgt å få mange barn selv.

 

Kan man ikke, eller vil man ikke få mer enn en må man som så mange har skrevet legge til rette for alle utfordringer som kan dukke opp.

 

Min kjære bestemor sier det er egoistisk å få kun en, men ikke alltid man har et valg...

 

Anonymous poster hash: 3f0ac...731

[Anonym bruker]

 

Man blir mer selvstendig. Man får bedre oppfølging av foreldrene, både i forhold til skole, fritidsaktiviteter og emosjonelt. Man får mer tid med foreldrene, og bedre råd. Man slipper så mye krangling. Man lærer å underholde seg selv.

 

Anonymous poster hash: 86433...f84

 

 

Hvorfor blir de mer selvstendige?

Har to eksempler på det stikk motsatte i familie/omgangskrets.

 

Ene er en mann på snart 30 år, han er ikke bortskjemt på materialistiske ting men har jo blitt hjulpet med absolutt alt hele oppveksten gjennom. Pappaen har sittet ved siden av han å gjort lekser hele veien og han er veldig lite selvstendig i sitt arbeide, han må ha noen ved siden av han til å bekrefte at han gjør ting riktig hele tiden. Han har aldri fylt ut en søknad, aldri tatt en avgjørelse uten å diskutere opp og ned og i mente med sine foreldre, han klarer til dags dato omtrent ikke velge hvilke TV-modell han skal kjøpe uten å ringe pappa først.

 

Andre er en gutt på 11 år, pappaen hans mener seriøst at siden han har bare en sønn skal han sørge for at den sønnen går gjennom livet med minst mulig motstand og problemer. Ungen er ihvertfall ikke selvstendig, makan til curling-oppdragelse har jeg aldri sett maken til. Jeg frykter seriøst for denne ungens mentale helse den dagen han må stå på egne ben og selv ta konsekvensen av egne valg.

 

Jeg vil påstå at barn som vokser opp med søsken blir mer selvstendige fordi de er nødt til å klare seg mer selv mens de venter på tur

 

Nå er selvfølgelig disse to eksemplene mine litt ekstreme da, jeg håper og tror at de fleste foreldre er litt mer gjennomtenkt i sin oppdragelse...

 

Anonymous poster hash: 6c26e...122

 

Det der er jo veldig individuelt. Jeg var enebarn i 12 år, og jeg gjorde alltid leksene mine alene. Satt meg ned med dem rett etter skolen og tok ansvar for at de ble gjort selv. Var ute og lekte alene fra morgen til kveld, gikk alene på butikken fra jeg var 6. Har vært selvstendig på de fleste andre områder også.

 

Så fikk jeg to søsken da jeg var 12 og 14, og de har alltid blitt dullet med. De gjorde ikke lekser før de ble fortalt at de måtte gjøre det, og ble fortalt hver minste detalj de skulle gjøre. Og de ble konstant passet på. Den yngste av dem er i dag sånn som du beskriver, som må spørre foreldrene våre om hver minste lille avgjørelse og må ha bekreftelse på alt.

 

Man kan nok finne eksempler på det meste, men det betyr ikke at det nødvendigvis er sånn for alle eller de fleste.

 

Anonymous poster hash: 50e61...136