Fordeler med å være enebarn?

[Anonym bruker]

Småen min blir enebarn, men lurer på om det blir "kjedelig og dumt" for han?

Noen som har vært enebarn og blitt ok mennesker ( ) ?

 

Hva er fordelene med å være enebarn?

 

Anonymous poster hash: c436f...e90

[Anonym bruker]

Fordelene er jo at man slipper å bli ertet og plaget, og slipper å krangle om snop og gaver.

 

Bakdelene vet vi jo om...

Anonymous poster hash: 7570b...87a

[Anonym bruker]

Fordelene er jo at man slipper å bli ertet og plaget, og slipper å krangle om snop og gaver. Bakdelene vet vi jo om... Anonymous poster hash: 7570b...87a

Hva er bakdelene da?

Med fare for å virke dum og uvitende så vet jeg ikke så mye om bakdelene annet enn at barnet kanskje kan bli bortskjemt, men det kan jo vi forhindre.

 

Anonymous poster hash: c436f...e90

[Zalosalutt]

Jeg er enebarn og tenkte aldri over det i barndommen. Jeg er ikke bortskjemt eller vant til å få viljen min

Så at det skal være så mange bakdeler tro jeg ikke på!

Om foreldrene er tilstedeværende og "normale" vil nok ikke barnet lide noen nød

Dog kan jeg si at nå som jeg er voksen skulle jeg ønske jeg hadde noen å dele byrden med, tenker da på dette med gamle og syke foreldre...

[Anonym bruker]

Bakdelene er vel å kjede seg i barndommen, på julafta f.eks.

 

Bakdeler som voksen er å være alene med ansvaret for foreldrene, og alle forventninger til det som måtte arves.

 

De som kommer fra søskenflokker med 4-5 stk, har en tendens til å se litt ned på enebarn eller tenke at de har det tragisk.

Anonymous poster hash: 7570b...87a

[Anonym bruker]

Bakdeler er jo at det blir ensomme og isolerte. Kjedelig på ferier etc uten søsken å være med. Men jeg har to gutter med 2 år mellom, og de har jo mye glede av hverandre. Er jo ikke sikkert det alltid er sånn med søsken...

Anonymous poster hash: b87e3...4cb

[Anonym bruker]

Kjenner flere som er enebarn, og selvfølgelig har de blitt skikkelige mennesker.

 

Men helt ærlig kan jeg ikke se en eneste fordel med å være enebarn. Alle de jeg kjenner savner søsken og har gjort det hele livet.

 

Likevel er det jo av og til sånn at ting blir som de blir av en grunn, og jeg dømmer ingen for at de får bare et barn altså, enten det nå er selvvalgt eller ikke. Men jeg tror det er viktig at du hjelper barnet å finne andre det kan støtte seg til gjennom livet, et godt forhold til søskenbarn f.eks, og at du hjelper til og legger til rette for gode stabile vennskap for datteren din. En bestevenninne man har helt fra barndommen og livet gjennom kan være like god å ha som en søster.

Anonymous poster hash: 6c26e...122

[Superdolly]

Et enebarn får foreldrenes fulle oppmerksomhet og deres ressurser, og slipper å dele. Det er ingen søsken å krangle med.

 

For foreldrene vil det jo være en fordel at det er bare ett foreldremøte, bare en foreldresamtale, og begrenset med fritidsaktiviteter og avslutninger. Det er lett å få barnevakt til ett barn. Det er lett å dra på ferie. Alle biler (nesten) kan brukes. Alle hus og leiligheter (nesten) er store nok. Man kan dra på hotellferie og alltid få plass på ett rom. Man har alltid plass til å ta med en venn. Man slipper å huske på og finregne på hvem sin tur det er til å... Etellerannet.

[Anonym bruker]

 

Bakdeler er jo at det blir ensomme og isolerte. Kjedelig på ferier etc uten søsken å være med. Men jeg har to gutter med 2 år mellom, og de har jo mye glede av hverandre. Er jo ikke sikkert det alltid er sånn med søsken...

 

Anonymous poster hash: b87e3...4cb

Å herregud. Dette er noe av dummeste jeg har lest her inne. Er du så dum eller tuller du nå?

 

Anonymous poster hash: 357f5...d05

[Anonym bruker]

Fordelen er at du slepper å være sjalu, du blir flink til å ta egne valg og stå på egne ben og i tillegg blir man flink til å "underholde" seg selv.

 

En nevneverdig bakside er at det kan være en ensom tilværelse, spesielt når man blir voksen og foreldrene begynner og skrante.

 

Er selv enebarn og skulle ønske jeg hadde søsken, men ikke alltid passer det seg slik. (moren min ble syk etter hun fikk meg)

 

Anonymous poster hash: 16667...233

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn. Ingen fordeler :-( Alltid alene på feire, selv om vi reiste på ferie med andre barn, var de som oftest søsken og hadde tette bånd. Jeg hadde ingen å leke med når de andre barna var bortreist. Familiemiddag hjem til mamma og pappa, er liksom bare oss tre (før jeg fikk samboer og barn). 

 

Nå som jeg har blitt voksen savner jeg en søster å kunne ringe til, eller en bror som jeg kan spørre om hjelp til f.eks. Barna mine kommer til å få lite søskenbarn siden mannen min bare har en bror som kun har et barn. 

 

Mamma har Parkinson, det går bra nå, men kjenner jeg gruer til de eldre dagene, alt vil falle på meg. 

 

Må legge til at jeg har hatt fantastiske foreldre, bortsett fra at de aldri ga med søsken. Jeg tror det er den største gave du kan gi ditt barn. Jeg savner det ihvertfall fryktelig, og derfor skal jeg ha minst to barn til selv (har ett nå). 

Anonymous poster hash: 667bc...541

[❤lille stjerne❤]

Det er mange fordeler med å være enebarn, og bakdelene kan i stor grad motvirkes ved å være bevisst og ha mye besøk av andre barn.

Fordelene er at barnet får foreldre som har bedre tid og mer energi, de får mer voksenkontakt og tettere oppfølging.

Ulempene er (kan være) at de ikke trenger å vente på tur, dele og ta hensyn. Søsken kan dessuten ha mye glede av hverandre som lekekamerater. Disse tingene synes jeg man i stor grad kan bøte på ved å være bevisst på å lære barnet uten at det har søsken. Jenta mi er enebarn og vi har mye besøk av andre barn, passer blant annet ofte et yngre barn i helger og jenta mi er er stort sett flink til å dele både leker, godteri og oppmerksomhet. Det bekymrer meg mer at hun blir enebarn på lengre sikt, som voksen og når vi foreldre etterhvert faller fra.

[Anonym bruker]

Ulempene er jo ikke nødvendigvis at barnet blir bortskjemt på ting, for det kan man jo styre unna selvom man bare har et barn. Men barnet går glipp av en del læring fra søsken, slik som det å dele, vente på tur osv.

På familieturer kan det kanskje være gøyere å være to, men barnet kan jo ta med seg en klassekamerat, det må jo ikke være søsken. Dersom barnet går i barnehage vil det dessuten lære mye om deling og turtaking osv der. Denne innlæringen er positivt å få så tidlig som mulig, slik at barnet har en del sosiale ferdigheter inne når det begynner på skolen.

Anonymous poster hash: ebd95...15a

[Anonym bruker]

 

Ulempene er jo ikke nødvendigvis at barnet blir bortskjemt på ting, for det kan man jo styre unna selvom man bare har et barn. Men barnet går glipp av en del læring fra søsken, slik som det å dele, vente på tur osv.

På familieturer kan det kanskje være gøyere å være to, men barnet kan jo ta med seg en klassekamerat, det må jo ikke være søsken. Dersom barnet går i barnehage vil det dessuten lære mye om deling og turtaking osv der. Denne innlæringen er positivt å få så tidlig som mulig, slik at barnet har en del sosiale ferdigheter inne når det begynner på skolen.

 

Anonymous poster hash: ebd95...15a

Det at enebarn ikke lærer seg å dele og vente på tur osv er jo ikke typisk for enebarn lenger, og ikke en relevant problemstilling. De aller fleste barn i dag er jo i barnehage fra de er 1-2 år gamle, og lærer slike ting fint der.

 

Anonymous poster hash: 357f5...d05

[Anonym bruker]

 

Bakdeler er jo at det blir ensomme og isolerte. Kjedelig på ferier etc uten søsken å være med. Men jeg har to gutter med 2 år mellom, og de har jo mye glede av hverandre. Er jo ikke sikkert det alltid er sånn med søsken...Anonymous poster hash: b87e3...4cb

Å herregud. Dette er noe av dummeste jeg har lest her inne. Er du så dum eller tuller du nå?Anonymous poster hash: 357f5...d05

Hvorfor tror du hun tuller?

Jeg tror nok ikke man nødvendigvis blir ensom og isolert sånn generelt, men kanskje innen familien? Ferier blir stusseligere, høytider likeså. Dette kan jo motvirkes til en viss grad, men det kan aldri bli det samme som å ha søsken rundt seg.

Jeg er enebarn og har alltid savnet søsken, men har venner som er enebarn som aldri har savnet det og som heller aldri har opplevd det ensomt.

Jeg savner søsken kanskje i enda større grad som voksen..

 

Anonymous poster hash: 01e4a...8c3

[Anonym bruker]

MIn samboer er enebarn, og han hadde en så flott barndom at han ønsket å gi vår sønn det samme. Jeg derimot, som har 3 søsken, ville ha en til , og slik ble det.

 

Litt pussig er det at alle mine seriøse forhold (3 stykker inkl min samboer), er alle med enebarn. Og alle tre var/ er veldig trygge på seg selv, hadde en rolig selvtillit og var som en klippe i enhver situasjon. Jeg tror enebarntilværelsen skaper en evne til å klare seg selv og takle forskjellige ting på strak arm. Det er i alle fall min erfaring

Anonymous poster hash: 9cc5c...d07

[Tigerpote]

Nei.

[Anonym bruker]

Ulemper, ulemper, ULEMPER!!!!

 

Bakdel er f.eks rumpa på en hest!!!

 

Anonymous poster hash: 3b977...fec

[☆☆☆]

Det blir vel det ein gjer det til uansett om ein har ein eller fleire. Det blir folk av dei fleste uansett.

 

Men eg ser likevel for meg at to er betre, spesielt no når nr to er på veg ;-) Vi hadde vel ikkje heilt bestemt oss for å gå for ein nr 2, eg synes det er fordelar med berre ein også. F eks betre kapasitet til å følge opp fritidsaktivitetar og romslegare økonomi.

[Anonym bruker]

Tror det er mye hva du gjør det til selv. Har du et enebarn og er flink til å reise på ferie med venner med jevngamle barn eller ta med en venn på ferie, og feirer høytider osv sammen med andre i familien med barn, så unngår du jo den ensomheten som nevnes. Er dere bevisst på hva som skjer når dere dør og forbereder det på det (snakker med en advokat og avvikler/selger på forhånd det som kan selges, gjør resten klart, selger eneboligen før beina svikter, sørge for at du informerer barnet ditt om at det ikke er forventet at det skal ta vare på det men at du ønsker sykehjemsplass, allerede avtaler med begravelsesbyrå osv alt etter hvor langt man vil gå) så ser jeg ikke at det er så veldig mye arbeid på en person heller selv om foreldrene blir gamle og etter hvert dør. Forhåpentligvis så har også dette barnet en mann eller kone og egne barn å dele gleder og sorger med når dere faller fra.

 

Deling, vente på tur osv er jo ikke akkurat noe problem, det lærer de både i barnehage og i skole.

 

Ulempene er vel hovedsakelig at dere må legge til rette mer. Gjør dere ikke det så går det en del av ulempene over på barnet.

 

Har man flere barn så har man muligens ikke fått utviklet sitt fulle potensialet pga at man kun får halvparten av oppmerksomheten og oppfølgingen. Med mindre man har veldig flike foreldre som yter dobbelt for to barn, men som regel så tror jeg ikke det skjer egentlig. Man møter opp på det man må av foreldremøter osv, kjører til fritidsaktiviteter osv, og får det rimelig hektisk, og får da mindre tid hjemme sammen med barna enn om man bare trengte å følge opp dette med ett.

 

Jeg derimot er lite sosial og kommer nok ikke til å be med venner til barn osv på ferie så vi kommer nok til å få et til barn.

Anonymous poster hash: fe98f...ea6

[valkyrien]

Jeg er enebarn, og ser ingen fordeler ved det. Har alltid ønsket meg søsken...

[Caprica]

Enebarn har historisk sett vært mer intelligente.

man ser at sterke ledere gjerne har vært enebarn eller eldst i søskenflokken. Det er ingen ulempe å få foreldrenes udelt oppmerksomhet med tanke på ballast senere i livet!

[Anonym bruker]

Man blir mer selvstendig. Man får bedre oppfølging av foreldrene, både i forhold til skole, fritidsaktiviteter og emosjonelt. Man får mer tid med foreldrene, og bedre råd. Man slipper så mye krangling. Man lærer å underholde seg selv.

 

Anonymous poster hash: 86433...f84

[Anonym bruker]

Man blir mer selvstendig. Man får bedre oppfølging av foreldrene, både i forhold til skole, fritidsaktiviteter og emosjonelt. Man får mer tid med foreldrene, og bedre råd. Man slipper så mye krangling. Man lærer å underholde seg selv.

 

Anonymous poster hash: 86433...f84

 

 

Hvorfor blir de mer selvstendige?

Har to eksempler på det stikk motsatte i familie/omgangskrets.

 

Ene er en mann på snart 30 år, han er ikke bortskjemt på materialistiske ting men har jo blitt hjulpet med absolutt alt hele oppveksten gjennom. Pappaen har sittet ved siden av han å gjort lekser hele veien og han er veldig lite selvstendig i sitt arbeide, han må ha noen ved siden av han til å bekrefte at han gjør ting riktig hele tiden. Han har aldri fylt ut en søknad, aldri tatt en avgjørelse uten å diskutere opp og ned og i mente med sine foreldre, han klarer til dags dato omtrent ikke velge hvilke TV-modell han skal kjøpe uten å ringe pappa først.

 

Andre er en gutt på 11 år, pappaen hans mener seriøst at siden han har bare en sønn skal han sørge for at den sønnen går gjennom livet med minst mulig motstand og problemer. Ungen er ihvertfall ikke selvstendig, makan til curling-oppdragelse har jeg aldri sett maken til. Jeg frykter seriøst for denne ungens mentale helse den dagen han må stå på egne ben og selv ta konsekvensen av egne valg.

 

Jeg vil påstå at barn som vokser opp med søsken blir mer selvstendige fordi de er nødt til å klare seg mer selv mens de venter på tur

 

Nå er selvfølgelig disse to eksemplene mine litt ekstreme da, jeg håper og tror at de fleste foreldre er litt mer gjennomtenkt i sin oppdragelse...

 

Anonymous poster hash: 6c26e...122

[Anonym bruker]

Småen min blir enebarn, men lurer på om det blir "kjedelig og dumt" for han?

Noen som har vært enebarn og blitt ok mennesker ( ) ?

 

Hva er fordelene med å være enebarn?

 

Anonymous poster hash: c436f...e90

 

Nå er det alltid individuelle forskjeller, slik man ikke kan konkludere med at enebarn blir slik og slik. Men noe vet man:

 

Men enebarn har flest fellestrekk med eldstemann i en større søskenflokk; de har statistisk sett bittelitt høyere intelligens enn sine søsken, blir litt oftere ledere og tar oftere ansvar for å ta vare på andre- f.eks. sine gamle foreldre. 

Statistisk sett skårer enebarn helt likt som barn med søsken når det gjelder empati, omtanke for andre og evne til å dele.

 

Selv om enebarn ikke har søsken, så betyr ikke dette at de er forskånet fra krangler, uvennskap og erting i omgangskretsen, - for dette opplever de aller fleste barn noe av på et tidspunkt og får erfaring med. Men enebarn slipper selvfølgelig unna skikkelige søskenkrangler med f.eks. lugging, sparking, drittkasting, skylding på hverandre, hyl og skrik.

 

 

Anonymous poster hash: 8f7c0...a6e