Er jeg for ung til å få barn?

[Anonym bruker]

Jeg er 25 år gammel og min samboer er 28 år. Jeg har vært borte fra studier noen år, men skal begynne igjen i 2014 etter jeg har tatt et fag. Greia er at jeg har begynt å et ønske jeg ikke egentlig forstår. Jeg har aldri vært flink med barn, usikker og klumsete...Min familie er også veldig imot at jeg få barn før jeg er ferdig å studere, men siden dette er et langtidsstudie (6 år) blir jeg 32 når jeg er ferdig:(

 

Jeg har vært samboer i snart 6 år og vi har det fint sammen:) har frem til nå aldri vurdert tanken om å få barn mens jeg studerer, men nå har vinden snudd. Er jeg urealistisk og dum? Forresten er det lege jeg blir:)

 

Takk for svar

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

 

Om du er usikker, klumsete og ikke flink med barn så anbefaler jeg deg å bli noe annet enn lege.

 

Evt bare satse på å få barn og jobbe med noe mindre krevende...

 

Anonym poster: 9a53b6259141c275aeb46a892de882ef

 

Vel du anbefaler H.I å heller få et eget barn hvor hun får null forbredelse, null opplæring, null teori om hvordan en skal behandle barn. Det var jo et godt råd..hehe,,,

 

Tar hun legestudiet får hun hvertfall 6 år med grundig teori og praksis som kan gjøre at hun blir en glimrende lege på slutten, selv om hun nå per dags dato er usikker, klumsete og ikke så flink med barn. Det er mye bedre å forme en uslepen diamant, enn en selvgod fjott som tror hun/han kan alt.

 

Anonym poster: 7fa20ea168c189b0f825c83fbd7a1e49

[Anonym bruker]

du er absolutt ikke for ung til å få barn

 

Å studere med barn er fint med tanke på fleksibilitet. Men legestudiet er vel kanskje litt hardere og tyngre enn andre studier, og lar seg i mindre grad kombinere med barn? (vet ikke, kun mitt inntrykk)

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 1b819b8d41ab25ebcc7ae9661858efc3

[Anonym bruker]

Når du er ferdig med studiene dine så venter det jo en krevende jobb etter det igjen da vil du kanskje ikke føle at et barn passer seg da heller! Jeg synes dere skal lage dere et barn hvis dere føler det er riktig!

Det som jeg tror ødelegger mest for de som får barn og studerer, er at de finner ut at studiene betyr ikke så mye mer lenger... Karriereønsket dør hen, på en måte Men om ønsket fortsatt er der er jeg sikker på at du får gjennomført studiene Du virker som en kjempe flink student! Folk jobber jo 100%, til alle døgnets tider, med flere unger å ta seg av.

 

Jeg ble plutselig gravid i en alder av 24, og dette var egentlig veldig fjernt for meg! jeg visste at jeg ikke egentlig var så ung, men jeg følte meg ung til å få barn! Nå har ikke ungen kommet ut enda da, men jeg elsker tanken på å bli mamma! Jeg GLEDER meg!

Og jeg skulle ønske jeg begynte for lenge siden

 

Anonym poster: a00c3dd7a009722936f7c19fc8c5649c

[Glajenta ♥]

Jeg vet lite om medisinstudiet, men jeg fullførte jusstudiet med barn. Selv med 9 mnd perm, fullførte jeg på normert tid. Vi hadde imidlertid ikke en eneste time med obligatorisk oppmøte annet enn eksamen. Og jeg hadde fullført over halve studiet før jeg ble gravid.

Signerer de som skriver at hverdagen som student med barn er mye lettere enn i jobb med barn.

 

Og jeg føler meg og klossete med barn, men det er noe helt annet med egne barn. Og man vokser med oppgaven - garantert!

[Anonym bruker]

For ung?? Du er jo snart for gammel

 

Anonym poster: f0f92fc32a19a79dec65e8fed40185c6

[Anonym bruker]

Jeg har studert medisin, og det er hardt arbeide. Hvis jeg var deg, ville jeg ventet litt før jeg fikk barn. Slik at du f.eks har unnagjort 2-3 år med studier før du får barn. Vent i alle fall 1 år. Da har du kommet inn i studiehverdagen og vet mer hva som kreves. Hvis samboer er lege vet du jo hva du går til av studiehverdag i det minste! Men ser for meg at det kan bli mye belastning på deg med barnepass når du er student hvis mannen vil gjøre litt karriere de første årene. Det er utrolig mye vakter og ukurant arbeid som ung lege. Da vil du nok måtte være en del alene med barnet på ettermiddag/kveld/natt/helg.

 

Men for ung i alder synes jeg absolutt ikke du er:-) Bare at situasjonen din akkurat nå kanskje ikke passer så bra sammen med barn.

 

Anonym poster: d0172f7017beb9a3e68aaeb766120958

[Anonym bruker]

jeg er 23 har barn på 3 og 5. går greit. skal begynne skole nå.

mannen jobber og står for mye av inntekta. går greit. men skal jobbe ved siden av.

 

 

 

Anonym poster: 899cd15638dd2a5b4bd553c8dd11b3f0

[Anonym bruker]

Det er jo veldig mange medisinstudenter som får barn i løpet av studiet. Det at det er så vanskelig å komme inn i tillegg til langt studie fører til at folk blir litt "oppi åra" før de er ferdige.

 

Hvis dette begynner å bli et sterkt ønske hos deg tror jeg ikke du vil klare å gi slipp dere kan jo vente litt, og så starte å prøve dersom behovet blir stort! Synes ikke du er for ung, og heller ikke for gammel når du er ferdig

 

Mannen min studerte medisin da vi fikk de to eldste barna. Det gikk helt fint, ble jo mest på meg hjemme i perioder, men det var vi innstilt på. Nå er det jo annerledes når det er kvinnen som studerer, siden du ikke vet hvordan formen blir. Men det er ikke verre enn å ta en permisjon fra studiene i så fall.

 

Ville nok ikke ha fått mer enn ett barn under studiene, hadde aldri klart noe sånt selv nå. Men det er jo bare å få flere når du er ferdig i så fall

 

Anonym poster: 9c6283367c38f8c0be8cf79f79eae313

[Anonym bruker]

Vi har et vennepar som fikk 3 barn mens de begge gikk medisin. Og de klarte det helt fin. De tok det piano, og fikk tre nydelige barn. Og to gode utdannelser.

 

Lykke til med valget, og studiene så klart

 

Anonym poster: eb2805edc4a0d9ebf0363c8a4974bd93

[Anonym bruker]

Jeg ville som noen av de andre her sier ventet et par år hvertfall. Er greit å komme inn i utdannelsen og komme inn i et rutine på lesing osv før du starter med barn.

 

Jeg ville kanskje ventet til 2-3 året eller noe så er du hvertfall kommet i gang.

 

Jeg har ikke studert medisin, men sykepleier og begynte da barnet mitt var 5 år. Hverdagen var mer fleksibel som student enn som fulltidsarbeidene. Unntatt i praksisperioder da. Da gikk vi i 80% stillinger+ at jeg jobbet 50% ved siden av, så da var jeg glad jeg ikke hadde en baby men for meg gikk de tre årene fort. Derfor tenker jeg at det kan være greit å få unna to-tre år uten barn først.

 

Men det er jo opp til dere hvordan dere velger å gjøre det Et godt samarbeid er som regel løsningen på det meste

 

Lykke til

 

Anonym poster: 7fa20ea168c189b0f825c83fbd7a1e49

[Anonym bruker]

Tror snarere det vil være en fordel for deg å få barn mens du studerer. Når du er ferdig, skal du ut i turnus og etter det etablere deg innenfor fagområdet ditt. De første årene etter ferdige studier kan være tøffe og at du da har barn som er litt større vil være en fordel for deg, tror jeg da.

 

Du har også litt mer fleksibilitet som student enn du har som nyutdannet lege.

 

Anonym poster: d0ec4621e2fa0475d3bc270575139c02

[Iiiiik]

Det er jo et langt studium, det er stadig flere jenter som studerer medisin og jenter mellom 25 og 35 har en tendens til å få barn. Så vidt jeg vet, klarer de aller fleste begge deler. Jeg har selv et profesjonsstudie bak meg og det var mange av mine medstudenter som fikk barn underveis i studiet. For min egen måtte jeg gjort en vurdering av hva slags studietid jeg ønsket. De som hadde barn, deltok på mye mindre av det sosiale, var langt mer strukturerte med lesingen, satt mindre i kantina og var oftere borte hvis undervisningen ikke var obligatorisk.

 

Jeg er såpass trassig at en pekefinger fra familien ville økt ønsket om barn. Hvis det er tilfelle for deg, prøv å rydde i fornuft og følelser og finn ut hva du virkelig vil og hva som er "Det bestemmer da ikke du!"

 

De av mine venner som er sykehusleger jobber forferdelig mye, jeg ville vært mer skeptisk til det å være et legeektepar med småbarn enn det å være studerende med småbarn.

 

At du er keitete med babyer spiller ingen rolle. Når du får barn, fikser du det!

[Anonym bruker]

Jeg var yngre enn deg når jeg fikk barn, og har vært student både før og etter. Selvsagt er det tøffere å være student når man har barn, men det man vil, går. Så lenge man er to så er det lite hindre egentlig, annet enn at man må være mer strukturert. Men ville kanskje studert et års tid før jeg valgte å bli gravid, bare for å se an hvordan studiene går uten barn først. Klarer du det greit først, så er det vel sannsynlig at du vil klare det etter også.

 

Anonym poster: 5e049e92c4381e99513fbf50df49a00b

[4 små-2 rosa+2blå]

Jeg er nettopp ferdig med medisinstudiet,og har fått 2 barn underveis( og fulgt vanlig studietid) og 1 barn i turnus. Det har gått helt fint. Vil anbefale deg å vente til du er kommet i gang med studiene,så ser du selv hvordan det går. Det er også greit å få er ordentlig innblikk i hvordan studiene ved ditt universitet er bygd opp,slik at du kanskje kan tilpasse graviditetene litt i forhold til når det passer best!

Nøkkelen ligger i å være strukturert.Jeg hadde leseplasser både på skolen og hjemme,slik at jeg spesielt i tiden før eksamene, kunne lese masse hjemme.

Det krever litt,og man må ofre en del venne/utpåbyen/studentliv,men det er kanskje ikke det største problemet:-)

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjør på Jeg er 22 og har to barn. Er student, men studerer nok ikke noe som er like krevende som lege. Mitt studie har lite obligatorisk. Så derfor syns jeg det er veldig praktisk at barna er små i studietiden, får mye tid til de som jeg ikke ville hatt om jeg jobbet.

 

Anonym poster: eab3f3ce1c2c1b567da29698f6ba3835

[Anonym bruker]

Synes ikke du er for ung.

 

Anonym poster: d41c60607c84de2349017afc58e4961e

[Anonym bruker]

Da jeg gikk veterinærstudiet, så var det ei på mitt trinn som fikk sine to barn under studiet. Hun fullførte med gode karakterer på normert tid. Alt går, så lenge man har støtte og er disiplinert!

 

Anonym poster: 1be7ae6f6c4765402d636d0cdd197016

 

Mange takk for svar. Det er ikke lengden på selve studiet som bekymrer mest. Det er studiehverdagen. Per i dag leser jeg 5 og en halv time hver dag utenfor skole og det har gått fint i år. Det blir urealistisk med barn, så trenger egentlig råd til hvordan man får strukturert lesing rundt barnet på best mulig måte.

 

HI

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

 

Helt ærlig så tror jeg ikke det er studiehverdagen du bør tenke mest på, for det går alltids. Det som er viktigere, er hvordan det blir etter studiene. Jeg er selv gift med en lege, og sitter med eneansvaret for ungene, han er borte 12 timer daglig + vakter kveld/helg. Han jobber nok mer enn gjennomsnitt, men jevnt over går de fleste leger i stillinger som langt overgår 100%, med ukurante arbeidstider. Forsto jeg det riktig at mannen din er lege? Jeg har ikke lest hele tråden... Tenk på at livet skal gå rundt når begge to er i jobb også. Det er forsåvidt uavhengig av om du får barn under eller etter studiene, det går på yrkesvalg generelt. Jeg har også et profesjonsstudium bak meg, men er ikke lege, og har fått meg en 8-16 jobb nå med fleksible arbeidstider - noe annet nytter ikke slik mannen min jobber. Det er helt utenkelig at jeg skulle ta en jobb som innebærer kvelds/natt/helgejobbing. Da hadde ikke familien hengt sammen.

 

Jeg sier ikke at du ikke skal bli lege, eller ikke få barn, altså - men livet ETTER studiene varer mye lengre enn livet UNDER studiene! Du klarer det helt sikkert hvis du ønsker det, det er ikke så uvanlig å få barn og studere medisin. Men husk at jobb er mye mer enn arbeidsoppgaver man synes høres spennende ut og lønn - det er også arbeidstider, arbeidsvilkår og muligheter til å få jobb der man ønsker det. De siste tingene legger de færreste vekt på når de velger yrke, og det tror jeg ikke nødvendigvis er så lurt. Det er tøft å være nyutdannet lege, ofte med veldig mye vaktjobbing, og gudene vet hvordan det blir å få jobb når det nye turnussystemet kommer i gang (hvis du vil bo sentralt).

 

Anonym poster: d41c60607c84de2349017afc58e4961e

[TPK]

Du er ikke for ung, men det er heller det med studiene som er problemet. Jeg fikk mine da jeg ar 27 og 29, synes det var helt passe. Men hvis jeg hadde fått barn mens jeg studerte kan jeg love deg at jeg ikke hadde fullført, hvertfall ikke med en A på eksamen. Jeg hadde mer enn nok med meg selv som student, men det har nok mye med modenhet å gjøre også. Hvis du er motivert kan du nok klare det. Medisin er jo beinhardt i seg selv, så med mindre du er en veldig bestemt og strukturert person ville jeg vært litt skeptisk... Men det er jo en vurdering, og kanskje du kan leve fint med deg selv uten å eventuelt fullføre utdannelsen også.

[Sunnybeach4gull :)]

Da jeg var 25 hadde 3 barn, så syntes ikke du er for ung nei

 

Medisinstudiet er vel veldig krevende, så om det skulle være grunn til å vente måtte det vært det Men vet om flere leger som fikk barn under studiene og det gikk kjempe bra

[Anonym bruker]

Jeg er 25 år gammel og min samboer er 28 år. Jeg har vært borte fra studier noen år, men skal begynne igjen i 2014 etter jeg har tatt et fag. Greia er at jeg har begynt å et ønske jeg ikke egentlig forstår. Jeg har aldri vært flink med barn, usikker og klumsete...Min familie er også veldig imot at jeg få barn før jeg er ferdig å studere, men siden dette er et langtidsstudie (6 år) blir jeg 32 når jeg er ferdig:(

 

Jeg har vært samboer i snart 6 år og vi har det fint sammen:) har frem til nå aldri vurdert tanken om å få barn mens jeg studerer, men nå har vinden snudd. Er jeg urealistisk og dum? Forresten er det lege jeg blir:)

 

Takk for svar

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

 

Om du er usikker, klumsete og ikke flink med barn så anbefaler jeg deg å bli noe annet enn lege.

 

Evt bare satse på å få barn og jobbe med noe mindre krevende...

 

Anonym poster: 9a53b6259141c275aeb46a892de882ef

 

Vel, nå har en thoraxkirurg lite med barnestell og gjøre da vi for det meste møter pasient sovende.

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

 

Men du vil jo ikke være ferdig thoraxkirurg før du er over 40. Og da vil jo evt ungene være ganske store, så da er det jo lettere å jobbe i en spesialitet med stor vaktbelastning.

 

Anonym poster: b2dffc73805d3206651fafb068b2da4f

[Anonym bruker]

Da jeg gikk veterinærstudiet, så var det ei på mitt trinn som fikk sine to barn under studiet. Hun fullførte med gode karakterer på normert tid. Alt går, så lenge man har støtte og er disiplinert!

 

Anonym poster: 1be7ae6f6c4765402d636d0cdd197016

 

Mange takk for svar. Det er ikke lengden på selve studiet som bekymrer mest. Det er studiehverdagen. Per i dag leser jeg 5 og en halv time hver dag utenfor skole og det har gått fint i år. Det blir urealistisk med barn, så trenger egentlig råd til hvordan man får strukturert lesing rundt barnet på best mulig måte.

 

HI

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

 

Helt ærlig så tror jeg ikke det er studiehverdagen du bør tenke mest på, for det går alltids. Det som er viktigere, er hvordan det blir etter studiene. Jeg er selv gift med en lege, og sitter med eneansvaret for ungene, han er borte 12 timer daglig + vakter kveld/helg. Han jobber nok mer enn gjennomsnitt, men jevnt over går de fleste leger i stillinger som langt overgår 100%, med ukurante arbeidstider. Forsto jeg det riktig at mannen din er lege? Jeg har ikke lest hele tråden... Tenk på at livet skal gå rundt når begge to er i jobb også. Det er forsåvidt uavhengig av om du får barn under eller etter studiene, det går på yrkesvalg generelt. Jeg har også et profesjonsstudium bak meg, men er ikke lege, og har fått meg en 8-16 jobb nå med fleksible arbeidstider - noe annet nytter ikke slik mannen min jobber. Det er helt utenkelig at jeg skulle ta en jobb som innebærer kvelds/natt/helgejobbing. Da hadde ikke familien hengt sammen.

 

Jeg sier ikke at du ikke skal bli lege, eller ikke få barn, altså - men livet ETTER studiene varer mye lengre enn livet UNDER studiene! Du klarer det helt sikkert hvis du ønsker det, det er ikke så uvanlig å få barn og studere medisin. Men husk at jobb er mye mer enn arbeidsoppgaver man synes høres spennende ut og lønn - det er også arbeidstider, arbeidsvilkår og muligheter til å få jobb der man ønsker det. De siste tingene legger de færreste vekt på når de velger yrke, og det tror jeg ikke nødvendigvis er så lurt. Det er tøft å være nyutdannet lege, ofte med veldig mye vaktjobbing, og gudene vet hvordan det blir å få jobb når det nye turnussystemet kommer i gang (hvis du vil bo sentralt).

 

Anonym poster: d41c60607c84de2349017afc58e4961e

 

Takk for svar. Jeg underviser leger ved siden av studiet så jeg har et godt innblikk i deres hverdag, både av hensyn til jobb og familie. I forhold til den nye assistenstilleordningen får vi bare se, forhåpentligvis blir det hakket bedre enn det er i dag iallefall. Det er langt frem i tid enda;)

 

I forhold til valg av yrke er det ikke noen diskusjon. Jeg er mer interessert i å høre om strukturering av hverdag/studier/barn ect

Min samboer er snart ferdig på studiet.

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

[Gjest Thunder Road]

Jeg studerte da mellomste var baby og småbarn, og jeg likte det ikke Jeg følte skolearbeidet hang over meg konstant, og jeg hadde dårlig samvittighet hele tiden. Hvis jeg var med barna følte jeg jeg skulle studert. Hvis jeg studerte følte jeg jeg skulle vært med barna eller gjort husarbeid eller vært med venner/familie. Følte at jeg hadde for få timer i døgnet. Synes ikke jeg fikk nyte babytiden til mellomste, så denne gangen har jeg IKKE studert, og det er helt fantastisk! Nå skjønner jeg hva folk mener med at de nyter babytiden Angrer skikkelig på at jeg ikke fikk gjort det med mellomste, får jo aldri tilbake den tiden.

Men det er min erfaring, og som du ser over har mange gode erfaringer med å studere med baby også Det finnes ingen fasit.

[Anonym bruker]

jeg var 23 da jeg fikk mi første Jeg var ferdig studert og hadde fast jobb med fast inntekt, men kjenner mange som har studert under og etter graviditet og klart det med glans

 

Personlig syns jeg at man skal være i 20 åra når man får sitt første barn med tanke på barna! Man blir fort gammel hvis man skal vente til man er langt i 30 åra før man skal ha barn! Men det er min mening Du og samboer må føle på dette sammen, hva som er rett for dere Jeg ville aldri bli en "gammel" mamma når jeg skulle ha min første! Men så er det hva man er vant til igjen da Vet at ting er veldig forskjellig fra bygd til by f.eks, har mødre i min bhg som er like gammel som min mamma og det syns jeg er litt sært (mamma er 44)

 

Anonym poster: b6dc0932d72012fbbdb51c006ee4a011

[Anonym bruker]

NEI! Kjør på! Synes det er rimelig teit av familien din å anbefale deg å vente til du er over 30 med å få ditt første barn, da det kan ta veeeeeldig lang tid å bli gravid, og det er lettest i starten av 20-årene! Jeg fikk nr.1 som 20-åring og nr.2 rett før jeg ble 23. Ble lett gravid i den alderen og jeg studerte mens barna var små (tok permisjon 1 år etter fødsel da). Utdannelsen får man alltids tatt mens barna er små, og man har gjerne bedre tid da enn når man begynner å jobbe.

Da vi prøvde på nr.3 tok det lengre tid og endte først i abort før jeg ble gravid igjen. Var da blitt 28.

 

Anonym poster: 9b6a1cc2cf5c319b50a5cf02faef777d

eh, hvor lett man blir gravid er da veldig individuelt. Jeg har tre barn, fikk de da jeg var 29, 32 og 34 og ble gravid på første forsøk alle gangene.

 

HI, kjør på med barn om du ønsker det. Sikkert mange fordeler med en forholdsvist fleksibel studenttilværelse mens de er små. Samtidig må du regne med at studentlivet blir helt annerledes enn det ellers ville vært. Men du er jo 25, så mulig du er ferdig med partylivet:-)

 

Anonym poster: a059094226521fcbca2b8e51efb74f85

[Anonym bruker]

Jeg er 25 år gammel og min samboer er 28 år. Jeg har vært borte fra studier noen år, men skal begynne igjen i 2014 etter jeg har tatt et fag. Greia er at jeg har begynt å et ønske jeg ikke egentlig forstår. Jeg har aldri vært flink med barn, usikker og klumsete...Min familie er også veldig imot at jeg få barn før jeg er ferdig å studere, men siden dette er et langtidsstudie (6 år) blir jeg 32 når jeg er ferdig:(

 

Jeg har vært samboer i snart 6 år og vi har det fint sammen:) har frem til nå aldri vurdert tanken om å få barn mens jeg studerer, men nå har vinden snudd. Er jeg urealistisk og dum? Forresten er det lege jeg blir:)

 

Takk for svar

 

Anonym poster: 2473915c56ea89050afbc5dbf9373b85

 

Om du er usikker, klumsete og ikke flink med barn så anbefaler jeg deg å bli noe annet enn lege.

 

Evt bare satse på å få barn og jobbe med noe mindre krevende...

 

Anonym poster: 9a53b6259141c275aeb46a892de882ef

Hallo? Det handler jo bare om erfaring. Jeg hadde knapt nok sett på et barn da jeg fikk mitt første selv og var helt lost. Når det gjelder å bli lege så skal hun jo lære bli det de neste 6 årene, så ser ikke helt problemet?

 

Anonym poster: a059094226521fcbca2b8e51efb74f85