Barn av psykisk syke da...

[Anonym bruker]

Tror aldri jeg har hørt om noen som har psykisk syke foreldre som kan si noe positivt om det... Hvordan rettferdiggjør dere det for dere selv som får barn når dere sannsynligvis ikke klarer å følge de skikkelig opp pga angst etc?

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

[Anonym bruker]

Det er ganske langt fra å mene at det ikke direkte tilførte noe positivt, til å mene at det hadde vært bedre å ikke være født. En av mine foreldre var psykisk syk. Det var ikke en fin ting, selvsagt, det er sykdom sjelden, men det var heller ikke noe som ødela barnsommen min. Jeg hadde en fin barndom.

 

Anonym poster: dc878ff73a7d9e0779db3126b0721a28

[Anonym bruker]

Tror aldri jeg har hørt om noen som har psykisk syke foreldre som kan si noe positivt om det... Hvordan rettferdiggjør dere det for dere selv som får barn når dere sannsynligvis ikke klarer å følge de skikkelig opp pga angst etc?

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

 

ikke alle som har angst i det dem får barn. Pluss man er alltid to foreldre for barn.

Min mor slet psykisk, men min far fulgte meg opp bedre og andre i familien.

 

Anonym poster: a2a5380c4be54455f0361764baf42ccf

[Anonym bruker]

Jeg fikk heldigvis hjelp av barnevernet og ble plassert hos tanten og onkelen min da jeg var 11 år.

Mamma var, og er fortsatt, svært psykisk syk. Lang historie kort, men jeg ble utsatt for omsorgssvikt, jeg passet meg selv fra jeg var 4-5 år, jeg var alene med en mamma som ville ta selvmord (var vitne til at hun skar seg med kniv i halsen), vi hadde sjelden mat i huset (hun våget ikke å gå på butikken) og hun sov stort sett hele dagen. Jeg bodde alene med mamma. Pappa bodde i Sverige.

 

Jeg har ingen kontakt med mamma i dag og har sett henne bare en håndfull ganger siden jeg ble bortplassert av barnevernet.

 

Anonym poster: 1ae0012c4c286990f1a54b2cad92164d

[Von Hertelhofen]

Jeg ble litt irritert over innlegget ditt, for du setter et skille mellom psykisk og fysisk sykdom. Har de med psykiske lidelser mindre rett til å få barn enn de med fysiske lidelser?

 

Jeg fikk forøvrig depresjon etter fødselen, noe jeg ikke ante noe om før jeg lagde ungen. Det gikk over etter ett år og har forhåpentligvis ikke satt spor hos ungen.

 

Men hvordan er det forskjellig fra å slite med kraftig bekkenløsning etter fødsel?

 

Sykdom er sykdom, det viktigste er at ungene våre får masse kjærlighet.

 

Beklager forresten hvis jeg ikke helt svarte på det du spurte om.

[Anonym bruker]

Fysisk sykdom hos foreldrene er selvsagt heller ikke gunstig, men det påvirker jo ikke adferden direkte? Man kan jo delta på foreldremøte med krykker, mens de med angst etc unngår den type viktige arenaer...

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

[Anonym bruker]

Jeg utviklet angst av å få barn/under graviditeten, hadde alrdi i livet hadde antydning til angst tidligere. Livet er uforutsigbart, angst kan komme plutselig, til hvem som helst. Husk det, der du sitter og mener at psykiske syke ikke bør ha barn....en dag er det DEG som rammes!

 

Anonym poster: 9ec962c35220f7b7c083993de009184b

[Anonym bruker]

Men man må da vel ta seg sammen og prøve å gjøre det som forventes av gode foreldre? Mye å følge opp i dagens samfunn.

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

[Anonym bruker]

Svært mange fungerer helt utmerket som foreldre til tross for psykisk sykdom. Akkurat som svært mange med fysisk sykdom gjør det.

 

At du hører mest om de som ikke gjør det, er vel naturlig. Man har gjerne et behov for å snakke om at "mammas psykiske sykdom fucket opp barndommen min," mens de færreste har samme bearbeidingsbehov for "mamma var helt super gjennom oppveksten min, hun har forresten et par diagnoser."

 

 

Anonym poster: ec21afc14dff9a1d08c1bc5a0eeff2c4

[Anonym bruker]

Jeg utviklet angst av å få barn/under graviditeten, hadde alrdi i livet hadde antydning til angst tidligere. Livet er uforutsigbart, angst kan komme plutselig, til hvem som helst. Husk det, der du sitter og mener at psykiske syke ikke bør ha barn....en dag er det DEG som rammes!

 

Anonym poster: 9ec962c35220f7b7c083993de009184b

Nettopp, lett å sitte på sin høye hest og stigmatisere. En dag ER det du selv som blir ramnet. Det kan slå ned som lyn fra klar himmel i morgen! Du kan ikke ha mye livserfaring og menneskelig innsikt, når man stigmatiserer sånn. Fordomsfull. Ofte er det slik at det er disse som kan få seg en real overraskelse i livet...

 

Anonym poster: 1a5d4ca6dc772131db047d8d7a89d361

[Heihånåerdetjuligjen]

Nå går jeg ut ifra at du Hi sikter til mennesker som har en psykisk lidelse i forkant av familieforøkelse. De som har slitt med den før de fikk barn.

 

Jeg har selv hatt psykisk syke i nær familie, og de har vært syke før de fikk barna sine. Det har preget barna på en negativ måte hele veien, og de har slitt med det helt opp i voksen alder - på ulike måter.

 

Så nei, jeg hadde aldri tort å sette barn til verden dersom jeg nesten ikke klarte å ta vare på meg selv engang. Nå er det stoooor forskjell på psykiske lidelser, men de jeg tenker på er såpass alvorlige lidelser der mor eller far er innlagt turevis.

[Anonym bruker]

Merkelig at noen av dere har et voldsomt behov for å bagatellisere dette... Noe sier meg at det er en form for selvforsvar??

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

[Anonym bruker]

Jeg var psykisk syk i oppveksten (depresjon og bulimi), men var frisk i ti år før jeg fikk barn. Møtte plutselig veggen og fikk panikkangst da datteren min var 6 år, og da var det i forbindelse med jobb. Alt kan ikke planlegges, og man kan være fullt egnet til å ta seg av barn og gi dem en god oppvekst selv om man i perioder kan slite litt.

 

Men jeg tror ikke noen er uenig i at det mest alvorlig syke ikke bør sette barn til verden (dvs om de ikke kan ta hånd om seg selv engang). Synes forresten det var grusomt å ha en fysisk syk far i oppveksten. Jeg var konstant redd for å miste ham. Det var nok ikke planlagt at han skulle få kreftdiagnosen da jeg bare var 5 måneder gammel.

 

Anonym poster: abf6fed0ee12dfe32fada07e89839383

[Anonym bruker]

Merkelig at noen av dere har et voldsomt behov for å bagatellisere dette... Noe sier meg at det er en form for selvforsvar??

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

Selvforsvar? Nei, jeg er selv barn av en psykisk syk mor og er i tillegg sykepleier. Så jeg vil påstå at jeg vet godt hva jeg prater om. I motsetning til Hi.

 

Anonym poster: 1a5d4ca6dc772131db047d8d7a89d361

[Anonym bruker]

Er jo nettopp pga sykdomens art at det er problematisk.

 

Anonym poster: 811628afc48fea152e42691ae6178b6b

[Anonym bruker]

Merkelig at noen av dere har et voldsomt behov for å bagatellisere dette... Noe sier meg at det er en form for selvforsvar??

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

 

Mhm. Å møte kunnskapsløshet med kunnskap er selvfølgelig selvforsvar. Det du gjør nå er klassisk dib-retorikk ("uenig? Du er sjalu!" eller: "uenig? Du følte deg truffet nå, ja!"), og som vanlig meningsløst.

 

Det er et faktum at mange med psykisk sykdom fungerer helt utmerket som foreldre. Det er også et faktum at psykisk sykdom er en risikofaktor for omsorgssvikt. Her kan du bytte ut psykisk sykdom med f.eks "fysisk sykdom," "å være ung forelder," "å være forelder med bare grunnskoleutdanning," "å være forelder som selv opplevde omsorgssvikt i barndommen," "å være forelder med løs tilknytning til arbeidslivet," "å være forelder med dårlig økonomi" eller "å være aleneforelder."

 

Det betyr selvfølgelig ikke at noen av de nevnte gruppene er uegnede omsorgspersoner på individnivå. Bare at det foreligger en noe høyere risiko for dårlig foreldrefungering enn det gjør for "to foreldre med god økonomi, høy sosioøkonomisk status, gjennomsnittlig alder, stabilt og ressurssterkt nettverk og solid økonomi."

 

Jeg synes likevel det vil være noe absurd å påstå at bare sistnevnte gruppe bør få planlagte barn. Akkurat som jeg mener det er absurd å hevde at psykisk sykdom bør ekskludere en fra å vurdere barn.

 

Anonym poster: ec21afc14dff9a1d08c1bc5a0eeff2c4

[Anonym bruker]

Dette er et veldig betent tema... Jeg går også ut i fra at Hi mener mennesker med psykisk sykdom som bevisst går inn for å få barn. Jeg synes ikke det er noe kjekt om man er uføretrygdet fordi man ikke fungerer i hverdagen grunnet psykisk sykdom. Og så går man bevisst inn for å få opptil flere barn. Jeg kan ikke forestille meg at en slik person fungerer "utmerket" som forelder. Hvor henter man slike fakta?

 

Jeg kjenner ei er i denne situasjonen, og nå ser det ut til at hun kanskje skal skilles fra mannen sin, som forøvrig er psykisk frisk. Må si jeg er veldig skeptisk til at hun klarer å ta vare på de to barna sine på en skikkelig måte, alene.

...Når hun i utgangspunktet ikke klarer å ta seg av seg selv engang.

 

Hva som måtte skje etter man har fått barnet, er jo en helt annen sak, og det har man jo ikke kontroll over.

 

 

 

Anonym poster: cec9d2a65d7b83e75ff52340593d05e7

[nistepakka]

Om man i utgangspunktet har problemer med å ta vare på seg selv bør man ikke få barn, samme hva skavanken er. Hva som skjer etter at man får barn er det ingen som råder over og da gjelder det vel heller å gjøre så godt man kan med de kortene man fikk utdelt her i livet.

[Gjest sussie77]

Tror også det har mye å si på graden og hvilken psykisk sykdom det er. Noen har det nok i milde former og i korte perioder og også klarer å ta seg sammen. Men en som er veldig psykisk syk er jo selvfølgelig ikke stand til å ta vare på et barn.

[Anonym bruker]

Fysisk sykdom hos foreldrene er selvsagt heller ikke gunstig, men det påvirker jo ikke adferden direkte? Man kan jo delta på foreldremøte med krykker, mens de med angst etc unngår den type viktige arenaer...

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64

 

"De med angst" er IKKE en ensartet gruppe med samme utfordringer og samme måte å takle disse på!

 

Jeg har angst, både sosial og generell, som resultat av ptsd (Dette kom forøvrig etter at jeg fikk barn, som julekvelden på kjerringa..)

 

Jeg deltar på foreldremøter, dugnad, barnebursdager, utflukter, inviterert til playdates osv. Jeg gruer med gjerne i to uker i forveien, ligger våken om nettene. Men jeg stiller opp. Føler meg alltid utenfor, men forsøker å smile og småprate. Singler ut noen som ser snille ut og forsøker å holde meg til dem.

Jeg blir kanskje aldri utadvendt og sprudlende, men barns mine lider IKKE under min psykiske sykdom. Det er det jeg som gjør, med alt tankestrek mitt, i min egen seng når de trygge og glade har lagt seg.

 

Anonym poster: dbb71dfdba4f7bf514318d62ea2115b3

[Anonym bruker]

Det som er så skummelt med akkurat det er at det fort kan gå ned i generasjoner.

I en gren i min familie skjedde det noe med en mor, (Hun mistet et barn pga av et annet av sine barn) det førte til at hun ble psykisk syk og gjorde sin datter som fikk ansvaret for dødsfallet også psykisk syk.

Tragisk historie.

Jenta/datteren ble aldri bra igjen, fikk tre barn, alle de tre er også psykisk syke, en drapsmann, en narkoman og ei med voldsom angst ++. De har igjen fått barn og nå er vi nede på min alder, dette er mine firemenninger. Alle de igjen sliter også med psyken på forskjellige måter.

 

Det er helt forferdelig, men en psykisk sykdom kan ødelegge for generasjoner nedover. Huff, men ja et betent tema!

 

Anonym poster: d867ab0819e4e5ea80ffa2d59dd65374

[valkyrien]

Jeg er psykisk syk, og jeg har barn. Diagnosene mine gjør meg ikke per definisjon til en dårlig forelder...

 

Det har foreløpig ikke vært noe problem for meg å følge opp ungen på noen som helst måte, men skulle det oppstå slike situasjoner så kan de helt sikkert håndteres. Guttungen har en fantastisk far, så uansett om jeg skulle finne på å bli sykere så har han en trygg og stabil omsorgsperson der.

 

Så lenge man er åpen om problemene så kan det meste tilpasses slik at det går greit.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Tro du meg HI, det å leve med sosial angst, legger IKKE grunnlag for destruktiv oppdragelse eller oppfølging av barn.. Selv har jeg hatt sosial angst hele mitt liv, men er med på barselgruppe, dugnader, foreldre møter, åpen bhg osv osv.. Jeg gjennomgår et kaos av følelser i hodet, men gjør hva jeg makter for at mitt sinn ikke skal sverte over til ungene mine, de er sosiale, liker store forsamlinger osv..

 

Jeg er kanskje ikke den som roper høyest, er mest aktiv i situasjonen eller smiler stort, men barna mine er enda ikke påvirket av min psyke..

 

At du sitter her og mener at vi som sliter, ikke skal "ha rett på barn", er støtende, og tyder på at du ikke har stort nok innsyn i hva dette dreier seg om. Mine barn er mer sosiale og imøtekommende enn mange andre har jeg fått høre, og det er en enkel grunn for det; jeg jobber intenst hver dag for at de skal bli det.

[Anonym bruker]

Men en gang noen bruker begrepet "psykisk syk", forestiller man seg en overvektig alenemor som sitter i sofaen konstant, og som sjelden eller aldri går ut.

Eller foreldre som er inn og ut på psykiatrisk.

 

Men det kan også være en mor som har sagt til legen fem år før fødselen at hun noen ganger sliter i sosiale sammenhenger. Og denne mora blir av helsestasjonen meldt til Barnevernet som psykisk syk, og blir dermed rammet av alle forestillingene om psykisk syke.

 

Hvorfor bruker man ikke uttrykket "fysisk syk"? Denne mannen er fysisk syk, for eksempel. Ville vært en mer stigmatiserende merkelapp enn å si "han har ryggproblemer".

 

 

Anonym poster: 69a1465f00fcfb4f18652aeb1dc883bf

[Anonym bruker]

...

 

Anonym poster: dbd0f4b0f4fd81266fa7b88654d88a64